hits

Vesla gjør jævelskap

Når barna her nord for polarsirkelen gjør bøll, sier vi at barna gjør jævelskap. Enten det er seriøse greier eller småbøll.

Vesla ble syk i helga, og har mer eller mindre ligget nede for telling. Feber, forkjølet og vondt i hodet. Så hun har vært inne for det meste. I ettermiddag kviknet hun litt til og gikk ut.

Jeg leste nå litt på FB, og kom over følgende status fra nabolaget: «Skal du ringe på å stikke, får du gjøre det også, ikke bare dukke ned bak gjerdet!»

Jeg satte i stor latteren og ringte håpefulle. Jeg sa jeg hadde fått vite at hun hadde lekt ding-dong-stikk, og hun burde være hjemme innen 2 minutter. «Æ kommer ALDRI!» var svaret jeg fikk.

Likevel kom Vesla og venninnen skamfull inn gjennom døra like etter.

Da hadde pedagogen i meg våknet, og jentene fikk tenke over hvor slitsomt det er når noen ringer på og stikker av. Spesielt de som da har en liten baby. Jentene måtte også be om unnskyldning.

To lykkelige og veldig lettede jenter kom tilbake, og var overlykkelig over å ha ordnet opp. Vesla fortalte at damen ikke var sint, og at hun ikke hadde problemer med det når det ikke var legge tid. «Men mamma! Spørs om ho si det samme hvis vi gjør det i sekstida på mårran!»

Selv jeg måtte le litt. Senere spurte jeg om hun hadde vært redd for å be om unnskyldning siden hun aldri skulle komme hjem igjen,

«Nei, æ va bare redd du sku ta fra mæ telefonen!» 😳😳😳

Presisering fra mamma

Det er veldig viktig for meg å presisere at det er utrolig viktig med et godt skole-hjem samarbeid. Barna våre er vinnere av det. Likevel er det for noen klasseledere viktig å huske på at vi foreldre er en ressurs for våre barn, ikke selve flaskehalsen.

Vi vil BARE våre barns beste, og føler vi at det ikke blir ivaretatt på best måte blir vi verdens mektigste forsvarsadvokater og løvinner.

Vi elsker barna våre for høyt til å la enkelte ting forbigås i stillhet.

Jeg er forbannet på enkelte episoder, og har ingen problemer med å si at jeg ikke er enig, men heller ikke problemer med å se at det er flere veier som leder til Rom.. Det er heller ikke meningen å si at alt er galt, for mye er bra også 😊 Men jeg forbeholder meg retten til å si at jeg synes behandlingen vi har fått er helt på trynet!

Vesla har det bra, det er mamma’n som er forbannet...

Mamma'n til Vesla tar bunntenning....

Barneskolen Vesla går på er en 1-4 skole. Den er gammel og loslitt, og jaggu lurer jeg på om ikke lærere og administrasjonen ikke også er det.. 

Vesla har MASSE fravær på skolen. Hun har nedsatt immunforsvar og har hatt grenseverdier for stoffskifte og D-vitaminmangel. Som ikke det er nok, har de konkludert med at hun har noe mat intoleranse som gir henne mageknip og diaré i enkelte perioder.

Det betyr ofte hjemme fra skolen og mamma må ta ut egenmelding med sykt barn. Mamma'n til Vesla kan ikke fordra å kobbe hjemmefra. Det er bort i mot det verste jeg vet, alltid er det noe jeg mangler for å få gjort meg ferdig med jobben.

Nu vel..

For ett år siden fikk jeg bakoversveis. Jeg gikk gjennom læreplanen for tredje klasse, og fant fort ut at min lille datter ikke var i nærheten av å kunne det som ligger i planene. Jeg holdt henne hjemme to dager og gikk gjennom matematikk, norsk og engelsk, hvor det hele ble avsluttet med en rapport til lærer og skolens ledelse. I den påpekte jeg at barnet ikke har noen utviklet strategi for løsning av matematiske problemstillinger, og hadde store utfordringer innenfor begrepsforståelse. Jeg ba om at rapporten skulle legges i elevmappa hennes fordi det skal komme klart frem at dette er avdekket av hjemmet og ikke skolen.

Like etter tok avkommet nasjonale prøver, og som forventet scooret hun lavere enn gjennomsnittet. Faktisk på grensen til at det måtte vurderes tiltak.

Kontaktlærer og jeg ble enig om endel tiltak som vi skulle jobbe med. Dessverre var det jo bare noen uker til sommerferien, så ingen progresjon ble observert. Jeg jobber med en mengde pedagoger, også en som har vært rektor. Jeg uttrykte min bekymring, og fikk mange innspill på hvordan vi skulle jobbe videre på hjemmebane gjennom sommeren. Jeg fortsatte å jobbe med jenta, og brukte lærerplanen som basis. Vi fant så ut at vi skulle ta tre ukers ferie på høsten når skolen startet, og tok kontakt med skolen for å få skrevet papirene.

Skolen kunne ikke godkjenne ut over 2 uker, så jenta måtte tas ut av skolen, og skrives inn igjen når hun kom tilbake. Helt uproblematisk. Jeg sydde sammen et pensum til henne i norsk, matte og engelsk og vi var "good to go"! Godkjent fra skolesjefen.

Da Vesla kom tilbake til skolen, var det akkurat i tide til nye nasjonale prøver. Tjo hei! For en opptur. Nå lå hun kjempegodt an i forhold til utviklingen. Godt over gjennomsnittet i alle fag. Mamma'n og Vesla sin innsats gjennom sommer og høst hadde virkelig gitt resultater.

Klassen hadde fått en ny lærer i fjerde klasse, og Vesla var dessverre ikke blitt mirakuløst frisk i løpet av sommeren, så hun var fortsatt borte fra skolen når hun var syk. Til jul fikk jeg en mail om at hun var så mye syk at det måtte vurderes å innkalle til møte. Hun kunne jo få store mangler i opplæringen.

Jeg hadde jo ikke vett til å bli noe annet en fly forbannet. Læreren som skrev mailen er IKKE hennes klassestyrer, og hadde åpenbart ikke lest mappen på jenta om stadig sykdom eller tiltak for opplæring. Administrasjonen som skal håndtere slikt var taus. Det gikk en skikkelig sur mail tilbake med beskjed om at jeg var fullstendig klar over at hun var mye syk, og at mailen fikk det til å fremstå som at jeg holdt barne hjemme for moro skyld. Og jeg etterlyste kommunikasjon om barnet mellom lærerne. Jeg la på rektor, kontaktlærer og far på mottaker lista. Ingen svarte på den..

Det gikk ikke lange tiden før kontaktlæreren tok kontakt og beklaget mailen. Hun er fullstendig klar over utfordringene med jenta, og har tidligere ringt meg flere ganger og bedt meg komme fordi Vesla har blitt syk på skolen. Hun har sågar fått meg hentet ut av styremøter av samme årsak. Hun syntes det var kjedelig at hun ikke var informert eller tatt på råd før mailen ble sendt. Kontaktlærer har forøvrig vært en god støttespiller for jenta mi gjennom skolegangen.

Men Vesla fikk seg ny runde med legebesøk og prøvetaking. Denne gangen var alle prøvene HELT FINE!! Likevel er jenta tidvis grå i ansiktet, oppspilt i magen og har mye vondt. Så da ble det videre henvisning til ny runde på sykehuset. Vi venter ennå på det..

Likevel hindret jo ikke legebesøket henne i å få vondt og være ut av form, så jenta måtte jo være hjemme. Jeg mener, hvis vi var skulke-syk, hadde jo jenta blitt sendt på skolen etter en slik mail. Jeg ble forbannet av følgende: Barnet har vært mye syk fra hun begynte i barnehage. Hun har alltid hatt høyt sykefravær. Det er levert skriftlige redegjørelser på mistanker om mat allergi, så skolen har således vært informert om at jenta følges opp. Hun har vært litt tynn og ikke hatt lyst på mat, spiser sjelden noe mat på skolen. Til tross for at hun har fått med seg alt fra rundstykker og opp-skjært frukt og grønt, uansett hva som kan friste. Fra påske og til nå har hun spist skolematen sin TRE ganger når hun har vært på skolen. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har gitt beskjed om at jenta ikke spiser på skolen, men ingen endring å spore. (Jaja.. hun bytter heldigvis skole om noen uker..) Og jeg har ikke fått tilbakemelding på at skole følger dette opp. Dette kan i høyeste grad være en årsak til at hun får mye vondt i magen, men det er ikke nøye for skolens del.

Foreldre som har syke barn trenger aller minst å få en mail fra lærer om fravær. TROR HAN FAEN IKKE JEG VET DET?! DET ER JEG SOM ER HJEMME MED HENNE FOR SVARTEN! Huff, nå skrev jeg meg varm igjen!

Januar og februar er beintøffe måneder på jobb. Siden håpefulle hadde disse lærerne skrev jeg følgende mail til dem: 

"Til Info

Fra nå og ut februar har jeg det ganske hektisk på jobb med ferdigstillelse av rapporter til departementet. Det resulterer at jeg jobber sent, og jobber hjemmefra på kvelden. Det er derfor variabelt hva jeg rekker å følge opp av lekser, jeg prøver å følge med mens vi lager middag, men det blir ikke optimalt.. Du får være overbærende med manglende signering av lekser fra min side. Men Vesla har tilgang på hjelp og veiledning fra storebrødrene når hun trenger det."

