Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
Du snakker om å seil i medvind for tida. Blåst bort e alt som minne om å vær trøtt og sliten, for i dag fikk jeg en skikkelig energi-boost! Vi ble kåret til årets museum!!!
Nå skal vi feire flere dager til ende, og ta i mot alle fine gjestene som vil besøke oss!
Gratulerer til oss alle som har jobbet med dette herlige Jektefartsmuseet. Hipp hipp hurra!!!
Er det dette som kalles mandags-mårra-blues? OMG, vi er så trøtte begge to, både mor og datter. Vi var skikkelig treg-startet, og måtte gi oss det akademiske kvarter før vi dro med neste buss. To trøtte damer..
Denne helga følte jeg det gikk over stokk og stein i konkurransen, og Vesla fikk ikke ut sitt fullstendige potensiale. Spenningen gjorde nok at hun fikk litt overtenning, så jeg gruet meg til hun kom hjem, men det var det ingen grunn til. Hun var blid som ei lerke!
En titt på dommer-skjema viste at det var streng bedømming, men mye å bygge på. Solo 1 Baton fikk hun en forbedring karaktermessig, og solo drilldans var bedre vurderinger fra dommerne med lavere poengsum. Men nå kan hun drite langt i -23/-24 sesongen, og bare se fremover.
Det hviles ikke lenge på laurbærene. Nå skal hun bygge videre på det som var positivt og trene på det som trakk ned. Hun har helt konkrete oppgaver, så alt er opp til henne.
Dagen i dag regner jeg med blir tung og seig, vi er slitne begge to. Da henter jeg motivasjon i at det er i dag årets museum skal kåres, så det blir spennende. Mer kritisk er det at jeg skal være på jobb til seint i kveld, men det går seg til vil jeg tro! Etter den søte kommer jo som kjent den sure svie!
Da var helga i Bartebyen over for min del, men for ei herlig helg det har vært! Jeg har fått campet hos de fineste, møtt bonus-ungen og fått nusset masse på pels-prinsen.
Så ble det et mini-bloggtreff, etterfulgt av middag og sosialt samvær med nevøen og Snuppa.
Hovedgeskjeften derimot, den var lagt til Scødar’n. Der var det over 400 utøvere i sving hele helga, og det var en begivenhetsrik helg i en hall hvor musikken ljomet ut av høyttalerene non stop. Masse fantastiske prestasjoner, mye glitter og stasj som seg hør og bør. To dager å sitte rett opp og ned i en hall er litt drøyt for min smak, så tidvis kjente jeg at jeg nesten gikk fra konseptene, men jeg tok meg sammen og holdt ut.
«Alt for ongan!» som vi sier her nord.
Vesla stresset litt under konkurransen, og jeg tror nok forrige runde hang igjen i henne. Hun ville så mye og hadde så mye å bevise. Jeg synes hun gjorde det bedre, og er super stolt av henne uansett. Hun har ikke fått resultatene ennå, men jeg krysser det som krysses kan for at hun får bedre uttelling enn forrige konkurranse da.
Jeg er omsider kommet meg på flyplassen, og jeg ER LITT SLITEN. Heldigvis har fått meg mat! Det var lurt, for hvis jeg hadde blitt hangry er det ikke godt å si hva jeg hadde gjort i frustrasjon.
Nå skal jeg bruke litt tid på å planlegge uka som kommer, for den blir på ingen måte mindre hektisk enn denne.
Du vet når du møter nye mennesker første gang, så føles det som man har kjent hverandre hele livet? Når man møtes, og praten går ubesværet om alt mellom himmel og jord? Å møte sånne mennesker er helt uvurderlig, og sånn hadde jeg det i dag da jeg havnet på (en) Snurr!
Dette møtet var planlagt for et år siden, men da gikk det seg ikke til, men denne gangen klaffet alt.
I fjord hadde jeg planlagt å reise på mitt første bloggtreff. Det var i Trondheim, og det var Kari som dro det hele i gang. Vi var flere bloggere som skulle møtes, og Kari hadde satt opp et spennende og allsidig program. Jeg gledet meg masse til ei blogghelg. Selvsagt fant kroppen til kvinnen med jernhelsen det for godt å ikke spille på lag, og jeg måtte bli hjemme. Kjedelig, men sånn er det av og til.
Men ikke i dag! Da ble det omsider bloggtreff på meg også.
Jeg møtte Kari på en liten søt kafé og selv om vi ikke har møttes før, var det helt naturlig med en god klem som hilsen. Da var standarden satt, og skravla satt løst. Kari fortalte om noen av hennes spennende planer som jeg håper hun får realisert, og jeg gleder meg til å se resultatet av. Ellers gikk praten om løst og fast, før vi fant ut av vi trengte bildebevis.
