Jeg liker å synge. Skråler for full hals enten det er i dusjen, på fest, foran publikum eller alene. Jeg kjenner stemmen min. Jeg vet hvor den har sin styrke og hvor den brekker. Jeg vet når jeg må bruke støtte og jeg vet når jeg må puste. Jeg vet hvilken genere som passer og hvilken som ikke gjør det. Det er ikke alltid vakkert, det er ikke alltid klokkerent, men det er min stemme. Olga Marie Mikalsen, en sopran med en spesiell stemme, ble kjent for sin tolkning av sangperler, sa i et intervju at om man synger godt eller dårlig spiller det ingen rolle så lenge man synger. Hun hadde funnet sin stemme.

Men hvordan er min skriftlige stemme? Er den tynn og pipete eller mørk og kraftig? Hvordan vet jeg om stemmen bærer eller brekker? Selv om jeg skriver om mye forskjellig, tror jeg at jeg har noen genere som passer bedre for meg enn andre, men når det kommer til å skrive, er jeg ikke alltid like sikker. Klarer jeg å formidle det jeg ønsker å si. Klarer jeg å få leserne til å le, bli harm og forbannet, eller føle det jeg forsøker å få de til å føle? Den største skrekken er at det skal bli stygt. At jeg skal støte noen utilsiktet med det jeg skriver. At noen skal bli såret og lei seg, og ikke minst, at jeg skal fremme noe som er direkte skadelig. Jeg vil ta ansvar for det jeg skriver, men klarer jeg det hele tiden?

Så hvordan kan jeg finne min stemme? Hvordan kan jeg bli trygg på hva den kan bære? Jeg tror jeg overfører Olga Marie Mikalsens utsagn om sang. Om jeg skriver bra eller dårlig spiller ingen rolle, jeg bruker min skriftlige stemme og uttrykker det som er rett for meg. Kanskje er ikke min stemme ferdigutviklet ennå, men jeg er på vei..

 

I vår familie finnes det ingen dramaqueens. Ikke i hele tatt! Unntatt av og til, men det er ikke ofte. Ja, unntatt når Snuppa driver idrett da. DA har vi ei lita dramaqueen i huset!

Processed with VSCO with l6 preset

Enten det er håndball eller fotball så skader den ungen seg på de mest finurlige visene. Hun har etter eget utsagn hatt lårhalsbrudd, knekt flere ribbein, knust knærne og har hatt tarmslyng! Vi andre kaller det stort sett gangsperre. I dag kom hun hjem og påstod hun at hun hadde fått sepsis. Var jeg egentlig klar over at hun kunne dødd!?

Jeg er jo vant til at hun kommer hjem med verdenskartet på kroppen i form av blåflekker, men dette var jo litt mer spesielt, så jeg ville gjerne vite hva hun hadde gjort. Jo, hun hadde altså hatt keepertrening og slengt seg. Alt ved det normale med andre ord.

Snuppa HAR skadet seg mye på ordentlig også, men da syter hun aldri. Hun har hatt benbrudd, armbrudd, hjernerystelse, sårskader og det som ellers er mulig.

På en håndballkamp fikk jeg den helt store skrekken. Hun var litt høyere enn de fleste, spilte bekk og gikk på hoppskudd. Hun hadde såpass spenst at når hun hoppet opp ble det en markant høydeforskjell på henne og forsvarsspilleren.  Forsvarsspilleren satte to strake hender i ryggen på Snuppa, og dermed fikk hun et dytt rett i korsryggen. Som i sakte film så jeg henne falle bakover i luften før hun smalt rett i betongen og ble liggende urørlig og helt stille.
Jeg frøys til på tribunen, og jeg skjønte at det kunne være fatalt. Alle skjønte at det var alvorlig. Det var ikke en lyd i hallen og det kjentes ut som hvert sekund varte i flere minutter. Hun fikk åpenbart ikke puste! Hadde hun bare slått pusten ut av seg, eller hadde hun svelget tunga? Hva med nakken og hodet? Noen vred henne over på siden, og så kom skriket…

Sjelden har jeg vært så glad for å høre noen gråte som da. Jeg holdt på å sette i griningen selv. Jeg var så usigelig lettet. Det var sikkert ikke en like dramatisk opplevelse for andre som var i hallen, som det var for meg, men jeg var vettskremt.

Så når Snuppa nå kommer hjem og sutrer over at hun har fått sepsis på låret, sender jeg en varm tanke til den som holder ei hånd over den ungen og tenker takk og pris for at alt er ved det normale. Til henne hever jeg bare på øyenbrynet og sier tørt: «Slutt å syt. Man skal kjenn at man lev!

Akkurat nå smiler livet. Det er deilig. Dagene er på det jevne, og mye går av seg selv.

Det gjør ikke alltid det. Av og til kommer det en dårlig dag der jeg er både tverr, grinete og lei meg. Det er de dagene man bare ønsker skulle vært over nesten før de får begynt. Ofte blir jeg lei meg fordi jeg er tverr og grinete, og jeg blir tverr og grinete fordi det er noe jeg går å grubler på, som ikke er så enkelt der og da.

Trøsten er at alle har det sånn. Livet kommer ikke med bare rosenrøde dager til noen. Livet vet å servere oss alle litt sitroner i blant. Vanligvis har jeg litt sukker på lur, og får laget litt lemonade, men så skjer det at det er fritt for sukker, og dagen blir ikke sånn som jeg vil. Da er det at jeg blir tverr og lei.

Jeg har en avtale med meg selv. Jeg har lov å bruke inntil 30 minutter på selvmedlidenhet, så er det nok. Da må jeg snu på problemstillingen og tenke hva jeg kan gjøre for at det skal bli bedre. