Jaja, man må nå trekke litt på smilet av og til. Jeg er bare så utrolig heldig som har mennesker i livet mitt som er veldig gode med meg da.
Etter innlegget som ble publisert i går, fikk jeg endel oppmuntrende meldinger. Innlegget kan du lese her om du ikke har lest det. Det er veldig hyggelig at andre har omsorg for meg, og det setter jeg uendelig stor pris på, men innlegget var ikke et rop om at jeg har det vanskelig i livet. Det er mer et ønske om at man skal akseptere ulikheter, og vise hverandre respekt. Kanskje mer en bønn om at man må gå noen mil i andres sko, før man uttaler seg om dem.
Så når jeg fikk spørsmål om jeg er deppa, så er jeg ikke det. Jeg er vel heller mer harmonisk i kraft av min avgjørelse enn jeg ikke har vært på lenge. Det er så godt å lande noen planer når man har grunnet på noe ganske lenge.
Så kjære alle sammen. Jeg takker for omtanken, og forsikrer om at jeg hverken er deprimert, destruktiv eller på annen måte ute å sykler i takrenna. Jeg er bare meg selv, og kjenner at jeg er veldig komfortabel med det.
