hits

Kan jeg ikke bare få en aldri så liten timeout?!

Jeg er så jævla sliten av meg selv. Hodet går i hundre hele tiden, og jeg hopper fra oppgave til oppgave. Frem og tilbake. Hele tiden. Akkurat i dag har jeg lyst å rope: "Stopp verden! Jeg vil av!"

Det er det samme hvert år. Full rock n' roll på denne tiden. På jobb bygger det seg opp til års-avslutninger og få på plass budsjetter og strategiplaner. Samtidig skal vi forberede julefeiring med alle tradisjoner det bringer med seg. Vesla skal jo på x-antall juleshow og avslutninger, det skal bakes og fikses pakker, vaskes og pyntes.

Jeg jobber beinhardt for å komme i land på alt, og det skal ikke herske et øyeblikks-tvil, jeg liker for det meste å ha det sånn. Men av og til kjenner jeg unektelig at jeg har lyst å gi katta i alt og la humla suse. Ligge flatt ut en uke og ikke gjøre det Guds skapte grann. Ikke snakke med ei sjel, ikke lese en eneste mail, ikke chatte med noen! Bare se romantiske serier, ligge i senga å drikke zero, og spise akkurat det jeg har lyst til.

Ingen katastrofe! Jeg kommer over det. Vi snakker ikke om å møte veggen eller være utbrent, bare om å være utrolig lei alt sammen. Men nå er det ikke lenge igjen. Snart er det jul.... Og kanskje jeg faktisk får ei fantastisk jul?   

 

1. desember

Her kommer adventskalenderen fra de dype skoger i Bodø-området. Hva skjer i en familie som lever et relativt normalt familieliv, når adventstiden starter? Det er mange julehemmeligheter og masse julespenning. Jeg vil i en føljetong fortelle vår lille jule-gysare, og jeg utelukket ikke at den vil bestå av gjesteskribenter.

Vesla i huset fikk inn sin mye omtalte Barbie-dukke. Det hendte til mye morro og latter, og litt grøss fra storebrødrene. I hele tatt en litt uortodoks Barbie-dukke, men Vesla elsket henne og kalte henne Yui. Ikke helt forståelig hvor navnet kom fra, men Vesla var bestemt. Hun skulle hete Yui!!

Yui var jo en hot og stilig babe, men mor var egentlig ikke helt fornøyd med henne. Hun syns Yui var noe utagerende og hadde dårlig innflytelse på den lille datteren. "Jeg tror jeg vil ha henne ut av huset mitt. Hun er i veien, Akkurat nå er hun idealet til Vesla, og det foretrekker jeg å være helt selv!" Storebror så betenkt på mor og sa at det bekymret han faktisk. Mor var i villede på hva sønnen mente. "Det er sånn alle grøssere starter Mamma. Først kommer dukken i hus. Barnet elsker den. Moren vil ha den ut! Før vi vet ordet av det er dukken levende, og har hentet den største kjøkkenkniven. Løper etter oss i gangene for å drepe oss! Jeg syns ikke du skulle la henne komme i hus...."

Mor ble ikke noe mindre bekymret av den grunn. Sønnen var nemlig ekspert på grøssere......

 

Fremmed dame i senga til Vesla 😨

Vesla var i ekstase i går. Helt euforisk. Hun har fått sin helt egne Barbie-dukke. Litt stor kanskje, men Vesla elsker gaven hun fikk av Onkel Odd.

Med andre ord ikke noe tull. Jenta var helt tussete. Hun syntes det var ultra kult, og så også monn i outfiten.

Så begynte min onde hjerne å fungere...

Da vi kom hjem tok jeg dukken rett opp på rommet til Vesla. La henne i senga, med dyna godt omkring henne og gikk ned til storebror på rommet hans.

«Hvem er den dama som ligger i senga til Vesla?» Gutten så forvirra opp fra datamaskinen, og bedyret at han ikke hadde noen idé om hva jeg snakket om. Vi gikk opp på rommet, og når vi nærmet oss sa jeg at han fikk vekke henne og få henne ut. Forsiktig gikk han i døråpningen og sa han ikke ante hvem det var.

