Vi damer må legge bort dette bedrager-syndromet en gang for alle

Hvor mange ganger har jeg ikke stått på jobb og tenkt at dette kan jeg jo egentlig ikke? Begynt å tvile på egne kunnskaper og ferdigheter midt i et prosjekt? Tenkt at jeg har gapt over for mye og aldri kommer til å komme i mål med æren i behold? Vurdert om jeg må hente inn ekstern kompetanse for å lykkes?

Det går jo stort sett veldig bra, men jeg tviler av og til på om jeg har all den kompetansen jeg trenger. Stresser mye med at alt må være så perfekt som mulig. Det til tross for at jeg vet jeg leverer greit på alt jeg skal. Jeg sliter med å tillate meg selv å gjøre feil. Ville en mann tvilt like mye på sin arbeidsutførelse, eller ville han jobbet med et arbeid og levert det fra seg med overbevisning om at dette var et godt stykke arbeid?

Jeg var alene-mamma med to barn på 3 og 4 år da jeg begynte å studere. Jeg skulle starte på barnevernsstudiet, men havnet ved et “uhell” på en bedriftsøkonomi forelesning, og det ble et plutselig sceneskifte og så var jeg økonomistudent. Det var slitsomt å komme i mål med de resultatene jeg ønsket, i tillegg jeg strøk på to eksamener som jeg måtte ta opp igjen! Jeg begynte å tvile på om jeg hadde dummet meg ut når jeg endret studiet.  Det var noen år der jeg sjonglerte mellom det å være mamma og student, og følte vel ikke at noen av delene ble godt nok ivaretatt. Omsider ble jeg ferdig med studiene, og jeg tok med meg en viktig lærdom; Jeg blir aldri ferdig utlært! Læring må være en kontinuerlig prosess i mitt yrke. Likevel var jeg kjempe stresset for om jeg kunne fagene godt nok til overhode å jobbe med dem. Hva om jeg var så dårlig at jeg kom til å få sparken med en gang jeg fikk jobb?

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Ella Idsøe er professor i pedagogisk psykologi ved Universitetet i Oslo, og hun hevder at jenter har en tendens til å undervurdere seg selv i utdannelses sammenhenger. Hun kaller dette bedrager-syndrom. “Det er et psykologisk fenomen der en opplever å være en inkompetent bedrager i faget eller miljøet sitt. En er redd for å bli avslørt og innbiller seg at en har oppnådd suksess på grunn av tilfeldigheter og flaks” Hun peker på at vi kvinner skylder på flaks når vi gjør det bra, vi sier vi var heldige med oppgaven eller heldige med sensoren. Vi stoler ikke på egen kompetanse. Hun mener også at vi kan være redd for å virke ambisiøse, og derfor skjuler våre evner, og gjør oss dummere enn vi er.

Det er nok mange kvinner som kjenner seg igjen i det å undervurdere seg selv og sin kompetanse, i motsetning til mange menn som nesten har en overlegen tro på sine ferdigheter i samme situasjon. Vi kvinner stiller veldig høye krav til oss selv før vi anser oss som kompetente. Alt må være perfekt, og vi må ha fullstendig kunnskap om tema før vi uttaler oss om det. Sosialpsykologiske studier understøtter at menn overvurderer og kvinner undervurderer sine evner og ferdigheter. Dette blir også bekreftet i en studie gjennomført av David Reilly, forsker i anvendt psykologi ved Griffith University i Australia publiserte en studie i tidsskriftet Frontiers in Psychology “Gender Differences in Self-Estimated Intelligence: Exploring the Male Hubris, Female Humility Problem.” (2018). Han peker på funn om at dette er typiske trekk for begge kjønn.

Faremomentet i dette, er at vi kvinner ikke har et like høyt ambisjonsnivå som menn, nettopp fordi vi undervurderer oss selv. Vi tror ikke vi er gode nok, og søker ikke på de mest prestisjefylte stillingene. Det kan være en av grunnene til at vi ser færre kvinner i sjefs-stillinger. I tillegg medfører manglende tro på egne ferdigheter, at kvinner velger bort realfagene, eller nedvurderer egne evner til å gjennomføre slike studier. Derfor er dette fagområder hvor det er mest menn. Vi kvinner gjør manglende tro på egne ferdigheter til en selvoppfyllende profeti, ved å akseptere forestillingen om at menn er de mest kompetente. Hva gjør dette med synet på likestilling da? Sett i et slikt lys er det jo vi kvinner selv, som er skyld i at vi blir undertrykket, og vi gir oss et vanskeligere utgangspunkt når det kommer til å leve ut våre ambisjoner. En annen ting er spørsmålet om hvordan vi kvinner kan kreve samme lønn som menn, når vi egentlig ikke tror vi er nok kvalifisert til det?

Vi er gode nok. Vi må slutte å unnskylde gode resultater med flaks, og begynne å ta æren for det vi klarer å oppnå. Vi må også legge bort dette bedrager-syndromet og ta vår plass, kompetansemessig. Kanskje må vi innse at vi selv er skyld i at vi ikke tar de mulighetene vi fortjener? Kanskje er det for at vi ikke evner eller tørr å selge oss inn som kompetente fagpersoner? Vi har kompetansen, men vi tror ikke helt at den er fortjent. Det må vi endre på, og genierklære oss selv fra fødselen av. Vi trenger å bli litt høy på oss selv, akkurat som gutta er!