Like sikkert som jeg vet jeg aldri kommer til å konfrontere deg, for å spørre om du vil jeg skal bli, like sikker er jeg på at du aldri vil stoppe meg fra å gå. Jeg vet ikke om jeg vil bli, men jeg vet heller ikke om jeg vil gå. Verden er usikker, og jeg med den.
Like sikker som jeg er på at vi har altfor mye usagt mellom oss, like sikkert vet jeg at vi ikke kommer til å si det likevel. Til det er tausheten mellom oss altfor overdøvende, vi ville ikke hørt hverandre. Ville vi egentlig lyttet om noe ble sagt?
Det er så mye å tenke på. Så mye som forvirrer. Jeg har bare lyst å legge hodet på puta der du lå, begrave ansiktet i den, for å kjenne det som er igjen av lukta di.
Men hvordan jeg havnet her igjen? Det var ikke hit jeg skulle. Jeg lovet meg selv å holde muren oppe når vi møttes igjen, ikke gå den samme veien enda en gang. Ikke følge det samme mønsteret som fører den samme veien. Mønsteret skulle brytes en gang for alle.
Ustabilitet og uforutsigbarhet følger i fotsporene våre når vi går sammen.
Ingen kan få meg så utrolig forbannet på kort tid, og ingen kan gjøre meg mer forvirret. Men ingen kan gjøre meg like glad. Ingen kan gjøre meg like levende. Jeg kjenner det i hvert fiber. At jeg ennå lever. Enten jeg er sint eller glad. Du får meg til å leve.
Ingen får meg til å bryte så mange regler og konvensjoner som du gjør, og ingen får meg til å gå like mye på akkord med meg selv. Likevel er det ingen som får meg til å le mer mens jeg gjør det. Det er liksom ikke til å forstå hva du holder på med.
Så da ligger jeg her da. Forundret og forvirret, mens jeg begraver ansiktet ned i puta for å være litt nær deg selv om vi er milevis fra hverandre.