Jeg fikk da følgende svar fra "besserwiser'n":

"Jeg håper dere klarer å lage gode og forutsigbare rutiner for din egen del og Vesla sin skyld. Vi hadde nettopp en lesetest på skolen og hun har hatt stor framgang siden i høst :) Det betyr at dere har gjort en god jobb hjemme, men det er også viktig at den gode jobbe fortsetter."

WTF...? Var det ment å være et forsøk på å være hyggelig?! Nå kjenner jo jeg at jeg er noe forutinntatt selvsagt, og har fått hele fysaken i vranga.. Men Come on! Her forklarer jeg at JEG har litt mye i to måneder, og får tilbake om rutiner og struktur? Tror mannen det er ville tilstander i heimen? Noen av oss har en jobb som medfører reising og økt arbeidspress i perioder. Det var ikke snakk om å IKKE gjøre lekser, men at mamma'n ikke alltid fikk sett over dem..

Jeg fikk en mail fra den oppesne læreren for en tid tilbake. Vesla hadde ikke deltatt i svømmingen, for hun sa hun hadde glemt svømme tøyet. Når hun skulle gå hjem, traff han henne med posen med svømme tøy. Han spurte henne om hun hadde svømme tøy likevel, og Vesla bekreftet og sa hun hadde lurt han, men ville ikke si hvorfor. Da jeg kom hjem satte vi oss ned å pratet. Hun ville ikke ha svømming for hun hadde tatt feil badedrakt, og tatt en med hull i skrittet. Jeg var jo litt interessert i hvorfor hun ikke sa noe til læreren om årsaken, og hun sa bare at han hadde blitt sint og forlangt at hun skulle bruke den hun hadde tatt med. Argumentet mitt om at han sikkert ble sintere for at hun valgte å lyve sank sakte inn, og hun lovte å si sannheten heretter. Jeg tok ikke dette opp med skolen, for jeg mener jenta må ta sin lærdom av det selv, og lyver hun, må hun se at det blir konsekvenser.

For en uke siden gjorde vi oss klar for en ny dag, og Vesla skulle se litt på Tv fra jeg dro og til hun skulle dra. ca. 20 minutter. Mens jeg satt på toget ringte hun helt hysterisk. Hun hadde så vondt og klarte ikke å komme seg på skolen. Storebror kom og var sammen med henne, men da jeg kom hjem sa han bare at hun ikke hadde vært særlig syk. Jeg gikk beinhardt på den lille jenta mi, og beskyldte henne for skulk. Til slutt brøt hun sammen og begynte å stri grine. Hun hadde glemt av klokka, og læreren som skrev mailen var alltid så sint, så hun turte ikke gå på skolen når hun kom for seint! Da var det bedre å bli hjemme hele dagen, og være inne på ettermiddagen mens de andre var ute å lekte..

Hva får en voksen mann til å agere på en slik måte at et barn ikke tørr å gå på skolen når noe er blitt feil? Vesla er ikke laget av silkepapir, og tåler kjeft og sure miner hjemme. Hvorfor er hun så redd for å mishage denne læreren i så stor grad at hun heller skulker enn å si sannheten? Har han markeringsbehov så skal han jaggu få se at det er flere som kan ese seg opp formidabelt, og jeg skal be han komme ut å yppe med de store jentene. DRITTSEKK! 

Vi har noe hemmelig vi skal gjøre om noen dager, så Vesla må ha fri to siste skoledagene. Det er noe som er spesielt viktig for oss å få delta på, så jeg sendte mail om dette til skolen. Jeg fikk brev fra rektor om at hun ønsket at jeg fylte ut skjemaet for dette og sendte det inn. Jeg dro innom skolen i går for å gjøre det. Der ble jeg møtt av en inspektør som fant det for godt å fortelle meg at barnet hadde SVÆRT mye fravær og de som skole kunne ikke tilrå at hun var borte fra skolen. uker igjen.

Vi gidder ikke lage noe støy, selv om jeg koker innvendig.

Er det slik at når en forelder påpeker at det er noe feil med skolen, så skal det være "la oss ta igjen"-mentalitet? Ja, jeg er kritisk til den opplæringen min datter fikk, og det med rette. Det var MIN innsats sammen med hennes, som fikk henne på rett plass igjen. Det var jeg som gikk gjennom pensumplaner og laget opplegg for henne. Det var jeg som satt under parasollen og repeterte tier-venner og det dobbelte. Hoppet hver gang det skulle være dobbeltkonsonant for å vise henne forskjellen på sprett-ord og dra-ord. 

Er det slik at et barn som er mye syk, har ikke rett på fri? Først straffes hun med å ikke klare å delta sammen med de andre, og ha mye vondt. Og som en konsekvens av dette skal hun også være avskåret fra å være med på noe hyggelig TO dager av skoleåret. Inspektør kan drite og dra for min del!!

Hadde det ikke vært for at kontaktlærer er fornuftig, kompetent og samarbeidsvillig skulle jeg gladelig laget rabalder, men Vesla er kjempeglad i å gå på skolen og det er viktig for meg at hun ikke får samme negative holdning som jeg har, men at det irriterer meg å bli møtt med med en sånn ovenfra og ned-holdning, er vel ingen hemmelighet lengre.

Skole-hjem samarbeid betyr nettopp det, skole skal samhandle med hjem og hjem skal samhandle med skole, og selv om jeg ikke er lærer betyr ikke det at jeg er fullstendig inkompetent. Jeg har 5 barn, fire av de myndige og flotte oppegående mennesker, man skulle da tro jeg har tilegnet meg noen kunnskaper underveis... Den skolen må lære seg å spille på lag og ikke gå i skyttergropa når de møter kritikk.. Trøsten er at den snart er en saga blott..

 

Forlatt

Nå har jeg vært jentesur igjen!

Skikkelig jentesur!

Typisk meg når jeg synes alle andre har det så morsomt, og jeg ikke har det. To av mine venninner er reist på ferie. Uten meg! De har det vanvittig fint, og her sitter jeg og furter.

Jeg har også lyst å reise med de.

Vesla er fin ferievenn, men det blir liksom ikke det samme å gå rundt med ei lita snelle på ti som er mer opptatt av å gå rundt å se, enn når vi venninnene er på leting etter et passende vannhull...

Det kommet morsomme snapper fra de to nydelige frøknene, og gjerne står jeg til knes i klesvask eller på hode i matlaging. Ikke det at jeg ikke unner de en deilig ferie, for det fortjener de begge to. Men hvordan kan de kose seg så mye uten meg?!

Jada, blir nok min tur også, men først skal jeg være jentesur!!

Tid for ettertanke..

Dobbeltmoral over en lav sko..

Jeg har drevet å møtt en mann. Han har masse av de kvalitetene som jeg ser etter i en mann. Men ikke alt. Vi har tidvis hatt det veldig fint sammen, men tidvis avdekket store forskjeller mellom oss. Noen av en slik karakter at jeg har vurdert om jeg kan forholde meg til disse forskjellene over tid. Tid har forøvrig vært en avgjørende faktor i det hele. Det har liksom vært null stress nettopp fordi vi har hatt god tid, og jeg har jo likevel holdt alle muligheter åpen. Sett etter om det finnes noen som matcher meg bedre. Jeg har ikke gjort noe bevisst for å treffe noen, men tenkt at skulle det skje, så er det ment å skje. Jeg og denne mannen er ikke eksklusive, og jeg har gjort veldig vesen av å ikke være klar for det. (Det er jo tross alt bare 6 år siden jeg ble skilt, så jeg vil ikke stresse inn i noe nytt!!) Det var ironi!

I går fikk jeg en melding fra en venninne som hadde møtt denne mannen ute på byen. Med en annen dame. Min første tanke var at han var en skikkelig doushbag. Likevel er det jo bedre å finne dette ut nå før det utvikler seg til å bli et forhold tenker jeg. Også er vi jo ikke eksklusive ut fra mine egent utsagn. Men så begynte jeg å tenke, er det han gjør noe annet enn det jeg gjør? Jeg har jo også hatt "følerne" ute, og vært åpen for det samme? Aner jeg en dobbeltmoral her?

Så lurer jeg på om det ikke dukket opp et snev av skikkelig destruktiv sjalusi. Jeg har hevdet at jeg ikke har det i meg å bli sjalu, men jeg tror at om jeg skal være ærlig, så er det nok det. Og hvorfor slike følelser, når jeg faktisk egentlig ikke tror dette hadde funket over tid? Nesten så jeg tenker at selv om jeg ikke vil ha han eksklusivt, så skal ikke finne det hos noen andre FØR jeg har funnet noen.. Her må jeg nok ta meg selv i nakken og legge bort såret stolthet, for jeg er rimelig sikker på at det er her det ligger. Han er en flott mann med masse godt med seg, bare ikke helt det jeg vil ha...

Er dette grunnen til at jeg ikke finner min "significant other"? At jeg hele tiden ser etter noe bedre og vurderer noen til "greit nok" men ikke bra nok?

Hva gjør at jeg har inntatt en slik holdning? Jeg liker å strebe etter stadig bedre resultater i jobb sammenheng. Jeg liker å konkurrere med med meg selv på mange plan. Ha i hodet mitt at jeg skal gjøre det bedre neste gang. Er jeg blitt så fokusert på dette, at jeg hele tiden streber etter noe bedre, også på det emosjonelle plan? Kan jeg virkelig være så avstumpet følelsesmessig? Kan dette være et personlighetstrekk ved meg selv som gjør at jeg aldri vil være i stand til å forelske meg eller elske noen slik man leser om i ukebladene? Mine venninner har hele tiden sagt at det vil komme når jeg møter mr. Rett, men er det slik at alle har den evnen til å forelske seg hodestups? Så langt har jeg ikke forelsket meg mer enn en gang Det var ei krasj-landing av de sjeldne, men jeg var veldig ung da.

Så nå sitter jeg her da. En søndagsmorgen. Spekulerer over livet. Jeg bare konstaterer at livet fortsatt ikke er svart/hvitt, men består av uendelig mange nyanser i mellom. Og mens jeg nyter kaffen min og steller såret stolthet ønsker jeg alle en aldeles nydelig søndag. Nå skal jeg gjøre klart til et gjeng med 10 åringer som skal feire en forsinket 10 års dag. Det skal nok bli morsomt :)

 

Vesla er rasende!

Vesla og internett

Nå har det gått en kule varmt hjemme.

Vesla er veldig heldig. Hun har egen PC og egen iphone. Alt er arvet, men det er faktisk hennes. Når det er arvet sier det seg vel selv at PC'n ikke er spesielt kjapp og nett, men den duger og vel så det. Hun fikk den hos bestefar fordi mamma'n var drittlei av at håpefulle skulle låne PC for å gjøre lekser. En digresjon riktignok, men: Det har irritert denne mamma'n litt. Hvordan kan skolen gi barn under 10 år som ikke har PC fra skolen, hjemmelekser på denne? Hvem taper på det? Jo, de som lever under barne-fattigdom. Hvor sannsynlig er det at disse familiene velger å prioritere PC og internett tilgang når de allerede lite har?  Vel, vel.. Nok om det

Vesla er bare 10 år. Vesla har lyst på snapchat. Aldersgrensen er 13 år. Vesla får ikke snapchat. Ergo: Mamma'n er DUST! Konsekvens av å kalle mamma dust er sur mamma. Så har vi det gående.

Vesla syns ikke mamma bare er DUST! "Førr du e faktisk den teiteste og værste mora æ vet om! Du bryr dæ ikke om Ongen din!" Jeg forsikret henne om at nettopp for at jeg bryr meg om henne, får hun det IKKE. Småjenta var ikke nådig.

På iphonen har hun restriksjoner, og får ikke lastet ned noe på appstore med mindre jeg godkjenner det med kode fra min iphone. "Du e så KONTROLLERANES!" Husets uvær formelig freste mot meg. "Det e jo bare 12 års aldersgrense, og Æ E TI!!!" 

Og fortelle henne at aldersgrenser er bestemte og ikke veiledende størrelser er håpløst, men hvordan kan jeg egentlig forvente at hun skal skjønne det når voksne ikke skjønner det. Det er nemlig sant som hun sier, flere på hennes klassetrinn har snapchat. Digresjon nummer to er at hva når vi gir etter for å tøye på grensene da, når skal barnet skjønne at enkelte grenser kan man ikke flytte på. Vil disse foreldrene gi ungene bilnøklene i aldre av 16 år og be de ta seg en tur alene? "Han/hun er jo så ansvarlig, jeg stoler på han/henne," Ja, barnet er gjerne ansvarlig, men er du som foreldre det?? Huff... nå skriver jeg meg varm igjen...

Så tilbake til mitt lille avkom..

Noen programmer har hun fått, men ikke mye. Jeg er inne å sjekker bilder og lignende på telefonen, og hun hevder jeg er verre enn politiet! Så skjedde det da.. Det var full krig mellom noen av jentene på Musicaly. Vel, jeg ba henne slette og blokke. Hun fikk bare skygge banen. "Det e urettferdig at du kjæfta på mæ. Det va ikke bare mæ!" Vel, livet er urettferdig og det er hun som er mitt ansvar. Jeg har en plikt til å passe på henne. Plikt til å holde henne trygg på nett. Men jeg har også en plikt til å lære henne hva som er greit og ikke greit fra hennes side også.

"Æ skulle ønske æ hadde ei anna mor! Du lar mæ jo ALDRI få lov til noen ting!!!!!"

Det var et godt kvalitetsstempel fra den vesle sinte småjenta mi. <3 <3 <3

Hvem sa romantikken er død?

Vel, uansett hvem det var, så signerer jeg gjerne. I dag gikk hele badoo greia i søpla. Delete! Delete! Delete! Nok får være nok. Fikk nemlig en ytterst romantisk melding inn på chatten min:

Jeg er ingen snerpe, på langt nær ikke. Det er likevel grenser for hva jeg aksepterer av slikt. Det er jo bare ekkelt. Mannen fremstår jo bare som en vemmelig pervo. Hva får menn til å skrive på denne måten?

Jeg lurer på hvilke preferanser denne mannen har for å skrive slikt. Er han en skikkelig douce, eller er han påvirket av porno. Tro hvor ødelagt han er i toppetasjen? Ikke mye EQ på den fyren! Det er selvsagt også mulighet for at det er noen som gjør det for å kødde, men hallo!

Det var vel ikke sånn før sosiale medier gjorde sitt inntog? At man fikk en papirlapp med det samme skrevet på, levert i handa? Enkelte blir så jævlig tøff når de sitter bak et tastatur og en skjerm. Det er så lett å skrive dritt fordi det sjelden blir konsekvenser av det. Det gjelder ikke bare slibrige meldinger, men også mobbing og sure oppgulp generelt.

Nei, badoo har utspillet sin rolle i min vitenskapelige søken på mysteriet rundt kjærester, for nå er det så galt at jeg vurderer kloster...

Og til de menn som tenker det var det ultimate sjekketrikset: Det var fullstendig turn off!!

Vesla får ny lærer

Vesla får ny lærer, og ingen sutrer av den grunn. En av storebrødrene har hatt denne læreren tidligere, og hun er et scoop.

Jeg trodde det var eldste, og spurte om han husket henne. Det gjorde han ikke, for han hadde ikke hatt henne. Men han husket en vikar de hadde hatt en stund. Det var den beste læreren ever. Guttene i klassen hadde funnet bloggen hennes, og der var hun avbildet i bikini blant annet. «Kødder du!» utbrøt jeg leende. Jeg lurte jo veldig på hva hun sa da guttene fortalte det.

«Vi sa INGENTING! E du gal! Da hadde ho sikkert sletta bildan!» 😂😂😂

Gynekolog part II

Jeg har jo vært hos gynekolog tidligere. Som 5 barns mor, er ikke det til å unngå.

Da jeg skulle ha Snupsi på 19 år, fant hun ut at hun ville ut å sjekke verden i svangerskapsuke 24 eller noe sånt. Det var jo ikke heldig, så vi måtte innom sykehuset for å sjekke om de fikk stoppet henne.

En jordmor fikk meg plassert i stolen med rumpa bar og beina rett til værs. Inn døra kom den vakreste legen Gud har skapt. Til og med eksmannen ble betatt. Han het Stephan og var fra Østerriket. Han snakket gebrokken norsk, men hos han var det bare sjarmerende ❤

Pokker! Tenkte jeg! Nytter ikke å prøve å blafre med bambivippene og smile når man ligger sånn! Jeg ble undersøkt, fikk noe medisiner for å stoppe riene, og fikk dra hjem. Avtalen var at jeg skulle komme ASAP hvis noe mer hendte, hvis det roet seg skulle jeg komme på kontroll uka etter.

Siden udyrene mine har hatt det med å komme noen uker for tidlig var jeg sykemeldt. Jeg kjedet meg og var skikkelig bitchete å ha i hus. Eksmannen hadde en engels tålmodighet og visste ikke hva godt han skulle gjøre. Han hjalp meg med alt. Han farget håret mitt i en nydelig dyprød farge, hjalp meg å lakke tåneglene, fjernet lakken og la ny fordi jeg ikke var fornøyd med fargen, hjalp meg å få trimmet husmor-dotten og alt sånn. Skikkelig drømme mann, og jeg var er real HURPE!

Uka gikk greit, alt roet seg, så når det var tid for kontroll, dro jeg alene. Denne gangen slapp jeg å ligge, så jeg hadde sjarmen klar da fantastiske Stephan entret rommet. Han spurte hvordan det hadde gått, ba meg ta av meg på underkroppen og legge meg på undersøkelsesbenken. Jeg vet ikke hvorfor jeg ble så kjeitete, men tror det var fordi han var så himla vakker, men jeg gjorde som han ba om.

Han skulle ha innvendig ultralyd, la et håndkle på babykulen og begynte å jobbe der nede. Det ble jo unektelig litt stille, for jeg følte ikke helt behovet for å konversere belevent i den situasjonen jeg var i.

«Jai se du pyntet på håret ditt!» sa vakre dr. Stephan mens han jobbet mellom bena mine. Men i helvete! Spurte han virkelig om trimmingen av husmor-dotten?! Jeg kjente jeg ble blodrød i toppen. Hva svarer man egentlig på noe sånt???

Mens jeg lå det skamrød i toppen reiser han seg brått opp. «Jai mene du farge håret!» Om jeg var rød i toppen kan jeg jo skylde på at hårfargen smittet, det kunne ikke dr. Stephan. Han stotret og stammet. Det eneste jeg tenkte var at jeg ville gjerne synke gjennom gulvet. Det hadde vært bedre om han ikke sa noe! Det utviklet jeg til en pinlig greie, og jeg var glad da jeg kom meg ut derfra. Med meg hadde jeg ny avtale om kontroll to uker etter. Da tok jeg eksmannen med meg, men jeg så ikke dr. Stephan noe mer 😂😂😂

Mamma’n til Vesla dro til gynekolog

Hvis jeg finner en mann jeg ser et visst potensiale i, er jeg da klar?

