Sint, sur, forbannet, skuffet og trøtt! Det er meg i opptakten til det som skulle bli ei deilig helg med feiring av 16 års dagen til Vesla. Starten var alt annet enn deilig. Vesla hadde fri fra skolen, og lovet å rydde og vaske hjemme siden hun har fått konsentrert seg om alt annet enn plikter siden påske. Hun lovet og bedyret at sånn skulle det selvsagt bli! Hun ba meg dra på besøk etter jobb slik at hun fikk tid nok til å rydde, og jeg ble ekstra lenge slik at hun kunne gjøre seg ferdig.

Jeg kjente blodtrykk og raseri stige i meg fra jeg åpnet døra hjemme. Det så ikke ut i måneskinn! Håpefulle hadde besøk, men jeg hentet, uten blygsel, tilfart i aftensangen og serverte en tirade som nok ga gjenklang i øregangene deres ganske lenge etterpå.

Etter å ha pisket pikebarnet rundt en stund, innså jeg min besøkelsestid og tok bikkja med og gikk for å sove. Jeg kjente at det har vært litt av ei uke! Vesla skulle rydde resten og re opp til jentene.

Klokka halv tre ble jeg vekket av et sabla holloi! Da hadde de håpefulle funnet ut at de skulle ha dancebattle i stua. Jeg gikk ned for å be de være stille, men synet som møtte meg gjorde meg lys våken. Der var ikke ryddet. Tvert i mot så det ut som en svinesti etter dem. Da hadde jeg fått nok, og jaget de i seng med nok en tirade. Hvordan er det mulig?!

Søvn på denne mammaen var en saga blott, og jeg funderte på hevn! Avlyse bursdag? Sende hjem jentene? Droppe alt og bare stikke hodet under puta? Jeg var skikkelig grinete og sur!

Nå er jeg heldigvis ikke langsint, og når pulsen nærmet seg normalen, hentet jeg frem litt pynt. Klart det blir bursdag, det skulle bare mangle.

Nå er alt klart, og Vesla sover i sin dypeste søvn. Det som er helt klart, er at en mamma med kun tre timers søvn er ikke til å spøke med, så i dag bør alt gå på skinner.
Jeg har vurdert å finne frem kjeler og lokk, og gå i skramletog rundt i huset for å vekke de, men da kan jeg ende opp med grinete tenåringer i tillegg. Det orker jeg ikke!

Jeg ønsker Vesla alt godt for bursdagen sin, og for å sikre at hun får det, er det best mammaen tar seg en cowboy-strekk på sofaen for å være klar til lille Miss Sweet Sixteen.

Fantastisk både Gåte og Eden gikk videre. Herlighet, de to beste låtene spør du meg. Det er ikke ofte jeg er fornøyd med Melodi Grand Prix!
Jeg gleder meg skikkelig til finalen. Jeg føler at Norge har TO sjanser til å vinne, både med Gåte og Markus og Martinius! Sykt at de to barnestjernene er blitt voksen? De var heltene til Vesla i hine hårde dager.

Vesla ja.. Her har det vært tilløp til litt stress. Hun ble trukket opp i norsk og nynorsk, så nettet hun ned med feber, vondt i ører og sår hals. Heldigvis er hun på bedringens vei selv om det ikke er den beste oppladningen. På lørdag skal hun også feire. Da blir håpefulle 16 år, og er offisielt ikke et barn lengre, men en ung dame. Det er så jeg må trekke pusten dypt noen ganger når jeg tenker meg om. Tida er begynt å gå fryktelig fort nå, og jeg henger heldigvis ikke med, men holder meg ung og lovende!

Vesla avbildet med heltene sine etter at de hadde konsert i Bodø. Gjett om hun var stolt!

 

Nå har jeg virkelig fått høre det. Fått så ørene flagret, for hvilken mor er jeg egentlig? Av og til får jeg akutt behov for å være min egen person, og pleie mitt ego. Jeg har alltid hatt det behovet, og har begjærlig grepet muligheten til det når den har bydd seg. Aldri har jeg følt meg som en dårlig mor av den grunn.

Forrige helg var Vesla på vift, og jeg hadde en helg uten henne. Riktignok var Snuppa hjemme, men hun er voksen og tar vare på seg selv. Jeg la ut et innlegg på TikTok om akkurat det, og var egentlig såre fornøyd med tilværelsen.

Så fikk jeg følgende melding:

«Det kan være frustrerende når en forelder virker mer opptatt av sitt eget liv enn tilstedeværelse for barnet sitt. Å føle seg oversett eller nedprioritert kan være sårende og skape usikkerhet hos barnet.»

Jeg måtte lese det flere ganger, og ble litt matt, for selv om Vesla er mitt lille barn, så er hun straks 16 år, og at mamma’n prioriterer seg selv når hun er borte, er i mine øyne ikke skadelig. Det ville vært mer skadelig om jeg satt hjemme å ventet på henne uten lyst til å være min egen person.

Selv når hun er hjemme er det sunt at jeg ikke bare er mammaen hennes, men også Heidi. Det skjer jo ikke på bekostning av henne.

Jeg er veldig opptatt av at vi skal være tydelige medvirkende voksenpersoner og omsorgspersoner i barnas liv, men vi har en plikt ovenfor våre barn å prioritere oss selv også. Hvordan vil de ellers lære å ta hensyn til andres behov?

