Det er en så herlig kveld, at jeg må ha splittet personlighet for å kunne nyte max! Jeg og meg har en nydelig stund uten bekymring for barn, barnebarn eller hunder. Det er så utrolig deilig, og må bare nytes!

Jeg dro tidlig på flyplassen, lokket av lysten på et glass hvitvin før flyturen. Lille Storebror kjørte mamma’n sin før han dro hjem til barnehjemmet for å være Daisy-vakt i helgen. Tror han koser seg med den lille pelsklingen. Hun koser masse med han i hvertfall.

Noen timer hvor jeg kan være voksen-Heidi er alltid kjærkommen. Det å bare være sin egen person er fantastisk. Det er ikke for mange av de ennå. Misforstå meg rett, det er et privilegium å få være en mamma ungene vil ha i livet sitt, men siste 12 årene har jeg gjort dette alene. Det har ikke vært like kult bestandig, men av og til blir det bare sånn.

Nu vel, jeg skal ikke bruke tiden på melankolske tanker. Det kommer ikke noe godt ut av det i kveld, og jeg har masse annet å la tankene mine kretse om.

Jeg har fått tid til å lese nyheter, ledd litt av morsomme papegøye-videoer, og bare betraktet de som skulle ut å reise. Noen ser utrolig slitne ut, andre oppspilt, mens andre bare ser ut til å kjede seg, kanskje litt lei av å vente? Tro om de reiser til noe, eller de reiser fra noe? Ville de ta denne reisen, eller måtte de?

Jeg har ikke med meg bok eller håndarbeid. Ganske urutinert spør du meg, men tida løp i fra meg. Jeg var så opptatt av å gjøre ingenting! Da må jeg sitte å spinne opp historier fra mitt eget hode. Det blir som regel både drama, snørr og tårer, og et aldri så lite mord i ny og ne, når jeg lar fantasien løpe løpsk.

Nå er jeg på flybussen på vei inn mot Trondheim, bare en liten stund til jeg treffer Snuppa og Monty som skal møte meg, så skal vi gå hjem til Svigersønn. Det gledes så masse, og kanskje får vi til et ulite «bloggtreff» også!

Herlighet for et spetakkel det har vært nå på morgenen. Vesla er klar for en ny konkurranse helg, og denne gangen håper hun å gjøre det bedre enn forrige. Hun er klar til å sloss mot seg selv og forrige rundes poengsum. Realitetsorienteringen hun tok med seg selv fungerte, og nå er hun så skjerpet som hun bør være. Det betyr ikke at hun er noe mindre grinete enn det hun bruker å være, bare at hun er mer fokusert på sterke armer, strake armer, point, og strekk! Jeg håper virkelig hun får reist kjerringa for seg selv!

Det har vært et broket år for henne så langt. Hun har hatt en solid motbakke å gå, men poenget er at hun går den selv. Skritt for skritt. Alt privat drama, skader, tonnevis med skolearbeid, skvis mellom drill og lekser har gjort sitt. Når forrige konkurranse gikk skitt, tørket hun tårene og bestemte seg for å gjøre det bedre denne gang.  Jeg håper hun lykkes, for jeg vil hun skal få med seg at god innsats og godt forarbeid betyr noe og gir frukter.

Og nå er helga her!

Jeg gikk helt bananas når det kom til draktene hennes denne runden. De ble helt nydelig!!! Det er ikke ofte jeg sier det når det kommer til min evne til å jazze opp med glitter og stasj, men fytti katta altså! Jeg kan når jeg vil. Det skal sies, det var Vesla og meg i fellesskap.

Vesla reiser i ettermiddag sammen med noen venninner, og jeg følger etter i kveld. Da skal jeg gjøre bartebyen utrygg. Neida, skal ikke det, men jeg skal møte Snuppa og campe hos henne og kjæresten. Det blir bra! Jeg har ikke sett henne siden jul. Heller ikke pels-prinsen! Jeg er så spent på reaksjonen hans når jeg kommer. Denne helga gleder jeg meg virkelig til! Bartebyen, se opp! Nå kommer jeg!

Ny dag, nye muligheter til å starte på ytterligere et nytt prosjekt. Å starte opp noe nytt er det morsomste jeg vet, og når kreativiteten får boble fritt kan jeg ta helt av! Man må våge å drømme stort, og man må satse litt for å vinne!

Nå er det bare noen dager igjen til kåringen av årets museum. De fleste er optimistisk, men jeg er vel ikke helt troa på at vi vinner. Ikke for at vi står tilbake for noen, men fordi vi er så mye mindre enn de andre finalistene. Men hvor kult hadde ikke det vært da? Bittelille Jektefartsmuseet hadde vunnet mot alle odds? Selve museet er en perle i seg selv. Det ligger helt vakkert i fjæra og skuer mot Børvasstindan.  Utstillingen er liten, smakfull og bygget opp rundt konseptet at du skal få museum gjennom alle sansene. Du kan høre og se, men også lukte og føle, i tillegg til at du kan gjøre. Siste sansen er smak, og i Vengen Skafferi får du utfordret din kulinariske gane. Konseptet er enkelt men genialt. Ved hjelp av tradisjonelle råvarer fra Jektefarten har kokkene satt sammen en moderne meny som stadig blir nevnt i rosende ordelag.

