Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
Årsdager er vanligvis noe man markerer med glede og stolthet, enten det er fødselsdager, bryllupsdager, seperasjonsdag, røykestopp eller andre begivenheter som representerer en endring i livet. Det er de dagene man hyller seg selv, og gir seg selv en ekstra klapp på skuldra. Godt jobba. Jeg er ikke god på sånne markeringer, og husker de svært sjelden, uansett hva det er. Jeg bruker å tenke at liver er evig runddans av endringer, og jeg kan ikke gå rundt å huske når jeg endret hva!
Mange markerer også årsdager for traumer. Den dagen de ble overlevende etter noe, enten det er fra sykdom, naturkatastrofer, ulykker eller voldshendelse.
Jeg måtte for alvor tenke etter hvor mange år som har gått siden jeg opplevde mitt traume, for det husket jeg ikke. Jeg markerer ikke den dagen, hverken fysisk eller mentalt. Jeg velger heller å markere hver dag jeg lever, men ikke på tross av noe som helst, kun fordi jeg har valgt livet og det har gått videre. Den første tiden etterpå var riktignok milepælene viktig. Først var det om å gjøre å komme seg gjennom øyeblikket, så var det dagene, ukene og månedene. All den tiden jeg trengte for å komme tilbake i livet, hadde jeg mentale markeringer eller milepæler, men etterpå har jeg forsøkt å leve uten at disse skal ha en plass i livet mitt.
Nå er hver dag en årsdag, men ikke en årsdag som markeres, kun en som skal leves fullt ut. Jeg vil ikke leve i fortiden, bare med fortiden. Det betyr ikke at jeg aldri reflekterer over tiden som var, bare at jeg tar det for det det er. Et tilbakelagt stadium.
Det var en reportasje i lokalavisen ble det skrevet om noen som hadde avdekket prostitusjonsvirksomhet i sin utleie-leilighet. Huseier kontaktet politiet som ikke kunne gjøre noe siden det ikke er ulovlig å selge sex i Norge. Utleier har derimot ikke lov å leie ut bolig dersom han visste om virksomheten, og måtte be leietaker om å forlate. Damen dro uten protester, men hva dro hun egentlig til?
I Norge er det som kjent ikke lov å kjøpe sex. Kjøp av seksuelle tjenester straffes med bøter og fengsel opptil 1 år. Paradokset blir da at det er legitimt å selge sex. Jeg skal ikke argumentere på jussen rundt dette, konstaterer bare at det er sånn. Likevel er det en litt sær problemstilling. Du har lov å være selger, men ikke kjøper..
Temaet kjøp og salg av sex er vanskelig på både etisk og moralsk grunnlag.
Den første tanken som slår meg er faren for trafficking. “Trafficking” er et uttrykk som opprinnelig betegner salg og frakt av illegale varer. Det dreier seg som regel om narkotika- eller våpenhandel til ulike formål. De senere årene har imidlertid begrepet i stigende grad blitt brukt for å beskrive salg av kvinner og barn til seksuell utnyttelse både internt i land eller over landegrenser. Minstemme.no
Altfor ofte er det ofre for menneskehandel som står frem og forteller om en tragisk skjebne der de har blitt tvunget til prostitusjon. De har vært utsatt for gjentatte overgrep, og gjerne utviklet et avhengighetsforhold til sine «eiere». De blir aldri gjeldsfri, og kommer seg ikke ut av situasjonen uten hjelp. Det er for det meste kvinner som blir utsatt for dette, men også menn. Disse er i utgangspunktet fattige og befinner seg i en sårbar livssituasjon. Det er også prostituerte, kvinner som menn, som lever i en sårbar livssituasjon som igjen gjør at de må prostituere seg, uten at de er offer for trafficking. Det er ikke fordi de ønsker det, men det er den eneste utveien de føler de har. De har ikke andre muligheter enn å selge kroppen sin.
Så lenge noen vil kjøpe sex, bidrar de til at det fortsetter å være et marked for å utnytte disse menneskene. Dette alene gir grunn til å bekjempe prostitusjon! Det omtales som verdens eldste yrke, men fagforeningen deres har ikke klart å jobbe frem trygge og stabile arbeidsforhold. Jeg tenker forbundene har sovet i timene der!
Det er ikke bare ofre som prostituerer seg. Endel unge kvinner har uttalt anonymt at de selger sex for å finansierer studier eller en livsstil de ellers aldri ville hatt råd til. De har tatt et bevisst valg om livsstil. De hevder å ha analysert faren for å bli utsatt for uønsket adferd i form av vold og rus. Likevel stiller jeg spørsmål om de virkelig har forstått mulige konsekvensens av dette? Det som kanskje bekymrer meg litt rundt dette er at flere av disse som står frem, forteller om en glamorøs og rosenrød tilværelse med eksklusive kunder og en sugardaddy i bakhånd. Klart det blir en fristende tilværelse for yngre generasjoner når det fremstilles slik. Skikkelig Pretty woman-aktig, et skikkelig eventyr.
Hva hvis de møter noen som er ruset og utsettes for vold og mishandling? Hva med mulige smittsomme sykdommer? Og hva skjer med disse unge damenes følelsesliv etterhvert som tiden går? Jeg tror ikke det er så mye eventyr og glamour, men at man heller kan få et avstumpet forhold til følelser og ekte relasjoner.
Der ER dog noen scenario som jeg kunne tenkt meg at kjøp og salg av sex kanskje kunne vært lov..
I dagens samfunn er det mange godt voksne som aldri har vært intim med en partner. Savnet etter menneskelig fysisk kontakt, kan både være sårt og hemmende for noen. Likevel kan de ikke kjøpe seg den nærheten de trenger. Intimiteten og nærheten som man savner neppe vil bli dekket ved å kjøpe sex.
Det har vært diskutert om man skulle legalisere kjøp av sex for handikappede, men jeg tror ikke det løser behov for sex for denne gruppen. Det må heller fokuseres på rådgivning om hvordan man kan ha et sexliv ut fra de forskjellige utfordringene som er tilstede. Jeg tror det er vanskelig å ta opp dette temaet, og mange kvier seg og velger heller «profesjonelle». Vi er så utrolig liberale på mange områder og aksepterer forskjeller, men å sette ord på hvorfor det er vanskelig med sex når man har en utfordring i livet, nei det er nesten tabu!
Man kan kanskje kjøpe seg sex. Få stilt et begjær der og da, få et øyeblikks nytelse, men hva med den som selger kroppen sin? Hva sitter den igjen med? I ytterste konsekvens ingenting, bare risiko for å bli utsatt for sykdommer, vold og overgrep.
Nei, jeg endrer neppe standpunkt med det første. Sex bør ikke være salgsvare. Det må fortsette å være det vakreste mellom to mennesker som er glade i hverandre. Noe annet har jeg ikke troa på!
Vesla kom hjem etter første skoledag i går, og holdt på å boble over. Skravla gikk på inn- og utpust om alt hun hadde opplevd. Skolestarten var helt toppers, og hun var kjempefornøyd med dagen. Heldige ungen min!
Hver eneste høst kommer det forventningsfulle små og store elever inn i skolegården. Et nytt skoleår står for døren. Det er så mye spenning som surrer rundt, og det gjelder bådevoksne og barn. For noen er det første skoledag noen sinne, og det er små mennesker som knuger ei voksenhand mens de kanskje er både spente, samtidig som de både gruer og gleder seg. Det er kanskje en og anna mamma og pappa som har det på akkurat samme måten. Kanskje står det også en helt fersk lærer og skal ta i mot sine første elever, eller kanskje en ny klasse? Så er det de litt mer rutinerte elevene som vender tilbake etter ferie. De er kanskje spente på ny lærer eller nye medelever? Kanskje får de nye fag eller det er en ny skole? Det kan hende de ikke har sett vennene gjennom sommmeren og er spente på å treffe de andre igjen. Hele skolegården syder av spenning.
Men ikke all spenning er alltid knyttet til noe positivt. Det kan være eleven som er spent på om hen får gå i fred til skolen dette skoleåret, spent på om hen slipper spitord, hånlatter og det å bli gjort narr av. Som er spent på om det blir et skoleår uten slag og spark. Spent på om hen får delta i snapchat gruppene til medelevene og slipper å få hatmeldinger på SoMe. Spent på om dette skoleåret blir det skoleåret hvor vennskap skapes? Kanskje de andre til og med vil parate med hen, og inkluderer?
