Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
Det vil si at nå er jeg ferdig med pergolaen min. Den ble så fin! Ja, jeg skal ikke skryte på meg at jeg gjorde alt alene, men jeg skrudde dekket om ikke annet. Resten fikk jeg god hjelp til å bygge. Sant og si gjorde jeg vel egentlig ikke noe mer, men nå er den altså ferdig. VI ble ferdig. Nå skal den innredes! Jeg skal få opp både lyslenker og terrassevarmer etterhvert.
Det gledes. Jeg sier som Joe Cokcer, With A Little Help From My Friends. Eneste som mangler er en markise til å ha når det regner, og selvsagt har det vært såpass med regn at jeg ikke har fått brukt den. Men snart..
Nå skal JEG skru opp en port slik at de firbeinte ikke stikker ut hver gang terrassedøren er åpen. Det har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg! Det skal bli mange fine kvelder her, for jeg har trua på at nå kommer finværet.
Mennesker er sosiale vesen, og vi er opptatt av tilhørighet og trygghet i samspill med andre. Når vi forteller hverandre historier om tredjeparter, viser vi frem vårt vedisyn i forhold til de vi omgir oss med. Gjennom sladder bekrefter vi relasjoner og hvem vi selv er. Det viser langt på vei vårt verdisyn, og de fleste samtalene dreier seg ikke om å ramme andre, men å forstå samspillet mellom oss og andre mennesker.
Men det er en hårfin grense der sladder går over til å bli noe negativt. Det handler om å dele informasjon, som ikke er din å dele.
Å utlevere andres private historie er ikke kult! Det er bare så utrolig dårlig gjort å fortelle om andres liv og følelser til en tredjepart, når ikke den det gjelder er til stede. Den som forteller sladder opplever å føle seg viktige, å får umiddelbar oppmerksomhet. Men følelsen er kortvarig, og ofte kan den etterfølges av skam fordi man innerst inne vet at det var feil å dele den informasjonen.
Når noen forteller om andre kan man faktisk avslå å lytte. Man kan si at det ikke er noe man kjenner seg komfortabel å snakke om når vedkommende det gjelder, ikke er til stedet. Men velger man heller fyre opp under for å få ytterligere informasjon er det snoking, og det er heller ikke noe kult. Man er alle ansvarlig for å stoppe spredning av sladder.
Spør deg selv: Er dette hele sannheten? Om det er sant, hvordan ville du at andre skulle håndtert å få slik informasjon om deg, om det kom ut?
Vi mennesker er nysgjerrige vesen, og vi vil gjerne høre sensasjonspregede og dramatiske historier om andre, det ligger i vår natur, men hvis det ikke blir fortalt til deg direkte er det langt fra sikkert at det var meningen du skulle vite noe om det i hele tatt. Det er som om du snoker i andres undertøysskuffe. Like lite etisk korrekt. Man kan ikke rettferdiggjøre sensitiv sladder, og man skal gå noen mil i andres sko før man uttaler seg om deres saker. La de det gjelder få eie sin egen historie.
Det er en kjennsgjerning at mange er opptatt av at hus og hjem skal se ut som det er klippet rett ut av et interiørmagasin. Mange har et ønsket om å ha et hjem som er stilreint og beundringsverdig, alt må se ut som i magasinene. Fasaden virker av og til å være viktigere enn livet som leves i hjemmet. Det er krevende å ha bolig, og alltid noe som må vedlikeholdes eller utbedres. Den siste tiden er jeg blitt smertelig klar over hvor dyrt det faktisk er, og ikke minst tidkrevende.
Mens jeg har holdt på å få skikk på mitt eget hus, har jeg søkt litt rundt på nettet for å finne smarte løsninger, og gode ideer. Det er masse lekkert å finne, men som regel er det lite funksjonibelt i forhold til min tomt og ikke minst minst min lommebok. Det som slår meg når jeg ser på alle de lekre bildene, er at alle bildene viser ryddige arealer som ser ut som de er satt sammen av en stylist. Visst blir jeg sjalu! Sånn vil jeg også ha det, men det er ikke sånn hos meg. Når jeg skal ta bilde av et område av enten hage eller hus må jeg rydde først. Det er spor etter oss som bor der OVERALT! Har vi for mange ting? Ja, det hersker det vel ingen tvil om, men det må da bo noen der det er tatt disse lekre bildene også? Hvor er deres kaffekopp eller henslengte genser? Hvor står deres trillebår og spader?
Hva er egentlig viktigst for oss? At alt ser pent og pyntelig ut på utsiden, eller et hjem som vitner om levd liv? Det er et ordtak som sier: Ja, fint skal det vær sjøl om halve ræva hæng ute!
Sorry folkens! Det orker ikke jeg. Det krever rett og slett for mye tid. Jeg heller mer mot ordtaket om at det du ser er det du får, og i dag er det et solid rotehus som serveres! Ingen skal si at jeg kommer med falsk reklame om ikke annet.
Jeg er nyhets-freak, ingen tvil om det. Må ha med meg det som skjer, så nyhetskanalen står på i timesvis hjemme. I tillegg blaker jeg gjennom mengder med aviser. Med andre ord bruker jeg noen timer på avis-lesing hver dag.
Sommeren har vært høysesong for agurknytt. Agurktid er tiden da politikere tar ferie og journalistene har mindre å skrive om. Da sender redaksjonene ut sine journalister for å sjekke grønnsaksprisene på torget – derav uttrykket, lyder én av teoriene.
En av de nyttigste agurkene i så måte var kanskje da NRKs Brita Blomquist en sommer sjekket tomatpriser og skjelte ut torghandlere som holdt stive priser. Ifølge Nettavisen førte dette til tomatopprør og lavere priser enkelte steder. Trivialiteter er ellers typisk for gode nyhetsagurker. Fenomenet forekommer i de fleste land, og på engelsk heter fenomenet betegnende nok «silly season». Det skriver Aftenposten i en reportasje om akkurat agurknytt.
Det er mye agurknytt på blogg.no også. Det er ikke de store meningsytringene som forekommer for tiden. Mest matoppskrifter, feriebilder og strikkeoppskrifter. Ja, også ulite munnhuggeri mellom innbyggerne i Blogglandia. Men et og annet innlegg engasjerer og maner til å tenke litt, og det er bra. Hjernen trenger litt føde for ikke å gå helt i hvilemodus selv om det er sommer.
Jeg merker det på meg selv også. Jeg er ikke like engasjert i det som skjer i samfunnet nå som sommeren har overfalt meg. Jeg lever i min egen lille boble, og blogger mest om intetsigende pjatter. Det betyr at bloggen minner mer om min lille skribleblokk enn en blogg. Kjære lesere, stå han av! Det kommer bedre tider. Jeg lover!
