Bruk og kast-mentaliteten tar helt av!

Categories Blogg

Jeg er for kildesortering og resirkulering. Det er viktig for fremtiden. Finne nye måter å bruke det som i utgangspunktet er søppel er den viktigste innovasjonen for fremtiden..

Vesla er ei rotehøne, og jeg er overrasket over at hun ikke har rotet bort seg selv ennå. Det er ingen tvil om at jeg har hatt til dels STORE utfordringer med å finne turbukse til sukkerungen, derfor har jeg gnålt masse om at hun får ta vare på den også. Hun har forsikret meg om at hun har FULL kontroll. Når bun bruker store bokstaver for å fortelle hvor ajour hun er i livet, vet jeg at det er fare på ferde. Ting er ikke som de skal.

Da skolen var over spurte jeg om hun hadde tatt vare på alle tingene sine, og det hadde hun. Alt lå i skapet hennes. Jeg lurte på hvor lenge det kunne ligge der, og hun sa skapet var låst. Dessverre er ikke jeg så garvet på dette med låsbare skap, så jeg tenkte liksom ikke helt over det. I helga tenkte jeg det var best å finne frem turklær for det var meldt kaldere denne uka.

-Nja, du skjønner.. klærne e fortsatt på skola! Vesla trakk ubekymret på skuldrene, og jeg glefset bare kort at vi fikk hente de så snart som mulig, altså i går. Vesla løp inn på skolen og ble borte en god stund. Da hun kom tilbake hadde hun med seg låset til skapet. Ingenting mer.

-Jo!  Atte.. God nyhet e at låsen hang på skapet, så æ slæpp å kjøp ny! Men, klærne.. ja, de e kasta!

Jeg kjente at det ikke lengre nyttet å telle til ti, her snakket vi tresiffret. Mor var drit-sur! Jeg tenkte på alle de pengene og ikke minst all den tida vi har brukt for å få kjøpt alt utstyret til henne. En sånn bruk og kast-mentalitet gjør meg ganske irritert.

Jeg kontaktet en venninne som jobber på skolen, og hun bekreftet at alt var kastet, men det var kastet i containere utenfor skolen.

Trodde jeg kanskje vi klarte å fiske det opp fra søppelcontaineren? I såfall kunne jeg få lov til det.

Jeg tenkte at vi ikke tapte noe ved å forsøke, og i ettermiddag kom venninnen med nøkler slik at vi kunne begynne søket. Containerne var ganske store og dype, men heldigvis ikke så fulle. Vesla var med meg. Hun fikk sannelig gjøre rett for seg siden det var hennes handlinger som hadde ført oss hit. Det var tre containere med restavfall, og vi begynte å lete.

Jeg fant rett container, men ikke rette posene. De måtte ligge lengre ned mot bunnen. Jeg klarte ikke komme langt nok ned selv om jeg brukte ei jern-rive. Vesla påstod at hun kunne hoppe nedi og leite, men jeg var skeptisk. Jeg tenkte både på smitte og at det kunne bli vanskelig å få henne opp derfra igjen.

Min venninne sa det så passende:

-La ho hopp ned i, vi får ho jo opp! Nu minna du mæ om sånne der gæmlisa i 50 åran! Jeg lot Vesla hoppe ned i, men tenkte i mitt stille sinn at vi faktisk blir 50 til neste år. Det ble kjapt glemt mens jeg så alle “skattene”ungen fant der oppi.

Etter ei stund dukket første posen hennes frem. Der var stormberg-jakken og gymtøy! Samlet sum i den posen var for over 1000kr.

Hun flyttet rundt og romsterte. Det dukket opp litt her og der. Også bula-lua MI! Du snakker om! Den lille tjuvradden altså! Så fant hun hovedposen med turbukse, ulltøy, sokker og votter! Verdier for rundt 2000kr.

Vi var i mål! Nå gjenstod det bare å få ungen opp igjen. Det viste seg å være litt mindre gjennomtenkt enn først antatt og jeg skal ikke nekte for at hjernen min streifet innom nettopp tanken på at jeg nærmer meg 50 minut for minutt, og jeg burde visst bedre enn å slippe ungen min ned i en søppelcontainer. Men det nyttet ikke å dvele ved det nå. Ungen måtte opp.

Greit at vi har et realt forbruker-samfunn der vi stadig skaffer oss nytt uten annen grunn enn at vi har lyst på det. Men nå kan det se ut som om vi kaster ungene også.  Med dette i tankene knakk jeg sammen i latter. Jeg lo så tårene trillet mens jeg så ned på jenta som begynte å se litt stresset ut nede.

-Mamma! Æhh… Æ trur ikke æ kommer mæ opp!

Joda, forsikret jeg med en selvsikker tone som ikke avslørte at jeg faktisk var litt skeptisk. Vi ba henne bygge en haug av søppelsekkene og bruke de til stige.

Det gikk nesten, men ikke helt. Noen stige hadde vi ikke vært åndsnærværelse nok til å tenke på. Rådløs var vi dog ikke, og med litt hjelp fra jern-riva, så kom hun seg helt opp.
Denne kvelden ble priceless! Ungen på hau i søpla, to voksne damer tåpflirende ved siden av. Men det var verdt det!

En god latter forlenger livet, og her ser dere et klart eksempel på feilsortering. Lærerne skulle  jo vite bedre at elevene ikke er restavfall!!!

0 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *