Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
Etter å ha vært hyperaktiv i går, er jeg utrolig lat i dag. Har ikke lyst å gjøre noe huslig, bare kose meg på sofaen, underholdt av husets lille pelsdott. Hun har funnet ut at det lønner seg å stirre meg dypt inn i øynene og små pipe etter litt godis. Hun er så søt at hun er til å få vondt i tennene av, og jeg lar meg alltid lure. Vesla har jobb helg, så hun forstyrrer meg ikke mens jeg ligger på sofaen og bare nyter at jula er på full fart inn i huset, og det står pappesker med julepynt overalt. Herlig kaos! Eneste jeg skal gjøre i dag, er å lage middag ferdig til pikebarnet kommer hjem. De siste dagene har vi levd på fos, så nå må vi ha litt ordentlig middag. Man lever ikke lenge på bare luft og tomme kalorier.
Før brukte jeg å lage skikkelig søndagsmiddag, og med det mener jeg kjøtt. Grunnen til at vi hadde kjøtt på søndagene, kommer av tradisjonen jeg har tatt med meg fra jeg var liten. Da hadde vi fisk og lettvint mat på ukedagene, og kjøtt på søndagene når mamma hadde god tid til å lage middag. Vesla og jeg spiser ikke spesielt mye fisk i ukedagene, men vi spiser ikke nødvendigvis kjøtt på søndag lengre. Vi spiser det vi har lyst på, enten det er laks, kjøttkaker, biff eller taco. Jeg er ikke så tro mot det tradisjonelle lengre, og er mer åpen for det meste. I dag blir det italienske ultra prosesserte kjøttboller og pasta, men frem til jeg må sette i gang med maten, skal jeg hvile på laurbærbladene etter maraton runden jeg hadde i går.
God søndag til alle rundt om, enten du lager en solid søndagsmiddag eller plystrer i hele greia!
Det er så deilig med ferie! Heldige meg skal nå være hjemme helt frem til neste år. Bedre blir det ikke!
Eller, jo det kunne det vært hvis jeg ikke hadde hatt et hjem som igjen har behov for livgivende førstehjelp. Det er så skrekkelig rotete her. Jeg har en plan om å bytte om på noen rom, og flytte en dobbeltseng opp i 2. etasje og en annen ned i første, derfor har jeg ryddet vei for det, og det betyr at det ting overalt! Flyttingen i seg selv kan bli en prøvelse for ei kontorrotte med muskelmasse som tilsier at jeg har ligget på sofaen i stabilt sideleie det meste av livet.
Men jeg er sta som et esel, så jeg skal nok få det til etterhvert. Spørsmålet er bare når?
Det er liksom litt tradisjon at jeg har ferie siste uken før jul. Det var en dyd av nødvendighet når Vesla hadde 1000 ting hun skulle kjøres til, men nå fikser hun jo alt slikt selv, ved å ta buss. Jeg har sagt at om hun kan henge med venner til seint på kvelden, for så å ta buss hjem, kan hun også ta buss til og fra treninger. Det var som å få et nytt liv for meg! Rettere sagt, det var som å FÅ et liv. Samtidig er det litt stusselig å tenke på at hun fikser det meste selv nå, selv om hun ikke har noe i mot at mamma’n er der heller.
Liten blir stor, og nå er det lite eller ingen oppfarende tenåring i huset, heller en ung dame med sterke meninger, og akkurat som ikke det var nok, er også hun sta som et esel. Det betyr at det kan falle noen knallharde replikker oss i mellom av og til, og etterpå sitter vi bare å skuler på hverandre med olme blikk. Det varer heldigvis ikke lenge.
Det er noe eget med å ha ferie mens hun er på skolen eller jobb. Da kan jeg skusle bort tiden på nøyaktig det jeg vil, uten at jeg trenger å gå foran som noe godt eksempel. Jeg kan gjøre som krabba, be henne gjøre som jeg sier, ikke gjøre som jeg gjør. Ikke for det, jeg er rå på å ta skippertak når jeg må. Bare synd jeg alltid gjør det i siste liten slik at jeg er dønn utkjørt når jula endelig starter.
I dag er det helg, og Vesla er på jobb. Siden jeg ennå bobler litt av energi har jeg fått pyntet treet, satt brøddeig, vært på polferd og sikret litt andre bobler, og ikke minst har jeg skrevet handleliste! Det tar jo ingen ende på alt jeg må, eller heller vil ha til feiringen. Ikke er det tidlig å pynte treet heller, for det er jo lille-lille-lillejulaften.
Håper alle der ute får en trivelig lørdag, og husk å ikke stresse! Det blir ei fin jul bare man bestemmer seg for at den skal bli det!
Kanskje ikke det man vil lese rett før jul, men en utrolig forbannet alenemamma, må få ut frustrasjon og raseri over det som er urettferdig, og et overformynderi av staten på en sånn måte at det bare ikke kan være lovlig. Dette kommer jeg til å kjempe mot med nebb og klør, for dette er ikke greit!!!
Kjære Hans Christian Holte NAV Sjef
La oss si at du bor med en venn i en bolig dere har kjøpt sammen. Avtaler er at dere er gjensidig forpliktet til å betale hver sin del av de løpende kostnadene. Så kommer den dagen da denne vennen ikke kan/vil betale. For å ikke miste hus og hjem legger du ut for kostnadene, men forventer da at du får igjen pengene. Det går en måned, og det går to måneder. Vennen betaler ikke, men du må fortsatt betale. Gjelda vennen din har til deg vokser. En dag finner vennen din ut at den vil ikke betale, og flytter ut. For enkelthets skyld sier vi at du har et krav på 100.000 kr, og du går til Namsmannen. «Jeg vil ha pengene mine!» sier du, og det er Namsmannen enig i at du bør få.
Men vennen din har ingen penger akkurat nå, så du må vente. Du lurer på hvor lenge, og namsmannen forsikrer at kravet ikke vil bli foreldet, og gjelda vil ikke slettes. Det eneste er at etter 18 år, hvis ikke gjelda er betalt innen den tid, vil pengene som blir betalt, tilfalle banken. « Banken?» spør du forvirret. «Ja!» sier Namsmannen. «Meningen var jo at pengene skulle tilfalt banken hvis vennen hadde betalt!» Du tenker litt, og argumenterer med at banken har jo fått det den skulle ha, for du betalte jo det som trengtes. Men Namsmannen står på sitt. Banken skal ha pengene!
Jeg regner med du ville klikket i vinkel av en slik beskjed? Det ville du aldri finne på å godta. Du vil ha pengene dine!!!
Akkurat sånn er det for meg også. Dere har sagt at pappa til barnet skal bistå med 3.500 kr hver måned til livsopphold, men pappa betaler ikke. Selvsagt kan ikke jeg si til barnet at det må vente med å få mat denne måneden, fordi jeg har betalt hus, strøm, forsikring og alle de andre kostnadene. Det går jo ikke, så det vil si jeg må betale den delen pappa ikke betaler. Dere har lovet at det er og blir hans gjeld, og at den aldri blir foreldet. Han må betale før eller siden, og jeg må fortsette å betale kostnadene for barna enn så lenge, og jeg gjør det. Hvis ikke ville jo barnet ikke kunne spise, har klær, delta på fritidsaktiviteter eller ha et sted å bo.
Problemet er bare at jeg aldri får tilbake de pengene! Dere har nemlig bestemt at om pappa ikke betaler disse pengene før barnet er 18 år, så skal han betale til barnet, ikke til meg. For pengene skulle jo gått til å understøtte barnet i utgangspunktet. Akkurat som at banken måtte få pengene som du la ut for vennen din, fordi de skulle gått til det.
