Nå ser det mørkt ut for arbeidshelga til husets herskerinne. Jeg ligger flatt ut på sofaen. Kroppen er fylt med smertestillende og selvmedlidenhet.
En aldri så liten svingom på isen, der ryggen nektet å være dansepartner, og jeg har hinsides vondt når jeg sitter. Eneste som funker er å ligge eller å gå, men å gå seg tur på denne glarholka er uaktuelt. Det var det som brakte meg hit i første runde. Jeg husker ikke sist jeg tok reseptbelagte smertestillende, men i dag var det ikke et alternativ å la være. Likevel er det ikke spesielt mye bedre.
Det som er litt dumt, er at det er delvis selvforskyldt. Det er lenge siden vinteren kom, og jeg ble sittende mer i sofaen. Jeg vet at det ender med at jeg blir svakere i korsryggen, og mer disponibel for at den begynner å krangle. Jeg kunne kommet meg tilbake i treningen, men gjorde jeg det?
Takk og pris for Lille Storebror. Han har lystret mammaens masing i hele kveld. «Hent ditt og gjør datt!» Han har til og med laget middag til meg. Snuppa er midt i eksamenslesing og er syk i tillegg. Vesla er med pappaen, så da er det bare Lille Storebror igjen til å plage. Snille gutten ordner for mammaen sin, så jeg har det ikke så verst her jeg ligger.
Men som administrator i hjemmet må jeg jo se til at ting blir gjort selv om jeg er indisponert, så i morgen får Lille Storebror være fungerende husfar og håndlanger. Da skal det vaskes og pyntes til advent.
Uff. Jeg har også for noen år siden gjort en slik runddans. Fryktelig vondt hadde jeg det. Og jeg syntes veldig synd på meg selv.
Etter dette har jeg vært veldig forsiktig og holdt meg på beina.
God bedring til deg.
Nå har jeg funnet frem broddene, for dette orker jeg ikke ta sjansen på en gang til.
Håper du har en nydelig kveld.