Generasjon prestasjon sliter, eller gjelder det foreldregenerasjonen?

Dagens studenter er ikke lengre forberedt til å ta eksamen på grunn av 2 år med pandemi, men skal likevel ha rett på høyere utdanning. Høyere utdanning stiller høyere krav til studentene, og vi forventer de skal være i stand til å takle eksamenspresset her, til tross for at det ble for vanskelig på videregående? Noen flere som undrer seg?

Aldri har det vært så mange unge uføre, og trenden er økende i følge NORCE. Det er økende blant de yngste i denne gruppen, og 60% av alle har diagnosen psykiske lidelser. Tonje Fyhn, leder av forskningsgruppen for arbeidsliv og inkludering i NORCE, sier at innstramming i regelverket for arbeidsavklaringspenger ga en forventet økning i uføretrygdede, men den viktigste risikofaktoren for å stå utenfor skole og arbeidsliv er lav utdanning og manglende videregående skole.

Jeg leste i dag en studie om forventningspress som fører til perfeksjonisme blant studentene. Dette i hht. Forskning.no.  Forventningene fører til perfeksjonisme, som igjen er en risikofaktor for den mentale helsa. Blant annet er det knyttet til depresjon og angst. Det er stort press og mas i samfunnet fra skole, yrkesrådgivere, foreldre og andre om at ungdommer skal være flinke og rasjonelle. Da var vi tilbake til de unge uføre hvor 60% av den sliter med psykisk helse. Generasjon prestasjon sliter..

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Så hva er det da som gjør at den oppvoksende generasjon er så mye mer sensitiv enn tidligere?

Psykologi-professor Ole Jacob Madsen peker på noe veldig interessant. Kan generasjon prestasjon dreie seg om ungdommen til øvre middelklassefamilier med for mye definisjonsmakt? Den ressurssterke ungdommen som er flink til å snakke om sine unike utfordringer? Madsen mener at dette kan lede til en overrepresentasjon av flinke ungdommer i media, mens de som sliter med rus, mobbing og tunge sykdommer eller ikke har de samme ambisjonene, får mindre plass til å uttrykke seg. Han mener videre at vi risikerer å gjøre denne gruppen en bjørnetjeneste hvis vi overfokuserer på at de opplever mye stress og press i hverdagen. Det kan bli en slags selvoppfyllende profeti.

Det er et paradoks at kartlegginger av ungdommers mentale helse, ofte skjer gjennom selvrapportering. Unge som er i en fase av livet med mange endringer, er kanskje ikke de beste til å vurdere seg selv opp mot normene for hva som ligger innenfor psykiske lidelser. Grensen på hva som er plager og hva som er lidelser er vanskelig å vite for de som ikke har dette som fagfelt, så hvordan kan vi forvente at ungdommene kjenner dem? I tillegg er det fremlagt flere ganger at de metodiske svakhetene i slike undersøkelser ikke vektlegges. Da gir ikke nødvendigvis undersøkelsene et rett bilde av virkeligheten, selv om rapportene blir ilagt stor viktighet.

Så når vi fremstiller dagens generasjon som hypersensitive og sårbare, er det kanskje ikke et riktig bilde? Foreldregenerasjonen i dag, generasjon ironi, er den første generasjonen som ble flasket opp med ideer om selvrealisering og troen på at man kan få alt man vil. Kanskje er det generasjon ironis forventninger som ikke blir innfridd? Kanskje er det denne generasjonen som realiserer seg selv gjennom sine barn, og overfører sine ambisjoner til barna, som er problemet? Foreldrene søker å få realisert sitt uforløste potensiale gjennom oppvoksende generasjon? Undersøkelsene kunne ikke konkludere med dette, men det kan være verdt å gi det en tanke.

Generasjon prestasjon er nok mye tøffere enn mange i foreldregenerasjonen tror. De tåler nok fint å mislykkes, hvis vi bare lar de få lov. Problemet ligger kanskje hos generasjon ironi, som ikke tåler å se barna sine mislykkes, og derfor presser frem prestasjoner som i stor grad gjenspeiler foreldrene og ikke barna selv?

Jeg tror generasjon ironi sliter like mye som generasjon prestasjon. Hvilken generasjon jeg tilhører? Selvsagt er jeg prototypen av generasjon ironi, vi som er årsaken til problemene.