Skjønner du ikke at det blir skrekkelig feil at barnet skal overta den fordringen? Det er jo ikke barnet som har lagt ut for de kostnadene pappa ikke betaler. Det er jo meg! Skjønner du da at jeg også blir litt sur?
Nå er gjelda er seks sifret, sier det seg selv at jeg ikke har unnet meg selv noe særlig ekstra de siste årene. Det har det ikke vært rom for. Barnet har derimot fått det som trengs av alle de basale behovene og vel så det. I tillegg har barnet fått deltatt på reiser, fritidsaktiviteter og hatt tilgang på telefon og trenings abonnement. Jeg har tenkt at det nok kommer bedre tider, og slått meg til tåls med det. Jeg får sikkert pengene mine tilbake til slutt.
Nå nærmer den magiske 18 års grensen seg med stormskritt, og fortsatt har jeg ingen penger i sikte. Ikke har jeg noe håp om det heller, for det er det ikke vilje til.
Det er surt å tenke på det Hans Christian. Jeg fungerer som bank, men får ikke ei krone igjen for det. I tillegg så kan du med et tastetrykk si at det ikke er jeg som skal ha tilbake pengene heller, men de skal til barnet som ikke har lidt noen nød eller manglet noen ting. Hva mener du jeg skal gjøre? Gå til sak mot barnet mitt?
Hvor rett er det?
Det rare er Hans Christian, at jeg tror du ser hvor urimelig dette slår ut, for det er urimelig. I høyeste grad. Spørsmålet er da hvor viljen til å gjøre noe med dette er? I tillegg spør rett og slett meg selv om det i hele tatt kan være lov? Er ikke dette et alvorlig overformynderi i min privatøkonomi?
Er det virkelig sånn at NAV skal kunne bestemme at jeg skal være banken til min eksmann, og legge ut for hans forpliktelser over mange år, for så med et pennestrøk si at de fordringene ikke lengre tilhører meg fordi barnet blir 18 år? Det, Hans Christian, det er et bedritent system, og jeg etterspør hvordan det kan være lovlig!
Her ryddes det så det holder. Det er nesten så jeg er litt imponert over meg selv, for det er ikke ofte jeg bobler over av tiltakslyst. Nå ja, bobler over er vel å overdrive, men jeg får hvertfall gjort litt og litt av gangen. Jeg må få orden hjemme for å få orden i hodet mitt sies det. Ok, jeg er villig til å gi det en prøve. Jeg begynte på mitt og Veslas walk-in-closet. Så langt resulterte det med ni poser med tøy til Freetex, og to poser i søpla. Jeg har demontert og skrudd opp nye panelovner, og jeg har vasket gangen, og lagt ny tettelist rundt ytterdøren, for det har vært utrolig kaldt der ute. I tillegg har jeg vasket og lagt sammen klær. På toppen av det hele har jeg vært ute å ryddet snø, for her nord laver det ned. Skikkelig julestemning. Trenger ikke en gang spraye falsk snø i vinduene!
Stakkars lille hunde-jenta mi. Hun drukner i snøen for hun er så liten. Jeg har henne løs ute mens jeg rydder snø, for da får hun løpe villmann i snøen i hagen, men når hun kommer inn ser hun ut som det lille avskyelige snømonsteret.
Det er deilig med slike dager der jeg har tid og overskudd til å pusle rundt i huset og gjøre litt forefallende. Mye blir ryddet selv om det ikke er slikt rot som vises. Jeg skal forsøke å få ryddet litt til, og samle sammen det som skal leveres som avfall. Det gir en utrolig god følelse når jeg har fått levert fra meg litt skrot, bare så synd det kjapt samles opp nytt igjen.
Jeg har en plan om å få gått gjennom noen skap som alltid er smekk-full, men som jeg nesten aldri åpner, for der må det være plenty av ting som ikke brukes og som andre kanskje har bruk for. Egentlig er det en dum tid å gjøre slikt på, for det er så nært opp mot jul at ingen ser seg likt å hente ting hos andre, så da har jeg ryddet det frem, også blir det stående i veien.
