I morgen reiser jeg igjen, og blir borte noen dager. Vesla skal være hjemme med Lille Storebror. Godt å ha noen i huset som tar vare på mini-me når jeg reiser.
Det er litt utfordrende å ta vare på et barn alene samtidig som man vil ha en karriere. Vi er utrolig heldig som har Lille storebror boende i huset, og Storesøster med familie boende i nabolaget. Det gjør at Vesla får så normale dager som mulig selv når mor er borte å jobber. Storesøster ordner middag og fritidsaktiviteter i dag. Lille storebror får henne hjem og passer henne til neste dag. Fantastiske storesøsken.
Det jeg synes er kjipt med å være alene med henne, er at jeg ikke har noen å dele de fine stundene med. Ikke de som er vanskelig heller, men det er de fine stundene jeg skulle ønske jeg kunne dele med noen som var der på hennes premisser. Jeg føler alltid at hun mangler noe når jeg er melankolsk, selv om jeg vet hun er et privilegert barn på de fleste områder.
Husets ugangskråke er ikke så preget av å bo sånn som dette. Det er jo det eneste hun kjenner til. Hun er stort sett en fornøyd unge. Selvsagt syns hun jeg er for streng, er kjip med lommepenger og tid på Internett. Maser med ryddig og tannpuss. Jeg tror likevel hun er mest av alt en glad unge.
Det var en kort periode der jeg tenkte st jeg burde slakke litt på reglene, men da ble hun grådig og prøvde å tøye de enda mer. Da var det bare å stramme til enda en gang.
Det er slitsomt å være en forutsigbar, kjærlig og støttende mor når man aldri får pause fra det. Det er aldri noen som avløser når det står på som verst. Ingen som kommer inn i situasjonene og ber deg gå å ta en kaffe mens den andre står i stormen en stund.
Vesla fortjener at jeg står i det. Hun fortjener at jeg ikke vakler. Hun er en så bra unge. Likevel kan jeg med handa på hjertet si at å oppdra barn alene uten særlig avlastning ikke alltid går som en lek. Det er dager det man har dårlig samvittighet for alt man sa og ikke sa, alt man gjorde og alt man ikke fikk gjort. Men det er ingen grunn til å sutre for det liksom. Det er nok av de som har det verre, og mye tyngre. Jeg skal ikke klage!
Jeg har skikkelig respekt for alle foreldre som gjør så godt de kan ut fra de ressurser de har tilgjengelig. Jeg heier på dere alle sammen!
