Mental helse er utrolig viktig. Det blir et stadig større problem som konsekvens av at virkeligheten nå leves ut på digitale flater, og ikke i det virkelige liv. Vi glemmer å snakke med hverandre, og vi er mer opptatt av fasader og det feilfrie ytre. Livet er ikke feilfritt, og da krasjer ofte illusjon og virkelighet. Utrolig mye av jobben med å opplyse om mental helse foregår på digitale flater, og det er helt essensielt å være på de flatene mennesker ER på, men av og til lurer jeg på om det har tatt litt av i feil retning.

Vesla lurte meg inn på Tik Tok, og også denne plattformen er fylt til randen med følerier. Det er snørr, gørr og tårevåte ungdommer som griner over alt fra dype tragedier og traumer, til mer trivielle katastrofer som kjærlighetssorg og venne krangler. Det kan bli litt i meste laget for mamma’n i huset når det bugner av videoer av unge mennesker som har gått ut av tiden, eller babyer som aldri får startet på livet. Hjertet verker, og det svir i øynene, men jeg kan ikke se for mye av det uten å bli oppriktig trist selv. Jeg er voksen og kan stoppe meg selv når det er nok, men kan disse unge som er avhengig av SoMe det?

Også Vesla har noen snørr & gørr videoer. Det er vel ikke akkurat noe jeg liker spesielt godt, men da vi opprettet en felles profil, var det under forutsetning at jeg kan se hva hun legger ut, uten å begrense henne i nevneverdig grad. Det kan komme til å holde hardt i lengden. Jeg er nok litt sånn: “Det der er ikke noe å grine over, dette skal du oppleve mye av! Rist det av deg og gå videre!” Vesla blir av og til litt grinete når hun får servert en tirade, men jeg tror kanskje hun skjønner hva jeg mener, selv om hun ikke nødvendigvis er enig og synes nok jeg kan være litt hard.

I tenårene er utviklingen av følelser, intellektuell kapasitet, sosial funksjon og identitet spesielt viktig. Selv om ungdommene kan se ut som voksne, trenger de fortsatt grenser, støtte og veiledning, fordi senteret for impulskontroll i hjernen, ikke er ferdig utviklet før ut i 20 årene. Dette senteret er følsom for hormoner og adrenalin, og kan lett drive ungdom inn i overveldende følelsesutbrudd. Alt det disse unge voksne opplever, føles mye mer dramatisk enn det fortoner seg for en blasért mamma som vet det skal komme sterkere stormer senere. Klart jeg får vondt av disse unge som føler så sterkt, men jeg tror det er spesielt viktig at de voksne rundt, passer på at det ikke blir kos med misnøye! Det er faktisk utrolig mye omsog ved å si “Ta deg sammen! Nå er det nok!”

Livet er ikke alltid like enkelt for disse unge, men jeg synes det er viktig å terpe på at det å være trist og lei seg er normalt, og ikke betyr at man er deprimert. Livet skal selvsagt ikke bare føles vanskelig, men av og til er det nettopp det. Man må ikke sykeliggjøre det å være lei seg, selv om livet kan bli så overveldende at det fører til psykisk sykdom for noen.

Mental uhelse skal man selvsagt ikke kimse av, men å henfalle til grublerier og følerier uten å bli regulert og realitetsorientert, er like skummelt som å tie ihjel mentale utfordringer.

Nå begynner det å dra seg til i heimen. Det er bare noen dager igjen til Nordlysdrilliaden gjennomføres i Bodø. Det merkes på Vesla. Nå trenes det og hun har ikke fokus på noe annet. Verden utenfor er glemt, og når verden tvinger seg på henne, glefser hun tilbake. Nå er hun i bobla si.

Det er første gang Vesla skal konkurrere med solo på hjemmebane, men hun har rykket opp et nivå, så det er ikke så lett å gjette hvordan dette vil slå ut. Bare å krysse fingrene og håpe på det beste. Tror hun synes det er verre å konkurrere her hjemme enn andre steder i landet.

