Hvor går grensene?

Categories Blogg

I gryende pubertet er det vanskelig for barna å vite om de er små barn eller unge voksne. Det er ikke slik at de enten er barn eller unge, de vingler fra å være barn som sutrer og trasser den ene stunden, for så å være pre-teens som vil være voksen og gjøre som de selv vil i neste. Trasse gjør de uansett. Fagfolk kaller det løs-riving, i mitt hode kalles det shit-kid-tendenser. I tillegg vil de ofte være mye mer voksen enn de egentlig er. Faktisk er vi aldri så voksne som når vi er gryende tenåringer.

Vesla er ikke noe unntak. Hun er stort sett en grei unge, men av og til ser jeg konturene av en formidabel utfordring som kommer ramlende i fanget på meg om kort tid. Vesla har nemlig utviklet egne meninger som ikke alltid er lik mine. Her kan det bli relativt heftige krysninger i fremtiden.

Neida, jeg er faktisk veldig stolt over at mine barn tidlig har gitt uttrykk for å ha sine egne meninger, og egen vilje. Min jobb er å lære de når man skal holde på sin egen mening og når de skal bøye unna for fornuft. Vesla er bestemt nok, men har fortsatt evnen til å lytte når hun blir snakket til. Det betyr ikke at hun nødvendigvis er enig.

Da Vesla Skulle i fødselsdagsselskap til Bestisen måtte hun selvfølgelig pynte seg. Jeg antydet en blå kjole som hun er så fin i, men den falt ikke i smak. Vesla gikk for et skjørt og en topp som hun har hatt noen år, og som er hennes store favoritt. Hun var vesentlig mye kortere for noen år siden, og nå som hun har strekt seg, så tøyet ut som om det var til en voksen dame. Mammaen hadde ikke lyst å la henne ha på det, dermed var det duket for dramatikk.

Dramatikken foregikk i mitt hode alene.
Bør man si til et barn at klærne ikke er passende lengre? Tøyet som før var et halvlangt skjørt, og toppen som var helt grei, ser nå ut som et outfit som passer mer på en 18-åring. Vesla er bare 12! Hva skal man si da?

-Hei lille venn, jeg synes ikke du skal gå i de klærne for du ser ut som du spiller på sex?

Nei, det går ikke. Da legger jeg mine holdninger over på henne.
Hvilke signaler gir jeg henne dersom jeg forteller at hun ikke kan ha på seg det tøyet fordi jeg ser på det som utfordrende og er bekymret for om omverden ser likt på det? Hva sier det om hennes muligheter i fremtiden? At klærne er avgjørende for hvordan hun skal oppfattes? Da er vi tilbake til det faktumet at kvinner som blir utsatt for overgrep beskyldes for å ha lagt opp til det selv fordi de gikk utfordrende kledd. Dette er jammen ikke lett!

Mitt poeng er at omverden kanskje ikke behandler henne som 12 år med det tøyet på, jeg tror nok heller hun blir tatt for å være eldre, og blir derfor møtt med forventninger om at hun oppfører seg deretter. Hva skjer når 12 åringer blir møtt med forventninger om at de er 16? Vil de prøve å tekkes de forventningene fordi det er spennende å bli tatt for å være eldre enn de er?

Uten å belemre henne med mine tanker spurte jeg hvorfor hun ville ha på seg akkurat det tøyet, og hun svarte enkelt at hun syntes de var kule, og at det var en tøff stil.

Med andre ord er det jeg som voksen som ser på tøyet som seksualiserende og ikke hun. Det å dra slutninger mellom tøy og seksualitet er en voksenting, og ikke for barn. Er det da fornuftig å legge holdningene på henne?

Jeg inngikk et kompromiss med meg selv denne gangen. Vesla fikk gå i tøyet, men jeg sa at jeg tror vi pakker det bort nå som det er blitt litt smått til henne. Hun var ikke enig fordi det har vært favorittene hennes lenge, men gikk motvillig med på det.

-Men syns du det e fint da? Vesla så på meg med en spørrende mine.

Klart jeg syns hun var fin! Men mamma-hjertet vil helst at hun fortsatt skal ha musefletter og se ut som jeg forestiller meg en 12 åring skal se ut.

Plutselig var småjenta borte og en pre-teen entret podiet. Men hvor går grensene?

 

0 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *