Kategori: Mellommenneskelige relasjoner

Mental helse er utrolig viktig. Det blir et stadig større problem som konsekvens av at virkeligheten nå leves ut på digitale flater, og ikke i det virkelige liv. Vi glemmer å snakke med hverandre, og vi er mer opptatt av fasader og det feilfrie ytre. Livet er ikke feilfritt, og da krasjer ofte illusjon og virkelighet. Utrolig mye av jobben med å opplyse om mental helse foregår på digitale flater, og det er helt essensielt å være på de flatene mennesker ER på, men av og til lurer jeg på om det har tatt litt av i feil retning.

Vesla lurte meg inn på Tik Tok, og også denne plattformen er fylt til randen med følerier. Det er snørr, gørr og tårevåte ungdommer som griner over alt fra dype tragedier og traumer, til mer trivielle katastrofer som kjærlighetssorg og venne krangler. Det kan bli litt i meste laget for mamma’n i huset når det bugner av videoer av unge mennesker som har gått ut av tiden, eller babyer som aldri får startet på livet. Hjertet verker, og det svir i øynene, men jeg kan ikke se for mye av det uten å bli oppriktig trist selv. Jeg er voksen og kan stoppe meg selv når det er nok, men kan disse unge som er avhengig av SoMe det?

Også Vesla har noen snørr & gørr videoer. Det er vel ikke akkurat noe jeg liker spesielt godt, men da vi opprettet en felles profil, var det under forutsetning at jeg kan se hva hun legger ut, uten å begrense henne i nevneverdig grad. Det kan komme til å holde hardt i lengden. Jeg er nok litt sånn: “Det der er ikke noe å grine over, dette skal du oppleve mye av! Rist det av deg og gå videre!” Vesla blir av og til litt grinete når hun får servert en tirade, men jeg tror kanskje hun skjønner hva jeg mener, selv om hun ikke nødvendigvis er enig og synes nok jeg kan være litt hard.

Annonsørinnhold

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

I tenårene er utviklingen av følelser, intellektuell kapasitet, sosial funksjon og identitet spesielt viktig. Selv om ungdommene kan se ut som voksne, trenger de fortsatt grenser, støtte og veiledning, fordi senteret for impulskontroll i hjernen, ikke er ferdig utviklet før ut i 20 årene. Dette senteret er følsom for hormoner og adrenalin, og kan lett drive ungdom inn i overveldende følelsesutbrudd. Alt det disse unge voksne opplever, føles mye mer dramatisk enn det fortoner seg for en blasért mamma som vet det skal komme sterkere stormer senere. Klart jeg får vondt av disse unge som føler så sterkt, men jeg tror det er spesielt viktig at de voksne rundt, passer på at det ikke blir kos med misnøye! Det er faktisk utrolig mye omsog ved å si “Ta deg sammen! Nå er det nok!”

Livet er ikke alltid like enkelt for disse unge, men jeg synes det er viktig å terpe på at det å være trist og lei seg er normalt, og ikke betyr at man er deprimert. Livet skal selvsagt ikke bare føles vanskelig, men av og til er det nettopp det. Man må ikke sykeliggjøre det å være lei seg, selv om livet kan bli så overveldende at det fører til psykisk sykdom for noen.

Mental uhelse skal man selvsagt ikke kimse av, men å henfalle til grublerier og følerier uten å bli regulert og realitetsorientert, er like skummelt som å tie ihjel mentale utfordringer.

Nå begynner det å dra seg til i heimen. Det er bare noen dager igjen til Nordlysdrilliaden gjennomføres i Bodø. Det merkes på Vesla. Nå trenes det og hun har ikke fokus på noe annet. Verden utenfor er glemt, og når verden tvinger seg på henne, glefser hun tilbake. Nå er hun i bobla si.

Det er første gang Vesla skal konkurrere med solo på hjemmebane, men hun har rykket opp et nivå, så det er ikke så lett å gjette hvordan dette vil slå ut. Bare å krysse fingrene og håpe på det beste. Tror hun synes det er verre å konkurrere her hjemme enn andre steder i landet.

Mor skal ha noen dugnads-økter i løpet av helga, som seg hør og bør, men bortsett fra det skal jeg kose meg med å se alle de flinke ungene i aksjon. Det gledes.
Frem til da skal jeg få på plass en masse forberedelser. Drakter skal gjøres klar, sminke må finnes frem, strømpebukser og hårstasj må kjøpes. Alt må sitte på konkurransedagene. Så fra generalprøven fredag skal jeg søke dekning helt til det er over, for under konkurransen er håpefulle høy-eksplosiv. Sånn sett kan man si jeg har unntakstilstand i heimen.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

1. Mennesker som behandler sannheten etter sitt eget forgodtbefinnende.
2. Mennesker som jukser for å forbedre egen innsats.
3. Mennesker som er uhøflige og ikke sier takk.
4. Mennesker som ikke respekterer andres tid og stadig kommer for seint.
5. Mennesker som sniker seg unna for å ikke ta ansvar.
6. Mennesker  «tusker» til seg mer enn de skal ha, og gjerne på bekostning av andre.
7. Mennesker som skylder på andre når ikke ting går som de skulle.
8. Mennesker som holder andre som emosjonelle gisler ved å gråte seg til viljen sin.
9. Mennesker som er feige og aldri står opp for andre.
10. Mennesker som ikke holder det de lover.

Heldigvis har jeg minimalt med mennesker i livet mitt som er preget av disse dårlige egenskapene, selv om vi alle har et snev av det av og til.

Annonsørinnhold

Bestill nå, få i tide: Årets beste påskeegg

Slanking og bortforklaring på hvorfor man legger på seg er et kjent fenomen. Hvor vanskelig er det ikke å innrømme at man ikke har kontroll over hva man putter i munnen, og ikke klarer å være målbevisst nok til å bare spise de sunne tingene? Det er flaut å innrømme at dørstokk-mila er så lang, og at man sitter inne på sofaen og råtner på rot. Men det er så mange som slenger ut at feite folk bare er late og ikke eier viljestyrke, så da er det klart det er lett å heller ty til bortforklaringer.

Men det er ikke bare livsstil som nødvendigvis er årsaken til vektøkning alene, og man kan ikke generalisere og si det enten er overspising og lavt akvitetsnivå eller en kombo av dette, som gjør at man går opp i vekt. Det blir for lettvint. Bildet er ofte mye mer sammensatt enn som så, men at det er de to årsakene også er en vesentlig del av bildet, er jeg enig i.

De siste fire årene har kiloene kommet snikende på meg også, selv om jeg har kjempet iherdig i mot. Jeg har brukt Garmin aktivitetsklokke og appen Lifesum, for å ha kontroll på at jeg har holdt meg på et nivå der jeg burde gått ned i vekt i forhold til inntak av mat, men jeg opplevde det motsatte. I begynnelsen tenkte jeg at det kom til å gå seg til, men så ble det bare mer og mer demotiverende. Vektpila gikk konstant feil vei! Blodtrykk og diabetes 2 fikk jeg kontroll på i løpet av tre måneder, og  lege klødde seg i hodet fordi jeg likevel la på meg. Han tok masse prøver, men stoffskifte og alt annet han sjekket, var helt normalt. Forklaringen ble lagt på overgangsalder, dårlig søvnmønster og stresset livsstil.  Jeg var kjempe frustrert, for tidligere har jeg kunne lagt inn ei ekstra treningsøkt hvis jeg har kjent klærne bli trange, men nå funket ingenting. Hvorfor skulle jeg nå bruke flere timer i uka på å trene når det likevel gikk motsatt vei enn forventet? Jeg ville ha slankehjelp! Legen min mente medikamenter ville hjelpe på kort sikt, men det ville ikke løse utfordringen fremover så lenge jeg ikke klarte å lokalisere hvorfor jeg la på meg. Derfor var det bare å fortsette å lete etter en forløsende faktor mens frustrasjonen min bare vokste og vokste.

Ved en tilfeldighet leste jeg at den ene medisinen jeg må ha, har en sjelden bivirkning som er vektøkning. For meg falt puslespillet på plass, selv om legen min var noe mer skeptisk. Jeg bråstoppet med medisinen jeg gikk på, og det samme gjorde vektpila. Det gikk 3 mnd, og så var ett kilo borte. Kanskje ikke all verden, men jeg hevdet det var bevis godt nok for at medisinen var årsaken til vektøkningen, og ba om å få hjelp til å kvitte meg med de kiloene som er kommet på. Legen la frem alternativer som mer trening, men jeg var så demotivert at jeg sa alternativet for meg da, var pulverkur! Det syntes han ikke var et alternativ, så da fikk jeg wegovay. Det var ikke noen enkel utvei, og jeg følte med ganske langt nede da jeg gikk til det skrittet. Det var flaut at jeg ikke fikk fikset det selv ved hjelp av disiplin og struktur, det har jo alltid vært løsningen tidligere.

Meningen var å ikke fortelle NOEN om at jeg tok sprøyter for å få kroppen i gjenge igjen, for det var så flaut å komme i kategorien feit, lat og uten viljestyrke. Jeg så skikkelig ned på meg selv, og hadde det ikke noe bra.

Før jeg fikk resepten, fikk jeg tre nye måneder å tenke gjennom om bruk av medikament til slanking var noe for meg. Jeg måtte skjønne hvordan denne sprøyten virker, at wegovay ikke er slankende, men gjør at jeg ikke får frigitt dopamin i hjernen når jeg spiser usunn mat. Maten kjennes ikke ut som noen belønning lengre. Slik kan jeg innføre sunne matvaner, fordi jeg ikke er spesielt sulten og det er likegyldig hva jeg spiser. Det er dette mulighetsvinduet man må utnytte for å øke sjansene for å holde vekten når man slutter med sprøytene. Man må sove mer, og man må holde seg i jevn aktivitet i tillegg. Jeg begynte å sette opp matplaner på forhånd, slik at jeg har enkle rutiner som kan følges også når jeg slutter. Etter å ha tenkt gjennom dette flere ganger, satte jeg første stikket.

Bivirkninger som hodepine, tretthet og kvalme var jeg godt forberedt på, og jeg gruet meg til hver gang jeg skulle øke dose. I en periode bodde jeg nærmest på sofaen, for jeg var helt utkjørt etter en dag på jobb. Energinivået er ikke som det vanligvis er, men jeg må bare være litt streng med meg selv. Garmin klokka er lagt bort, og jeg logger ikke lengre kalorier. Faktisk har jeg ikke trent en time siden jeg begynte med sprøytene, men det skyldes at jeg ble valpe-matmor og nå årsoppgjøret, så det ville vært slik uansett på denne tiden av året. Men den beste endringen er psyken min. Jeg har det mye, mye bedre nå som mat og aktivitets krav ikke jager rundt i hodet mitt hele tiden. Livet mitt er mer enn bare sorg over de kiloene jeg ikke ble kvitt. Vekta er ikke lengre et hatobjekt!

Jeg skjuler ikke lengre at jeg trenger hjelp for å kvitte meg med de kiloene som kom snikende, men jeg tror heller ikke medisinen er manna fra himmelen. Det er langt fra sikkert at dette er den endelige løsningen for meg, for jeg synes en kostnad på 3000 kr i måneden er drøyt for sprøytene, men akkurat nå trenger jeg en opptur for min egen del. Da tar jeg meg råd til det.  På sikt skal jeg tilbake til trening og økt aktivitet, men jeg måtte ta en pause fordi jeg var kommet til et punkt der dette ikke ga meg noen form for mestring, tvert i mot.

Å generalisere andres forhold til fedme, aktivitet og vektreduksjon er noe man skal være forsiktig med å gjøre, for det er så mange faktorer som kan spille inn. Å si at feite mennesker er late og uten viljestyrke hjelper ingen, det gjør bare at man kanskje skjuler at man har et vanskelig forhold til mat, eller at dørstokkmila blir for lang. Jeg er heller ikke nødvendigvis for medikamentell slanking for alle med fedme. Noen tenker jeg trenger en ernæringsfysiolog og/eller en livsstilscoatch som kan hjelpe med varig endring før man tenker medisiner, men jeg heier likevel på alle som strekker ut en hånd og ber om hjelp fordi de innser at de ikke klarer det på egen hånd.