Mor skal ha noen dugnads-økter i løpet av helga, som seg hør og bør, men bortsett fra det skal jeg kose meg med å se alle de flinke ungene i aksjon. Det gledes.
Frem til da skal jeg få på plass en masse forberedelser. Drakter skal gjøres klar, sminke må finnes frem, strømpebukser og hårstasj må kjøpes. Alt må sitte på konkurransedagene. Så fra generalprøven fredag skal jeg søke dekning helt til det er over, for under konkurransen er håpefulle høy-eksplosiv. Sånn sett kan man si jeg har unntakstilstand i heimen.

 

  1. Mennesker som behandler sannheten etter sitt eget forgodtbefinnende.
  2. Mennesker som jukser for å forbedre egen innsats.
  3. Mennesker som er uhøflige og ikke sier takk.
  4. Mennesker som ikke respekterer andres tid og stadig kommer for seint.
  5. Mennesker som sniker seg unna for å ikke ta ansvar.
  6. Mennesker  «tusker» til seg mer enn de skal ha, og gjerne på bekostning av andre.
  7. Mennesker som skylder på andre når ikke ting går som de skulle.
  8. Mennesker som holder andre som emosjonelle gisler ved å gråte seg til viljen sin.
  9. Mennesker som er feige og aldri står opp for andre.
  10. Mennesker som ikke holder det de lover.

Heldigvis har jeg minimalt med mennesker i livet mitt som er preget av disse dårlige egenskapene, selv om vi alle har et snev av det av og til.

 

 

Noen ungdomsmiljø er seriøst syke, og jeg lurer på hvor i helvete vi har gått feil som foreldre? Har vi totalt mistet evnen til å være rollemodeller og gode forbilder, eller er vi totalt akterutseilt selv? Jeg sitter med kvalmen langt opp i halsen, og vet ikke hvordan i all verden man skal få rettet opp i galskapen.

Her vi bor er det ofte ungdomsfester. Som i alle andre ungdomsmiljø, er det flere som flørter med rusmidler på disse festene, men da primært alkohol.
Det er kjedelig at vi ikke har klart å få inn bedre holdninger for ungdommene våre, men vi gjør vel ikke de rette tingene da?

På fester der unge eksperimenterer med rusmidler, er det ikke til å komme fra at noen mister kontrollen, og havner i situasjoner de helst skulle vært foruten. Vi har alle fått med oss at “Nei, betyr nei!», selv om mange ikke forholder seg til det, og at dersom noen ikke er i stand til å si nei, så betyr det definitivt  NEI!

Men hva skal  man si når det hele er et stort ja, og ikke bare en gang, men flere ganger i løpet av samme kveld? Det jeg skal frem til, er at det på noen ungdomsfester utarter en utagerende seksuell adferd blant deltakerne. Når ei jente frivillig har sex med tre eller fire stykker på en kveld,  må man som voksen reagere og rope et sinnsykt høyt NEI!

Det høres helt sykt ut, men det skjer faktisk.

Flere av ungdommene samtykker til å ha sex med flere av de andre deltakerne som de er på fest med, uten blygsel. Hva er det som skjer når 16-17 åringer frivillig går med på det, eller lar det skje?

Min teori er jo at dette er en konsekvens av fri tilgang på porno på nett. Det er med på å normalisere en utagerende seksuell adferd. Det skapes en konsensus om at slik adferd er helt naturlig blant festdeltakerne. Men skjønner disse ungdommene egentlig hvor avvikende dette er, og ikke minst konsekvensene det kan få? De er jo i faren for å få et avstumpet følelsesregister  i forhold til sex, og hva med deres evne til å knytte varige relasjoner til et annet menneske? Hvordan kan sex da bli det fine som man kroner et ellers sunt og godt forhold med?

At voksne mennesker velger å eksperimentere med sex er for så vidt greit for min del, for da forutsetter jeg at de vet hva de går til og at de vet å både beskytte seg fysisk og psykisk, men gjør disse unge guttene og jentene det?

Selv om det skjer tilsynelatende frivillig, stiller jeg spørsmålet om det er frivillig i den grad det skjer under rus? Hvordan har de det dagen etter? Hvor mange ganger har man ikke hørt om de som egentlig ikke vil, men lar seg overtale? Det kan være vanskelig å stå i mot presset, spesielt hvis det kommer fra flere samtidig.

Konsekvensene kan bli mange og kjipe.

Min umiddelbare reaksjon på dette, var å ha en lang samtale med Vesla om det å respektere sin egen seksualitet og ikke minst grenser. Snakke om hvor mye slik adferd kan ødelegge for henne senere i livet. Det kan være bilder som kan bli tatt, og spredd på nett, kjønnssykdommer, uønsket graviditet og ikke minst det å leve med det faktum at du deltar aktivt i et overgrep på deg selv og kan miste store deler av din egen selvrespekt. Selv om hun var rystet over det jeg fortalte, lyttet hun, og var klar på at det ikke var slik i de miljøene hun er i. Hun vil heller ikke være en people pleaser i vennegjengen, og mener at hun aldri vil la seg overtale. Som mamma er det godt å høre henne legge frem sine holdninger og verdier, og jeg håper hun står fjellstøtt i egne sko om hun noen gang skulle havne i en slik setting.

Å være ung i dag må være utrolig utfordrende. De får så mange input via media og internett, så formaningene hjemmefra drukner i mengden. Jeg håper bare jeg har prentet inn i henne at hun må leve sitt liv slik at hun er fornøyd med den som ser tilbake på henne i speilet hver dag.

 

Slanking og bortforklaring på hvorfor man legger på seg er et kjent fenomen. Hvor vanskelig er det ikke å innrømme at man ikke har kontroll over hva man putter i munnen, og ikke klarer å være målbevisst nok til å bare spise de sunne tingene? Det er flaut å innrømme at dørstokk-mila er så lang, og at man sitter inne på sofaen og råtner på rot. Men det er så mange som slenger ut at feite folk bare er late og ikke eier viljestyrke, så da er det klart det er lett å heller ty til bortforklaringer.

Men det er ikke bare livsstil som nødvendigvis er årsaken til vektøkning alene, og man kan ikke generalisere og si det enten er overspising og lavt akvitetsnivå eller en kombo av dette, som gjør at man går opp i vekt. Det blir for lettvint. Bildet er ofte mye mer sammensatt enn som så, men at det er de to årsakene også er en vesentlig del av bildet, er jeg enig i.

De siste fire årene har kiloene kommet snikende på meg også, selv om jeg har kjempet iherdig i mot. Jeg har brukt Garmin aktivitetsklokke og appen Lifesum, for å ha kontroll på at jeg har holdt meg på et nivå der jeg burde gått ned i vekt i forhold til inntak av mat, men jeg opplevde det motsatte. I begynnelsen tenkte jeg at det kom til å gå seg til, men så ble det bare mer og mer demotiverende. Vektpila gikk konstant feil vei! Blodtrykk og diabetes 2 fikk jeg kontroll på i løpet av tre måneder, og  lege klødde seg i hodet fordi jeg likevel la på meg. Han tok masse prøver, men stoffskifte og alt annet han sjekket, var helt normalt. Forklaringen ble lagt på overgangsalder, dårlig søvnmønster og stresset livsstil.  Jeg var kjempe frustrert, for tidligere har jeg kunne lagt inn ei ekstra treningsøkt hvis jeg har kjent klærne bli trange, men nå funket ingenting. Hvorfor skulle jeg nå bruke flere timer i uka på å trene når det likevel gikk motsatt vei enn forventet? Jeg ville ha slankehjelp! Legen min mente medikamenter ville hjelpe på kort sikt, men det ville ikke løse utfordringen fremover så lenge jeg ikke klarte å lokalisere hvorfor jeg la på meg. Derfor var det bare å fortsette å lete etter en forløsende faktor mens frustrasjonen min bare vokste og vokste.

Ved en tilfeldighet leste jeg at den ene medisinen jeg må ha, har en sjelden bivirkning som er vektøkning. For meg falt puslespillet på plass, selv om legen min var noe mer skeptisk. Jeg bråstoppet med medisinen jeg gikk på, og det samme gjorde vektpila. Det gikk 3 mnd, og så var ett kilo borte. Kanskje ikke all verden, men jeg hevdet det var bevis godt nok for at medisinen var årsaken til vektøkningen, og ba om å få hjelp til å kvitte meg med de kiloene som er kommet på. Legen la frem alternativer som mer trening, men jeg var så demotivert at jeg sa alternativet for meg da, var pulverkur! Det syntes han ikke var et alternativ, så da fikk jeg wegovay. Det var ikke noen enkel utvei, og jeg følte med ganske langt nede da jeg gikk til det skrittet. Det var flaut at jeg ikke fikk fikset det selv ved hjelp av disiplin og struktur, det har jo alltid vært løsningen tidligere.

Meningen var å ikke fortelle NOEN om at jeg tok sprøyter for å få kroppen i gjenge igjen, for det var så flaut å komme i kategorien feit, lat og uten viljestyrke. Jeg så skikkelig ned på meg selv, og hadde det ikke noe bra.

Før jeg fikk resepten, fikk jeg tre nye måneder å tenke gjennom om bruk av medikament til slanking var noe for meg. Jeg måtte skjønne hvordan denne sprøyten virker, at wegovay ikke er slankende, men gjør at jeg ikke får frigitt dopamin i hjernen når jeg spiser usunn mat. Maten kjennes ikke ut som noen belønning lengre. Slik kan jeg innføre sunne matvaner, fordi jeg ikke er spesielt sulten og det er likegyldig hva jeg spiser. Det er dette mulighetsvinduet man må utnytte for å øke sjansene for å holde vekten når man slutter med sprøytene. Man må sove mer, og man må holde seg i jevn aktivitet i tillegg. Jeg begynte å sette opp matplaner på forhånd, slik at jeg har enkle rutiner som kan følges også når jeg slutter. Etter å ha tenkt gjennom dette flere ganger, satte jeg første stikket.

Bivirkninger som hodepine, tretthet og kvalme var jeg godt forberedt på, og jeg gruet meg til hver gang jeg skulle øke dose. I en periode bodde jeg nærmest på sofaen, for jeg var helt utkjørt etter en dag på jobb. Energinivået er ikke som det vanligvis er, men jeg må bare være litt streng med meg selv. Garmin klokka er lagt bort, og jeg logger ikke lengre kalorier. Faktisk har jeg ikke trent en time siden jeg begynte med sprøytene, men det skyldes at jeg ble valpe-matmor og nå årsoppgjøret, så det ville vært slik uansett på denne tiden av året. Men den beste endringen er psyken min. Jeg har det mye, mye bedre nå som mat og aktivitets krav ikke jager rundt i hodet mitt hele tiden. Livet mitt er mer enn bare sorg over de kiloene jeg ikke ble kvitt. Vekta er ikke lengre et hatobjekt!

Jeg skjuler ikke lengre at jeg trenger hjelp for å kvitte meg med de kiloene som kom snikende, men jeg tror heller ikke medisinen er manna fra himmelen. Det er langt fra sikkert at dette er den endelige løsningen for meg, for jeg synes en kostnad på 3000 kr i måneden er drøyt for sprøytene, men akkurat nå trenger jeg en opptur for min egen del. Da tar jeg meg råd til det.  På sikt skal jeg tilbake til trening og økt aktivitet, men jeg måtte ta en pause fordi jeg var kommet til et punkt der dette ikke ga meg noen form for mestring, tvert i mot.

Å generalisere andres forhold til fedme, aktivitet og vektreduksjon er noe man skal være forsiktig med å gjøre, for det er så mange faktorer som kan spille inn. Å si at feite mennesker er late og uten viljestyrke hjelper ingen, det gjør bare at man kanskje skjuler at man har et vanskelig forhold til mat, eller at dørstokkmila blir for lang. Jeg er heller ikke nødvendigvis for medikamentell slanking for alle med fedme. Noen tenker jeg trenger en ernæringsfysiolog og/eller en livsstilscoatch som kan hjelpe med varig endring før man tenker medisiner, men jeg heier likevel på alle som strekker ut en hånd og ber om hjelp fordi de innser at de ikke klarer det på egen hånd.

Sophie Elise fortalte i forlengelsen av avsløringene av svangerskapet, at hun kunne tenke seg å spise morkaken sin etter fødselen. Reaksjonene har ikke latt vente på seg, og det er hevdet at hun er en helserisiko som fronter slike sinnsyke idéer, det er farlig, hun gir skumle signaler og ikke minst kan barnet hennes bli mobbet for mammaen sine påfunn senere.

Sånn det blir fremstilt, er Sophie Elise direkte farlig!

Nå må altså medie-Norge ta seg ei jævlig feit bolle og roe ned! Selv om «alle» vet bedre enn Sophie Elise, trenger de jo ikke publisere alle som er selvutnevnte doktorer på området. Forskning viser riktignok at å spise sin placenta, enten den er tilberedt eller i kapselform, ikke har noen helsefremmende effekter ved seg, men i kapselform som Sophie Elise vurderer, er det heller ingen fare. Det er mer placebo-effekten.

Men hør! Altså, der er nok av remedier og «helsefremmende» preparater vi trøkker i trynet i håp om å bli slankere, sunnere, sterkere, smidigere og ikke minst yngre, som beviselig ikke har noen virkning. Verden vil bedras. Dette synes vi er helt greit. Det bråker vi ikke om, selv om vi mange ganger ikke aner om det kan være skadelig i lengden. Vi hetses ikke av den grunn. Det er noe annet når det gjelder Sophie Elise!

Kan ikke bare folk la Sophie Elise få gjøre som hun selv vil, uten å lage en stor greie av det? Er det nødvendig at alle hennes avgjørelser skal dissekeres og diskuteres i medie-Norge? Det er ei voksen dame som skal ha et barn hun gleder seg voldsomt til å få, så la henne for Guds skyld være mamma på egne premisser, uten å få trykket ned andres meninger ned gjennom halsen!  Faktisk kan godt mamma-politiet også ta seg ei jævlig tørr bolle i samme slengen, for de gjør jammen ikke mye godt for usikre mødre. Bare sørger for at flere føler seg enda mer usikker og utilstrekkelig.
Og nei, forsvarstalen skyldes ikke at jeg har spist mine placenta. Det er ikke min greie. Bare tanken byr meg i mot, men hva andre gjør, eller vurderer å gjøre, er da jammen ta ikke min eller andres business!

Sophie Elise kan få gjøre akkurat som hun vil! Om hun tenker at å gjøre morkaken om til kapsler er en greie hun vil teste,  så har hun lov til det uten at andre skal åpne kjeften og ha en mening.

Jeg heier på henne OG andre mammaer som er mammaer på helt egne premisser. Jeg heier også på Sophie Elise fordi hun våger å si at hin vurderer noe som fremstår som uortodoks. Det et sikkert mange andre som tenker det samme som henne. Kvalifiserte «synsere» bør holde fred, og la disse mammaene bli trygg i sin egen mammarolle uten å behøve å bli overlesset av «forståsegpåere» som vet alt så utrolig mye bedre!

Endelig tar staten et steg i riktig retning. De jobber på spreng med å innføre lov om omvendt voldsalarm. Omvendt voldsalarm er en fotlenke som varsler politiet, når en person som ikke har lov til å oppholde seg i bestemt område, bryter forbudet. I dag kan man bare få omvendt voldsalarm etter dom.

I en vanskelig periode i livet, for noen år tilbake, ble jeg rådet til å be om besøksforbud og voldsalarm mot noen. Det var for at jeg skulle være trygg etter tildeles grove trusler. Jeg gikk mange runder med meg selv, og vurderte om jeg skulle gå videre med saken, men valgte å avstå fra å søke, men det var ingen enkel avgjørelse. Det var mange grunner til at jeg burde søke, men jeg følte det ble en for stor inngripen i mitt liv.

Jeg ble skikkelig forbannet på ordningen. Hvor skulle jeg ha alarm? En alarm som garantert hadde medført stress og en aldri så liten ekstra engstelse i mitt liv. Enn om ikke alarmen funket når jeg trengte den? Enn om jeg ikke hadde den nært nok? Enn om jeg glemte den? Hvorfor skulle jeg ta belastningen mens den som utgjorde trusselbildet kunne bevege seg relativt ubesværet rundt? Og viktigst av alt, hvilken redsel ville ikke noe slikt påført ungene i huset? Det føltes som om jeg ble straffet og ikke den som framsatte truslene.

Ting kom under kontroll, men jeg vil nok alltid se meg en ekstra gang over skuldrene, men jeg er ikke redd selv om jeg helst skulle kunne forsvart meg med noe. Jeg ville gjerne ha pepperspray, i tilfelle jeg skulle få behov for det, men det kunne jeg ikke. Pepperspray omfattes av våpenloven §§ 1b og 3e–f. Det er ulovlig for privatpersoner å eie peppersprayvåpen eller beholdere med pepperspray uten tillatelse fra politiet.

Jeg vet ikke helt jeg da. Hadde det ikke vært bedre for politiet å etterforske noen tilfeller av pepperspray-bruk fremfor mord? Det bør jo være mindre ressurskrevende enn draps etterforskning?

Anyways! Med omvendt voldsalarm er det endelig de som er en trussel som må ta konsekvensene og belastningen, ikke de som utsettes for de. Ansvaret legges på de som fortjener det. La oss bare få dette innført asap zulu!!

Så er tiden der til å levere selvangivelsen igjen. Ikke den selvangivelsen som staten krever, hvor du verdsetter ditt liv i kroner og ører for å finne ut om du eller staten har skyld og gjeld til hverandre, men den selvangivelsen du har med deg selv. Den mentale selvangivelsen. Ditt eget oppgjør.

For ett år siden hadde vi alle et helt nytt år foran oss. Et år med masse spennende muligheter. 365 sjanser til å skape oss selv en god dag. 365 sjanser! Tro hvor mange som husket på at alle disse sjansene var helt opp til en selv å utnytte?

Dette året har jeg satt meg selv i førersetet i mitt liv. Jeg har forsøkt å roe litt ned. Senke skuldrene og ikke hele tiden jage etter noe bedre. Jeg har konstatert at å hele tiden jage etter noe, hindrer meg i å nyte de fine stundene i livet. Det har jeg forsøkt å endre på.

Om jeg ikke hadde mer tid til familien, så skulle jeg i det minste kose meg mer den stunden vi var sammen. Menneskemøtene skulle verdsettes mye høyere. Det har gitt meg mye mer mening og mindre dårlig samvittighet for å prioritere meg selv i perioder. Jeg har brukt mye mer tid i mitt eget selskap, og jeg liker det.

Vesla skiftet beite, og startet året på en ny arena. En vanskelig og tung avgjørelse å ta, men veldig veldig riktig for henne. En som gjorde livet hennes så mye bedre, og vi fikk begge et nytt fokus fremover. Det betyr ikke at alt har vært fryd og gammen, for vi har jammen hatt våre trefninger gjennom året. Det tar på å være tenåring, og å leve med en tenåring, men vi står han av!

Jeg har innsett at jeg ikke kan oppleve hele verden, men jeg i det minste utforske den delen av verden som jeg har tilgjengelig. Gjennom året har jeg frekventert London, Milano, Færøyene, Bulgaria, Praha, Paris, Roma og Albufeira, i tillegg til Norge, så jeg sitter tilbake med masse inntrykk og impulser. Mest sitter jeg igjen med en utrolig stolthet. Jeg kan igjen reise rundt på egen hånd, uten å behøve å se meg over skulderen. Livet mitt er mitt igjen.

Jeg hadde mye håp for 2023. Jeg håpet at vi alle skulle gjøre det bedre i år. Håpet at noen skulle stille seg på bastionene og si at nå er for pokker nok NOK! Si at respekt, aksept og normal høflighet må komme på dagsorden og at vi må begynne med oss selv. Vi må begynne med den som møter oss i speilet hver morgen. Pay it forward! I stede ble det mer krig, og en woke-kultur som bare ble teit! Krenke-følelsen og sutring er synonymt med nordmenn. I stede for å bli store og rause mennesker er vi blitt små bitre selvsentrerte egoister! Skuffende! Det er mye som kan bli bedre, og jeg begynner med å forandre meg!

