Ferien nærmer seg ubønnhørlig slutten, og jeg kommer til å savne vakre Alanya. Vi har opplevd utrolig mye fint, og har sørget for å nyte hvert øyeblikk! Nja.. foresten ikke alt har vært fryd og gammen i lykkeland.
Her nede prøver endel taxisjåfører seg med rein mafiavirksomhet. De nekter å sette på taxameteret og forlanger dobbel pris for å kjøre. Det orker vi ikke, så da takker vi for oss og tar bena fatt.
Taxien koster ikke mange kronene, det er ikke problemet, men fra 1. juli hadde de i tillegg en prisjustering med 25 % økning for å forhindre at det ble operert med «fixed prices». Uten taxameter blir det jo ikke skattbar inntekt til staten.
De første dagene funket det storveis, og vi tipset velvillig fordi vi slapp å krangle på pris. Oh for en lykke. Så kom Bayram, en tyrkisk høytid, og med det kom det på nytt krav om svimlende summer i forhold til hva vi bruker å betale. Det orket vi ikke. Bare for oss å lete etter de som kjørte med taxameter. At sjåførene skal «svindle» meg til å betale mer enn nødvendig er ikke greit, spesielt ikke når vi i tillegg tipser 30% og oppover. Det er deres tap tenker jeg.
Noen av sjåførene trekker bare på skuldrene når vi går, andre brummer litt mer, og atter andre tar av lang inn i aftensangen. Vi møtte en sånn sjåfør! Han ropte og skreik og kalte oss det meste av bannskap på tyrkisk. Etter å ha betalt og ønsket han en fin aften, bestemte jeg at det var siste gang i en taxi som ikke hadde taxameteret på, for det var en ubehagelig opplevelse.
Men taxi trenger vi jo fortsatt, og ærlige sjeler er det åpenbart langt mellom.
Her en kveld bestilte vi bil til en annen venninne, og dessverre var det en liten banditt som møtte opp. Han nektet å sette på taxameter og venninnen gikk småirritert ut av bilen. Det gjorde sjåføren også. Han gikk etter henne og ga henne et solid dytt i ryggen mens han ropte og skreik!
Det skulle han nok i ettertid ønske han ikke hadde gjort, for brått ble mamma’n til Vesla veldig høy og mørk. Satan i gatan jeg ble forbannet!
Sjåføren satte seg i bilen i et sabla tempo i det jeg tok opp telefonen og filmet han. Det er nemlig sånn at om du kan dokumentere, så kan du sende inn til Zabita, og de mister løyvet for tre dager. Ikke at jeg hadde tenkt å gjøre det, for det er altfor mye styr med sånn, men greit med en aldri så liten trussel liksom.
Da hylte det brått i bremsene og en illsint sjåfør kom tilbake. Denne gangen var det undertegnede og filmen han skulle ha.
Om jeg var redd? Helt klart, men har jeg sagt A fikk jeg bare følge opp med B også..
Han vinket meg til seg, og ropte og skreik! Hva han tenkte å oppnå er uvisst, men jeg spratt på beina. Tøff i trynet, stod jeg der. Heldigvis skulle han bare forklare hvorfor vi måtte betale dobbel pris til han. Eneste jeg svarte var «violence is not the answer!” Til snudde snudde han og dro. Takk og pris for det, for jeg vet ikke hva jeg egentlig skulle gjort ellers.
Jeg følte meg unektelig ganske tøff etterpå. 51 år gammel og med pekefingeren opp i nesa på en godt voksen tyrkisk taxisjåfør, mens jeg messet at slik oppførsel ikke er greit, og vold ikke løser noe!
Når jeg kommer hjem skal jeg sette enda mer pris på alle de hyggelige og flinke taxisjåførene som er der, for er det en ting jeg ikke skal ta forgitt, så er det nettopp det at næringen er godt regulert i Norge, så det er et forutsigbart og trygt system.
Hva skal du med disse taxiene, bruk pick-up service
Ikke alle som har det lengre