Anyways, om vi vinner eller ikke vinner spiller egentlig ingen rolle, det viktige er å jobbe videre uansett hva som skjer, og da kan man la kreativiteten blomstre for fullt! Håper bare noen kan sette på bremsene så jeg ikke setter i gang noe jeg ikke evner å gjennomføre.

Da kan jeg konstatere nettopp som Ivar Aasen skrev så godt, «Til lags at alle kan ingen gjera» Jeg nikker gjenkjennende til ordene hans og grubler litt her jeg sitter.

Den rosenrøde idyllen i Blogglandia har slått store sprekker, og mye gruff er kommet for dagen. Jeg underholdes langt på vei av dette, men jeg har en greie som jeg ikke liker. Det er når noen angriper på personnivå. Da blir jeg ganske jentesur og grinete, og har behov for å si fra at det ikke er greit. So far so Good.

Men jeg liker heller ikke når jeg skjønner at mine innlegg og kommentarfelt blir brukt til  å rakke ned på konkrete mennesker. Det er hvertfall ikke greit! Dessverre fikk jeg ikke helt tråden i det hele før lenge etterpå, og da først skjønte jeg at det var myntet på et menneske jeg liker og respekterer.

Jeg ble skuffet over meg selv, men lyn forbannet for at noen velger å bruke min lille arena for å spre galle om andre. NEI! DET GODTAR JEG IKKE! På min lille fredede flekk i Blogglandia er det åpent for meningsutveksling så mye som orkes, under forutsetning at det er sak og ikke personangrep som forekommer.

 

 

 

 

Om man sier fra om noe man er uenig i, og er veldig tydelig på hva man mener, betyr ikke det at man er uenige om alt, eller misliker noen av den grunn.

Jeg har ingen problemer med å skille sak og person. Om jeg er uenig med noen, kan jeg likevel føle empati med samme mennesket, og jeg kan finne mennesket morsom og underholdende. Det ene utelukker ikke det andre.

God onsdag til alle sammen!

 

 

Du har nok sikkert vært vitne til det på digitale plattformer, du også. Provoserende innlegg man egentlig blir så forarget over at man har lyst å hamre løs på tastaturet og servere et sviende svar tilbake. Ofte velger jeg å la være å la meg provosere eller kommentere, for mitt eget beste.
Det er så jeg kjenner pulsen øke, blodet nærme seg kokepunktet, hornene sprette ut i panna, neglene bli lange og kvasse. og huggtennene bli godt synlige.

For Guds skyld! Jeg må ikke begynne å kommentere. Jeg vet jeg aldri kan vinne en diskusjon som bunner i en skikkelig urimelighet. De som skriver er låst i sin egen illusjon av virkeligheten.

Jeg leste et innlegg om voldshandlingene mellom Israel og Gaza her om dagen, der en tok til orde for å sitat: “Slakte faenskapet” på en av sidene. Farvel til alt som heter humanitet. Vi bare slakter dem. Utsagnet var så smakløst og ekkelt at jeg bare måtte rapportere det inn, og det er ikke ofte jeg gjør. Jeg hadde bra lyst å svare tilbake, men skjønner at det bare hadde vært å skvette vann på gåsa. Det hadde bare gitt vedkommende mer publisitet og ført til mere usmakelige skriverier, men det holdt hardt. Hva får folk til å skrive slikt ondsinnet møkk?

Jeg er åpen for at det finnes mange sider av en sak, og alle må få ha sine sannheter selv om jeg nødvendigvis ikke er enig i dem. Så kommer argumenter som bygger på alvorlig bristende forutsetninger eller direkte subjektive synsinger uten rot i virkeligheten, og det blir behandlet det som om det er en vedtatt allmenn sannhet. Det er noe som virkelig får meg til å ha lyst å gripe til tastaturet, men det er ikke vits!

Er jeg dum nok til å synke på deres nivå å begynne å diskutere på deres premisser har jeg tapt diskusjonen. De vil slå meg på erfaring!

Noe må man bare forbigå i stillhet, men det holder hardt!

11:00

Åhhhh! Det holder hardt å sitte inne å jobbe når det er så vakkert utenfor vinduene. Klar blå himmel, vindstille og gnistrende sol. Da er det lett å henfalle til dagdrømming og å lengte etter å gå ut. Ikke for det, jeg kunne gjort det for nå har jeg lunsj, men jeg har altformange oppgaver å prokrastinere, til å ha tid å gå ut.

13:42

Akutt behov for kaffe! Har kranglet med leverandører hele dagen. Kan de ikke bare skru ned prisene og gjøre meg fornøyd? Dagen blir så mye bedre for alle parter om de gjør det! Kaffeeeeeeee…..

15:52

Pokker! For sein hjem fra jobb igjen! Enn at jeg alltid er sein hjem fra jobb? Jaja.. jeg rekker sikkert å lage middag!

16.46

Endelig hjemme! Nå skal jeg ha total avslapping.. tror jeg.. Først må jeg lage middag, lufte hunden og rydde litt.

Skal si det skjer mye på jobb om dagen, og det har lite med at vi ble nominert til årets museum å gjøre. Det er selvsagt en ære i seg selv, men nå er det forberedelser til årets sesong som står for tur.

For min del skal jeg forsøke å få oversikt over seks museums anlegg og en drøss med medarbeidere, men jeg trøster meg med at alle er rågode på å ferdigstille det de skal. Det er likevel kaotisk i hodet mitt rett og slett! Det blir ikke bedre når jeg bobler over med idéer som kommer på toppen av allerede fastlagte planer.

Anyways! Jeg har fått en original Bunny i posten i dag, med et koselig brev i tillegg. Heldige meg!

Den var bare skjønn!
Tusen takk til tusenkunstneren Bunny. Den vil bli hengt opp ganske snart! Vi skulle definitivt hatt et Bunny-galleri som viste alle samlet! Det hadde vært stilig.

Jeg har også et ganske skjult kreativt gen, og ser ofte for meg ting jeg vil lage. Så kjøper jeg det jeg trenger, men må bare innse at utførelsen sjelden står i stil med forventningene. Sånn er det når troen på egen evner er lang fra realiteten. Jeg har friskt i minne mitt siste maleri, det ble ikke offentliggjort for det var bare søl, også husker jeg drakten til Vesla som skulle symbolisere kaoset vi utsetter jordkloden for. Den representerte i hvert fall kaos!
Nå har jeg igjen bestemt meg for å ta frem den eminente kreativiteten. På nettet handlet jeg inn det jeg trenger til den neste solo draken til Vesla. Hun skal bli godt synlig om ikke annet, med masse gull og glitter. Denne gangen akter jeg å få mamma til å hjelpe meg, for jeg ser ikke for meg at det blir så bra hvis jeg skal gjøre det alene. Til det tar jeg altfor mange snarveier og får gjerne mange merkelige resultater.

Det aller beste ved det hele er at den ikke skal være ferdig før til jul, og jeg har kjøpt inn ekstra stoff og glitter, rett og slett for å være på den sikre siden. Jeg kjenner meg selv, og vet jeg ikke kan følge en oppskrift uten å begynne å improvisere. Da er det best å være skodd for noen feilskjær, for de kommer garantert!

Stakkars mamma! Hun skal bli bra frustrert over meg før jeg blir ferdig! Det beste ved det hele er at hun ikke vet om det engang, jeg har ikke spurt henne ennå, men hvordan kan hun si nei når hun vet hvor ille det blir uten hennes hjelp? Dette har VI ikke gjort før, så det klarer HUN helt sikkert!

 

For ei helg! Her snakker vi nesten komatøs avslapping på undertegnede. Ei stund måtte jeg rett og slett sjekke om jeg hadde puls, for det var så rolig. Det var heldigvis liv!

Vesla dro på konsert i går kveld, og da bruker jeg å være i alarmberedskap, men selv da hadde jeg knapt puls økning. Nå kan det ha en sammenheng med at jeg var trygg på at hun kom til å følge spillereglene til punkt og prikke, for i går skjønte hun at tillit bygges ved at man holder seg til avtaler som er gjort. Deilig når alt går på skinner.

Avslutningen av dagen derimot, det ga puls og gledesrus. Glimt slo Lillestrøm 0-5, og hadde noen perler av noen mål! Da var det en solid økning i pulsen! Må bare si at Glimt har et sinnsykt spennende lag nå. Jeg gleder meg masse til kampene fremover.

Snakk om deilig avslutning på helga. NÅ er jeg klar for en ny uke. Bare bring it on!

Hurra for oss! Vi er nominert som en av tre museer til årets museum med Jektefartsmuseet! Nå er det julaften, bursdag og 17.mai på én gang!

Jektefartsmuseet åpnet dørene sine for snart fem år siden, og ett og et halvt år var det mitt hovedfokus på jobb, og det eneste jeg pustet og levde i. Det var altoppslukende! Nå er jeg tilbake der igjen, men denne gangen bare for en kortere periode. Likevel er det ikke mindre stas med en slik nominasjon.

Årets Museum er en nasjonal museumspris som deles ut årlig i forbindelse med Det nasjonale museumsmøtet. Formålet med prisen er å anerkjenne godt museumsarbeid, samt inspirere andre museer til innovativ og nyskapende virksomhet av høy kvalitet.

Det er sinnsykt artig å være en del av dette, og jeg er så stolt av alle de dyktige kollegene mine, og ikke minst den fantastiske jobben de gjør! De er magiske, og får til så mye morsomt!

Så nå skal vi bare nyte nominasjonen og la hele Norge få øynene opp over hvor sinnsykt kule vi er!! 🇳🇴🇳🇴🇳🇴