I dag er det tre år siden, eller rettere sagt i natt. Tiden går fort, men noen ganger kan den ikke gå fort nok.
Akkurat mens jeg følte livet var et helvete ble jeg trøstet med at tiden leger alle sår. Det er nok helt sikkert rett. Jeg syntes bare det var en idiotisk ting å trøste med mens jeg satt å hadde fått hele min stabile verden rystet til grunnvollene. Jeg fant ikke noen omsorg eller lindring i de ordene, de gjorde meg bare forbannet. Jeg som hadde det så vondt og klarte ikke tenke hvordan jeg skulle klare å møte en ny dag, måtte høre fra folk med medlidende ansikt at jeg måtte se fremover. Hadde de ikke noe bedre å si? Tiden leger alle sår.. Jeg levde i nuet bare omgitt av min egen sorg og ikke minst min egen skam. Helt i mitt eget limbo. Jeg skammet meg over å ha vært så dum og naiv. Jeg skammet meg over å ha mistet kontrollen helt.
Alle sa at tiden leger alle sår. Jeg trodde det ikke da, men de fikk rett. Det er bare at arret fortsatt verker litt av og til.
Det går bedre. Mye bedre enn jeg egentlig hadde trodd. Etter at jeg tok eierskap til min egen historie, kunne jeg se på det hele som fortid. Redsel og skam ble lagt i esken over «kjipe ting som hender, men når det er over, står du sterkere og klokere tilbake.» Den er historie. Et tilbakelagt stadium som jeg ikke vil bruke min energi på. Det er nå flere måneder siden sist jeg hadde mareritt. Det er godt å slippe å ha guarden oppe hele tiden.
Nå som dagene nærmet seg den forhatte datoen, begynte jeg å kjenne på stresset i kroppen og redselen for å få panikk angst igjen. Redd for å bli redd..
Året etter det hele var jeg helt idiot i toppen. Jeg var så utrolig stresset. Trodde alle så på meg som ødelagt enten de visste eller ikke. Jeg var redd hele tiden, men det jeg ikke skjønte var at jeg egentlig var redd meg selv. Jeg var uberegnelig og hadde ikke kontroll selv. Jeg hadde så mye sinne og raseri i meg dom hele tiden ville ut.
I fjor bestemte jeg meg for å vise at jeg eier min historie. Jeg hadde ikke fortalt så mye til andre enn noen venninner og ungene men plutselig stod historien der. I full offentlighet. Det rare er at i det øyeblikket jeg trykket på publisere, da la jeg alt bak meg. Jeg bestemte meg for at det ikke skulle være et overgrep som skulle definere meg, men hvordan jeg reiste meg og gikk videre. Jeg gjorde meg hard. Var ikke interessert i, og vil ikke ha omsorg. Jeg ville fortelle, men orket ikke tause ansikter eller medlidende blikk. Derfor ble det blogg. Da slapp jeg å ha noen i nærheten av meg når jeg fortalte.
Jeg har klappet meg selv på skulderen flere ganger i år, og i dag er det en ekstra klapp. Jeg har bare så vidt reflektert over dagen. Hva er vitsen? Det som hendte er ikke med den jeg er i dag. Jeg er ikke den personen lengre. Jeg er en annen. En mentalt sterk person som sier shit happends, reiser meg og børster bort skitten. Livet går videre, og jeg vil være med. Jeg vil leve, ikke bare eksistere i minner om et overgrep der jeg var ment å forbli offeret. Jeg ble ikke noe offer, ble kun satt ut en liten stund før jeg stablet meg på bena igjen. Jeg er sterk. Jeg er den sterkeste utgaven av meg selv som jeg kan bli!
Tre år siden. Det kunne vært 100 år siden for min del. 10 timer av det livet jeg ha levd skal ikke påvirke meg slik at de ca 430.000 andre ikke betyr noe? Livet mitt er så mye mye mer. Jeg er så mye mer.
Etter tre år kan jeg endelig si jeg er lykkelig i kraft av meg selv igjen. Så da var det sant da. Tiden leger Faktisk alle sår, og arret blekner med tiden det også…
For en kamp du har ført, og så sterk du er! Bare du skal definere deg, og bra du ikke tillater deg å være offer. Tror det er bra du innlemmer det i historien din og ikke fortrenger det, så blir det ikke sittende fast i en mørk krok.
Takk for fine ord. ❤️
Det var ett av de innleggene jeg dmpet inn på i bloggen din som gjorde at jeg begynte å følge med på hverdagen din. Hverdagsblogger som gir av seg selv er fasinerende og ikke minst tankevekkende. Man kan enten tenke at, jeg er ikke den eneste som har opplevd dette, eller godt jeg ikke har kommet ut for den tilfeldigheten i livet. Ja for livets valg er tilfeldigheter som man må takle.
Tenk så mange tilfeldigheter man møter i livet. Godt vi ikke vet hva som venter tenker jeg. Om å gjøre å nyte de gode dagene for regnværsdagene kommer de også. Ønsker seg en nydelig søndag. 🌸