Det er ikke noe som er så vondt som når barnet ditt er borte på overnatting, og telefonen ringer. I andre enden er det barnet som gråter, er lei seg, har hjemlengsel og vil hjem.
-Mamma! Æ vil hjæm, æ vil ikke mer!
I helga har det vært endel telefoner fra Vesla. Hun måtte ringe å fortelle om alt som var morsomt og kjekt. Når det begynte å nærme seg leggetid, sa jeg hun ikke fikk ringe mer. Jeg vet at det er lettere for at det blir snørr og tårer når hun ringer og er trøtt og sliten. Da blir det ofte en lang og vond samtale. Da vil hun hjem.
Selv om vi foreldre vet at barna er i de aller beste hender når vi sender dem fra oss, er nettopp slike telefonsamtaler som knivstikk rett i hjerterota. Det er så man ikke klarer å nyte stunda uten barnet, men det kverner hele tiden i bakhodet. Tro om det lille englebarnet fikk sove til slutt?
Min kveld fikk en effektiv brems av det i går. Vesla ringte i går ettermiddag å ville bare hjem, jeg pushet henne til å stå i det. Store jenta! Det var så tidlig at jeg overhode ikke var forberedt på den.
-Prøv litt til! Dette fikser du! Positiv oppmuntring fungerer oftest. I går også.
Jeg fikk betale prisen etterpå. Ikke et eneste glass vin på mor. Alarmen var gått, og selv om Vesla roet seg i første runde, var det ingen garanti for at jeg ikke måtte ut å kjøre på natta for å hente henne. Dårlig samvittighet så det holdt! Fant ut at jeg nok hadde det best hjemme i mitt eget selskap. Selvfølgelig vet jeg at hun spiller på følelsene mine, og jeg vet det er naturlig og at alle barn stort sett gjør dette, men det gjør det ikke mindre kjipt.
Nå er det blitt søndag, og jeg har snakket med håpefulle. Det gikk bare bra. Ingen grunn til panikk. Altså enda en bekymring som ikke ble noe av…
Sukkerungen kommer hjem til mamma’n sin i dag ❤️
