Mamma’n til Vesla må nok innrømme at hun er en dårlig sjekker.
Jeg er så gammel at jeg faktisk har vært vant til å bli “jaktet” på, og ikke “jakte” selv. Det er nesten ikke til å tro at jeg er så gammeldags, men tanke på hvor ung jeg er. Her om dagen ble jeg beordret på kjøkkenet for å rydde det. Av min eldste sønn. “Mamma! Nu lægg du bort den telefonen og så må du ta det kjøkkenet. Det ser ikke ut!” Jeg ble reint lykkelig og utbrøt: “Tenk! Nu e du blitt eldre enn mæ!”
Men å ta initiativ til dateing, nei se det er jeg skrekkelig dårlig på.
I fjor traff jeg på en som virket hyggelig. Jeg gjorde min research, og fant ut at han var singel. Så sendte jeg han melding om han vill ta en kaffe med meg. Det ville han ikke. Riktignok var han hyggelig på meldingen, men avslaget var et faktum.
For ei jåss-høne fra forrige millennium var jo det for det første et kvantesprang på våghals lista, men det ble full retrett deretter. Som vi sier her nord: Æ e tøff i kjæftn, men snar å spreng!
Så sitter jeg her å grubler igjen. Hva er det som gjør at vi kvinner ønsker å være frigjorte og uavhengige på den ene siden, men når det kommer til det å treffe en mann, da vil vi ha den tradisjonelle rollefordelingen? Jeg ønsker jo ikke bare å treffe en fyr ute på byen, som bøyer seg mot meg, stinker som et bryggeri og ser meg dypt mellom puppene og hvisler: “Ska du bli med mæ hjæm på nach, æ har viagra!” Uhhhh… Der døde romantikken!
Eller en mann som sier i det han snur seg etter ei veldreid snelle som går forbi: Du har et så spennende liv!” Også sitter jeg kanskje å snakker om noe helt annet. Jada! Romantikken døde der også..
Nettdateing er over for min del, det ble for mye for meg. Treffe noen på byen funker definitivt ikke. Å å på tur i skauen, funker dårlig for der er de ikke. De vokser ikke vilt med andre ord.
Jeg vil jo helst at mannen skal ta initiativet. Det er ikke fordi han skal ta ansvar, men i såfall være MANN nok til å ta ledelsen i starten. For mitt vedkommende er det fordi jeg vil at mannen skal være MANN. Jeg kan ikke fungere med en som tusler rundt og nikker til alt jeg sier. Det ville bare blitt til at jeg tok dø på han ganske kjapt. I tillegg er det ganske bekvemt med en mann som åpner seg først. Jeg er ikke så god på akkurat det tror jeg. Men jeg skjønner jo at mange ikke vil det. Hva hvis de blir avvist?
Så traff jeg Han da. Han er RÅKJEKK! Ikke vet jeg om han er singel. Ikke vet jeg om han vet at jeg eksisterer. I hele tatt vet jeg lite om han, bare navn og at han har FB. Den profilen er så lukket at det sannelig ikke er lett å si noen ting om hans sivilstatus. Vi har noen felles venner, men jeg kan IKKE spørre noen av de. Har jo ikke lyst at alle skal vite hva som beveger seg i toppetasjen hos meg. Det er nok at alle dere andre vet 🙂
Kan man bare spørre direkte? “Du, er du singel eller?” Hva hvis han spør hvorfor jeg spør? Skal jeg da si at jeg spør for en venninne. Nei, alt det blir for teit, jeg tror ikke jeg fikser dette! Det er så jævla komplisert!
Hvordan gjør dere det?? Jeg må i såfall legge opp en strategi, for ellers går det til iceing!
