Det er ikke alltid man får tid og anledning til å snakke om de nære og private tingene med vennene sine. Det er ikke alle man kan gjøre det med heller for den saks skyld. Med noen blir det fort mye fjas og latter fremfor de dype samtalene. Like fullt er det nettopp disse dype samtalene som blir så verdifulle i lengden. Jeg var på kafé besøk med en venn, og praten gikk om løst og fast uten noen spesiell retning egentlig. Vi snakket litt om hvordan livet var på generell basis. Etter noen kjappe replikk-vekslinger var vi enige at vi begge hadde det bra og var på det jevne fornøyd med livet. Ikke noe dårlig utgangspunkt det. Jeg var om ikke annet, veldig fornøyd med livet.
Vennen min rynket pannen og så granskende på meg. Han påsto jeg så altfor glad ut. Jeg måtte le litt av han. Han gransket meg litt til, og mer konstaterte enn spurte, at jeg hadde møtt noen. Han påstod at han så det på meg. Nå hadde jeg altså garantert møtt den store kjærligheten! Jeg begynte å le, men ville ikke si noe enten eller, men lovet at han skulle være den første jeg forteller det til om det skulle vise seg å være noe i det.
Vi ble sittende å snakke om kjærlighet, forelskelse og hvor godt det føles når noen spennende mennesker kommer inn i livet. Og ikke minst hvor deilig det er å bli forelsket. Kjenne sommerfuglene i magen, heftig puls, hjertebank og rødmende kinn. Det er deilig det, også blir man aldri for gammel til å føle det sånn.
Likevel måtte jeg helle malurt i begeret, for jeg tror ikke jeg er den som jager etter noe forhold. Jeg vet faktisk ikke om jeg egentlig vil ha det.
Jeg elsker den følelsen av sitring i kroppen når den ene spesielle dukker opp. Det å kjenne på den forventningen og spenningen som ligger i luften, og hvor mange ganger har jeg ikke følt på akkurat det? Det er slik at jeg koser meg mens det er nytt og forhåpningene er store. Undrer meg på som dette kan være “Den ultimate kjærligheten”? Har jeg møtt den ene som skal til for at jeg skal føle meg fullkommen? Det er en deilig følelse, men det er gjerne så langt jeg er villig til å la det gå. Ofte går det over til å kjølne ganske kjapt for min del. Det er ikke for at noen gjør noe jeg misliker, men jeg blir nesten panisk og rygger tilbake. Selvfølgelig er jeg som så mange andre skeptisk til å slippe noen for nært inn på meg altfor fort. Det er kjempe skummelt å satse på et nytt forhold. Plutselig må du åpne opp et hjerte som har vært vinterstengt i lang tid, og stå med det blottet og lagelig til hugg, men jeg tror ikke det er grunnen til at jeg alltid trekker meg.
Det er en ganske spennende tid når man skal finne ut av alt. Jeg elsker den berg- og dalbanen livet kan være i denne tiden. Jeg vil bare ikke det skal ta slutt, for jeg har en så forutinntatt holdning om at da blir det kjedelig! Jeg vil ikke at spenningen og sommerfuglene vil forsvinne. Jeg vil ikke se magien forsvinne. Jeg vil ikke at forelskelsen skal gå over og hverdagen fange meg. Jeg vil altså ha jakten, men premien er egentlig ikke så viktig. Jeg er med på leken, og vil ikke den skal ta slutt. Jeg er faktisk mest forelsket i forelskelsen selv!
Vennen min ble bare sittende å se på meg før han ristet på hodet og omtalte meg som et vandrende kaos. Ja, jeg er kanskje litt kaotisk av meg, men jeg er et lykkelig kaos, og om jeg er et forelsket kaos vites ikke ennå.
