Jeg har lyst å fortelle en trist og sann historie.
En historie om et samlivsbrudd der både mor og far elsker barna så utrolig mye. Begge vil at barna skal bo hos dem, men delt omsorg lar seg ikke gjøre. Barna må bo hos den ene. Barna vil selvsagt helst ha begge i livet sitt på lik linje, men finner seg i å bo fast hos en, fordi delt omsorg ER en umulighet.
Den av foreldrene som ikke har barna, savner de masse. Ønsker selvsagt å ha mest mulig samvær med barna. Ønsker at de skal flytte til den andre fordi, den også vil ha barna sine rundt seg. Alt er forståelig og naturlig. I hele tatt en sår situasjon for alle parter, også den som har barna og ser de savner den andre parten masse.
Så blir barna så store at de tar sine valg. De vil fortsette å bo der de bor. Ikke fordi alt er så mye bedre der, men det er der de har sine røtter. Der alt er kjent og trygt. Tiden har skapt litt avstand til den ene av foreldrene.
Når valget er tatt blir noen lei seg. Det er dette barna frykter mest. Å såre den andre av foreldrene. Barnet vil egentlig ikke ta et valg. Det vil at alt skal være greit og at alle er glade i hverandre og vil hverandre vel. Det er foreldrenes plikt å sørge for at barna ikke har dårlig samvittighet. Det er urettferdig å ikke sette barna først.
Å spille på barnas følelser er stygt. Å vise barna at du ikke er enig med deres valg er feigt. Først forlanger man at barna skal ta stilling til hvem de vil bo med, så skal det klandres for valget etterpå.
Et barn som opplever noe slikt tolker det som det ultimate svik fra en av de som skal beskytte barnet mot alt vondt i verden. De blir såret og utrygg, og vil kanskje distansere seg fra den andre parten. Avstanden kan bli for stor til at samværet går sin gang. Kanskje mister de all kontakt for en periode. Kanskje for flere år. De kan aldri få disse årene i reprise og noen sår kan bli så dype at det tar lang tid før de heles.
Det er bare tapere i denne historien. Barn som ender opp med å vokse opp med bare en forelder. Foreldre som ikke er enige om hvordan ting skal være. Foreldre som savner barna sine og foreldre som må overvære at barna savner den andre av foreldrene.
Foreldrene kan sloss alt de makter hos familievernkontor, barnevern eller i rettsaker, men ta det ikke ut over barna. Det var ALDRI deres valg at det ble slik. Det var de voksne som tok valget, det er de som skal påse at ting blir trygge og gode for barnet etterpå.
Er SÅ enig med deg. Jeg har ikke barn selv, så har ikke opplevd noe slikt. Men jeg har jo sett andre barn, andre skilsmisser osv. Og det er SÅ riktig det du sier om at uansett hvor mye krangel, tristhet, savn og alt slikt preger de voksne så MÅ de skjerpe seg i forhold til barna! Et viktig innlegg 🙂
Det er så utrolig urettferdig å overføre konfliktene til barna og sette de midt i den..