For mye fokus på alt det triste

Mental helse er utrolig viktig. Det blir et stadig større problem som konsekvens av at virkeligheten nå leves ut på digitale flater, og ikke i det virkelige liv. Vi glemmer å snakke med hverandre, og vi er mer opptatt av fasader og det feilfrie ytre. Livet er ikke feilfritt, og da krasjer ofte illusjon og virkelighet. Utrolig mye av jobben med å opplyse om mental helse foregår på digitale flater, og det er helt essensielt å være på de flatene mennesker ER på, men av og til lurer jeg på om det har tatt litt av i feil retning.

Vesla lurte meg inn på Tik Tok, og også denne plattformen er fylt til randen med følerier. Det er snørr, gørr og tårevåte ungdommer som griner over alt fra dype tragedier og traumer, til mer trivielle katastrofer som kjærlighetssorg og venne krangler. Det kan bli litt i meste laget for mamma’n i huset når det bugner av videoer av unge mennesker som har gått ut av tiden, eller babyer som aldri får startet på livet. Hjertet verker, og det svir i øynene, men jeg kan ikke se for mye av det uten å bli oppriktig trist selv. Jeg er voksen og kan stoppe meg selv når det er nok, men kan disse unge som er avhengig av SoMe det?

Også Vesla har noen snørr & gørr videoer. Det er vel ikke akkurat noe jeg liker spesielt godt, men da vi opprettet en felles profil, var det under forutsetning at jeg kan se hva hun legger ut, uten å begrense henne i nevneverdig grad. Det kan komme til å holde hardt i lengden. Jeg er nok litt sånn: “Det der er ikke noe å grine over, dette skal du oppleve mye av! Rist det av deg og gå videre!” Vesla blir av og til litt grinete når hun får servert en tirade, men jeg tror kanskje hun skjønner hva jeg mener, selv om hun ikke nødvendigvis er enig og synes nok jeg kan være litt hard.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

I tenårene er utviklingen av følelser, intellektuell kapasitet, sosial funksjon og identitet spesielt viktig. Selv om ungdommene kan se ut som voksne, trenger de fortsatt grenser, støtte og veiledning, fordi senteret for impulskontroll i hjernen, ikke er ferdig utviklet før ut i 20 årene. Dette senteret er følsom for hormoner og adrenalin, og kan lett drive ungdom inn i overveldende følelsesutbrudd. Alt det disse unge voksne opplever, føles mye mer dramatisk enn det fortoner seg for en blasért mamma som vet det skal komme sterkere stormer senere. Klart jeg får vondt av disse unge som føler så sterkt, men jeg tror det er spesielt viktig at de voksne rundt, passer på at det ikke blir kos med misnøye! Det er faktisk utrolig mye omsog ved å si “Ta deg sammen! Nå er det nok!”

Livet er ikke alltid like enkelt for disse unge, men jeg synes det er viktig å terpe på at det å være trist og lei seg er normalt, og ikke betyr at man er deprimert. Livet skal selvsagt ikke bare føles vanskelig, men av og til er det nettopp det. Man må ikke sykeliggjøre det å være lei seg, selv om livet kan bli så overveldende at det fører til psykisk sykdom for noen.

Mental uhelse skal man selvsagt ikke kimse av, men å henfalle til grublerier og følerier uten å bli regulert og realitetsorientert, er like skummelt som å tie ihjel mentale utfordringer.