-Heidi, ka e det med dæ? Koffør blogge du? Mamma si det er bare ung-jentan som gjør det. De skriv om sminke, fæsta og reisa og mota. Gjør du det?
Jeg må nok innrømme at spørsmålet fra den unge herren på Veslas alder overrumplet meg litt, og jeg måtte stjele meg litt tid. For hvorfor blogger jeg egentlig?
Jeg som er ei gammel dame på 49 år, sitter her og skribler på et fora der majoriteten er mye yngre enn meg. Jeg er nok ikke den optimale målgruppen.
Det er ingen hemmelighet at det hele begynte som bearbeiding av et traume, men hvis det bare var derfor burde jeg lagt bort tastaturet, men jeg fortsatte jo å skrive.
Moter og sminke, interiør og andre estetiske emner er ikke mitt nedslagsfelt. Jeg er ikke spesielt opptatt av det, selv om jeg nå og da også må ha litt fornying men uten at det blir i så stor skala at det er noe å skrive om.
Likevel skriver jeg altså, og det ligger vel mest i at jeg liker det. Jeg er glad i det skrevne ord. Liker å forme setninger. Liker å se hva det tomme arket foran meg kan bli. Det starter ofte med en tanke, og når jeg er ferdig har tankene vandret på egen hånd og det utkrystaliserer seg et helt annet budskap enn det jeg først tenkte.
Så gjør jeg meg opp meninger og betraktninger, og evner jo ikke å holde tann for tunge. Jeg MÅ jo mene noe om masse. Elsker å drodle over problemstillinger og forundeligheter i samfunnet.
Det er kanskje fordi jeg er en tenker, og jeg liker å bruke det blanke arket til å strukturere hjernen min. Jeg får satt ting i et slags system.
Jeg måtte jo gi et fornuftig svar til den unge vitebegjærlige.
-Æ lik å lag nåkka. Æ lik å se at ordna mine blir til nåkka. En tekst, et dikt, en sang. Det e vel det at æ faktisk får til å gjør nåkka skapende som e mitt. Det e det æ e god til.
Den unge herremannen som var dypt nede i sjokoladekake-stykke nummer to, nikket samtykkende, og var stille ei stund mens han svelget unna.
-Du Heidi? Kan du ikke bare begynn å strikk sånn som andre dama gjør da?
