Når et «vi sees» føles som det er endelig

Da har jeg forlatt Snuppa på hybelen, og kommet meg hjem til Vesla igjen. Vesla omfavner virkelig det å være husets enebarn igjen. Hun har tatt hevd på både rommet og klærne som lå igjen etter storesøsteren.

Det var godt å komme hjemme igjen, men det kjennes unektelig som om noe mangler her..

Hybelen til Snuppa var top notch, men totalt umøblert. Det var ens betydende med at vi måtte ut å shoppe inn alt som manglet. Mor har nå master i IKEA’s varesortiment og bachelor i montering. Hvem visste at de trengte så mye på en hybel? Quanta Costa, sier bare jeg!

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Denne helga har mr. Garmin fått kjørt seg! Flere ganger gikk alarmen om usunt stress i kroppen, og det er vel ikke så rart når man har gått rundt på IKEA tre-fire runder!

Snuppa fulgte meg ut da jeg skulle dra, og det var akkurat som det stakk meg i brystet. Det kjennes ut som hun aldri kommer tilbake for å bo i barndomhjemmet. Nå starter hun sin egen løpebane når det gjelder karriere, og ingen vet hvor lenge hun vil studere eller hvor hun får jobb etterpå. Jeg unner henne å få en god utdannelse, være student, ung og leken. Jeg håper hun skaper seg mange vakre minner å ta med seg videre i livet, og at hun tar seg tid til å nyte student-tilværelsen.

Det var så sårt å se at hun har tatt steget bort fra mamma’n sin, selv om det er dette vi som foreldre forbereder de håpefulle på. Selv om vi sa “vi sees”, kjentes det så endelig. Jeg måtte bruke litt tid på å bli komfortabel med tanken på at hun har dratt, så jeg kjørte en stund med klump i halsen og en ekkel følelse i magen. Det var helt til jeg kom på at det er en mindre å vaske klær og rydde etter, og at hun tross alt er godt oppdratt hjemmefra. Da kom jeg til den erkjennelsen at det kommer til å gå strålende med oss begge to.