Hva gjør at noen unger utvikler seg til å bli små bøller?

La oss snakke om foreldrene til ungdommer som rett og slett bare er drittunger. Ungdommer som vokser opp med foreldre som får åpenbare signaler om at sneipen er en kødd, men som holder ei hånd over henne uten å evne å se feil på eget avkom. La oss snakke om foreldre som svikende rollemodeller.

En stor del av et barns læring er basert på imitasjon av oppførelsen utført av en rollemodell, da ofte foreldrene deres. På bakgrunn av psykologi professor Albert Banduras forskning om læring og personlighet, påstår jeg at våre barns adferd og holdninger langt på vei gjenspeiler sine foresatte/foreldre.

Banduras gjennomførte på Standford et eksperiment ved bruk av bobo-dukker på en gruppe barn. Han delte gruppen, der en del fikk se en voksen være voldelige mot dukkene, en annen gruppe fikk se den voksne som en ikke-aggressiv modell.
Resultatet var tydelig. Barna imiterte langt på vei den voksnes handlinger i begge gruppene. Enkelte av barna i gruppene som  ble påvirket med voldelig og fornærmende adferd, vurderte likevel konsekvensene av sine egne handlinger før de handlet, men det gjaldt et signifikant undertall.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Når Vesla oppfører seg dårlig, er et av mine hovedargumenter ovenfor henne, at jeg ikke aksepterer det, for hun har lært bedre. Hun vet forskjell på rett og galt. Jeg bruker å si at jeg forventer bedre nettopp fordi hun kommer fra et møblert hjem. Det er ingenting som får meg så forbannet, som når hun prøver å bortforklare eller unnskylde dårlig adferd. Jeg forventer faktisk bedre av henne fordi hun er vant til bedre hjemmefra. Hun vet at jeg synes det er flaut om hun viser dårlige oppførsel, fordi det langt på vei speiler den oppdragelsen jeg har gitt henne. Ut fra dette sier det seg selv at Vesla godt kan finne på å være en shit-kid, men da er det min jobb som foreldre å korrigere henne og vise henne hvordan man skal oppføre seg.

“Gjør meg stolt!”

Jeg bruker å si det til ungene, når de skal noen steder. Kanskje mest på tull, men definitivt med et snev av alvor bak. Når man har fem barn, har det selvsagt vært flere episoder der jeg har måtte irettesette og korrigere ungene for dårlig adferd. Mange ganger har jeg vært så forbannet på de at det halve kunne vært nok, og andre ganger skjønner jeg at de kanskje har respondert på andres adferd, men det unnskylder ikke mine barn. De er bedre oppdratt enn som så.

Jeg kunne også stukket hodet i sanden, og sagt at dette ikke kunne stemme. Mine barn gjør ikke sånt, de har måtte blitt uriktig beskyldt for noe, eller de har blitt påvirket av andre. Jeg kunne i hele tatt valgt å være en unnfallen foreldre som kostet det hele under teppet og bare ventet på at det skulle gå over. Det hadde vært urettferdig mot mine unger. Da kunne det hendt at de hadde lært på en enda hardere måte enn de ellers måtte. Eller de kunne endt opp med å ikke lære i hele tatt.

Barn som utvikler seg til å bli mobbere dreier seg om hvorvidt vi som foreldre opptrer som oppdragere. Professor Erling Roland ved Læringsmiljøsenteret ved Universitetet i Stavanger, forteller at det ikke er grunnlag for å hevde at mobbere er barn som har hatt en vanskelig oppvekst. Det er snarere “..krevende barn som har vokst opp med foreldre som er utydelige i sin kommunikasjon, og som i visse situasjoner gir etter mot sin vilje. Og dersom resignasjonen etterfølges av en fortvilelse hos foreldrene, kan barnet ta dette som en belønning for sin negative adferd. De serum at de får en makt over foreldrene, og dette kan utløse mobbetendenser hos barnet i omgang med jevnaldrende.”

Igjen, sneipens dårlige adferd kommer hjemmefra! Så når ungen din er en shitkid er det kanskje på tide å slutte å stryke medhårs, og begynne å markere seg som voksen? Hvis ikke vil sneipen kanskje utvikle seg til en liten tyrann, og sannsynligvis utvikle seg til en like uklar, og kanskje til og med dårligere rollemodell enn opphavet.