Et annet faremoment er å åpne en rote-skuff eller skap med mange rare ting samlet, for da kan undertegnede havne på en lang walk langs memory lane. Jeg har det med å finne ting som bare samler støv, og som ikke har noen nytteverdi, men som gjør at jeg blir sittende i mine egne tanker og dagdrømme om det som var. Det verste er at jeg aldri har råd til å kaste det heller, så lite eller ingenting blir kastet. Det kan være et armband en av ungene har laget av napi-perler, en tegning, et kort, eller set som kanskje er mest merkelig.. et halvveis nedbrent bursdagslys. Jeg kan ikke kaste noe som betyr noe for meg.
Vesla deltar heldigvis i galskapen her hjemme, om noe motvillig. Hun gjør det hun får beskjed om, men hun har hele venne-gjengen med seg på video call. Det føles som det er en armada av mennesker sammen med henne, men jeg klager ikke. Det er bare en betraktning…
Nu vel! Det blir jul samme hva, men det er ekstra godt å feire jula når man har det litt ryddig rundt seg, og det er det lenge siden vi har hatt, men nå har jeg trua. Dette kan bli bra!
I år har jeg vært utrolig flink å planlegge utgiftene for jula. Jeg ville ikke bruke mer penger enn nødvendig, og heller ha litt til overs for en regnværs dag senere. Skal si den regnværsdagen kom fort du! Med 6 minus ute, kjørte jeg med bilen på EU kontroll. Så vidt meg bekjent skulle den inn, jeg skulle betale for kontrollen, og rope at vi sees om 2 år når jeg gikk ut døra. Så sikker var jeg altså at jeg hadde full kontroll i dag den 18. Den endelige fristen er 22. desember. Null stress, for bilen var frisk den!
At jeg aldri lærer!
Selvsagt skulle det være noe jeg ikke har begrep om, og siden det ikke laget lyd på bilen elller var noen form for varsellampe, kostet det deretter. Bare å ta frem stor-pengeboken og bla opp adskillige høvdinger for å få det fikset. Det i seg selv er jo kjedelig rett før jul, og en ulykke kommer sjelden alene. Gleden var at det det kun var to feil det gjelder.
Jeg fikk litt puls da verksted-mannen sa de ikke kunne fikse frontruten, bare bilen, og siden jeg da befant meg i en aldri så liten tidsklemme, ba jeg om første ledige time. Bare å begynne et sted liksom. Første ledige time var 24.JANUAR! Holy molly! Det var ikke noe særlig når siste frist for etterkontroll er 22. desember.
Selvgjort er velgjort, og jeg har ytret noen salige gloser på egen inkompetanse! Jeg har visst om den EU kontrollen i hvertfall to måneder, men bare utsatt det fordi jeg har vært så opptatt med alt annet. Jeg har ingen andre å takke enn meg selv, og meg har jeg lyst å gi et solid sleivspark i rattataen for tiden. Jeg har altså en bil som er fult ut kjørbar, men som ilegges bruksforbud fra 22.desember til 24.januar fordi jeg er et salig rothau!
Sånn kan det altså gå. Jeg er ikke overvettes glad i vinter, men denne regnværsdagen kunne jeg gladelig vært foruten..
I huset ut i havet der vi bor, bor det nå en mamma, en pomchi, og en tenåring som går første året på videregående. En solid endring fra hvordan det var i vår, da det var en ungdomsskole elev i huset. Det går stort sett greit med oss alle tre, men sistnevnte har erfart at det er vesentlig forskjell på grunnskole og videregående. Nå kreves det at hun tar ansvar for skolegangen sin selv, i mye større grad enn tidligere. Det har ikke helt gått uten knall og fall, men ikke vært krise heller. Det er likevel ikke fritt for at jeg har måtte hentet frem streng-stemmen av og til, det nektes ikke.
Nå er det sånn på videregående her oppe,at vi foreldre ikke har innsyn i de håpefulles fravær og karakterer, med mindre de håpefulle selv deler det med oss. Dette for at de unge skal ta ansvar for å møte opp i tide, godt forberedt, og for at ikke vi foreldre skal jage etter karakterer og lage et umenneskelig press på ungdommene. Det er for så vidt en fin grunntanke, men det skurrer litt hos meg likevel, for hva hvis en ungdom ikke klarer det ansvaret? Det kan være at det blir for mye frihet til å styre selv, eller for mye for enkelte slik at det hele kjennes uoverkommelig. Mange er bare 15 år når de begynner på høsten. Vi snakker stadig om ungdommer og psykisk helse, og det å falle ut på skolen er jo et solid rødt flagg for at noe ikke stemmer. Det vil jo vi foreldre helst vite om før det skjer.
Vi foreldre får riktignok melding når ungdommen står i fare for å miste karakterene i et fag, men er det ikke for sent dersom ungdommen alt har slitt lenge? La oss si den håpefulle ikke har levert arbeidskrav i flere fag, hvor lett er det å hente inn når katastrofen er et faktum? Kan det være årsaken til at noen unge faller ut av videregående? Jeg er veldig for frihet under ansvar, og takk og pris har jeg fått innsyn hos Vesla, både i det som har gått bra, og det som ikke har gått fullt så bra. Det betyr at jeg noen ganger må jeg hente frem tordenrøsten, og andre ganger sette meg ned å puste med magen, men for det meste går det greit.
Paradokset i det hele er at selv om jeg ikke har innsyn i hverken fravær eller karakterer, kalles jeg inn til foreldresamtale på skolen. Misforstå meg rett, jeg setter veldig pris på det, men jeg synes det er rart å komme på banen for en samtale om en skolegang det føles som jeg ikke har noen innsynsrett i. Hva er det liksom meningen jeg skal bidra med da? Redde det synkende skip hvis det går galt? Jeg er mere for å vedlikeholde bunnen på båten før den går lekk i så fall, men det får jeg ikke. Snåle greier egentlig.
Jeg skal være så ærlig å innrømme at jeg liker å ha mer kontroll enn jeg har i dag. Jada, jeg er nok av de foreldrene som stiller krav til karakterer. Eller ikke egentlig det, jeg stiller krav til at hun gjør sitt beste, men hvordan skal jeg vite om hun gjør sitt beste når jeg strengt tatt ikke vet om hun gjør noe i hele tatt? Nei, jeg er nok ikke helt komfortabel med denne typen foreldreinvolvering, eller mangel på sådann, men jeg skal gi det en fair sjanse. Det er tross alt min plikt å følge henne opp, selv om jeg ikke helt egentlig skjønner hvordan jeg skal gjøre det uten hennes “på ære og samvittighet”..
«Bare så du vet det Mimmi, så må man bruk øreapparat når man skal hør nåkka!»
Lille Gull på 6 år var i det snusfornuftige hjørnet, og måtte fortelle om alt han har lært på skolen. Han har virkelig fått utvidet horisonten sin, og mormoren fikk seg en leksjon av de sjeldne.
Jeg var kanskje ikke helt sikker på om det var riktig, men den lille skøyeren hadde sin forklaring.
«Altså, lys kommer fra sola, og det kommer inn i det svarte i øynene våre. Da ser vi, og derfor styres hjernen av sola!»
Er det bare jeg som drar slutninger til Erasmus Montanus’ argument om at Mor Lille er en stein?
Jeg forsøkte tålmodig å forklare at det er nerver som sender lyssignaler inn til hjernen, men det stilte den unge herremannen seg sterkt tvilende til.
