Jeg har drevet å møtt en mann. Han har masse av de kvalitetene som jeg ser etter i en mann. Men ikke alt. Vi har tidvis hatt det veldig fint sammen, men tidvis avdekket store forskjeller mellom oss. Noen av en slik karakter at jeg har vurdert om jeg kan forholde meg til disse forskjellene over tid. Tid har forøvrig vært en avgjørende faktor i det hele. Det har liksom vært null stress nettopp fordi vi har hatt god tid, og jeg har jo likevel holdt alle muligheter åpen. Sett etter om det finnes noen som matcher meg bedre. Jeg har ikke gjort noe bevisst for å treffe noen, men tenkt at skulle det skje, så er det ment å skje. Jeg og denne mannen er ikke eksklusive, og jeg har gjort veldig vesen av å ikke være klar for det. (Det er jo tross alt bare 6 år siden jeg ble skilt, så jeg vil ikke stresse inn i noe nytt!!) Det var ironi!
I går fikk jeg en melding fra en venninne som hadde møtt denne mannen ute på byen. Med en annen dame. Min første tanke var at han var en skikkelig doushbag. Likevel er det jo bedre å finne dette ut nå før det utvikler seg til å bli et forhold tenker jeg. Også er vi jo ikke eksklusive ut fra mine egent utsagn. Men så begynte jeg å tenke, er det han gjør noe annet enn det jeg gjør? Jeg har jo også hatt “følerne” ute, og vært åpen for det samme? Aner jeg en dobbeltmoral her?
Så lurer jeg på om det ikke dukket opp et snev av skikkelig destruktiv sjalusi. Jeg har hevdet at jeg ikke har det i meg å bli sjalu, men jeg tror at om jeg skal være ærlig, så er det nok det. Og hvorfor slike følelser, når jeg faktisk egentlig ikke tror dette hadde funket over tid? Nesten så jeg tenker at selv om jeg ikke vil ha han eksklusivt, så skal ikke finne det hos noen andre FØR jeg har funnet noen.. Her må jeg nok ta meg selv i nakken og legge bort såret stolthet, for jeg er rimelig sikker på at det er her det ligger. Han er en flott mann med masse godt med seg, bare ikke helt det jeg vil ha…
Er dette grunnen til at jeg ikke finner min “significant other”? At jeg hele tiden ser etter noe bedre og vurderer noen til “greit nok” men ikke bra nok?
Hva gjør at jeg har inntatt en slik holdning? Jeg liker å strebe etter stadig bedre resultater i jobb sammenheng. Jeg liker å konkurrere med med meg selv på mange plan. Ha i hodet mitt at jeg skal gjøre det bedre neste gang. Er jeg blitt så fokusert på dette, at jeg hele tiden streber etter noe bedre, også på det emosjonelle plan? Kan jeg virkelig være så avstumpet følelsesmessig? Kan dette være et personlighetstrekk ved meg selv som gjør at jeg aldri vil være i stand til å forelske meg eller elske noen slik man leser om i ukebladene? Mine venninner har hele tiden sagt at det vil komme når jeg møter mr. Rett, men er det slik at alle har den evnen til å forelske seg hodestups? Så langt har jeg ikke forelsket meg mer enn en gang Det var ei krasj-landing av de sjeldne, men jeg var veldig ung da.
Så nå sitter jeg her da. En søndagsmorgen. Spekulerer over livet. Jeg bare konstaterer at livet fortsatt ikke er svart/hvitt, men består av uendelig mange nyanser i mellom. Og mens jeg nyter kaffen min og steller såret stolthet ønsker jeg alle en aldeles nydelig søndag. Nå skal jeg gjøre klart til et gjeng med 10 åringer som skal feire en forsinket 10 års dag. Det skal nok bli morsomt 🙂