Jeg tror nok det var mange elever som kom hjem på samme måte som Vesla i går, men det var nok ikke alle. Jeg tror det var mange som kom hjem med følelsene i andre enden av skalaen. Mange som tenkte at det var første dagen av et nytt mareritt..
Jeg kan mye om det å være mamma. Det skulle bare mangle. Jeg har tross alt fem egne, en bonus og flere hittebarn. Man får litt erfaring da. Jeg har fleipet med at når Vesla er voksen, er jeg ferdig utdannet barnepsykolog. Utdanningen er ensidig ut fra erfaring. Jeg vil altså påstå at jeg vet mye om det å være foreldre og ikke minst om det å oppdra barn.
Likevel betyr ikke det at jeg på langt nær kan alt! Jeg kan mye om de tingene vi har opplevd, og det vi har vært igjennom. Men fortsatt er det mye jeg ikke vet noe om. Sånn er det når man lærer gjennom å erfare selv. Man vet om det man har erfart, har kjennskap til det man har diskutert med andre, men man vet fortsatt ikke alt. Hva med alle de tingene du ikke har erfart? Hvor mye vet du om det?
En annen ting er at vi alle erfarer på forskjellige måter. Det jeg erfarer er ikke nødvendigvis det samme som andre i akkurat samme hendelse som meg erfarer. Det er fordi vi alle har forskjellige preferanser fra tidligere hendelser i livet, og det preger oss eller former oss om du vil. Det kan være avgjørende hvorfor vi oppfatter en hendelse forskjellig fra andre som erfarer det samme.
Vi har også forskjellig oppfattelse ut fra hvilken rolle vi har. Man kan være hovedrolle, pådriver, tilskuer etc. Ut fra det kan det medføre at vi leser situasjonen ulikt.
Gitt at jeg ser et barn kaste stein etter en hund, der eieren blir fly forbannet og kjefter opp barnet. Eieren av hunden, barnet og meg som tilfeldig tilskuer, har alle forskjellige roller, og når vi beskriver hva som hendte etterpå vil våre forklaringer være farget av nettopp det.
Det betyr at en sak har like mange sider som det er mennesker involvert, og vi kan ikke kjenne de alle sammen. Derfor må vi lytte og spesielt til de som ikke sier noe. De som ikke roper høyest. De må også bli hørt.
Selv om de ikke sier det, må vi lytte til det som ikke blir sagt.
Jeg har lest og leser fortsatt situasjonene rundt mine barn ut fra de preferansene jeg har tilegnet meg, men fortsatt må jeg være åpen for å lytte og lære. Jeg kunne aldri putte ungene inn i en og samme form, og oppdra de likt. De var forskjellige alle sammen, og trengte individuelle former. Det har gitt meg mengder med erfaring. Men en av disse erfaringene er erkjennelsen om at jeg aldri kommer til å bli barnepsykolog ut av erfaring alene. For når mine barn som jeg kjenner godt, er så totalt forskjellige, betyr det at også andre barn er like forskjellige. Jeg vil altså bare bli professor i mitt eget liv, ikke andres. Altså kan jeg bare være bastant basert på mine opplevelser, for det er min virkelighet, men ikke hevde at de som ser ting med andre briller enn meg, har feil perspektiv. For som kjent, det er mange veier til Rom, og vi kan ha felles mål, men ulike veier å komme dit på.
.. I alle fall hvis du skal tolke det ut fra det meste man leser i media. Å være skeiv må være det vanskeligste erkjennelsen å leve med i livet. Den ene sørgmodige fremstillingen etter den andre. Ikke et liv å trakte etter. Det fremstilles som om alle skeive er bare det; skeive. Det definerer hele deres person, og det er det eneste de er!
Jeg er klar over at avisene jager klikk, akkurat som oss bloggere, og hva selger vel mer enn sosialpornografi? «Hardt liv, masse sorg, og så vidt hen overlevde!» Det er så dramatisk til tider at det kan skremme fanden på flat mark. I begynnelsen lot jeg meg engasjere av slike reportasjer, men etterhvert har jeg blitt mer og mer blasert. Det føles som historiene står på repetisjon, og det er så vidt det er variasjon over tema. Det engasjerer ikke lengre på samme måte. Selvsagt er det bra at vi alle blir bevisste på at det ennå er en lang vei å gå før vi oppnår full aksept av skeive i alle settinger av samfunnet, men må den kampen alltid belyses med hvor vanskelig livet som skeiv er?