Når jeg da i tillegg hevdet at det var nerver som sendte lydene inn til hjernen slik at hjernen tolket de til lyder vi forstår, så han bare mistenksomt på meg. Han tenkte åpenbart at nå hadde mormoren mistet det fullstendig.I tillegg dristet jeg meg til å rette på han ved å si det heter høreapparat og ikke øreapparat, og bare de som ikke kan høre godt bruker det. Da var det nok!
«DET HETE ØREAPPARAT OG ALLE HAR DET, UTENOM DE SOM IKKE KAN HØR!!»
Da fant denne mormoren ut at vi heller kunne snakke om hans favoritt tema, formel 1 sjåfører. Da Lille Gull fortalte om den magiske og fantastiske Max Forstoppen skjønte selv jeg at det sannsynligvis ville falt i dårlig jord å rette navnet til Verstappen, så da fikk jeg nyte foredrag om Forstoppen til min store forlystelse, for der var det også mangt og merkelig å lære.
I dag har det vært bakedag, og siden Rampenissen stakk av med pepperkake-deigen, bakte jeg tykk lefse og krakelerte sitonkjeks. I år skal jeg virkelig lage jul!
Dagene har gått. Ukene har gått, og månedene har gått. Tenker det er mange som har tenkt at nå var denne bloggen avgått med en stille død, men så feil kan man altså ta, for se hvem som kommer frem fra glemselen! Mamma’n til Vesla lever i beste velgående, sliten men overhode ikke utslått! Tusen takk til dere som har etterlyst meg, det har vært veldig godt med meldinger
Høsten kom med så mange sleivspark at det ikke var tid til blogg. Jeg måtte rett og slett ta en timeout og konsentrerer meg om først time for time, så dag for dag. Jeg måtte prioritere de viktige tingene i livet. Mine favoritter.
Det har vært slik at moder jord virkelig fant det på sin plass å servere en solid nedtur med masse leie og vanskelige hendelser på en gang, og da har det vært å brette opp armene og gyve løs på en ny oppoverbakke. Vi som har levd en stund, vet at det er en del av livet det også, at livet ikke bare kommer med solskinn. Men, det har bare vært å bite tennene sammen og huske på at nedturer heller ikke varer evig, sånn som solskinnsdager heller ikke gjør. Likevel skal jeg være den første til å si at jeg synes det er nok nå. Nå må det være vår tur til å gå tilbake litt stabilitet i hverdagen.
Så er adventen her for fullt. Min favoritt tid på året. Tiden som jeg virkelig nyter med seine kvelder og masse planer. Jeg har innsett på at i år orker jeg ikke så mye planer, og heller skalerer ned alt jeg skal gjøre ferdig før julefeiringen starter. Det er tross alt jesusbarnet som kommer, ikke mattilsynet, så hvem bryr seg. Det blir nok fint likevel.
I år skal vi feire alene, Vesla, Lille Storebror og meg. Storesøster skal feire med sin lille familie, og storebror med sin. Snuppa skal feire med svigerfamilien, og det blir sikkert spennende for henne. Uansett, ingen av oss er alene, men i år blir det ikke storfamilie heller. Det har jeg litt blandede følelser rundt. Jeg liker å feire med alle mine, men jeg blir utrolig sliten av å ha alle samlet også. Nu vel, jeg gleder meg til jul uansett.
Vesla og meg har ikke vært helt utenfor sosiale media, for vi har vært litt ute på TikTok. Jeg er kanskje for gammel, men det går så mye kjappere å lage en video, enn å skrive et blogginnlegg, men jeg har helt ærlig virkelig savnet å skrive. Savnet å sortere hjernen min gjennom å skrive. Da er det godt jeg er tilbake med tid til meg selv, så her er jeg! Alive and kicking, og snart er det jul…
Jeg mener fortsatt at lediggang er roten til alt vondt. Det tenker jeg håret til Vesla er enig i også, for det har jaggu fått gjennomgå i sommer.
Når håpefulle kjeder seg, må hun få utløp for det kreative. Det er stort sett uproblematisk når det er reversibelt, men mer kritisk når det hun gjør blir mer eller mindre permanent.
