Kritiske røster..

I det siste har det har vært masse innlegg om bloggere som misbruker barna sine i innleggene, og jeg føler meg på syltynn is. Mesteparten av det jeg blogger om, går jo nettopp på det å ha barn. Det å være mamma’n til Vesla er liksom hoved-essensen i bloggen.

Før jeg begynte å skrive offentlig om livet vårt, måtte jeg gå noen runder med meg selv, og med Vesla, for å spørre henne hva hun tenkte. Hun er så liten at hun faktisk synes det er stas å ha en blogg om seg selv. Likevel er jeg fullstendig klar over at det å skrive en slik type kjapt kan medføre at man kommer i skvis med det som er allment akseptabelt å skrive om. Vær varsom-plakaten bør henge stor og pragende over pc-skjermen når man skriver om barna sine. Det er viktig å ta hensyn til at jenta faktisk er for lita til å selv vurdere om innleggene er upassende.

I et innlegg ble et raseriutbrudd beskrevet, og en av leserne reagerte på at jeg skrev om at barnet var utagerende og sint. Jeg skjønner at for ettertiden så vil man gjerne beskrives som den mest perfekte utgaven av seg selv, men det er uhyre sjelden slik i realiteten. I realiteten har vi som foreldre ofte trefninger med barna våre. Det å oppdra de gjør at vi ofte opplever at barne blir sint, opplever ting som urettferdig, trasser og ønsker å følge egen vilje. Som forelder synes jeg det er omsorgssvikt å la barne få gjøre som det selv ønsker. Barn må lære seg at alt ikke kan bli som de ønsker. Lære seg at verden ikke bare dreier seg om dem og deres behov. Lære seg at vi forventer god folkeskikk. Men sånn er det for alle med barn. Av og til går det ei kule varmt, og når barnet skal argumentere sitt syn ut fra et barns logikk, blir det ganske morsomt å lytte til. 

Men det må aldri herske noen tvil om at jeg elsker min datter, er vanvittig stolt av henne og aldri vil henne noe vondt. Men er det da feil å fortelle om episoder som kanskje ikke ble håndtert korrekt i henhold til barnepsykologene? Fortelle at idyllen slår sprekker nå og da. Fortelle at selv et rolig barn kan gå av hengslene i raseri. Det har forøvrig aldri vært hovedbudskapet mitt. Hovedbudskapet er jo kommunikasjonen når det skjer. Jeg ser det fornøyelige i hennes argumentasjon og kommentarer. Hun vokser jo opp med bare voksne, og det bærer jo samtalene i huset unektelig preg av, og det gir jo mang en latter. 

En annen reaksjon på bloggen, er at jeg også utleverer private sider av meg selv. Det er de som finner det upassende. Ikke at jeg utleverer meg selv, men at jeg gjør det i samme blogg som omhandler min datter og min familie. Ja, kanskje burde de vært adskilt, men totalt sett utgjør vi begge vår liv og vår familie. Jeg er en del av min familie, og i aller høyeste grad en vesentlig bestand del i mitt eget liv.

Jeg er bare glad jeg ikke er en “topp-blogger”. Da hadde jeg vel vært pisket og måtte gått kanossagang i samfunnet. For jeg kan være altfor frittalende til tider. Vel, jeg skal være varsom. Jeg skal forsøke å ikke tråkke på Veslas tær. Likevel må jeg være så ærlig å si at jeg liker ærlige fremstillinger. Nei, vi lever ikke helt som alle andre, men vi lever vårt liv og det liker jeg å blogge om.

Når det gjelder kritikk, er jeg nok like hårsår som alle andre, men forsøker etter beste evne å speile kritikken og vurdere om den er noe jeg bør ta til etterretning eller bare godta som at man har forskjellig syn på ting. Men helt klart, kritikk er jo med på å utvikle meg for da må jeg reflektere over om det er sider ved en sak jeg har oversett eller ikke har forstått viktigheten av. Jeg forsøker å være konstruktiv, men det betyr ikke at jeg fikser det bestandig. Det er ganger der jeg kommer med surt oppgulp jeg og, men håper ikke det er majoriteten av det jeg lirer av meg.

Jeg elsker dette bildet… <3