Det er ikke så enkelt dette med blogging.
Jeg har jo allerede vært inne på at det å være litt sjenert, straks gjør ting litt klønete å håndtere. Jeg så jo det med den mye omtalte profilen min. Først ville jeg ikke legge den inn med rett navn, og heller ligge inne med et nick som ikke avslørte hvem jeg var. Så innså jeg jo at det ble rart hvis jeg faktisk skulle komme i kontakt med noen. Så ville jeg ikke ha bilde på profilen. Også det ble jo helt feil. Og plutselig var jeg så eksponert at jeg var kjent igjen i kassakø på butikken!!
Så skulle jeg blogge. Det er om mulig enda mer vanskelig. Jeg vil ikke bli konfrontert med det jeg skriver uten at jeg har et tastatur og en skjerm i mellom oss. Enn om jeg ender opp med å måtte stå i butikk-kø å rettferdiggjøre noen av de snåle tingene som ramler inn i hodet mitt, og som plutselig omdanne seg til en skreven tekst? Det er ikke fordi jeg har problemer med å rettferdiggjøre meg, men jeg liker å være godt forberedt. Jeg liker å tenke gjennom på hva jeg svarer, hvordan jeg svarer og selv bestemme når jeg vil respondere. Skjer det face to face må jeg respondere umiddelbart, og da tenker jeg det kan bli mye stotring og stamming på meg. Kanskje passer det seg ikke å svare heller..
Jeg er forberedt på at det nok er noen som ser et innlegg fra meg og tenker: “Herregud! Ikke ho nu igjen!” Jeg har vært der selv. Jeg tenker de kan jo scrolle videre. Det er ikke tvungen lektyre på sengekanten. Ikke noen andre steder heller for den del.
Da hadde vært fint å kunne være anonym. Gjemme meg bak tastaturet og bare synse akkurat så mye jeg ville, uten å bry meg om hvem som ble skviset under hælen på cowboystøvlene mine. Det kan jeg ikke. Ikke når jeg har valgt å gå åpent ut å blogge. Jeg har barn, familie, venner og kolleger. Jeg synes man må være varsom mot å være steil og tverr i sine meninger, dersom de er av en slik karakter at de nærmeste kan føle seg tvunget til å forsvare mine utsagn. Det er fortrinnsvis Vesla jeg tenker på da. Ikke spesielt hyggelig for en 10 åring å få slengt i trynet: “Morra di er faktisk ei skikkelig bitch, for ho si at….” Det er mine meninger, betraktninger og synsinger jeg fronter. Ingen andre skal trenge å forsvare hva jeg mener.
Faktumet er likevel at jeg på den ene siden ønsker jeg å eksponere mine meninger, men jeg har helt “krampe” mot å møte kritikk for det. Ikke for at jeg IKKE står for det jeg skriver eller mener, for DET gjør jeg i aller høyeste grad. Ikke fordi jeg er konflikt-sky, for jeg går ikke av banen for en real meningsutveksling eller debatt. Det kan i såfall min eksmann signere på. Men jeg er redd for å støte noen. Har ikke lyst å skrive noe som kan føles som et sleivspark til noen som ligger nede. Og av og til mener jeg ting som kanskje kan virke urettferdig på noen, men mine preferanser i livet gjør at jeg vurderer andre verdier som viktigere å hensyn ta.
Jeg ser den massive kritikken enkelte bloggere av større kaliber må gå gjennom. Du skal være sterk når det blåser som verst altså. Så kan man gjerne si at det er et valg de har tatt om å eksponere seg selv. Det er også et faktum at jeg har vært en av de største kritikerne til blogger. Det er fordi endel bloggere velger å gå ut med høy fane, og uttale seg om helse, sikkerhet, politikk etc. uten å ha kompetanse, erfaring eller gangsyn. I tillegg velger enkelte å fronte innleggene med at de har formell kompetanse som understøtter deres påstander i innleggene. Det er vanskelig for en menigmann og argumentere mot sexolog Olsen i en sak om sex og samliv. Men poenget er at sexolog ikke er en beskyttet tittel! Også jeg kan titulere meg med det, Jeg må bare finne meg en partner som kan hjelpe meg å oppfriske kunnskapene, eventuelt finne ei håndbok meg gode forklaringer og bilder.
Jeg har tidligere skrevet at jeg fint klarer å snakke meg engasjert helt alene, og det gjorde jeg nå. Best med litt inhale.. exhale..
Vel, blogg er bra som underholdning, men det alene gjør deg ikke til noen eksperter. Nå skal jo det være sagt at det er mye media som fronter disse bloggerne som eksperter inne diverse områder. Ansvaret ligger da på bloggerne, de må da kjenne sin besøkelsestid, og si at nok er nok. Så det å blogge er jammen mer komplisert enn jeg trodde, men jeg lærer det sikkert etterhvert…
