Å stå på utsiden av en gruppe fordi man ønsker det, kan det være veldig lærerikt. Da er det rom for å betrakte helheten på avstand og få et bedre oversikts-bilde. De gode forbindelsene og dysfunksjonelle relasjonene blir mye lettere synlig.
Mange ganger har jeg tatt meg en kaffe alene på en kafé eller i en park, og bare sittet stille å betraktet andre menneskers interaksjon seg i mellom.
Jeg synes det er utrolig spennende å betrakte andre menneskers samhandling utenfra. Faktisk så finner jeg det utrolig givende å se dynamikken og hva som påvirker handling. Det er urolig stimulerende å betrakte over litt tid, enten det er en arbeidsgjeng, familie, skoleklasse eller en vennegjeng som samhandler seg i mellom.
Det synes veldig godt hvem som er løsningsorientert og hvem som er problemorientert. Ofte viser det seg kjapt hvem som vil ordne opp, og også hvem som mesker seg i drama og driver det til stadig nye høyder. Hvem som er dynamisk og energisk, og hvem som er nissen på lasset. Alle har sin egen rolle, og det er sjelden de endrer den. Handlingene blir et selvoppfyllende profeti.
Det er spennende å betrakte hvordan man i en gruppe søker anerkjennelse fra de andre på både positive og negative hendelser og hvor kjapt dette etablerer en repetert adferd. Positiv anerkjennelse på negativ adferd, fremmer like mye til repetert adferd som positiv anerkjennelse for positiv adferd. Det er gruppens samlede respons som vil gi signaler om adferden bør repeteres.
Noen grupper har en fantastisk dynamikk som oser av positivitet, og det virker som de er sømløse sammen. Andre er totalt kaotiske og destruktive, og drives av så mye negativitet at det synes som de vil ta dø på hverandre hvert øyeblikk.
Jeg liker å se hvordan vi mennesker påvirkes av hverandre. Liker å se samspillet mellom mennesker på godt og vondt. Jeg liker å stå utenfor.