Det er noe med å bevege seg utenfor komfortsonen og bevege seg ut på glattisen for min del. Det er så lenge siden at det er mye lettere å si nei enn ja. Jeg har en mistanke om at jeg leter etter unnskyldninger for å slippe å utfordre meg selv.

Det kan jo straks bli verre hvis jeg treffer en mann jeg faktisk liker litt over middels. For hvordan funker egentlig denne datingen? Er fortsatt en middag bare en middag, eller er det forventet «nogo attåt»?

Og la oss si at jeg traff en som jeg liker over tid. Kunne jeg da være intim med noen igjen. Herregud! Man får jo prestasjonsangst av tanken!

Jeg er mer kroppsfiksert enn da jeg var 20! Men jeg er jo fokusert på egen kropp og dens mangler. Da mener jeg ikke slik at jeg er deprimert og har ødelagt selvtillit. Mere på nivået at jeg erkjenner at tyngdekraften har gjort sitt forfall, ekstra kilo og tigerstriper er kommet til.

Når man har vært singel en stund, er man jo ikke like sikker på rikets tilstand, og jeg spekulerte jo også litt på hvordan det stod til «der nede»?

Så jeg bestilte time hos gynekolog. Hun måtte jo vite om jeg var kondemnerings-klar eller ikke. Det var himla lang ventetid, og jeg fantes ikke nervøs når jeg dro. Men da jeg kom inn ble det plutselig veldig vanskelig å spørre om alle tingene jeg lurte på. Så hun begynte med celleprøve og spurte om jeg trengte noe mer.. Jeg dro litt på det, og hun sa: «Ahhh... vil du sjekkes for kjønnssykdom?» Lettere hysterisk avkreftet jeg at det var behov for det, men mumlet noe om alder.. Så smarte damen hentet et ultralyd apparat og jeg fikk synlig bevis på at eggene var der om enn de måtte ha gått ut på dato.

Igjen begynte hun å avslutte undersøkelsen, og jeg tenkte at nå fikk jeg ta meg sammen! Hvor ille kan det være å spørre hvordan statusen var.

Hun så spørrende på meg, og jeg tok sats og spurte med en ualminnelig kvinete stemme: «Kan du sjekk mæ førr slark i systemet!»🙈🙈🙈

Stakkars lege! Hun sloss for å fremstå som avbalansert og profesjonell, men så fikk latteren overhånd.

Ja, ja, ja! Jeg begynte også å le, men fikk EU godkjenning er klar for tre nye år, men er ikke mye mer klar av den grunn!

Vesla var kaptein!

Vesla spilte fotball med guttene.

Her vi bor er det så inn i helv.. dårlig satsing på jenteidrett, at det gir meg minner tilbake til -80 tallet. Jaja.. Men det er andre ting ved plassen som gjør at jeg vil bo her om ikke annet.

Men i mangel av et jentelag, spilte hun da med guttene. Trenerne her var helt fantastiske. Der var det flott mix av disiplin, teknikk, lek og moro. Jenta hevdet seg ikke fysisk eller teknisk, men likevel fikk hun være kaptein. Kan tro det var svære greier da hun fikk kapteinsbindet på armen. Hun var stolt som en hane! Eller høne om du vil..

Jeg måtte jo spørre henne hva en kapteins skal gjøre da? Ikke så lett for en uvitende mamma å skjønne. "Jo, de skal jo trøst de som slår sæ!" Kan skjønne det var viktig. Noen kunne jo få det trist. Jaja.. Empati-skillsen var der om ikke annet :)

 

Uten en tråd!

Jeg har vært på strikke-klubb! Vi er 9 damer som møtes en gang i måneden for å strikke. Problemet er at det er sjelden noen har strikketøy med seg. I dag var det ingen...

Derfor har jeg erklært at strikke-klubben må hete «Uten en tråd!»

I dag ga jeg de mission impossible, alias hjelp meg å finne en date! De øvrige fant ut at jeg fikk ha fem kriterier, og jeg fleipet med alt av overfladiske attributter.

Se ut som en gresk gud

Være en djevel i senga

Ha en feit konto og platina kort til meg

Ha en jobb som tok meg med ut i verden

Være trofast

Skikkelig pretty woman faktor med andre ord. Det betyr ikke at jeg agerer som Julia Roberts...😂

Det ble så mye fleiping om hva jeg kommer til å ende opp meg, at samtalen måtte legges død. De kandidatene som ble ramset opp, passer nok ikke for meg.

Er jeg blitt for kresen med årene?

Så begynte jeg å tenke litt. Hva ser man etter når man leter etter en «significant other»?

De som sier utseende ikke spiller en rolle, kan ta seg en bolle, for det tror jeg ikke noe på! Riktignok er det jo bare eksteriør, og utseende falmer hos de fleste med årene. Så det kan ikke være bare det liksom. Men et tiltalende utseende må være tilstede.

Han må kunne være tilpasningsdyktig i den grad at han kan forholde seg til at jeg har barn. Nå er det jo bare Vesla som bor med meg i den grad, men fikser han ikke henne, eller hun ikke han, er det game over tvert.

Så må han ha en hjerne. En hjerne med innhold som han ikke er redd for å bruke. Jeg kan ikke tenke meg noe verre enn noen som ikke evner å gjøre seg opp meninger, ta diskusjoner og samfunnsdebatter.

Han må være realistisk. Ikke leve i en drømmeverden, og tro at alt bare legges til rette for han fordi han vil det. Han må uten å bli fortalt det, jobbe for det han vil ha!

Han må være selvstendig. Ha egne venner og interesser som han er opptatt av. Ikke for at ikke jeg skal se han, men fordi jeg ikke liker å sitte i sofaen hjemme dag ut og dag inn.

Det var de fem første kriteriene. Men for meg er ikke det nok!

Han må være ærlig ovenfor seg selv og andre. Tørre å se ting slik de er, og ikke lage seg en uoppnåelig illusjon om en fantasiverden hvor alt er fasade. Løgner fikser jeg ikke!!

Han må være høflig og omgjengelig mot alle. En mann som er super oppmerksom og snill med kjæresten, men en douchebag mot andre er utrolig lite tiltrekkende..

Han må ha økonomisk ryggrad til å kunne klare seg selv. Jeg orker ikke en til å forsørge.

Han må være «one womans man», jeg liker ikke å dele!

Åhhhh... Himmel! Dette ser ikke bra ut! Det er jo like mye eventyr over disse kriteriene som de første, og jeg er på langt nær ferdig.😳

Jeg tar alt tilbake og konsentrerer meg om strikkeklubben «Uten en tråd!» Det er mye mindre komplisert.

Bra navn eller? «Uten en tråd!» 😊

Måtte låne dette bildet som ligger på FB gruppa vår, har null idé om hvor det er kommet fra, men vott the fuck!!

Global oppvarming, my ass!

Hvilke toskete forskere gneller om global oppvarming? Mulig det tar litt tid før moten kommer hit nord, men vi er ikke plaget av fenomenet!

I dag var det snø i fjellene og 2 pluss grader. 2 FORBANNA PLUSS GRADER VAR ALT DET VÆRGUDENE KUNNE OFFRE OSS!

Ikke rart overskriftene i VG skapte storm på FB her nord:

«Nå er det snart like varmt i vannet som i luften» Ja, hva er det å rope hurra for! Velkjent værfenomen her nord, + 2 grader i både vannet og lufta! Jippiiii!

Jada, jada sier som Halvdan Sivertsen: «Æ e værsjuk, æ e nesten dau, værsjuk som en brunstig sau»

Nå gir jeg blaffen i datoen og fyrer i ovnen!

Ha en forbanna god sommer!!!!

Ronda i Málaga

Jeg er så heldig at jeg får reise litt i jobben min. Noen ganger blir det langturer, men for det meste innenlands.

Men denne gangen ble det store utland frekventert. Jeg dro med noen samarbeidspartnere, så det var endel jobbing men også litt tid til sightseeing.

Vi var å besøkte Ronda.

Ronda er en liten by i det sørlige Spania som tilhører provinsen Málaga i den autonome regionen Andalucía. Den er en av Spanias eldste byer, og den regnes som tyrefektingens vugge.

Byen ligger 750 moh, så vi dro fra 24 varmegrader i Málaga sentrum til 15 grader i fjellbyen.

Byen er bygget Rundt en dyp kløft, og bruene over kløften gir spektakulær utsikt over byen og områdene rundt.

Jeg var helt betatt av utsikten. Tenk at naturen i første runde har skapt en å spesiell kløft, og at noen har etablert den vakre byen på en slik beliggenhet.

Punte Nuevo, den største bruen i byen.

Utsikt over områdene nedenfor byen

Jeg anbefaler alle som ferierer i Andalucía områdene, om å besøke denne vakre lille byen. Den er verdt opplevelsen..

Vesla driver mamma’n til vanvidd!

Vesla liker musikk. Mamma’n til Vesla liker musikk. Vesla og mamma’n liker ikke samme musikk.

I dag dro vi til storesøster og samboer til å få fikset bilen min. En solid kjøretur på 4-5 mil. Vesla skulle få sove over, så lykken var stor for både Vesla og mamma’n.

Kjøreturen nedover gikk i deilig romantisk popmusikk. Vesla ba om tyggegummi-pop, men det var uaktuelt. Regelen i min bil er at sjåføren bestemmer musikken.

På tur hjem maxet jeg ut volumknappen, for jeg var jo helt alene. Jeg spilte min favoritt liste på spotyfi. Turen gikk i fred og ro, og jeg fikk sitte helt i mine egne tanker. Plutselig dundret det Dolly style gjennom hele bilen. Jeg nappet i rattet og var på tur rett mot grøfta!!

Hva pokker skjedde med den forbanna Spotifyen? Jeg kjørte av og satt lista på igjen. Det måtte være at jeg hadde vært utenfor dekning og at når jeg fikk dekning så satte den seg på feil liste. Jeg startet opp bilen igjen og fant tilbake til roen og harmonien.

Det var ikke mange strofene som kom ut av høyttalerne før Dolly Style på nytt jamret gjennom bilen. Hva pokker var dette! På nytt ble det ratting og kaos før jeg fikk stoppet det motoriserte drapsvåpenet. Så slo jeg av og på appen, og fant rett liste. Jeg hadde ikke før trykket på play før Vesla var på telefonen: «Mamma! Det e æ som spille musikk nu!» Vi har da felles Spotify. Da skjønte jeg hva som var årsaken til at Dolly Style hadde rasert trommehinnene mine. Jeg bare glefset at reglen var at jeg bestemmer musikk for jeg kjørte. Så la jeg demonstrativt på, satte på musikken og kjørte videre. 2 sekunder etter dundret Dolly Style på nytt gjennom bilen.

Jeg hentet tilfart i aftensangen og vrengte bilen inn på nærmeste busslomme, ringte spetakkelet mitt og vrælte: «Gi pokker å endre musikken!»

Det kom en tørr latter fra håpefulle: «Fortsatt like dårlig musikksmak mamma!» 😂😂😂

Med dette ønsker jeg alle ei god helg! PS! Jeg kjørte resten av veien med musikk på radioen i stede!!!

Hjelp fra galt til verre..

Godt med helg nå. Det har vært ei fin uke, men godt å være med Vesla igjen.

Men denne uka ble jeg utfordret på en slik måte at jeg ble litt betenkt over hvor naiv jeg er, og hvor lite flink jeg er til å se realiteten slik den virkelig er.

Jeg har en styrke som også er en svakhet. Jeg forutsetter at mennesker forteller sannheten til meg. Jeg prøver alltid å se det beste i alle. Vi tar alle dumme valg, og dumme beslutninger. Det er ikke alltid man klarer å tenke rasjonelt fordi vi bare er mennesker med følelser og tidvis styres av impulser. Det tenker jeg ofte når andre tar klønete beslutninger.

En god venn trengte hjelp et par år tilbake. Han var fortvilet og gråt. I et fremmed land uten penger eller returbillett. Akkurat da var jeg selv på ferie, så jeg stresset med å få fikset hjelp til han. Jeg var bekymret fordi han virket så ustabil. Tanken på at han hadde møtt veggen og var type paranoid slo meg. Vel hjemme igjen begynte han å fortelle om flere problemer, alle var fordi andre sviktet når han trengte det. Jeg prøvde så godt jeg kunne å gi han gode råd, men han så bare problemer, ingen løsninger.

Til slutt dro han videre i verden, og vi mistet kontakten. Denne uken fikk jeg vite at han hadde fått alle disse problemene fordi han hadde brukt alt han hadde av penger på heroin og kokain. Han hadde ikke blitt ranet, men solgt alt han hadde av verdi for å få penger til dop.

Så fulgte den vanlige historien om utnytting og tyveri fra egen familie, han kom og gikk uten hensyn til andre enn moren sin.

Jeg så ikke noe av dette. Jeg var ikke inne på tanken engang. Jeg var sikker på at han var mentalt ustabil og trodde det ble bedre for han om han reiste til familien sin. Så jeg lånte han mere penger. Disse pengene hadde gått til å finansiere rus..

Jeg har alltid tatt avstand fra narkotika. Heldigvis har jeg aldri kjent på den følelsen av maktesløshet som denne familien har. Ikke opplevd fortvilelsen av å se et familiemedlem grave sin egen grav bit for bit.. Denne familiens dype sorg for å se han synke dypere og dypere i rusens klør..

Det verste er likevel å tenke på at jeg lånte han pengene til dop. Min tanke var å hjelpe han opp, men fordi jeg ikke ante hva jeg gjorde, var jeg med på å dytte han utfor kanten av stupet..

Hjem kjære hjem..

Etter noen dager i utlendighet er jeg endelig hjemme igjen. Deilig det å få Vesla klem og kos ❤

Så nå har jeg fått tilbragt ettermiddagen på kjøkkenet, og riktig fått utfordret mine kulinariske evner..

Her skal det nytes...,

Vesla var kanskje ikke like imponert, for hun ville heller ha brødskive. Hørt sånt!!!

Mamma er så innmari til å mase...

Mens jeg satt på Starbucks og koset meg med latten min, ringte Vesla for å spørre om hun og venninnen kunne få potetgull, og jeg svarte ja. «Si du ja bare for at du savne mæ?» spurte den håpefulle. Jeg svarte som sant var at posen ble åpnet for en uke siden, så de kunne spise den før den ble dårlig.

Lykken var stor.

Så spurte jeg om lekser var gjort, gymbaggen var pakket osv.. Vesla avbrøt meg med: «Nu masa du så mye at æ savne dæ ikke længer!»

Hun har da ringt meg 4 ganger på to timer, men jeg maser...

😳😳😳

Foreldrepåvirking

Da er kose-dagene over. Snupsi og jeg har hatt en deilig feiring av 19 årsdagen, soling, grilling og bowling med henne og kjæresten.

Jeg var veldig dårlig første sett, men så slo jeg til og vant sammenlagt. Det gjorde jo et gammelt idrettshjerte godt. Jeg fordrar ikke å tape. Snupsi ble jentesur, men en softis etterpå hjalp. Hun er elendig taper! Det har hun alltid vært.

Da Snupsi var 13, var hun et helvete å ha i hus etter å ha tapt kamper. Lettere oppgitt ba jeg trener om å snakke med henne om å være dårlig taper. Han hevdet at hun måtte få være skuffet over egne prestasjoner, og hun var høflig og grei til hun gikk ut av hallen. «Dessuten er jeg ikke så interessert i å skape gode tapere, men gode vinnere, og det er hun!» Ja,ja.. så var hun vel det da.

Snupsi og jeg har snakket mye om satsning fremover. I fjor byttet hun lag, og i vurderingen tok hun meg på råd. «Hvis du skal satse seriøst, må du gjøre det nå! Det er ikke sikkert denne muligheten kommer igjen!» sa jeg. Jenta tok sats og hoppet i det. Da viste hun at hun jobber strategisk og målbevisst. Hun har fått vært med på mye morsomt.

I helga har vi snakket litt om nettopp dette rådet. «Vet du mamma, æ trur du vil mer med håndballen enn mæ!» Det har hun rett i. Hun har muligheter andre drømmer om. Jeg er så redd for at hun skal gi opp noe som kan bringe henne ut på fantastiske eventyr. Og egentlig tror jeg innerst inne at hun er sulten på mer! Sier hun at hun ikke vil mere, skal jeg selvsagt støtte henne, men jeg må være sikker på at det er det hun vil. Gir hun seg, vil det være vanskelig å komme tilbake seinere. DET kan jeg alt om.

Ja, jeg er mammaen som sier: «Kom deg på trening, har du begynt på noe, fullfører du også ut sesongen.» Men jeg har lovet meg selv å aldri bli en mor som lever sine drømmer ut gjennom sine barn. Mine barn skal få ta sine egne valg, men jeg nekter ikke for at jeg påvirker dem gjennom motivasjon og oppmuntring. Men jeg skal aldri bli sur for de valgene som blir tatt.

Hvor rett eller galt det er, vet jeg ikke. Men sånn er det hos oss..

Barneidrett er ikke enkelt

Jeg skal dele et innlegg om noe engasjerer og provoserer meg veldig mye. Det er barneidrett. Det provoserer meg fordi topping av lag starter for tidlig. Det provoserer meg, fordi det blir så alvorlig så tidlig. Det provoserer meg fordi gleden med idrett blir borte så tidlig. Men det er ikke det dette handler om. Det handler om de barna som ikke hevder seg blant de andre.

Alle foreldre er stolte av barna sine og det de presterer. Alle vil vi at barna skal bli det beste de kan bli, eller oppnå sitt potensiale.

Noen barn er veldig gode fra første dag, innen sin idrett. De imponerer i sin årsklasse og vi lovpriser de. Dette er ikke nødvendigvis de som glitrer når de blir litt eldre. Kanskje er det den gutten som alle sukket tungt over, som står igjen som vinner. Det vet man ikke når det gjelder barn.

Skal du være trener for små barn, har du et stort ansvar. Du kan ikke stigmatisere eller bedømme barna ut fra hva de kan i dag, eller se deres potensiale fullt ut. Det ligger i hvert eneste barn og med gode holdninger kan man få disse til å skinne. Ikke alle har det i seg å bli den beste, men man når langt med motivasjon, treningsglede og gode holdninger.

Vesla har STORE sko og fylle. Storesøster var på sitt første landslagsuttak da hun var tretten. Sørgmodig sa Vesla en dag vi gikk hjem etter treningen: «Æ blir nok aldri like god som ho dadda å spill handball. Æ kan jo ingenting!» Klart jeg kjenner meg såret på hennes vegne. Hvordan kan man som foreldre gjøre noe annet? Jeg prøvde å motivere og oppmuntre, men det sank liksom ikke inn.

