Det kom et vræl av en annen dimensjon fra Vesla. Hun var ikke kommet inn, men volumet på vrælet utenfra, sendte umiddelbare smerter rett inn i lillehjernen på meg.
“Herregud! Nå har hun skadet seg alvorlig!” tenkte jeg. Papirer fløy i alle retninger da jeg sprang opp fra sofaen og ut i gangen for å se hvor alvorlig det kunne være. Måtte jeg ringe 113 eller 112 ? Hadde jeg tid til å ringe etter ambulanse eller måtte jeg gi henne livreddende førstehjelp på trappa?
Jenta skreik så hun var blå på leppene, tårene trillet og hun var hysterisk. “Ka e det?” Jeg nærmest brølte til ungen. Adrenalin og puls jobbet for fullt i meg nå. Vesla hikstet noe mellom hylingen, men jeg forstod ikke hva hun sa. Jeg begynte å bli redd, og jeg remjet enda en gang: “KA E DET???” Akkurat som det at jeg skrudde opp volumet mitt, skulle få henne til å roe seg ned. Hun stotret noe før hun satte i et nytt vræl. “MEN HERREGUD DA! HVA ER DET SOM HAR SKJEDD??” At hun ikke var livstruende skadd skjønte jeg jo ut fra volumet på henne, så jeg begynte å få kontroll på pulsen. Jeg skjønte bare at noen hadde flydd på henne, og bukseknærne var skitne. Hvem pokker flyr på en tynn spinkel 10 åring?? Jeg var klar til å tilkalle pansertroppen (les:storebrødrene)
Ikke helvete om min datter skal være punching ball for noen bøller! Jeg måtte bare få mitt hysteriske pikebarn rolig så jeg fant ut hvilken pøbel som skulle få høre ei ramsalt regle fra værran ut i havgapet. Den som bøller med ungen min skal ikke tro at han kan gjøre det ustraffet!
Remjingen begynte å avta så jeg sa så rolig jeg kunne, at hun måtte puste litt med magen og fortelle om hun hadde slått seg. Himmel! Skulle tro jeg ikke har hatt barn før, for tåkeluren slo til for fullt igjen når hun ante konturene av noe som minnet om sympati. Jeg ante da at omfanget av skadene var minimale, men ungen var ikke mindre hysterisk av den grunn. “MAMMA! Æ E SÅÅÅÅ REDD!”
Nå fikk jeg en skikkelig klump i magen, for hva i helvete var hun blitt utsatt for? Vil ikke engang gjengi alle tankene som raste gjennom hodet på meg. Jeg satte meg på kne foran henne og ba henne roe seg ned og fortelle hva som hadde hendt. Hele jenta skalv. “Det va måkan!” Jeg skjønte at jeg ikke skjønte noen ting, og spurte hva hun mente. “Det va måkan som fløy på mæ, også tippa æ på sykkel’n. De har fått unga! MAMMAAAAAA, Æ E SÅ REDD!!!” Lufta gikk liksom litt ut av meg, og hva skal man si når man nesten har kalt inn anti-terror politi og sivilforsvaret, annet enn: “Godt du hadde på dæ hjelm da!” Burde selvsagt skjønt det var feil svar, for vrælet steg til cresendo før hun vrengte av seg: “KA E DU FOR EI MOR EGENTLIG?”
Så nå har hun forlangt at vi skal gå måke-vakt for henne, og i år som i fjor, er paraplyen funnet frem sånn at de ikke får ta et stage-dive ned på henne. Jævla kamikaze-måker! Jeg sier som Odd Børresen: “Jeg hater måker”.
