Det spisser seg til, og det er hektisk i livet mitt. Jeg nekter ikke for det. Hektisk er ikke nødvendigvis stress, men bare knapt med tid for å gjøre mange oppgaver. Stress er når jeg mister oversikten over alt som skal gjøres, og jeg er ikke der ennå. Helt ærlig, så kjente jeg litt kaos i mellom ørene i begynnelsen av uken, men en yoga-runde med meditasjon fikk hodet mitt på plass der det skulle være, så nå har jeg fått blogget litt, OG tatt meg tid til venninne-besøk.
Å blogge gir meg tid til å sortere i hjernen, og jeg blir gjerne pragmatisk innstilt etterpå. Jeg merker at det gir meg energi og ro. Merkelig at det å uttrykke seg skriftlig har en slik effekt, men da er jeg hjemme i hodet mitt. En stille stund bare i mitt eget selskap, der jeg kan leke meg med ord og setninger helt alene. Noen ganger ut fra en bestemt retning eller med et mål, andre ganger uten mål og mening. Det er det siste som gir meg kreativitet. Jeg bare begynner, men vet ikke hva det ender opp med. Som en blåtur! Jeg vet ikke hvilke mentale opplevelser lek med tekst vil gi meg, for tankenes irrganger fører meg stadig til nye uutforskede tankesett. Slik får jeg stadig bevist at jeg er mye mer enn jeg tror!
Det som begynte som en mental trening for meg selv, er nå blitt min form for antidepressiva. Når det blåser som verst, er ordene min psykolog eller min sjelesørger. Ordene avslører meg som hudløs og sårbar. Selv om de aldri postes, er de den terapien jeg trenger av og til. Når tankene er skrevet, kan jeg legge de bort. Jeg har jo tenkt de tankene. Det er ikke behov for å ta de frem igjen. Jeg har satt ord på det som volder meg hodebry, og jeg kan se fremover.
For meg er bloggen plassen hvor jeg er meg. Jeg trenger ikke forestille meg, eller bli avbrutt i min tankerekke. Her kan jeg skrive hva jeg vil, også de viktige ordene..
