Vesla og jeg har bodd alene i syv år nå. Helt siden pappaen og jeg gikk fra hverandre. Først flyttet han først en mil unna oss. Da hadde han samvær annen hver helg med Vesla. Oftere lot seg ikke gjøre på grunn av jobben hans. Etter to år flyttet han til Oslo. Det ble straks litt verre med samvær etter at han flytter. Da ble det jeg som var med Vesla på alt som hun deltar på. Det var henne og meg alene. Det har gått fint, vi har klart oss godt. Vi har det godt sammen og fikser det meste.
Det å være alene-mamma er ikke noe problem i hverdagen, men noen ganger synes jeg synd på henne som ikke har en pappa der når hun har lyst å fortelle han noe, eller vise han noe nytt hun har lært, eller bare spørre han om noe. De gangene hun skal ha konserter, håndballkamper, skoleavslutninger, drill konkurranser eller oppvisninger. Det gjør vondt i hjertet når hun klemmer meg og hvisker stille at hun er glad jeg er der.. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har svelget og svelget, og svart at jeg er glad for at jeg får være der med henne.
Hun snakker ikke så mye om det lengre. Snakker ikke om det såre savnet. Hun blir bare lei seg av det. Da må hun kjenne på det vonde. Derfor unngår hun stort sett å snakke om det. Blir bare stille. Altfor stille. Lar det heller ligge til hun har en dårlig dag. Da kommer alt..
Jeg vet at jeg overkompenserer som mamma. Jeg vil ikke at hun skal mangle noe. Vil ikke at hun skal vokse opp å føle at hun ikke får nok oppmerksomhet hjemme. Ikke får nok kjærlighet eller oppfølging. Vil ikke at hun skal gå rundt å savne noe i livet.
Når hun har det sånn er det vondt å være mamma’n til Vesla. Vondt å ikke kunne trylle bort tårer og vonde følelser. Vondt å ikke kunne få smilet tilbake i ansiktet hennes. Vondt å holde den lille kroppen inntil og trøste etter beste evne. Ord blir så fattige da. Det er da vi bare sitter stille sammen. Vesla og meg.
Det går fint å følge oss både på Instagram og Facebook.