Heldigvis var det Kari som stod for bildene, for som kjent er jeg ingen kløpper på det området.
Tiden gikk rasende fort, som det gjerne gjør i godt selskap, og til slutt måtte vi bryte opp, og dra hver til vårt. Det var et så koselig møte at det må vi få til igjen!
Og nei, det var ikke fordi vi så dypt ned i en vinflaske at vi var på en snurr, men Snurr var navnet på kaféen vi møttes på!
Da var det dags!
Snuppa og jeg forlot bartebyen grytidlig og satte kursen mot Stjørdal. Det er der magien skal skje.
Vesla var i sitt sedvanlige kommanderende, snerrende konkurranse-jeg. Heldigvis smeltet hun når hun så storesøsteren, så hun mildnet betraktelig ovenfor mamma’n sin også, men noen fotograf blir jeg aldri i følge håpefulle.
Jeg fikk hverfall tatt ett bilde før søsteren måtte overta.. Det ble bra bilder det!
Så var det en stor overraskelse for håpefulle, for jammen ta kom ikke enda en storesøster, og søstrene sisters manglet bare den eldste for å være fulltallig, men hun var med via FaceTime. Teknologien er fantastisk!
Det var et rørende gjensyn, men Vesla måtte svelge masse for å ikke ødelegge sminken. Det var så hyggelig å se Bonus-ungen igjen!
Vi fikk se Vesla i aksjon. Hun var ikke helt fornøyd, men får ikke resultatet før i morgen. Jeg tenker det gikk som det gikk, og det var bedre enn forrige konkurranse, og gikk det ikke, så er denne konkurranse runden et tilbakelagt stadium etter morgendagen likevel. Jeg bare krysser fingrene og håper på det beste. Må alle gode krefter stå den kjekke bi!
Det er en så herlig kveld, at jeg må ha splittet personlighet for å kunne nyte max! Jeg og meg har en nydelig stund uten bekymring for barn, barnebarn eller hunder. Det er så utrolig deilig, og må bare nytes!
Jeg dro tidlig på flyplassen, lokket av lysten på et glass hvitvin før flyturen. Lille Storebror kjørte mamma’n sin før han dro hjem til barnehjemmet for å være Daisy-vakt i helgen. Tror han koser seg med den lille pelsklingen. Hun koser masse med han i hvertfall.
Noen timer hvor jeg kan være voksen-Heidi er alltid kjærkommen. Det å bare være sin egen person er fantastisk. Det er ikke for mange av de ennå. Misforstå meg rett, det er et privilegium å få være en mamma ungene vil ha i livet sitt, men siste 12 årene har jeg gjort dette alene. Det har ikke vært like kult bestandig, men av og til blir det bare sånn.
Nu vel, jeg skal ikke bruke tiden på melankolske tanker. Det kommer ikke noe godt ut av det i kveld, og jeg har masse annet å la tankene mine kretse om.
Jeg har fått tid til å lese nyheter, ledd litt av morsomme papegøye-videoer, og bare betraktet de som skulle ut å reise. Noen ser utrolig slitne ut, andre oppspilt, mens andre bare ser ut til å kjede seg, kanskje litt lei av å vente? Tro om de reiser til noe, eller de reiser fra noe? Ville de ta denne reisen, eller måtte de?
Jeg har ikke med meg bok eller håndarbeid. Ganske urutinert spør du meg, men tida løp i fra meg. Jeg var så opptatt av å gjøre ingenting! Da må jeg sitte å spinne opp historier fra mitt eget hode. Det blir som regel både drama, snørr og tårer, og et aldri så lite mord i ny og ne, når jeg lar fantasien løpe løpsk.
Nå er jeg på flybussen på vei inn mot Trondheim, bare en liten stund til jeg treffer Snuppa og Monty som skal møte meg, så skal vi gå hjem til Svigersønn. Det gledes så masse, og kanskje får vi til et ulite «bloggtreff» også!
Herlighet for et spetakkel det har vært nå på morgenen. Vesla er klar for en ny konkurranse helg, og denne gangen håper hun å gjøre det bedre enn forrige. Hun er klar til å sloss mot seg selv og forrige rundes poengsum. Realitetsorienteringen hun tok med seg selv fungerte, og nå er hun så skjerpet som hun bør være. Det betyr ikke at hun er noe mindre grinete enn det hun bruker å være, bare at hun er mer fokusert på sterke armer, strake armer, point, og strekk! Jeg håper virkelig hun får reist kjerringa for seg selv!