«Mamma, du e så jævla dust!» kom det leende fra han da han så daten sin. Han hadde puls på 300 minst!

Lille storebror var på jobb, så vi bukserte dukka inn på hans rom og la henne i hans seng med headsettet på hodet, og godt under dyna. Da han kom hjem stod han litt i stua og snakket med oss, før han gikk opp på rommet.

«KA I FAEN?!» Han hørtes litt engstelig ut først, så satt han i fliringen. Han kom ned og utbrøt i full latter. «Ka e galt med dokker?»

Jaja.. endelig fikk vi hadd litt gøy med de to bandittene mine 😂😂😂

Ikke bare Vesla som får ting sagt..

I vår familie er vi alle noe kjapp i replikkene, men til tider er de ikke videre gjennomtenkt. Det resulterer i solide latterbrøl fra tid til annen. Noen av de har jeg samlet her.

Jeg satt å snakket med guttene mine om alt mellom himmel og jord, da eldste på 25 spurte yngste på 21 hva han tenkte dersom jeg fikk et barn til. "Nei, herregud! Æ har jo akkurat vendt mæ til ho dær nye!" Han snakket da om Vesla på 10 år....

 

Han på 21, er forøvrig den samme som ble synlig bleik og uvel da han hørte at beibien i storesøsters mage ikke hadde festet hodet. "KA?! E hodet laust?" Riktignok var han bare 13 da han utbrøt det, men æ holdt jo på å le feil på meg.

I går spurte han om jeg gadd å kjøre han til bussen, for han skulle jobbe ettermiddag. Etter mye om og men kjørte jeg han omsider. Mens vi kjørte benyttet jeg anledningen til å klage på at han ikke gjør så mye hjemme. "Men du! Ka vil du æ skal gjør når du gjør alt sjøl?" Jeg forklarte at det var begrenset hvor lenge jeg klarer å se rotet og vente på at han skal ta det, så da kapitulerer jeg og rydder. "Ja, der ser du! Det et behov du har for å rydd. Det ligg nedfelt i genan dine! Hadde du klart å la det vær, hadde æ nok tatt det til slutt!"

Jaja.... Den som venter på no godt, venter sikkert ikke forgjeves, men jeg holder ikke pusten mens jeg venter! :D

Hørt ved matbordet: "Å vær bifil e genialt! Dobbelt så stor sjanse for å få noen med sæ hjem!" Betenkt så jeg på avkommet: "Er du bi da?" Hoderystende så han på meg: "Nei, djisus, æ har jo aldri noen med mæ hjem!"

Snupsi var å spiste middag med pappa'n sin. Hun fortalte at hun hadde fått den herlige middagen. "Røkt hanekam!" Når hun spurte hvorfor jeg lo så jeg hikstet, svarte jeg "Det heter røkt svinekam!"  Jaja, mat er mat.

Dette er en historien fra 2011, mens vi ennå lekte mor-og-far-og-barn. Vesla var da tre år:
På Sjysletta bruker vi å ha kvalitets-tid med Vesla inni mellom, med litt herjing. I dag gikk det ut på at mamma'n var blitt kysse-gærn!! Etter å ha kysset og smasket på en vill, frådende og frøsende jente, var det pappan's tur å bli kysset på av mamma. Før jeg rakk bort til han, gikk pikebarnet bestemt mot han mens hun nikket alvorlig og sa : "Det e nok best du spøtta på ho, du og!"

Jahhhh... sånn har vi vel alle det 

Himmel! Det er snart advent!

Advent er den vakreste tiden av året. Masse hemmeligheter, forhåpninger, forberedelser og ikke minst, håndball EM!

Adventstiden representerer også ei travel tid. Da de fire eldste var små samtidig, var det ut i de små natte-timer jeg fikk tid til å nyte den deilige stunda, men nå med bare ei lita Snuppe igjen, er kveldene fylt med egen-kos.

Men det begynner ikke før på mandag, for helga et full-stappet av eventer.