Snuppa er hjemme denne siste sommeren for å jobbe, før hun sannsynligvis forlater hjembyen til fordel for bartebyen. Denne gangen virker det som det er permanent. De to søstrene sisters konspirerte tidlig i sommer, og plutselig hadde Vesla blå striper i håret. «Slapp av mamma! Det vaskes ut etter noen vasker.»
Det ble utvasket, men hang igjen på henne som er så blond. Så hadde hun fri igjen, og hva fant det kreative barnet på da? Jo, hun var lei av å vente på at det blå skulle forsvinne, så hun BLEIKET håret! Det er et Guds under at hun ikke mister håret snart. Samtidig husker jeg da vi eksperimenterte med hjemme-striping og permanent. Det var tider det, vi så ut som noen høysåter på hodet alle sammen.
Jeg skal være så ærlig å si at det ikke bekymrer meg så mye at hun prøver og feiler når det gjelder håret. Det er bare hår, og det vokser ut igjen, men nå håper jeg at hun heller drar til frisøren. Kanskje vi da slipper at hun har en «bad hair day» og gjør radikale endringer på impulse.
For en sommer det er! Det er varmt og godt her nord, og nok av ting som foregår i byen vår nå som vi er Kulturhovedstad. Siden jeg jobber i museumssektoren medfører det en usedvanlig travel periode, men det gledes, selv om det betyr at det ikke er så mye tid til annet. Vesla er like opptatt, for hun jobber så det holder hun også. Tro det eller ei, men det er jeg veldig glad for lediggang kan være roten til alt vondt.
Bodø om sommeren kan være litt skummel for ungdommene våre. Fritidsaktivitetene har tatt ferie, og de håpefulle er ikke direkte målgruppen det satses på innenfor kulturtilbudene på denne tiden av året. Hvis man da ikke er å farter rundt med familien på en etterlengtet ferie, kan det bli lange og kjedelige dager.Da blir det til at ungdommene henger. Det er et tilbud via Røde Kors, Fellesverket, her i Bodø, men de stenger klokken 20.00, og det er ikke alltid en 16 åring vil dra hjem da. Da ender det opp med at de henger på kjøpesentrene i byen, enten i Glashuset eller City Nord. Men hvor ille kan det være å henge på kjøpesenter da? Veldig ille faktisk! Det er jo sånn at der ungdommene henger, henger selvsagt også lysskye individer som vil kvitte seg med varene sine. Det forekommer kjøp og salg av dop så det holder. Altså ikke noe sted jeg ønsker ungen min skal oppholde seg.
Vesla jobber til halv åtte på kveldene, og etter jobb henger hun med vennene sine der. Mor er meget motvillig, og plutselig er innetider ikke veiledende og åpen for avtaler, men absolutt. Jeg forventet kamp om det, men det har vært helt ok. Litt furteleppe av og til, men stort sett har hun tatt nederlaget med fatning, og hun har kommet hjem når hun skal.
Vi har vært på litt ferie, men ikke på langt nær som vi bruker, nettopp for at det å være kulturhovedstad krever en ekstra innsats i jobben min. Jeg er helt utpeist! Neida, ikke på grunn av jobben, men av å følge opp Vesla! Det er så mye jeg må bekymre meg for, til tross for at det etterpå viser seg å ikke være grunn til det. Men heller føre var enn etter snar. Da er jeg glad Vesla har jobb, og jeg er sjefen hennes! Jeg vet når hun jobber, og da kan jeg puste lettet ut de timene i det minste. Synd vi ikke kan sette henne på jobb 24/7, for da hadde jeg hatt en bekymringsfri sommer!
Vesla og Lille Storebror var skuffet over størrelsen på kostymene de fant da vi var i Trondheim og så på riks regaliene. De mente begge at de kunne trengt en krone for de var definitivt adelig!