Skal jeg oppsummere året som har gått med et ord, må det være motstridende. Året har vært masse motsetninger på så mange hold i livet, men likevel har det også vært oppklarende. Jeg vil nemlig ikke være med i hamsterhjulet. Det er ikke min lekeplass lengre. Jeg orker ikke jage hverken i livet eller i jobb sammenheng. Det gjør meg bare sliten. Og for hva?

I 2024 skal jeg kose meg med livet. Jeg skal selvfølgelig levere på det som er forventet, men jeg går ikke skoa av med av den grunn. Jeg skal ikke lengre lage meg en god dag, jeg skal HA en god dag og sette av tid til å nyte den. Jeg har i teorien 365 sjanser til det før neste selvangivelse, og det skal jeg gå hardt inn for. I 2024 skal jeg bli nytelsessyk!

Jeg ønsker ved utgangen av 2024 at jeg skal si at min verden og mitt perspektiv er bedre enn ved utgangen av 2023, og jeg håper virkelig at jeg kan si at jeg nyter livet!

Godt nytt år, men husk å nyte siste dagen i 2023!

Jeg blir utrolig lei meg over alt styret rundt serien Snøfall 2. En serie som viser livet slik det kan være, og som viser triste stunder i en liten gutts liv. Det er for sterk kost for norske barn. Gud forby! Advent skal jo bare være kos og lykke ende til annen!

Da Snuppa var minste barn i familien, opplevde vi at et menneske i nær familie omkom i brann. Alle vi voksne var helt satt ut, naturlig nok, og det fortonet seg veldig dramatisk i vårt hjem. Først sjokk og redsel, deretter sorg. Masse sorg. Snuppa var bare fire og et halvt år, men vi valgte å fortelle alle ungene hva som hadde hendt, men da slik at det var tilpasset ungenes alder.

Pappa måtte reise avsted, mens jeg var hjemme fra jobb for å ivareta ungene. De eldste ville dra på skolen. Bare jeg og Snuppa var hjemme.

Hun satt musestille å lekte hele dagen, og jeg satt med en kaffekopp og prøvde å sortere det som hadde hendt.  Jeg vet ikke om jeg enset jenta som lekte for seg selv.

Snuppa kom i sofaen, og hadde en lommekalkulator i hånda. Jeg satt i mine egne tanker, og fulgte ikke helt med. «Mamma! Æ snakka med ho Kengu i mobiltelefonen!» Jeg så på den lille jenta som hadde funnet en ny funksjon for kalkulatoren. Den var blitt en imaginær mobiltelefon. Jeg svarte ikke så mye, nikket bare til svar, men fortsatte mitt eget tankespinn.
«Mamma! Ho Kengu si at Kengubarnet har dødd av for mye røyk i longan sine!»

Brått ble jeg bevisst ungen min. Mine egne tanker ble borte, og jeg skjønte at aldri hadde den lille jenta mer behov for å få sette ord på de tankene hun hadde rundt det som hadde hendt. Jeg spurte henne hvordan Kengu hadde det da, og hun svarte at Kengu var veldig veldig lei seg. Kengu gråt og ville ikke snakke med noen. En ganske klar beskrivelse av hvordan vi voksne her hjemme måtte ha fortonet seg for Snuppa. Jeg sa det er ganske vanlig, og at voksne også blir veldig lei seg av og til. Da trenger de kanskje å få gråte litt i fred. Det ble en fin samtale om alt som var vanskelig å sette ord på. Snuppa tok kalkulatoren til øret og snudde seg mot meg igjen. «Mamna! Ho Kengu lure på katti ho kan begynn å smil og flire igjen!» Da lo jeg, sikkert en anstrengt latter, men jeg lo, og forsikret henne at det ikke er noe galt å le, og at man kan le selv om man er lei seg. Jeg forklarte at det triste kanskje alltid ville være trist, men vi kom alle til å bli glade igjen. Brått ble det mer liv og røre i den vesle jenta, og hun spurte om ting rundt det som hadde hendt, bare for i neste sekund fortelle om noe fra barnehagen. I mitt stille sinn sendte jeg en takknemlig tanke til Kengu.