Jeg stoppet ved et hus og spurte henne hva som holdt huset oppe. «Muren!» svarte hun. Jeg sa det var helt rett, og hvis man ikke pusser å vedlikeholder muren, kan den smuldre. Trodde hun da den var like sterk? «Nei» svarte hun noe forvirret. Og hvis deler av muren var borte, hva ville skje da? Joda, etterhvert ville huset falle sammen. Og akkurat sånn er det med å lære seg en idrett. Man må bygge på grunntrening, og når den er på plass kan man bygge videre. Men grunntreningen må man tilbake til hele tiden. Og et lag med manglende grunntrening vil rakne sakte men sikkert. Jeg sa at det hun trenger, er å leke med ballen og øve litt hjemme. Akkurat som med leksene. Øver man, blir man bedre.

Det kan godt gi resultater på kort sikt, det å toppe lag fremfor å bygge det opp samlet, men på lang sikt vil lag som terper på teknikk og grunntrening sannsynligvis bli vesentlig bedre. Og når et lag begynner å tape, vil mange finne det demotiverende å slutte. Det er breddeidretten det går utover. Nok om det.

Så til mitt poeng, dersom et barn ikke får til å skinne umiddelbart, må vi likevel aldri ta fra de gleden ved idrett. Vi må motivere og heie frem barna. Litt famling skal det være. Det er barn tross alt.

Utfordringen ligger i at trenerne i alders fordelte idretter ofte er foreldre. Barna har ulike mestringsnivåer og trenger ulik ferdighetstrening. Trenerene har ikke nødvendigvis kompetansen og pedagogikken på plass, men et glødende engasjement. Dette er ikke ment som kritikk til trenerene, men mer et rop om at vi foreldre må la barna leke mer med idretten sin på fritiden, øvelse gjør faktisk om ikke mester, så bedre. Storesøster satt med håndballen og kastet gris med alle mens hun så på TV. Noen pyntegjenstander gikk heden, men sånn er det bare...

Da vi kom hjem, tok Vesla ballen med seg, og gikk på trampolinen for å trene på hopp-skudd. Jeg satt å så på henne i vinduet og la merke til noe. Hun skyter kanskje ikke så bra nå, men hun skyter med begge hendene. Det kan bli hennes styrke.. Med mindre hun ikke kaster inn håndduken før hun får tatt ut sitt potensiale...

Barneidrett er ikke enkelt

Jeg skal dele et innlegg om noe engasjerer og provoserer meg veldig mye. Det er barneidrett. Det provoserer meg fordi topping av lag starter for tidlig. Det provoserer meg, fordi det blir så alvorlig så tidlig. Det provoserer meg fordi gleden med idrett blir borte så tidlig. Men det er ikke det dette handler om. Det handler om de barna som ikke hevder seg blant de andre.

Alle foreldre er stolte av barna sine og det de presterer. Alle vil vi at barna skal bli det beste de kan bli, eller oppnå sitt potensiale.

Noen barn er veldig gode fra første dag, innen sin idrett. De imponerer i sin årsklasse og vi lovpriser de. Dette er ikke nødvendigvis de som glitrer når de blir litt eldre. Kanskje er det den gutten som alle sukket tungt over, som står igjen som vinner. Det vet man ikke når det gjelder barn.

Skal du være trener for små barn, har du et stort ansvar. Du kan ikke stigmatisere eller bedømme barna ut fra hva de kan i dag, eller se deres potensiale fullt ut. Det ligger i hvert eneste barn og med gode holdninger kan man få disse til å skinne. Ikke alle har det i seg å bli den beste, men man når langt med motivasjon, treningsglede og gode holdninger.

Vesla har STORE sko og fylle. Storesøster var på sitt første landslagsuttak da hun var tretten. Sørgmodig sa Vesla en dag vi gikk hjem etter treningen: «Æ blir nok aldri like god som ho dadda å spill handball. Æ kan jo ingenting!» Klart jeg kjenner meg såret på hennes vegne. Hvordan kan man som foreldre gjøre noe annet? Jeg prøvde å motivere og oppmuntre, men det sank liksom ikke inn.

Jeg stoppet ved et hus og spurte henne hva som holdt huset oppe. «Muren!» svarte hun. Jeg sa det var helt rett, og hvis man ikke pusser å vedlikeholder muren, kan den smuldre. Trodde hun da den var like sterk? «Nei» svarte hun noe forvirret. Og hvis deler av muren var borte, hva ville skje da? Joda, etterhvert ville huset falle sammen. Og akkurat sånn er det med å lære seg en idrett. Man må bygge på grunntrening, og når den er på plass kan man bygge videre. Men grunntreningen må man tilbake til hele tiden. Og et lag med manglende grunntrening vil rakne sakte men sikkert. Jeg sa at det hun trenger, er å leke med ballen og øve litt hjemme. Akkurat som med leksene. Øver man, blir man bedre.

Det kan godt gi resultater på kort sikt, det å toppe lag fremfor å bygge det opp samlet, men på lang sikt vil lag som terper på teknikk og grunntrening sannsynligvis bli vesentlig bedre. Og når et lag begynner å tape, vil mange finne det demotiverende å slutte. Det er breddeidretten det går utover. Nok om det.

Så til mitt poeng, dersom et barn ikke får til å skinne umiddelbart, må vi likevel aldri ta fra de gleden ved idrett. Vi må motivere og heie frem barna. Litt famling skal det være. Det er barn tross alt.

Utfordringen ligger i at trenerne i alders fordelte idretter ofte er foreldre. Barna har ulike mestringsnivåer og trenger ulik ferdighetstrening. Trenerene har ikke nødvendigvis kompetansen og pedagogikken på plass, men et glødende engasjement. Dette er ikke ment som kritikk til trenerene, men mer et rop om at vi foreldre må la barna leke mer med idretten sin på fritiden, øvelse gjør faktisk om ikke mester, så bedre. Storesøster satt med håndballen og kastet gris med alle mens hun så på TV. Noen pyntegjenstander gikk heden, men sånn er det bare...

Da vi kom hjem, tok Vesla ballen med seg, og gikk på trampolinen for å trene på hopp-skudd. Jeg satt å så på henne i vinduet og la merke til noe. Hun skyter kanskje ikke så bra nå, men hun skyter med begge hendene. Det kan bli hennes styrke.. Med mindre hun ikke kaster inn håndduken før hun får tatt ut sitt potensiale...

Mamma’n til Vesla får tilsnakk

Før flyet gikk i går, var jeg med å så Vesla spille håndballkamp. Jeg sjekket litt meldinger og knipset litt bilder.

Da vi kom ut av hallen spurte pappa’n meg hva stillingen ble. Jeg forklarte at jeg ikke hadde fått med meg alt og var litt usikker, men de tapte kampen.

Han visste stillingen, og nummeret på motspilleren som hadde scoret flest mål. Jeg trakk litt på skuldrene og sa at jeg hadde sjekket noen meldinger.

«Det er nettopp det som er problemet! Du er mer opptatt av telefonen!» Og han har helt klart et poeng. Jeg er med henne på alt, men det er telefonen også. Mitt argument er at jeg bruker den for å ta bilder, filme og samle minner. Men det er vel neppe den egentlige grunnen. Grunnen er at jeg er redd for å kjede meg. Jeg er redd for å gå glipp av noe spennende i avisen og ikke minst på sosiale medier. Tidvis er telefonen limt fast i hånda mi. Så hvor mye ekte engasjement er det når mor titter opp en gang i blandt og roper: «Bra Vesla! Ikke gi deg!»

Så lenge jeg har vært med henne har jeg liksom tenkt at det var nok, men hvor engasjert er jeg egentlig? Og merker hun at jeg er fraværende i mobilverden? Kunne jeg ikke like gjerne vært hjemme?

Kampen etter lå telefonen i veska. Jentene tapte, men jeg SÅ hele kampen.

Stemningsrapport etter første dag sammen med Snupsi.

Det var en fantastisk fin dag i går. Vi var å shoppet og spiste, før vi dro til henne for å se campion leauge finalen.

Det var en dag med latter, kos og hygge.

På tur fra Oslo var det buss for tog, men vi måtte da ta trikk først. På trikken ble Snupsi stiv i blikket. «Ehhh... mamma! Se på meg og snakk med meg» Plutselig slo det meg. Vi hadde kjøpt billetter til toget, men ikke til trikken. Vi løp jo fra tog til trikk for å rekke det, og glemte å kjøpe nye billetter. Den der ungen min fikk meg til å snike for første gang!

Vi skulle da ta buss videre. Snupsi brukte tida i bussen på å se på nyervervelsene. Et bredt glis kom til synet da hun så på en av kvitteringene. «Jeg fikk 25% avslag på hele kjøpet, uten at jeg vet hvorfor. Men jeg er fornøyd!» Jeg bøyde meg over for å se på kvitteringen og knakk sammen i latter. Det var spesifiseringen av momsen hun så på.

Endelig sammen med Snupsi mi igjen ❤

Nå er jeg på tur til Snupsi mi. Gleder meg så masse til å se henne igjen. Hun går toppidrett håndball, og det finnes ikke her nord, så hun ville flytte nedover med pappa’n. Det betyr at jeg ikke får se henne så ofte som jeg vil. Jeg vet ikke om hun savner meg like ofte som jeg savner henne, for hun har timeplanen stappe full. Skole, lekser, håndball trening/kamp, kjæreste, fotball trening/kamp og jobb.

Jeg er så stolt av den jenta. Hun har mer bein i nesa enn mange andre har i hele resten av kroppen.

Likevel er hun som tenåringer flest. Lat og rotete til tider. Krangler med søsken og foreldre. Alltid når jeg tenker på den jenta går tankene til Halvdan Sivertsen tekst «Som en engel».

Særlig der han synger:

Det bruse gjennom hennes unge åra

En heftig strøm av utålmodig liv

Men enda blir et barnehjerte såra

Og enda må en unge ty tell tåra

I møte med en voksen verdens harde korrektiv

 

For hun er jo myndig, men likevel et barn. Mitt barn. Da hun ble konfirmert fikk en bok jeg hadde skrevet til henne i. Bare sånn at hun skulle huske meg når hun flyttet. Jeg var så redd hun skulle bli en annen kvinnes datter. Noen andres barn. Så på mange måter er hun mitt smertebarn. Hun er den jeg tidvis har ligget i mørket og trykket ansiktet ned i puten og stortutet fordi jeg har savnet henne.

Jula 2016 fikk jeg julegaven som gikk meg til å sippe som bare det. Da var det hun som ga meg en bok. Der hadde hun laget bilder og tekster, og fått den innbundet. Det er en av mine kjæreste eiendeler. Det var da jeg innså at avstander og nye familierelasjoner aldri kom til å forandre på det faktumet av hun er min datter og alltid kommer til å være det. Og at jeg er mamma’n hennes. Alltid❤.

Men i dag skal hun og jeg ut å spise og kose oss. Vi skal være sammen når hun går inn i sitt siste år som tenåring. Jeg gleder meg så masse ❤

Mine nye landsmenn har villedet meg..

Minoritets kvinner blir ofte fremstilt som undertrykte kvinner. Kvinner som ikke får integrere seg i samfunnet av sine mannlige familie medlemmer. De får ikke tatt utdannelse. Det forventes at de skal vie seg til hus, hjem, mann og barn. For meg ville dette vært tortur, men jeg er meg og de er seg. Jeg må bare presisere at jeg er fullstendig klar over at dette ikke gjelder alle, men jeg er også fullstendig klar over at dette skjer. Noen er fornøyd og vil ikke ha det annerledes, og noen drømmer om en annen tilværelse.

Når jeg møter kvinner med minoritets bakgrunn smiler 99% og hilser hyggelig.  I så fall her i nord. Nesten som det er et union sisterhood som eksisterer fra urtiden. Det virker som de virkelig lever etter ordtaket om at en fremmed er bare en ny venn du ennå ikke kjenner. Det har fått meg til å tenke mye på om ikke vi har mer å lære av våre vakre nye søstre. For de har et samhold som synes veldig sterkt.

En kveld jeg satt på flyplassen og ventet på at Vesla skulle komme hjem fra pappa-besøk, ble jeg sittende ved siden av fire vakre kvinner kledd i noen vakre abaya. De var så streke og stolte. Viste hverandre så mye omsorg og kjærlighet. Tror det var to generasjoner.To av de skulle reise, og to skulle følge de til farvel. Det var så vakkert å se disse kvinnen i samtale og samspill.

En  varm sommerdag da Vesla var ca 3 satt hun i bilen å så på alle folkene som var ute å gikk,  mens vi kjørte hjem fra barnehagen. Da kom det en kvinne i en knall rosa litt lang hijab gående. Det var var litt vind så hijaben flagret lett i vinden. Vesla hylte henrykt: "Se mamma! Et rosa spøkelse!"

Men jeg er villedet! Media har gang på gang fortalt meg hvordan disse kvinnene har det. Og i dag så jeg faktisk sannheten. På tur til toget må jeg passere kondomeriet. I mot meg kom det et typisk minoritets par. De så ut til å være  rundt 20+. Hun i hijab og han med en beskyttende mine. Jenta bråstoppet utenfor utstillingsvinduet og begynte å titte. Han ville ha henne med videre. Hun ville ha han til å se. Han var åpenbart flau, hun ga seg katta. Hva som egentlig ble sagt, vet jeg ikke, men ut fra kroppsspråk, tonefall og mimikk var det helt klart at hun ertet han vennskapelig. Og hun lyktes. Til slutt virket det som kan kapitulerte og lo med. Begge hilste leende da jeg passerte, åpenbart klar over at jeg hadde observert den lille passiaren. Det var så fint å se. Han respekterte henne åpenbart. Hun virket ikke et øyeblikk undertrykt, bare lykkelig.

Åhhhh! Den som var ung og idealistisk igjen <3

Hellstrøm trenger ikke rydde opp her nei!

Mamma har alltid sagt at jeg er så ille til å lage mat, at jeg kan svi vann. Derfor laget min mann all mat når vi var gift, og derfor er det ingen som har forhåpninger til meg når jeg lager mat. De er jo så himla dumme! Det er jo ingen som skjønner at jeg bare ikke gidder. Jeg synes det er det kjedeligste som finnes, også er det jo all ryddingen imellom... Min forhenværende svigerinne truet med å pushe Hellstrøm til å komme å redde meg fra fortapelsen.. Selv han ville nok kapitulert.

Nei, jeg har kommet meg unna bra mye på det ryktet. Så er det så lett å opprettholde det også. Bare å legge ut noen bilder av fadesene mine, så rygger folket unna når jeg sier jeg kan hjelpe på kjøkkenet. "Neida, bare du gå å underholde gjestene heller!" Vinn-vinn sier nå jeg!

Potetsticks og vaniljesaus til middag, etterfulgt av is! Høydare!!

 

Jaja... Smakte ostekake om ikke annet..

 

 

 

 

 

Nystekte rundstykker. Ja, for det er faktisk ikke poteter som Vesla trodde!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 Hva er vel bedre en en søt og delikat pavlova??

 

Så enkelt slipper man unna at noen spør om man kan bake eller lage mat :) Helt genialt!

Mamma'n til Vesla blir urban..

Jeg skal reise i morgen. Først å besøke lille store snuppa som blir 19 år på søndag.

Da bærer det til Stor-Oslo på meg i morgen. Et lite pit-stopp før det bærer rett til Malaga. Høydaren blir når jeg får meg stabucks kaffe, da er jeg riktig så urban. Snupsi og jeg skal ut å spise middag og mamma'n skal drikke vin. Jeg gleder med veldig. Som regel når jeg møter henne, går det varmgang i visakortet. Det har jo gårdagen satt en ettertrykkelig stopper for. Utgifter på noen høvdinger, men forsatt ingen bil. Ja, hvis du ikke har lest om det kan du oppdatere deg her.

Sist jeg var i Oslo på jentetur var det vanvittig morsomt. Da var jeg sammen med en venninne på hotell, og Snupsi kom og shoppet med oss før vi spiste en bedre middag ute. Min venninne var singel, så jeg hadde planlagt å finne en mann til henne i løpet av helgen. Selv om jeg og venninnen møtes opp til flere ganger i uken, og prater så ofte på telefonen at vi vurderte å få oss fri familie, hadde vi det så koselig på hotellet og vi ble nok noe fnisete. Jeg ville på karaokebar! Hun ville være med! 

Så fant vi ut at vi skulle google in steder i Oslo, og prøve ut de. Joda, masse folk og fine plasser. Vi er jo to landsens jenter, og synes egentlig slik finkultur var litt kjedelig. Vi ville ha rølp, så vi gikk tilbake til opprinnelig plan. Karaokepub! Google maps var tingen, og vi begynte å gå. Og vi rotet oss inn på barer og puber, og min venninne lo mer og mer av kartleseren. Ingenting å le av det, det er en kjensgjerning av om geografi var et eget fag hadde jeg strøket elegant! Så hørte vi det!

Lyden av skingrende falsk sang! Jepp! We made it! Og det i selve Stor-Oslo!

Første vi gjorde var å gå i baren. Og der stod HAN! En bartender så heit at han kunne gi hvem som helst vannplaning. Glemt var mine intensjoner om å gifte bort min venninne. For jeg bare måtte flørte litt. Han virket litt overlegen på en måte, her var det bare å skru på stor sjarmen og gi alt! Ikke faen om han var interessert. Jeg ble helt svett. Så så jeg henne på andre siden av baren. Alvorlig litt granskende. Først så hun på meg, så min venninne. OK! Skjønte han var hennes, men ba til gud at jeg ikke kom til å komme hjem med en bunnsolid blåveis.

Så kom hun rundt baren. Jeg ble tørr i munnen og kjente at jeg rettet meg opp. Ville jeg klare å dukke når ørefiken kom?

Hun gransket nå min venninne inngående. OK! Så kanskje hun vurderte muligheten for at min venninne ville sloss sammen med meg når det kom til stykket. Åpenbart gjorde hun det, for hun gikk videre inn i lokalet. Jeg snuppe meg forsiktig for å se etter henne. Bakholdsangrep ville være lumpent, tenkte jeg. Blikket mitt ble fanget av noe annet. Tre menn som twerket på dansegulvet. Det så drit kult ut, og jeg tenkte at de var litt tøffe som turte å danse sånn opp mot hverandre. Jeg snudde meg tilbake for å drikke vinen min. Også begynte jeg til min venninne; "Du! Jeg tror kanskje vi er på en homsebar!" 

Hun lo da hun sa: "Vi har vært her noen timer, og du oppdager det først nå? Tror du får problemer med å finne mann til meg her!" Jaja, det var den kuleste kvelden ever. Vi hadde det hysterisk morsomt. Traff masse hyggelige folk. Sang karaoke høyt, falskt og skingrende. Men da ene jenta vi satt med sa:"Tror dere blir desserten!" fant vi ut at det var tid for oss å gå på hotellet. Men fy katta så gøy det var! Og jenta som stod i baren.. Hun prøvde å sjekke opp min venninne :)

Tupering av hår må til når man er i Stor-Oslo og skal være urban. Særlig når man har garantert krøllfritt hår!

 

 

50 shades..

Jeg er med i ei gruppe på FB som heter 50 shades of makeup. Der er det masse gode tips for ei som stort sett bare bruker mascara, og øyenskygge når jeg skal være avansert.

