Det å være i et forhold med stor aldersforskjell kan by på utfordringer som man ikke er så himla gira på i en alder av 48 år. Nå snakker vi ikke om 4-5 år, men 20. Utrolig mange kan fortelle om et lykkelig liv med en mann som er 20 år eldre. Kvinnene lever et godt liv med en mann som finner de attraktive og flotte. Hvis en kvinne gjør det samme er det ikke like stuereint. Da får pipa en annen lyd.
En venninne møtte en gang en flott ung mann som var kjempe gira på å bli kjent med henne. Hun var smigret, men ikke like interessert. “Jeg vet jo ikke helt hva jeg skal gjøre med han. Ha sex med han eller amme han?” Jeg holdt på å daue av latter, men det er noe i det. Kan man ha et voksent og likeverdig forhold til en mann man kunne vært moren til?
Det kommer selvsagt helt an på paret. Hva de egentlig ønsker ut av forholdet, og hva de bringer med seg til bordet.
Jeg har jo selv følt på kroppen at det ikke var helt akseptabelt. Det er forventet at jeg skal ta fornuftige og rasjonelle valg i livet mitt. Jeg er jo godt utdannet og har bein i nesa som noen hevder. Så går jeg hen og roter det til med å finne en mann som er mye yngre enn meg. De fleste tenkte vel ganske sikkert at det var panikk-alderen som har tatt meg, og at jeg ville la fornuften fange etterhvert. Men det er den ytre påvirkningen.
Familien min tenkte nok sikkert at jeg var gal. Noen spurte rett ut hvorfor jeg ikke bare kunne gjøre som alle andre? Hvorfor måtte jeg alltid ta så vanskelige valg? Svaret er enkelt. Fordi jeg er meg!
Klart det var masse problemer og utfordringer i forholdet. Vi hadde enormt store forskjeller mellom oss nettopp fordi jeg hadde levd dobbelt så lenge som han. Det han så på som problemer, så jeg på som bagateller. Det som for han var skikkelig seriøse issues var for meg bare kuriositeter som livet serverte for å krydre hverdagen. Største utfordringen var kanskje at enhver diskusjon utløste usikkerhet om fundamentet i forholdet var sterkt nok. Det ble alltid et spørsmål om vi var kommet til veis ende. Forventningene om at jeg hele tiden skulle dra enhver diskusjon ned til et sivilisert nivå, kjedet meg. Det var ikke rom for at jeg kunne brøle “Din super-dust!” og slamre med dørene. Det var forventet at jeg skulle opptre rolig og behersket i alle slike situasjoner. DET var største utfordringen for meg.
I tillegg er det den frykten jeg følte fra andre yngre kvinner i passende alder for han. Tanken på at han en dag ville våkne opp å ønske seg barn og egen familie ble veldig tilstede hos meg. Jeg tror ikke det jeg følte var sjalusi, men mer den redselen for å være en mellom-stasjon. Skulle jeg bruke min tid på noe som kanskje ikke var liv-laga i utgangspunktet? Og hvordan skulle jeg kunne fange opp det på et tidlig tidspunkt?
Tilliten som man må ha i et forhold ble noe tynnslitt på slutten. Grunnen er såre enkel. Jeg lot andres utsagn komme inn i hodet på meg, og jeg så etter tegn på at disse er reelle i vårt forhold. Overtolket og overtenkte. Dette er ikke typisk meg i hele tatt, men kom med usikkerheten over å være sammen med en så mye yngre mann.
Kommunikasjonen var også en utfordring på noen områder. Helt klart at man blir mer tykkhudet når man har vært ute en vinterdag, og orker ikke løpe rundt grøten mange ganger før man kommer til poenget. Så ofte ble jeg ganske hard og direkte, og ble oppfattet som frekk og med lite respekt for andres synspunkt. Jeg syntes det var slitsomt å huske på at han var så mye yngre, og måtte få lov å være det. Jeg kunne ikke forvente at han skulle opptre som om han var 20 år eldre enn det han er, likevel forventet jeg at han i større grad skulle kunne følge mine tankerekker også.
Jeg har vært på dater med menn i passende alder. Det har ikke vært det helt store, men greit nok liksom. Og ja, jeg skjønner at jeg ikke har møtt den rette. Mitt inntrykk er at menn i passende alder ikke takler stresset i mitt liv spesielt godt. Dette stresset som jeg elsker. Det å ha en aktiv hverdag. De synes det er vanskelig å relatere seg til at det er fem barn og to barnebarn i mitt liv. De individene som er det viktigste jeg vet om. Menn som ikke takler at jeg har forpliktelser som kommer før dem, er ikke med i vurderingen engang. Menn på min alder blir ofte irriterte på at jeg reiser og prioriterer me-time. Man kan ikke få i pose og sekk, er jeg blitt fortalt. Ja, så da vil jeg ikke ha det.
Etter tre år med en som er så mye yngre enn meg, er vi begynt noe nytt. Vi er begynt å krangle. Det skal sies, vi burde kanskje gjort det fra starten, men da var vi veldig siviliserte. Så nå når alt henger i løse luften og kan gå begge veier, da krangler vi. Nå er det mer som kommer frem av ulikheter. Jeg tenker at det kanskje er fordi vi er tryggere på hva vi kan forvente når vi krangler, og det har ikke noe å si likevel fordi vi allerede står ved et veiskille.
I dag har jeg vært kjempesur. Bare for at han ikke er tankeleser. Han har prioriteringer som er viktige for han, men jeg synes han kunne tatt seg litt tid til noe som er viktig for meg. Jeg synes det er det vi krangler mest om. Hva vi prioriterer som viktig. Oss selv, eller oss i fellesskap.. Tror kanskje ikke det har så veldig mye med alder å gjøre, men det er noe man kan relatere seg til uavhengig av alder…🙄
Det går fint å følge oss både på Instagram og Facebook.