Å se noe på TV som er leit eller vanskelig, er ikke ødeleggende for barn. Det forteller barna at alt i livet ikke er like rosenrødt, og det viser at livet leves  selv om triste ting hender. Vi må ikke skåne barna fra alt i livet, men heller være til stede og snakke med de når trenger det. Snuppa måtte ty til Ole Brum og vennene i 100 meter skogen, kanskje andre barn trenger Snøfall 2? Det som er helt sikkert er at barna ikke trenger å pakkes inn i silkepapir og vernes for alt som er trist og leit i livet. Da er de svært sårbare når de selv opplever noe trist i livet.

Livet kan være så utrolig utfordrende i perioder. Det er så man kan undre seg på hvorfor enkelte får så utrolig tunge bører å bære i forhold til andre. Det er liksom ikke rettferdig fordelt på noen måter. På ene siden har man noen som alltid lykkes, og på andre siden får andre levert den tyngste baggasjen å dra med seg gjennom livet.

Tro om dette er skjebnebestemt eller om det er noe vi kan påvirke? Nå tror jeg ikke at skjebnen bestemmer om noen skal bli syke eller ikke, eller at hendelser forårsaker sykdom. Det skyldes genetikk, smitte, livsstil eller ulykker. Men er det flaks at du fødes i en velfungerende familie, eller er det skjebnen som gjør at du fikk drømmejobben, eller at du møtte bestevennen din første gang? Er det noen som sitter «der oppe» og drar i noen tråder som en playmaker?

Da jeg omsider bestemte meg for å fortsette utdannelsen min, etter å ha blitt mamma til to fine smårollinger, var jeg innom studiestedet for å ordne noen småting i forkant. Der havnet jeg på et forstudie som ikke inngikk i mitt studieløp ved et uhell. Det forstudie var økonomi, og det jeg absolutt ikke skulle gå. Det var vel neppe videre veloverveid, men etter noen dager var jeg økonomistudent. Var det skjebnen som var på ferdet, eller var det et kvalifisert lykketreff at jeg gikk inn på det forkurset?

Nevropsykologien mener «tanker er resultat av ubevisste fysiske prosesser i hjernen som blir påvirket av en mengde impulser fra omgivelsene og andre forhold som vi ikke kan kontrollere.» determinisme er læren om at alt det som skjer er strengt årsaksbestemt. Altså skulle jeg havne på det forkurset. Det var forutbestemt, og ikke en impuls fra min side.

Jeg tror enhver langt på vei er sin egen lykkessmed heller enn på skjebnen. Aristoteles var enig med meg i det. Han mente mennesket fikk det best ved å strebe etter å realisere sine egne muligheter på best mulig måte. Det er ikke alt et menneske kan styre selv, men jeg tror på fri vilje. Jeg tror ikke det var livet som førte meg inn dørene på forelesnings salen. Det var en impuls fra egne tanker og frie vilje.

Jeg tror derfor at å tenke at noen er mer uheldig enn andre i livet, mer er en trøst enn et faktum. Det vil alltid være parametre man ikke kan styre selv, men man kan langt på vei gjøre seg opp meninger om hva man skal gjøre ut fra disse. Noen ganger føles det som valg mellom suksess eller fiasko, andre ganger mellom pest eller kolera, men det er et valg. Jeg har ikke noe entydig svar på hva som er mer rett eller feil, men jeg velger å se på glasset som halv fullt og tro jeg kan påvirke livet mitt til å bli det beste for meg selv.

Det er søndag, og jeg har sånt å tenke på. Sånn mellom, krig, fred og politikk og sånt! Til dere andre ønsker jeg en nydelig søndag videre, og måtte dagen bli Glimt-gul og krones med gull! 💛💛💛