Fredag skal Vesla og jeg spise med noen venner, før vi drar hjem for å vaske til helga. Lørdag skal Vesla i bursdag Da skal mor rydde og kaste gammelt skrot. OG se handball EM. Når Vesla kommer hjem, planlegger hun å dra på Lys Våken. Veldig mange menigheter arrangerer Lys våken for 11-åringer natt til første søndag i advent. Advent handler jo nettopp om lyset som kom til verden. Dette skal de feire. Et Lys våken-arrangement inneholder mye lek, sang, dans og kreativ utfoldelse. Barna lærer om kirken, Gud og Jesus, spiser sammen og blir kjent med hverandre. I mellomtiden skal mamma'n lage til advents-hus. Julestjerna skal opp, og litt dekor må vel også til.

Under gudstjenesten dagen etter, skal Vesla synge med koret sitt. Det blir ei snill stund. Jeg er ikke den som er oftest i kirka, men det er alltid et godt sted å være. Ikke det at jeg er hyper-kristen, men barnetroa er der og jeg synes det er trygt å vite at mine barn også har fått vokse opp med den.

Men så braker det løs. Det er jo tross alt første søndag i advent, og Julegrana skal tennes. Her hvor vi bor et det ikke lengre korps, men de fantastiske tidligere musikantene har jammen laget et "Plutselig korps" sånn at vi får høre vakker julemusikk når lysene tennes. Vi i drill og trommekorps skal arrangere det hele, så det betyr at det blir nok å gjøre for mamma'n og Vesla. Drillpikene, trommekorpset og ungdomslaget BUL skal stå for underholdningen. Det skal være loddsalg og kafè. Vi får sikkert  nok å gjøre, men er sikker på at det blir veldig fint og nostalgisk også.  Jeg regner med at vi skal være bra slitne når vi kommer hjem, men sikkert fylt med gode inntrykk.

Nostalgien er det vakreste med å ha tradisjoner, og for meg er advent en tradisjon som rommer ei deilig førjuls-tid med litt baking, jule-musikk og julegave-pakking. Jovisst gleder jeg meg til advent, selv om det blir ei hektisk helg. 💕

Vesla vemmes

"MAMMAAAAAAAAA!!!!"

Vesla ropte sånn at jeg trodde verden var i ferd med å gå under, og jeg løp til for å se hvilken katastrofe som var inntruffet. Jeg skjønte kjapt at det ikke stod om liv da jeg så henne, men samtidig så det ut som ungen var på tur til å spy hvert øyeblikk.

"Hva er det?" spurte jeg men en irritert stemme. Irritert fordi det faktisk ikke stod om liv, selv om hun hadde ropt sånn at jeg faktisk trodde det. "Mamma! Kan man bli syk av å ha sex???"

"ØØØØØØØØØH...Hæ?" Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke var sikker på hva jeg skulle svare. Hadde håpefulle snakket men noen om ting jeg måtte bortforklare, hadde hun vært på en porno-side eller...?? Sant å si når jeg tenker etter, har jeg aldri snakket med mine barn om dette temaet i 10 års alderen.

"Hva mener du egentlig?"

"Atte, æ leste på nettet at man kunne bli syk av å ha sex. Mamma! Korsn hæres nån å ha sex? Det e ækkelt og i tillegg kan man bli syk av det?" Jenta grein på nesa og var merkbart vemmet av tanken..

Jeg stotret frem "Ja, du kan så si!" og tenkte i mitt stille sinn at jeg håper du har den innstillingen mange, mange år fremover... Huff!  Og dette fant hun på ung.no.

Vesla blir stadig større, og det synes ikke som om det er mulig å bremse det for en stakkars svarskyldig mamma heller!

 

Gaver på jobb.. 🎁

Det å få gave fra sine medarbeidere kan representere en utfordring. Det er selvsagt hyggelig når det skjer, men man skal være forsiktig med å motta disse da det raskt kan oppstå mistanker om smøring i arbeidsforholdet. Jeg forholder meg stort sett rolig til mine medarbeidere og snakker høflig og avmålt til dem. Jeg tenker det er viktig å forklare på en trygg og god måte hva som er forventet, slik at de ikke føler behov for å smøre meg i form av gaver.

Jeg fikk en ny medarbeider for noen uker siden. Etter bare to uker kom han med en gave til meg på kontoret. Det er selvsagt hyggelig å bli satt pris på, men jeg var skrekkelig usikker på om det var helt innenfor å ta imot. Jeg valgte å gjøre det, selv om jeg ikke helt forstår hva han hans egentlige agenda bak handlingen var...

 

 

 

Jaja... Jeg tenker bare at den som ler sist ler best, han kan bare vente seg... Jeg skal nok finne på noe morsomt faenskap tilbake! 😈😈😈

 

Psykologer er ikke for hvermannsen...

Jeg har ofte ledd over fenomenet "over there" hvor alle må gå til psykolog for alt og ingenting. Det virker jo som om amerikanerne må ha psykologhjelp dersom de får feil matrett servert til middagen. It-folket lever gjennom bekreftelse fra sin psykolog. Jada, jeg vet jeg overdriver, men tror også man kan overdrive behovet for psykolog.

Likevel skjønner jeg at man av og til føler behov for å få prate med noen som kjenner til mekanismene i menneskesinnet, og ser det normale i det abnormale for klienten. Bare det å få en bekreftelse på at man faktisk har adekvate reaksjoner, gjør at man kan begynne prosessen med å akseptere det man står oven for.Hvem skal man prate med når man føler at man er på kollisjonskurs med verden? Klart man kan prate med venner eller venninner, men det er engang sånn at de er gjerne veldig glad i deg og snakker deg ofte etter munnen. Også vil man ikke bruke de opp, og være den som hele tiden tar opp dystre og negative tema.

Jeg var i en for meg stor konflikt engang, og hadde voldsomt behov for å snakke med noen. Helst noen med erfaring fra lignende, men det var ikke noen tilbud om dette. Denne saken pågikk ganske lenge, og jeg var kjemperedd for å bruke venninnene mine opp med å prate. Samtidig var de jo enig med meg i de store trekkene, så da ble jeg engstelig for at jeg malte bildet så ensidig at jeg ikke ga de noe annet valg enn å være enig med meg. Ville de da kunne gi meg gode råd? I den situasjonen skulle jeg så gjerne ha snakket med en psykolog. En eller annen som kunne si til meg at det jeg tenkte var helt på trynet eller innenfor. Nå gikk denne saken veldig bra, så alt ordnet seg på et vis. Heldigvis var det ingen av venninnene som tok dø på meg heller.

I fjor inntraff en ille hendelse, og jeg fikk tilbud om traume-psykolog. Jeg spurte legen min om hvor sannsynlig han trodde det var at det ville hjelpe meg, når jeg ikke er spesielt åpen med noen i utgangspunktet. Han var enig at det kanskje ville ta lang tid før jeg var trygg nok på denne psykologen til å prate åpent om det hele, og prosessen med å akseptere det hele kunne ta lengre tid. Derfor var det bedre for meg å forholde meg til fastlegen min, og ta noen lange økter med han. Nå skal det sies at jeg har en venninne som er psykiatrisk sykepleier, så jeg brukte henne også. Etterhvert som ting kom litt på avstand, meldte det seg et ønske og kanskje et behov for å snakke med en psykolog for å få denne hendelsen lagt dø en gang for alle. Da var det ikke noe akutt behov, mer mitt behov for en debriefing etter alt jeg hadde vært gjennom. Det var det ikke mulighet til, fordi det ikke ligger noen akutt traume eller diagnose på noen lidelse. Helt klart at legen kunne sende en henvisning, men det er litt av en ventetid og et aldri så lite nåløye å komme gjennom for å få time. Det var sånn at jeg satt igjen med en følelse av at jeg gjorde noe skrekkelig dumt ved å avslå tilbudet om psykolog i første runde. La oss si at jeg møter veggen om noen måneder. Det vil vært lettere å bli rehenvist på bakgrunn av et tidligere traume som egentlig er behandlet, enn om jeg kommer og ber om henvisning fordi jeg sliter med ettervirkningene av noe som hendte ca. to år tidligere.

For min del er det ikke så ille, for jeg har en fastlege som har levd en stund, så han tørr jo å spørre hvordan ting går, selv om det medfører at jeg sitter 10 minutter lengre enn tilmålt tid. Glad er jeg for det, for det er godt å snakke med noen som er litt utenfor min daglige sfære. Men ja, av og til skulle jeg ønske det var litt amerikanske tilstander her i Norge også slik at man kunne fått en time å snakke seg ut av hendelser uten å være nødt til å nå bunnen før det skjer. Så lenge det ikke er sånn, får jeg bare sko meg på venninnene mine og håpe de ikke blir drittlei av å høre på meg. Hvis ikke kan jeg jo alltids benytte tilbudet om psykologihjelp på nettet. Koster bare 950 kr for 50 minutter.

 

Hvis du får en trøkk i trynet av moderjord, bør du ha en sterk indre styrke, fordi går du ikke rett i bakken, kan du ikke forvente at det er noen der til å hjelpe deg opp med det første. ❤️❤️❤️

Ny dating-ordbok for en gæmliss!

Etter å ha sjekket litt rundt dating-fenomenet innså jeg at jeg måtte ta frem forsker-genet mitt, og begynne å undersøke litt. Det er så mange scenarioer med masse benevnelser på engelsk. Så da var det bare å begynne å lete på nettet for å prøve å finne ut hva alt dette betyr i praksis. Nå skal det jo sies at jeg har fått med meg noe nytt, men det ble mang en høy og støyende latter mens jeg leste. Masse engelske ord som var ment å skulle være forståelige. Jeg skjønner at det er lett å adoptere engelske ord i dagligtalen, for jeg er ille på det selv, men for meg som nærmer meg godt voksen med stormskritt, ble det too much, men altså:

Spooning er definitivt min soleklare favoritt. Man ligger inntil hverandre med ansiktet samme vei og koser. Ikke nødvendigvis noe sensuelt eller seksuelt over dette. Bare nytelse.

Fuckboy/girl er en som manipulerer slik at de får tilfredsstilt sine behov for sex uten forpliktelser. I min tid kalte vi det for å være laus eller rundbrenner.

Date er et avtalt møte, mellom mennesker som er, eller kan tenke seg å bli kjærester. Problemet er bare at det virker mer som om det er et møte for å vurdere om partneren er pulbar (ikke et uttrkk jeg liker, men som faktisk brukes)

Ghosting er et relativt nytt begrep,der daten din dumper deg ved å rett og slett slutte å ta kontakt eller svare på henvendelser fra deg. Dette er faktisk en greie som skaper en jævlig følelse av den som rammes, for de har ingen mulighet til å vite hva eller hvorfor det gikk galt.

Submarining er når noen du har datet en periode bare blir borte, for så å sende en «hvordan går det» -melding. Gjerne uten noen som helst forklaring eller beklagelse for hvorfor man ikke har latt høre fra seg. Jeg skjønner ikke egentlig at noen gidder en runde to når noen har vært en douchbag i første runde.

Orbiting starter da med at du ghoster daten din, men du holder deg fortsatt litt i nærheten på nettet. Det vil si at du slutter kanskje å svare på meldinger og å ta telefonen når en du har datet ringer, men du liker og kommenterer samtidig bildene til vedkommende på sosiale medier. Dette gjør jo at motparten ikke får noen avslutning av "forholdet" eller noen fortsettelse heller. Man står forvirret tilbake og skjønner ikke et spøtt!

Sneating er satt sammen av ordene «sneaking» og «eating» og betyr at du går på date kun for å få et gratis måltid. dette gjør at mange ønsker delt regning. Unge jenter/gutter dater gjerne eldre damer/menn for å få spandert et måltid som hjelper i en ellers mager studentøkonomi. Jeg har vurdert dette rett før lønning, men ungene nekter faktisk å bli med på det. Hørt sånt!

Det hersker vel liten eller ingen tvil om at disse fenomenet skyldes at det er en ny tidsepoke innenfor dating, da hovedsaklig på nett. Det er litt skremmende at fenomenet nettdating gjør at det er mer akseptabelt at folk behandler hverandre ufint. Det virker som om det er mer legalt å lure noen, være utro og i verste fall svindle. I søken på å finne ekte kjærlighet er det mange som lar seg lure. Hva er det egentlig som gjør at folk som ellers er relativt anstendige trygge mennesker blir så utrolig slem bak et tastatur?

Jeg tror at man blir mer skeptisk av internett når det kommer til personlige relasjoner. Det er lettere å drive med utroskap og å holde skjult et dobbelt-spill. Jeg merker selv at jeg hører hva folk sier, men jeg tror bare sånn passelig på det, så Googler jeg for å finne ut om det faktisk er tilfelle. Det gir jo mang en latter da. En ting er hva som er reelt og en annen er hva man ønsker kunne være reelt. Jeg og han jeg dater, har nesten ikke relasjon på nettet. Det er rett og slett fordi vi stadig krangler om det, enten det deles for mye eller for lite. For det første har vi forskjellig holdning til internett generelt, også kommer det jo til de dårlige erfaringene man gjør seg. Vi er ikke enige, men har valgt å la den ballen ligge død, og ikke diskutere våre internett-vaner. Det ender bare med sure miner. Det skal ikke være enkelt, men vi slipper i såfall disse nettdating-fenomenene og er overgitt til å ta en real krangel face to face!

Lykke til til alle som skal på date!

Jeg skal også på date, men må vente til Mr. Right kommer.

 

Det er ikke gull alt som glitrer..

Jeg innser at jeg ikke skjønner helt metodikken inne på disse datingsidene.

Noen vil helst møte noen etter andre setning, og er så på, at selv den mest gifteklare skygger banen. Andre er så klare for et ligg og kliner genetaliene sine ut på bilde etter bilde, men det er også alt. Så har du de som skal fortelle på hvilken måte de skal ta deg på, når man møtes, og det er forklart på en slik måte at man kan klippe chatten ut og sende den inn til et erotisk magasin og få betalt for det. Men møtes vil de ikke.Noen skal fortelle livshistorien sin, og etter to uker med chatting er de kommet frem til sitt tiende leveår. Noen har flere profiler og husker ikke at de har sendt et bilde fra flere profiler. Så har du de som virker mer normal og byr på seg selv med en sunn dose humor og alvor. Med andre ord, det er noe for enhver smak. Personlig var det leeeenge mellom hver gang det dukket opp noen som virket lovende i mine øyne.

Jeg kom for en tid tilbake i kontakt med en alenepappa som virket oppegående og hyggelig. Tanken streifet meg om jeg virkelig hadde funnet gull blant gråstein, for ikke bare var han hyggelig og høflig, men han var romantisk også? Vi bestemte oss for å møtes over et glass vin. Mannen var virkelig slik han hadde fremstilt seg. Høflig, galant, morsom og reflektert. Rolig og med et behagelig vesen. Men når man ikke bor i samme by, ble det med vinen den kvelden.

Etterhvert glemte jeg han litt. Så skjer det at jeg skal sjekke noe på en FB-side, og der er han avbildet. Riktignok med et annet navn. Først ble jeg forvirret. så ble jeg kjempe nysgjerrig og trykket meg videre til hans FB-side. Da ble jeg stor i øynene, for ikke bare hadde han et annet navn men han var jaggu gift også! Ellers stemte alt han hadde sagt med jobb og barn, og hvor han bodde. Han hadde bare utelatt det riktige navnet og det faktum at han var gift og har vært det en god del år.

Jeg fikk meg en god latter! Snakk om å være lettlurt og naiv! Vel, ingen skade skjedd for meg, men helt klart at det ikke var første gang han gjorde dette. Så det er definitivt ikke gull alt som glitrer, men jeg synes veldig synd på den kona som sitter hjemme og tror hun har funnet gull blant gråstein, så er det bare svovelkis..