Vesla har egentlig alltid vært en grei unge. Hun bærer definitivt preg av å vokse opp i et hus der hun er det eneste barnet, men har egentlig ikke vært spesielt sta og egen. Før i år.. Det var litt merkelig når hun plutselig begynte å vise tenner. Kjefte og krangle, høyt og intens. Det merkes utrolig godt når et relativt rolig barn setter inn ekstragearet når det gjeller trass. Jeg vet jo at alle unger trenger å løsrive seg fra foreldrene på forskjellige måter mens de vokser opp, men come on!!!
Jeg fordrar ikke roping. Faktisk så blir jeg eitrende forbanna hvis jeg tar meg i å heve stemmen. Det er så unødvendig. Hele situasjonen eskalerer bestandig, og det ender med en real krangel der det trampes i trappa og smelles i dørene. Etter jul fant jeg ut at ting begynte å komme ut av kontroll hjemme. Det ble stadig mer roping. Nå er jeg jo en garvet mamma. så jeg skjønte jo at endringene måtte komme fra meg for at det skulle smitte over på barnet. Jeg måtte ty til enkle teknikker. Puste med magen! Telle til ti! Tenke på hvorfor jeg sa nei, var det fordi jeg hadde en dårlig dag eller fordi det var grunn til å si nei. Hente frem pedagogen i meg. Sette meg ned å snakke. Ikke avbryte med mindre samtalen tok urimelige vendinger. Passe på språket! Trekke meg ut av situasjoner som begynte å eskalere, og ta en timeout til jeg var klar til å håndtere situasjonen rolig og fornuftig igjen.
Masse selvsagter, men ikke så enkelt når det står på som verst. Men du, som det funker! Roen har atter begynt å senke seg i huset.
Vesla er ei rot-høne. Arvelig belastet fra mamma’n sin. Hun har blant annet hatt ansvar for å rydde rommet og bære klærne sine opp i skapet når de er vasket. Jeg har registrert at det ikke har vært strømlinjeformet etter mine krav, men akseptabelt. Det vil si det har vært akseptabelt helt til jeg skulle inn å leite etter noe i helga. O’ hoi! Glemt var all pedagogikk og sunn fornuft. “Du ska føtell mæ! Ka i hærrens navn e det her for en svinesti?” Det var så det frådet rundt munnen på meg. Skitne klær, matbokser med rester, søppel, rester etter slim-produksjon! Jeg mistet fullstendig fatningen. Jeg raste til Vesla, som selvsagt stod der med tårevåte øyne. “Mamma, æ klar ikke å rydd alt. Det blei bare mer og mer rotat!”
Jeg kjente jeg fikk skrekkelig dårlig samvittighet. Først for at jeg hadde ropt og kjeftet på jenta som stod der, fullstendig klar over at dette var blitt feil, så fordi jeg ikke hadde fulgt dette bedre opp på et tidligere tidspunkt. Jeg tok til vett og spurte rolig om hun ville ha hjelp, for jeg skjønte godt at det hadde blitt litt mye.Da lyste hun opp og utbrøt lettet at “Nu skal det bli bra med ei ordning her inne!”
I tre dager har vi ryddet litt hver dag. Kastet og vasket. Pakket bort og fått kontrollen tilbake. Det som slo meg opp i det hele var at nå som vi i utgangspunktet hadde funnet roen i huset igjen, var det bare et sinneutbrudd fra meg og jenta ble veldig spak. Det var tydelig at hun var ubekvem utover det å ha dårlig samvittighet for å ha ryddet og vasket med harelabb. Det er ikke sånn barndom jeg vil at hun skal huske. Jeg vil at hun skal få med seg minnene om at jeg kan være streng, bestemt, men rettferdig. Også vil jeg huskes for at jeg var en mamma som klarte å hodle roen selv om ting buttet i mot..
Livets lære
Barn som er vant til spydigheter lærer å bli usikre.
Barn som er vant til kritikk lærer seg å fordømme.
Barn som er vant til mistillit lærer å fare med fusk
Barn som er vant til hengivenhet lærer å bli glad i andre.
Bare som er vant til oppmuntring lærer å vise tillit.
Barn som et vant til oppriktighet lærer å skjelne sannhet fra løgn.
Barn som er vant til ros lærer å påskjønne andre.
Barn som er vant til hjelpsomhet lærer å vise omtanke.
Barn som er vant til lesning lærer seg å tenke.
Barn som er vant til tålmodighet lærer å vise forståelse.
Barn som er vant til lykke vil finne kjærlighet og skjønnhet.
Med dette ønsker jeg alle sammen en fantastisk dag, og husk våre små trenger ikke sinne, kritikk og kjeft for å ta de rette men kjedelige valgene. De trenger støtte, hjelp og oppmuntring fra de personene de er aller mest glad i. Nemlig de nærmeste omsorgpersonene sine. ❤️❤️❤️