Det har vært et broket år for henne så langt. Hun har hatt en solid motbakke å gå, men poenget er at hun går den selv. Skritt for skritt. Alt privat drama, skader, tonnevis med skolearbeid, skvis mellom drill og lekser har gjort sitt. Når forrige konkurranse gikk skitt, tørket hun tårene og bestemte seg for å gjøre det bedre denne gang. Jeg håper hun lykkes, for jeg vil hun skal få med seg at god innsats og godt forarbeid betyr noe og gir frukter.
Og nå er helga her!
Jeg gikk helt bananas når det kom til draktene hennes denne runden. De ble helt nydelig!!! Det er ikke ofte jeg sier det når det kommer til min evne til å jazze opp med glitter og stasj, men fytti katta altså! Jeg kan når jeg vil. Det skal sies, det var Vesla og meg i fellesskap.
Vesla reiser i ettermiddag sammen med noen venninner, og jeg følger etter i kveld. Da skal jeg gjøre bartebyen utrygg. Neida, skal ikke det, men jeg skal møte Snuppa og campe hos henne og kjæresten. Det blir bra! Jeg har ikke sett henne siden jul. Heller ikke pels-prinsen! Jeg er så spent på reaksjonen hans når jeg kommer. Denne helga gleder jeg meg virkelig til! Bartebyen, se opp! Nå kommer jeg!
Ny dag, nye muligheter til å starte på ytterligere et nytt prosjekt. Å starte opp noe nytt er det morsomste jeg vet, og når kreativiteten får boble fritt kan jeg ta helt av! Man må våge å drømme stort, og man må satse litt for å vinne!
Nå er det bare noen dager igjen til kåringen av årets museum. De fleste er optimistisk, men jeg er vel ikke helt troa på at vi vinner. Ikke for at vi står tilbake for noen, men fordi vi er så mye mindre enn de andre finalistene. Men hvor kult hadde ikke det vært da? Bittelille Jektefartsmuseet hadde vunnet mot alle odds? Selve museet er en perle i seg selv. Det ligger helt vakkert i fjæra og skuer mot Børvasstindan. Utstillingen er liten, smakfull og bygget opp rundt konseptet at du skal få museum gjennom alle sansene. Du kan høre og se, men også lukte og føle, i tillegg til at du kan gjøre. Siste sansen er smak, og i Vengen Skafferi får du utfordret din kulinariske gane. Konseptet er enkelt men genialt. Ved hjelp av tradisjonelle råvarer fra Jektefarten har kokkene satt sammen en moderne meny som stadig blir nevnt i rosende ordelag.
Anyways, om vi vinner eller ikke vinner spiller egentlig ingen rolle, det viktige er å jobbe videre uansett hva som skjer, og da kan man la kreativiteten blomstre for fullt! Håper bare noen kan sette på bremsene så jeg ikke setter i gang noe jeg ikke evner å gjennomføre.
Da kan jeg konstatere nettopp som Ivar Aasen skrev så godt, «Til lags at alle kan ingen gjera» Jeg nikker gjenkjennende til ordene hans og grubler litt her jeg sitter.
Den rosenrøde idyllen i Blogglandia har slått store sprekker, og mye gruff er kommet for dagen. Jeg underholdes langt på vei av dette, men jeg har en greie som jeg ikke liker. Det er når noen angriper på personnivå. Da blir jeg ganske jentesur og grinete, og har behov for å si fra at det ikke er greit. So far so Good.
Men jeg liker heller ikke når jeg skjønner at mine innlegg og kommentarfelt blir brukt til å rakke ned på konkrete mennesker. Det er hvertfall ikke greit! Dessverre fikk jeg ikke helt tråden i det hele før lenge etterpå, og da først skjønte jeg at det var myntet på et menneske jeg liker og respekterer.
Jeg ble skuffet over meg selv, men lyn forbannet for at noen velger å bruke min lille arena for å spre galle om andre. NEI! DET GODTAR JEG IKKE! På min lille fredede flekk i Blogglandia er det åpent for meningsutveksling så mye som orkes, under forutsetning at det er sak og ikke personangrep som forekommer.
Om man sier fra om noe man er uenig i, og er veldig tydelig på hva man mener, betyr ikke det at man er uenige om alt, eller misliker noen av den grunn.
Jeg har ingen problemer med å skille sak og person. Om jeg er uenig med noen, kan jeg likevel føle empati med samme mennesket, og jeg kan finne mennesket morsom og underholdende. Det ene utelukker ikke det andre.
God onsdag til alle sammen!