Denne meldingen tok jeg overhode ikke anstøt av, og tok den heller ikke til meg personlig. Jeg er tett på Vesla og hennes liv. Vi har kanskje en utradisjonell måte å leve sammen på for noen, men det fungerer kjempeflott for oss, og det er det viktigste. Og når jeg kjenner behovet for å være Heidi, så er jeg Heidi, men ikke for enhver pris. Den viktigste rollen jeg har, er fortsatt å være mamma.

Så fikk altså Sofie Elise baby H! En nydelig liten baby-gutt, og alt ser ut til å ha gått fint med mor og baby. Håper hun koser seg masse med det lille snusket sitt.

Jeg har fulgt Sofie Elise på snap de siste ukene, selv om jeg aldri har latt meg engasjere spesielt mye av henne tidligere. Jeg kom over kontoen hennes ved en tilfeldighet, og begynte å følge med nå og da. Jeg forventet egentlig en mer nevrotisk førstegangs-mamma, som kom til å vise en sminket versjon av et svangerskap. Så feil kan man ta. Det var en realistisk fremstilling om hvordan et svangerskap kan være på slutten. Hun fortalte om det å nyte å være gravid, og om plagene som gjerne dukker opp. Et veldig reelt og nyansert bilde av hennes opplevelse.

Det er så fint at Sofie Elise som er en stor influenser delte en så jordnær blogg om graviditet og veien frem mot fødsel. Sikkert mange som finner ikke bare underholdning, men litt kunnskap om hvordan et sunt og fint svangerskap kan forløpe. All honnør til Sofie Elise, og gratulerer til henne og mannen med lille baby H.

Det som blir morsomt å følge videre, er når den lille vokser til, og om vi får se  Sofie Elise og mannen innse at de har fått en ny sjef i familien?

Når vi her nord får to-siffret antall grader på graderstokken tidlig i mai, blir vi nesten euforisk. Det er som julaften, 17.mai og bursdag på en gang. Vi flekker av oss klærne, raker bort vinterpelsen på leggene og blotter den blålige melkehvite hunden vår for sola. Har vi på oss hvite klær blir vi tatt for blotting, for så hvite er vi. Ja, bortsett fra når vi har lekt oss med self-tan da..

Anyways, glemt er vinterstormene og behovet for ull-longs og raggsokker inne, glemt er timer under pleddet for å få varmen i seg etter å ha stukket nesen utenfor døra. Glemt er vinterdvalens søvnige svøpe. Nå er det vår, sola er her, og vi vet å nyte den. Kanskje får vi bare noen dager med herligheten, det vet vi aldri, derfor må vi nyte de gode dagene ekstra mye når de først kommer.

I dag er det varslet 17 grader ute. 17 grader og sol!!! Det er helt fantastisk. Selvsagt sitter undertegnede på jobb hele dagen, og ettermiddagen skal tilbringes på et møte! Alltid når det kommer slike dager, klaffer det med at jeg har planlagt ett eller annet som gjør at jeg ikke får nyte ute. Men jeg skal ta det igjen. I kveld skal mor skal ut å lete etter gjøken, for har man ikke hørt gjøken er det for tidlig å ta av seg strømpebuksene. Det sa mamma! Da jeg var barn bodde jeg i Kirkenes. Der var 17. mai den store merkedagen for oss barna, for det var første vårdagen vi fikk lov å gå i småsko! Nå går Vesla i småsko hele året, sommer som vinter. Det er rett og slett en kamp jeg har gitt opp!

Men nå kan hun med min velsignelse gå uten ullstrømper og i små sko, for nå er det offisielt vår!! Hör ni gökorna?

1. mai, arbeidernes internasjonale kampdag. Dagen arbeiderne skal fremme sine interesse saker. Jeg er en arbeider. Jeg er hardt arbeidende og ambisiøs. Jeg har mine kampsaker som må kjempes. Jeg har krav på en bedre hverdag.

Joda, jeg jobber hardt i min betalte jobb, men det er jobben som foretas etter klokken fire som tar drepen på meg!

I en verden full av glamorøse titler og lønnsslipper, trer jeg, som den ulønnede husmoren, frem som en ubestridt mester i multitasking og mesterlig hårstråplukking fra sluket. Det er brutal hverdag med hardt arbeid og ingen pauser. Det vaskes og rydde, lages mat og handles, kjøres hit og kjøres dit. Aldri et øyeblikks fred å få! Og hviletid er et ukjent begrep i stillingen! Jeg er superhelten som aldri får den rette anerkjennelsen, men likevel holder hverdagen sammen med en kopp kaffe i den ene hånden og en vaskeklut i den andre. Jeg navigerer gjennom jungelen av uferdige gjøremål og forbløffende funn i kjøleskapet. Hver dag er en ny utfordring, fra å jonglere Veslas tidsplaner til å mestre kunsten å forvandle det som en gang var et hjem til et fredelig tilfluktssted. Jada, det kjennes tidvis ut som om det er mission impossible, men det er mitt lodd i livet.

I denne jobben kjemper jeg for annerkjennelse og økonomisk kompnsasjon, og har min egen parole i årets 1.mai tog. Jeg akter å demonstrere på arbeidsplassen direkte!