Avhengighet kan være en sykdom. Det er ingen sykdom der noen kommer på sykebesøk med blomster, eller en konfekteske til oppmuntring. Det er sykdommen som pårørende ofte forsøker å skjule så godt de kan. Avhengigheten kan være årsaken til at hele familier isoleres og ekskluderes fra andre sosiale miljø i samfunnet. Hvor mange har ikke tenkt at noen familier er rare og atypiske, og best å holde seg unna? Det rare er at dårlige miljø lettere aksepterer alle typer mennesker, mens det er mye mer vanskelig å bli medlem av det gode selskap.
I en familie med fremskreden avhengighet, blir det ofte mye støy. Konfliktnivået er ofte høyt. Det er ikke sikkert det skinner gjennom fasaden, men det er sjelden harmoni i hjemmet. Bak lukkede dører kan det være en dysfunksjonell familie i full oppløsning.
Mange tenker at avhengighet er en karakterbrist. Det rammer bare de med dårlig viljestyrke. De som er svake og samfunnets tapere. Men er det så enkelt at man bare kan ta seg selv i nakken og bestemme seg for at nok er nok og nå skal jeg slutte å være avhengig?
Hva er egentlig avhengighet og hva er grunnen til at det er så vanedannende?
Det som gir oss en god følelse ønsker vi å gjenta, og det kan tillegges en særskilt betydning for det enkelte individ. Man ønsker seg mer av det man nettopp har fått. Denne mekanismen regnes for å være sentral for menneskers overlevelsesevne og for utvikling av avhengighet. Det er mange forskjellige former for avhengighet. Mange av disse er direkte skadelige. Det være seg spill, mat, sex og/eller rus.
Jeg tror at avhengighet er en kompleks og sammensatt problemstilling. Det er ofte ikke en enkel årsak, men mange faktorer som påvirker og går i hverandre. Mange flykter fra en vanskelig virkelighet som er stygg og brutal. Avhengighetens slør er det eneste som kan gi lindring og pause til alle de tingene som er så vanskelige å håndtere.
Jeg har levd med avhengighet tett innpå meg i en lang periode av livet mitt. Jeg vet ikke egentlig når det startet, heller ikke når jeg egentlig ble klar over det. Det kjentes ut som det dukket opp over natten, men jeg tror det snek seg inn ubemerket av hverdagslivets krav.
Først trodde jeg faktisk at jeg kunne gjøre en forskjell. Trodde at dersom jeg bare la til rette for det, så kunne jeg løse utfordringene. Jeg kunne være løsningen.
Jeg løste ingenting! Jeg ble en del av problemet. Jeg dekket over og ordnet opp slik at alt så tilsynelatende fint ut på overflaten. Jeg kunne takle det. Jeg var jo voksen!
Det gikk bra en liten stund.
Ringene i vannet ble for mange og for store for min del. Det kom til det punktet der jeg ikke maktet å håndtere det mer. Det ble for mye og for vanskelig. Til slutt holdt hele familien på å gå opp i limingen, og jeg måtte gi opp.
Jeg var så utrolig sliten.
Det var ikke et enkelt valg, for jeg trodde oppriktig på at det kunne gå bra. Derfor var fallhøyden så stor, og skuffelsen over meg selv var enda større. Det gjør likevel at jeg har lært min lekse. Jeg har lært at man ikke kan forandre andre mennesker. Hvis noen skal forandre noe ved seg selv, må det være noe de selv ønsker, ikke fordi noen andre ønsker det. Mange pårørende går i den fellen og stiller ultimatum. Det fungerer sjelden i lengden, og skuffelsen blir bare enda større.
Been there, done that!
Hvis du trenger hjelp eller noen å snakke med, kan du kontakte hjemmeside til Hjelpelinjen, eller ringe dem på tlf. 800 800 40.
Det er viktig det du skriver om at vi ikke kan forandre andre mennesker. Vi kan håpe på en forandring, men vi kan ikke tvinge den fram 🥰
Tror all forandring må komme innenfra en selv 😍