Herlighet for en deilig kveld det var på fredag. Vesla dro på overnatting, og Snuppa dro med mammaen for å trene kjernemuskulaturen. Jeg nærmer meg 50 med stormskritt, og fikk en solid karamell i korsryggen på tirsdag. Da er det greit med noen som vet hvordan man trener uten å belaste feil om ikke annet.
Da vi kom hjem satt vi oss ned og spiste sammen. Det var godt å få sitte rolig sammen å bare snakke litt om løst og fast. Mimre over hvordan ting var da hun var liten. De siste seks årene har ikke vi bodd sammen, derfor er det mye nyanser av livet som vi ikke har fått med oss.
Vi har alle behov for å vite hvor vi kommer fra og hva som har formet oss. Det var mange ting Snuppa ikke husket lengre. Det ble litt melankoli og mye latter når vi tok oss en tur ned memory lane. Hun ble minnet om sine første bestevenner. Den sorgen som bare et lite barn kan føle når beste vennene flyttet fra gata. Hun som var guttas yndling og som fikk viljen sin hos alle fordi hun var mindre OG jente. Bittersøte minner.
Det er en sånn kveld som bare kan beskrives som kvalitetstid. Godt å bare være til.
Å være mamma til 5 og se tilbake på den tiden når de fire eldste var små samtidig, minner meg på konstant dårlig samvittighet og at jeg var konstant sliten. Når Snuppa da skisserer en trygg mamma, gjør det godt.
Kanskje det ikke var så ille da? Jeg gjorde ikke alt perfekt, men kanskje det alt i alt var godt nok, situasjonen tatt i betraktning.
Så ble jeg utfordret da. Jenta på 21 år, men med livserfaring som skulle tro hun var mye eldre, pirket borti det faktum at jeg ikke er spesielt god på å vise hva jeg føler og egentlig er veldig introvert. Hun vil jeg skal bli mer i takt med mitt eget følelsesregister. Jeg tror egentlig jeg er det, og at min person bare er slik at jeg er mer på det jevne enn sånn Berg-og-dal-bane menneske.
Det var i såfall ei snill stund.
Så klokka halv seks i «natt»kom Snuppa å vekket meg. Tid for trening, da var det altså på’n igjen..