Tenk på den unge gutten eller jenta som jobber med å forsone seg med tanken på at hen er skeiv, og synes det er en kjempe vanskelig å ta inn over seg. Så møter hen livet som skeiv, fremstilt fra media. Der blir hen primært møtt med fremstillinger om hvor vanskelig liv hen har foran seg. Hvor mye urett hen kan forvente for sin legning, hvor mange fordommer hen vil møte, og hvor mye uprovosert vold hen kan bli utsatt for. Hvor enkelt blir det da for denne gutten eller jenta omfavne seg selv og erkjenne at hen er skeiv? Og hvor lett er det da å stå frem åpent om det til andre? Kan det ikke heller være at det blir så skummelt, og hen tror det enkleste er å skjule det for seg selv og omverden? Det finnes vel utallige historier om det, og hvor vanskelig livet da kan være.
Hvorfor kan ikke media heller gi et bilde av skeive som har et godt liv? Fortelle om de som er blitt møtt med respekt, og som ikke primært har vært trakassert store deler av livet sitt?
De som lever et liv med barn, og/eller partner og har et stabilt liv? Det selger kanskje ikke like mange klikk hos medis, men gir et mer nyansert bilde på det å leve åpent som skeiv.
Et ungt menneske som står på terskelen til å erkjenne at hen er skeiv, har også behov for gode rollemodeller som viser at hen kan få et fint liv. På generelt grunnlag er de fleste unge usikker på fremtiden, da er det vel ikke formålstjenlig å bare fremme de dystre historiene for de som er på søk etter den veien de skal følge videre? Skeive er like forskjellige som andre grupper, og hvem de elsker eller identifiserer seg som, er ikke alene avgjørende for om de blir lykkelige. Et menneskes seksualitet eller kjønnsidentitet er ikke hele mennesket. Det er en del, men vi er alle så mye mer enn det.
Min bønn er at media nyanserer bildet mer, slik at unge som ikke har turt å åpne skapdøra ennå, ikke bare ser for seg at de vil møtes med hat, hets, vold og trakassering.
Vi må fokusere på at folk er folk, mangfold og respekt er rikdom, og ulike seksualiteter og kjønnsidentiteter må allmenn aksepteres. Andre har jo ikke noe med det. Det er jo ikke i deres interesse uansett. Vi har ennå en lang vei igjen å gå for å komme dit, men det må være målet. Den jobben kan ikke bare synliggjøres en måned, men i alle 365 dagene i året!
Å være skeiv er ikke for jævlig! Å være skeiv er en menneskerett, og vi bedreviterne må oppføre oss deretter. La alle være FRI til å elske den de vil!
Jeg er 52 år, og forbeholder meg retten til å si rett ut hva jeg mener, inntil et visst punkt. For det å være frittalende, betyr ikke at du trenger å si alt du tenker. Noen ting egner seg bedre usagt, og da særlig hvis det sårer andre.
Vi har alle sammen baggasje med oss i livet. Det gjelder vel spesielt for oss som har levd en stund. Vi har gjort våre brølere og trådd litt skeivt alle og enhver. Snublet og falt. Så snart vi har reist oss, og stablet oss på beina igjen, prøver vi så godt vi kan å legge ting bak oss. Ingen liker å dvele på det vi ikke behersket, men ser heller med stolthet på hva vi har overvunnet. Jeg har sagt det før, og sier det igjen: Det er ikke det at moder jord slo oss i bakken som sier noe om hvem vi er, men måten vi reiste oss på og gikk videre.
Så tilbake til det å være frittalende. Selv om man kanskje ikke er enig i andres livsvalg, bør man vel egentlig ikke uttale seg om det. Jeg mener, jeg har ikke gått noen mil i andres sko, så hvordan kan jeg uttale meg om deres valg for sitt liv? Hvem er jeg til å legge stein til andres bør, eller kommentere hvordan de velger å bære den? Jeg kan ha meninger om mangt, men det betyr ikke at de rundt meg er interessert i å høre dem.