Så er tiden der til å levere selvangivelsen igjen. Ikke den selvangivelsen som staten krever, hvor du verdsetter ditt liv i kroner og ører for å finne ut om du eller staten har skyld og gjeld til hverandre, men den selvangivelsen du har med deg selv. Den mentale selvangivelsen. Ditt eget oppgjør.

For ett år siden hadde vi alle et helt nytt år foran oss. Et år med masse spennende muligheter. 365 sjanser til å skape oss selv en god dag. 365 sjanser! Tro hvor mange som husket på at alle disse sjansene var helt opp til en selv å utnytte?

Dette året har jeg satt meg selv i førersetet i mitt liv. Jeg har forsøkt å roe litt ned. Senke skuldrene og ikke hele tiden jage etter noe bedre. Jeg har konstatert at å hele tiden jage etter noe, hindrer meg i å nyte de fine stundene i livet. Det har jeg forsøkt å endre på.

Annonsørinnhold

Bestill nå, få i tide: Årets beste påskeegg

Om jeg ikke hadde mer tid til familien, så skulle jeg i det minste kose meg mer den stunden vi var sammen. Menneskemøtene skulle verdsettes mye høyere. Det har gitt meg mye mer mening og mindre dårlig samvittighet for å prioritere meg selv i perioder. Jeg har brukt mye mer tid i mitt eget selskap, og jeg liker det.

Vesla skiftet beite, og startet året på en ny arena. En vanskelig og tung avgjørelse å ta, men veldig veldig riktig for henne. En som gjorde livet hennes så mye bedre, og vi fikk begge et nytt fokus fremover. Det betyr ikke at alt har vært fryd og gammen, for vi har jammen hatt våre trefninger gjennom året. Det tar på å være tenåring, og å leve med en tenåring, men vi står han av!

Jeg har innsett at jeg ikke kan oppleve hele verden, men jeg i det minste utforske den delen av verden som jeg har tilgjengelig. Gjennom året har jeg frekventert London, Milano, Færøyene, Bulgaria, Praha, Paris, Roma og Albufeira, i tillegg til Norge, så jeg sitter tilbake med masse inntrykk og impulser. Mest sitter jeg igjen med en utrolig stolthet. Jeg kan igjen reise rundt på egen hånd, uten å behøve å se meg over skulderen. Livet mitt er mitt igjen.

Jeg hadde mye håp for 2023. Jeg håpet at vi alle skulle gjøre det bedre i år. Håpet at noen skulle stille seg på bastionene og si at nå er for pokker nok NOK! Si at respekt, aksept og normal høflighet må komme på dagsorden og at vi må begynne med oss selv. Vi må begynne med den som møter oss i speilet hver morgen. Pay it forward! I stede ble det mer krig, og en woke-kultur som bare ble teit! Krenke-følelsen og sutring er synonymt med nordmenn. I stede for å bli store og rause mennesker er vi blitt små bitre selvsentrerte egoister! Skuffende! Det er mye som kan bli bedre, og jeg begynner med å forandre meg!

Skal jeg oppsummere året som har gått med et ord, må det være motstridende. Året har vært masse motsetninger på så mange hold i livet, men likevel har det også vært oppklarende. Jeg vil nemlig ikke være med i hamsterhjulet. Det er ikke min lekeplass lengre. Jeg orker ikke jage hverken i livet eller i jobb sammenheng. Det gjør meg bare sliten. Og for hva?

I 2024 skal jeg kose meg med livet. Jeg skal selvfølgelig levere på det som er forventet, men jeg går ikke skoa av med av den grunn. Jeg skal ikke lengre lage meg en god dag, jeg skal HA en god dag og sette av tid til å nyte den. Jeg har i teorien 365 sjanser til det før neste selvangivelse, og det skal jeg gå hardt inn for. I 2024 skal jeg bli nytelsessyk!

Jeg ønsker ved utgangen av 2024 at jeg skal si at min verden og mitt perspektiv er bedre enn ved utgangen av 2023, og jeg håper virkelig at jeg kan si at jeg nyter livet!

Godt nytt år, men husk å nyte siste dagen i 2023!