Jeg sitter på toget. Diesel lukten river litt i nesen min. Det er en små-emmen lukt for meg, og jeg er bekymret for å bli kvalm. Det er ennå en lang vei og mange timer før vi er fremme.
Vesla tusler litt frem og tilbake, for oppspilt til å sove. Hun vil ha brus. Masse brus! Jeg tenker det skal bli bra kjedelig for henne etter hvert, og hun sovner nok. Verre med meg som må holde meg våken til hun sovner, for ingenting gjør meg mer døsig og avslappet enn å reise. Skulle tatt seg ut om mamma’n lå og sov mens Vesla lager party om bord.
Vi har allerede hatt noen obligatoriske minne-snapper. Vi bruker det når vi er ute og reiser. Ikke nøye om det er en kort eller lang tur, minner er viktige.
Snart er vi sammen med Snupsi-ungen min også. Det blir godt å ha begge småjentene samlet. Jeg trenger virkelig å klemme den der fugleungen min som har spredt vingene sine der sør. Hun er blitt så voksen og god. En habil flyver med andre ord. Det er så fint å se det vakre barnet bli til en voksen ung kvinne.
Det er sykt så mye man kan savne noen. Aller helst skulle jeg hatt de med meg alle fem. Hele tiden ❤️