Når man som meg er rundt 50 år, synes jeg man er så voksen at man kan holde seg for god til å uttale seg om enkelte ting, spesielt andres utseende, aldring eller fysiske form. Når man er rundt 50 år bør man ha litt mer respekt for andre, og litt mindre behov for å være infam og slem. Det sier jo mer om de som ikke klarer å la være å slamre med kjeften, enn de som blir omtalt negativt.
Det er noe med å bli voksen med verdighet og livsvisdom. Har man det, er man stort sett så trygg på seg selv, at man ikke trenger heve seg på bekostning av andre. Det kan jo hende de husker dine feiltrinn i livet også, og det ville jo ikke vært så kult å få det presentert i tid og utide. Mitt råd er, at så sant du ikke har noe pent å si om andre, kan du like gjerne holde kjeft. Da slipper du i det minste å såre andre.
– Det va faktisk ganske jævlig. Ho lå med mæ for å gjør typen sjalu, og så si ho at æ va den som hadde tatt initiativ og nesten tvang ho! Gutten som lettet sitt hjerte til kameraten var ikke på en god plass i livet sitt, og åpenbart opprørt og lei seg.
Forrige helg tok jeg bussen til byen på kvelden. Jeg skulle ut å lufte hodet mitt sammen med noen venner. Her hvor jeg bor hadde det vært For Sommer, et arrangement for ungdommene i området, og det medførte at det var utrolig fullt på bussen. Midt i alle samtalene som surret rundt meg, kunne jeg ikke unngå å få med meg samtalen mellom de to guttene. Åpenbart at de hadde inntatt alkohol, og tiden for de dype samtalene var kommet.
Den ulykksalige forklarte at han hadde vært svak for denne jenta i lang tid, og var super fornøyd da de dro på fest i lag. Åpenbart hadde ting tatt en romantisk vending, og han trodde det var begynnelsen på noe som skulle bli noe mer varig. Han visste hun hadde brutt med den forrige kjæresten nettopp, men trodde dette kunne bli noe.
Han ble brutalt realitetsorientert om hvor feil han hadde tatt om jentas intensjoner da hennes opprinnelige kjæreste tok kontakt. Det var åpenbart at denne unge gutten var truet fysisk og psykisk, for jenta hadde solgt historien som noe annet. Denne unge gutten følte seg brukt og utnyttet, og var bare usigelig lei seg.
Nå kan ikke jeg si noe om hva som er realiteten i historien, men det som gjorde inntrykk var at gutten var kanskje 16-17 år, og helt frynsete og hadde et behov for å betro seg til kompisen. Stemmen skalv og han var en tanke gråtkvalt. Kompisen rådet han til å snakke med foreldrene sine, og i mitt stille sinn tenkte jeg at det åpenbart var det beste rådet han kunne fått.
Ungdomslivet i dag er ganske rått og brutalt til tider, og sex er ikke lengre bare det fine man deler med den man et kjæreste ned. Det er så mange vrangforestillinger som verserer via porno og filmer, at det er blitt mer vanlig å ligge rundt uten å gi det noen form for dypere mening. Vi hører ofte på at jentene blir offer for useriøse gutter som bare er ute etter et ligg, og må tåle rykteflom etterpå, men det kan like gjerne gå andre veien. Å bruke sex som et verktøy for å manipulere, er på alle måter så stygt som det kan få blitt uansett hvem som gjør det. Sex bør være noe vakkert og fint som to mennesker deler, og ikke et middel for å få det som man vil.
Å bli behandlet på denne måten kan ikke beskrives som noe annet enn hjerterått, og jeg fikk så vondt av denne gutten. Så ung. Jeg vil tro hans evne på å stole på andre mennesker har fått en stygg knekk, Håper bare han snakker med foreldrene sine, eller noen andre voksne han stoler på, for slike ting er vonde å bære på alene.
I avisa AN kan man høre podcasten høylytt med Victoria, hvor hun diskuterer den nye trenden med å slutte på prevensjonsmidler, for å få et bedre liv. Nå har jeg ikke hørt podcasten, men jeg bet meg merke i overskriften: Holder et hormonelt helvete.
Skal si jeg kjennet meg igjen i akkurat de ordene. Med tre døtre OG meg selv, har det vært en god dose hormoner i heimen opp gjennom årene, og det har ikke alltid gått like smertefritt. Det har vært oppfarende samtaler, smelling med dørene, snørr, gørr og tårer! Jeg skriver HAR vært, men det riktige er vel å skrive ER! Jeg vil egentlig endre overskriften å si at tenåringsdøtre er et hormonelt helvete. Man kommer gjennom det, men det er et sabla holloi mens det står på.
Det som hindrer meg i å fortelle om det, er at det slår tilbake på meg. Jeg kan være like irrasjonell som jentene. Hormon-helvetet er nemlig ganske synonymt med overgangs-hormon-helvetet, og det har akkurat begynt for alvor i heimen. Jeg er faktisk veldig glad for at det ikke bor noen menn sammen med oss, for slik vi kranglet til tider, ville de få en forkjærlighet for misogyni, som er hat eller fordommer mot kvinner.
Jaja, hormon-helvetet her i huset fikk i det minste tømt oppvaskmaskinen og ryddet opp klærne sine. Det er i det minste en begynnelse slik at det avtroppende hormon-helvetet i det minste er noenlunde fornøyd.
Det kastes på dæ nesten over natta Et lite gull som plutselig blir stor Og døran smell i beinharde debatta Der du i beste fall kan kysse katta Og teitere enn far e ingen Unntatt kanskje mor
Klokka er tidlig på morgenen, og jeg nyter stillheten som råder i huset. Tenåringen sover ennå, og jeg sitter med en kopp kaffe for å lade opp til dagens diskusjoner. Jeg vet de kommer, for nå er den tøffe perioden begynt. Den tøffe perioden hvor regler må være absolutte, og det gjelder å stå i det mens det står på. De siste minuttene av dagen i går levnet ingen tvil. Jeg er, og blir en super-dust!
Det bruse gjennom hennes unge åra En heftig strøm av utålmodig liv Men enda blir et barnehjerte såra Og enda må en unge ty tell tåra I møte med en voksen verdens harde korrektiv
Hun vil så gjerne dra ut med venner. Dra på fester, og være sosial. Hun vil være voksen og ta voksne valg, men hun er ikke voksen ennå. Ikke riktig ennå. Ennå kan livets skuffelser gi henne slag for baugen, og ennå kan livet servere henne bekymringer hun ikke skal ta alene. Ennå skal jeg bære børene for henne litt til, selv om hun mener hun klarer det selv.
Og livet ropa på ho, ler og lokka Det gjør mæ glad, men også redd og dum Æ va jo nettopp både ung og rocka Nu ser æ stadig engstelig på klokka Når natta finns og ingen enda Sov på hennes rom
Det er ikke regler for reglenes skyld. Det er regler for hennes sikkerhet, men jeg er håpløs! Jeg skjønner ingenting! Jeg vet ikke hvordan det er å være ung! Jeg er den strengeste og den teiteste, og har bare ikke peiling!
Joda, jeg vet. Jeg vet så altfor godt hvordan det er å ha så mye ulevd liv i seg, og en lengsel mot å oppleve selve livet! Jeg vet hvordan det er å være impulsiv, og hoppe i ting bare fordi det er morsomt der og da. Jeg vet om et sorgløst liv, uten tanke for morgendagen. Men jeg vet om farene som lurer. Jeg vet om alle de skumle konsekvensene. Jeg vet så mye som jeg ikke vil hun skal vite om ennå. Derfor er jeg streng.
Sommerlys i sommerkjole Som en engel ung og skjønn Går ho ut i livets skole Der ho e, dit går mi bønn.
Det kommer en dag det hun kanskje takker meg. En dag hun skjønner hvorfor jeg sier nei til overnattinger, og krever at innetider skal holdes. Hvorfor hun «må avlegge rapport» om hvor hun er, og hvem hun er sammen med. Hvorfor plikter må komme først, og avtaler skal holdes. Det kommer en dag. Men sikkert ikke i dag. I dag lader jeg opp med en kopp kaffe, og gjør meg klar for en ny dag i mammalivet.
De siste dagene etter at Vesla ble konfirmert, har jeg kjent på en stadig større klump i magen etter som jeg hører jentene snakke om den store dagen sin. Vesla fikk mange fantastiske gaver fra familie og venner. Den største gaven var fra mormor og beste, som blant annet ga henne bunaden og en pengegave. I det jentene har snakket om konfirmasjonen, snakker de hovedsaklig om den monetære gaven og de planene de har for den nyvunnede rikdommen. Ut fra drømmene til jentene kommer ikke den rikdommen til å vare lenge, med mindre de har fått en uanstendig formue, for her er det nok noen urealistiske drømmer ute å går.
Når det kommer til pengegavene, har jeg bedt Vesla ikke snakke høyt om den, og heller ikke fokusere på det. Det har ikke med verdien, men fordi jeg ikke vil at det skal være det viktigste med konfirmasjonen. Jeg vil at hun skal huske på selve konfirmasjonen, gjestene og selskapet. Ikke gavene. Med det sagt, kommer man ikke fra at hun selvsagt var overveldet av alt det fine hun fikk, og nettopp pengene. Likevel er det viktig at hun husker at ikke alle har fått like mye, og at noen synes det er litt flaut å fortelle om gavene.
Det er store sprang mellom hva hver enkelt konfirmant fikk i gave, og selv om jeg skulle ønske de ikke sammenlignet, gjør de nettopp det. Da er det ikke til å komme fra at det kommer frem store forskjeller. Noen av gjestene har kanskje spart til konfirmanten, mens andre gir det de har økonomi til der og da. Noen av konfirmantene har små familier, mens andre har store. Noen familier har romsligere økonomi enn andre. Det er mange ting som spiller inn, og det utgjør store forskjeller i gavene til den enkelte.
I en familie med lav inntekt, kan alt fra å delta i eller å arrangere barnebursdager, være med på fritidsaktiviteter og ha plass til å ta imot venner hjemme, være krevende. Også å feire en konfirmasjon. Det kan skape ytterligere økonomisk og sosialt utenforskap. Tidligere var det vanlig å ha konfirmasjonsfeiringen hjemme, sammen med den nærmeste familien. Nå virker det som det er unntaket, og de fleste lager feiringer for slekt og venner ute på restauranter eller hoteller, og det koster ofte veldig mye. De som ikke har økonomi til å holde storslagne fester, kan velge å ikke konfirmere seg for å rett og slett ikke belaste familieøkonomien ytterligere. De kan ikke delta i samfunnet på lik linje med klassekameratene fordi ulikhetene blir for store.
Vesla har kjøpt seg piano. Det har hun ønsket seg veldig lenge, men jeg vil ikke kjøpe det til henne fordi det er dyrt, og fordi jeg mener hvis hun ønsker seg det høyt nok og betaler for det selv, vil hun verdsette det mer. Resten av konfirmasjonspengene er satt til sparing. Hun jobber litt i helgene, så hun kan bruke lønningene sine som «klattrepenger», og heller spare resten til noe hun virkelig trenger, og som koster litt. Vi har snakket masse om sosial urettferdighet, og at det er viktig å ikke fokusere på det materielle rundt konfirmasjonen, men heller de meningsfulle øyeblikkene. Hvem som var der, hvem hun fikk snakket ekstra med. De gode minnene.
Denne konfirmasjonen har fått meg til å innse at jeg løper i hamsterhjulet på lik linje med alle andre. Alt fra invitasjoner, bordkort, blomster, dekorasjoner, mat og lokalet. Var det egentlig viktig? Hadde det egentlig betydning for feiringen? OVERHODE IKKE! Det var menneskene, stundene og øyeblikkene, talene, alle gode samtaler og det å kunne feire konfirmanten som var viktig. Alt annet var bare kulisser for dagen. Materielle unødvendigheter. Jeg innser at jeg selv er med på å skyve lista oppover på hva som skal forventes.
Så hvorfor var det så viktig for meg at det ble slik? Jo, fordi jeg ikke ville at Vesla skulle kjenne på utenforskap ved å ikke få en feiring på lik linje med de fleste andre. Jeg ville at hun skulle kunne få en opplevelse for livet, og som hun kunne fortelle om med stolthet..
Det virker som jeg trives godt i hamsterhjulet selv om det unektelig gir en emmen bismak i munnen, til mitt forsvar ble dagen akkurat så fin som forventet.