Nå har jeg lært om foundation, blush, consealer, highlight, koster.. Man trenger jævla mange koster!! Og vippeserum, eyeliner, shadows, lip liner og lebestift. Og for hver gang jeg ser noe nytt, tenker jeg.. Åhhh! Må man ha DET? Ja så må jeg jo kjøpe det da.

Men jeg kan jo fortsatt ikke bruke alt det der...

Så jeg fikk et sabla godt tips. Bruk youtube! Der er det instruksjoner for hvordan man skal bruke disse remediene. Det er til og med videoer for do and don't.. Første gangen jeg prøvde så jeg ut som ei godt brukt lærveske i ansiktet. Jeg lo så jeg nesten tissa på meg. Alle rynker og ujevnheter vistes bedre enn når jeg ikke sminket meg. Helt jævlig altså.

Heldigvis kom husets mellomste snelle meg til unnsetning. "Mamma, du må følg instruksjonan for de over 40!" Elementært min kjære Watson! I såfall når jeg fikk det fortalt. Så da bestemte jeg meg for å prøve på nytt. Øvelse gjør mester!

OMG! Jeg så ut som et middels bra picasso-maleri i trynet. Vesla sperret opp øynene, men sa ikke noe.

Så tok hun pc'n og begynte å se på noe. Jeg spurte hva hun så på, og hun svarte søtt: "Makeup for beginners, sånn at æ kan hjelp dæ!"

Det tok litt tid, men jeg fikk det til sånn høvelig men jeg tror jeg har skjønt litt av meningen med makup. Så her kommer en tutourial runde av mine beste makeup tips: Nyt, se og lær!

Det er viktig å bruke sånn highlighter stift med lys og mørk krem slik at man fremhever det man ønsker av ansiktsformen sin.

Det er forøvrig heller ingen skam å vokse litt. Dessverre var jeg fri for voks i dag...

Leppene skal være store og fyldige, og amorbuene markerte, gjerne litt higlight i mellom dem.

 

Løsvipper er aldri feil, og ujevnheter i huden må skjules!     

Blush skaper liv i et ellers stivt ansikt etter alt som er klint på det!

 

Funker ikke det, har du min favoritt! Solbriller på snapchat filter! KOS DOKKER!

Jeg er jentesur!

Er det ikke det ene så er det jammen det andre! Og nå er jeg ikke grinete. Jeg er jentesur!!!!

Litt bakgrunns historikk må til, ellers blir det en sånn historie "you had to be there to understand it." Da jeg var gift men pappa'n til Vesla, sutra jeg ofte veldig over ting han gjorde feil eller ting han burde ha gjort. Nå skal det sies, at det ofte var halvferdige prosjekter i huset, og de hadde en tendens til å bli stående til undertegnede hentet til fart i aftensangen og ba han se til helvete å gjøre seg ferdig. Han startet med de fantastiske idéene, jobbet iherdig i starten men gikk tom for drivstoff på slutten. Resultatet var at siste finishen ofte ble lettvint løsning og det var varierende grad av vellykkethet over det.

I går kom han for å besøke Vesla. Han skulle få låne bilen min mot at han la om til sommerdekk. Jada, jada... Vet det skulle vært gjort... Jeg sa med et snev av ironi og spøk, at jeg regnet med at bilen var i de "beste" hender, og jeg at jeg fikk den tilbake i samme stand som jeg leverte den fra meg. Det ble endel fleiping og han sa blant annet at han skulle "fikse" bremsene på den før han dro, han måtte bare ordne forsikring på meg først. Da følte jeg meg særlig høyt elsket du!

Så kom jeg hjem fra jobb i dag, og ble servert en nydelig god middag. Det var jo hyggelig. Han og eldste sønn snakket om ulyd i bilen, men jeg bare "pfffet" til dem. Særlig at jeg gikk på den. Jeg mener, hvor vanskelig kan det være å legge om noen dekk, og hvor mange feil kan man gjøre? Etter maten skulle vi dra hjem. Det dunket og skrapet fremme. Hva i helvete? Han endelig gjort alvor av alle planene om å få meg tatt av dage?

Neida, jeg tenkte ikke det, men det jeg faktisk tenkte var følgene: "Herregud! Kan han ikke engang skifte dekk ordentlig!" Fy på meg! Det var stygt det. Men lyden var jævlig. Selv jeg hørte at dette ikke var "stein" på bremseskivene. Dette var en DYR lyd! 

Jeg snudde bilen og ga beskjed om at han fikk fjerne den jævla steinen da, og nå begynte undertegnede å bli snurpete rundt munnen under samtalen. Han fjernet dekket og gikk og hentet sandpapir for å pusse over bremsetromlene eller hva det enn heter. Nå var øyenfargen min endret seg fra blå til rød. Han forklarte om renhold og vedlikehold og det var like før jeg eksploderte. Så satte han på dekker og prøvde bilen. Neida, lyden var om mulig enda jævligere og enda DYRERE. Så han tok av dekket igjen. Nå var jeg skikkelig jentesur. Jentesur er når man furter og er motbydelig.

"Hva er den greia som stikker ut der?" Glefset jeg til han. "Ahhhh.... se der har vi faenskapet!" sa han blidt og overså hoggtennerne mine som var kommet til syne. Jeg luktet blod! Det var da jeg skjønte at det var den jævla støtdemperen som stakk ut. Man trenger hverken være Einstein eller bilmekaniker for å skjønne at det ikke skulle være sånn. Jeg stod betenkt en stund før jeg beskjemmet innrømte at jeg hørte et smell i bilen på søndag, men bare kjørte videre. Jeg trodde bilen slo ned i en dump. Blåfargen i øynene kom tilbake, og hoggtennerne ble nesten til melketenner igjen. Ja, man kan nesten si jeg ble litt ydmyk der jeg stod å så på bilen uten dekk..

Så det røyk kjappe 2000 rett ut av morokontoen, jeg er midlertidig fri for bil, og har en triumferende blid eks-mann som bare mumlet: "Kjærring og bil... også at ho faen ikke stoppa og sjekka når det small!" 

Til mitt forsvar så smalt det bare en gang, og da hørte jeg INGEN dyre lyder. 

Men den s(e)nile ex-mannen skal fikse bilen i morgen sånn at jeg slipper de utgiftene. Han er vel en grei fyr inni mellom slagene, selv om han truet med å "fikse" bremsene på bilen for meg... :)

Om du lurer på hvorfor jeg er jentesur kan jeg opplyse at jeg reiser til Malaga mandag med 2000 kroner mindre i reisebudsjett. Så ja! Jeg er med rette JENTESUR!

 

Nesten er ikke godt nok

Jahhh...

Så sitter jeg her da. Kald og sur. Nja, kanskje ikke sur akkurat, mere grinete. Sånn er det når jeg er for sein til noe. Jeg er nemlig i kategorien ikke ofte altfor tidlig og ikke ofte så skrekkelig altfor sein. Jeg er nesten. Nesten tidsnok.. Egentlig nesten aldri, men det er nesten. Men nesten, er ikke alltid godt nok. Det kan gå når man har møter, eller man skal ta en lunsj, eller man skal til legen, for der er det nesten alltid et akademisk kvarter, men det holder ikke når jeg skal rekke et tog som går 07.27!

 Falskt glis, for jeg var egentlig litt smågretten!

 

Det verste er at grunnen til at jeg er sein er alltid meg selv. Jeg skal bare... Jeg går altså Albert Åberg en høy gang. I dag skulle jeg bare strekke meg litt.

Bildet fra pinsen når jeg kunne sove lenge, sendt til min datter med baby som IKKE kunne sove lenge :)

 

Så skulle jeg bare ha litt kur i håret mens jeg dusjet. Mer skal ikke til hos meg. Altfor tight timeplan. But that's the story of my life, and I love it! Så lenge jeg rekker toge vel og merke. Makeupen her består av en fuktighetskrem og øyensverte så det tar ikke tid. Men så skulle jeg bare lese noen meldinger. Svare litt.. og pokker! Da var tida sannelig knapp!

Det betyr at jeg nesten rakk toget i mårrest. Eller ikke rakk det, med knappest mulig margin. Jaja.. sånn går det av og til. Her hvor jeg bor fikk vi togstopp/ pendlertog for oss på bygda, høsten 2015. Fint det selvsagt, men det går ikke så mange tog ennå, og frekvensen er litt variabel ut over døgnet. Det har jo selvsagt noe med passasjer antallet som benytter seg av tilbudet. Ergo jeg måtte vente til 08.59 på neste tog..

Det betyr ikke at tida var bortkastet likevel. Jeg har nå fått jobbet litt med noen rapporter i bilen. Sharpoint gjør jo at jeg kan jobbe hvor jeg vil så lenge jeg har strøm. Men det varte bare en times tid. Da ble det tid til å blogge litt via telefon.

Jeg bor jo ute på landet, så her har jeg fått beskue et par kråker og en rev. Ellers ikke noe eller noen. Lite inspirasjon å hente med andre ord.

 

 

Håper alle har en strålende dag der ute. Sommerhilsen fra ei forfrossen mamma her nord.

 

 

Les mer i arkivet » Juni 2018 » Mai 2018 » Oktober 2016

47, Bodø

Småstresset fembarnsmor med mye rart som rører seg i toppetasjen. Uhøytidelig og skikkelig nordlænning, så til tider noe ufiltrert. Hardtarbeidende og fremadstormende, med for mye fritid på kveldstid. Noe som gir seg utslag i mer eller mindre gjennomtenkte blogg innlegg.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker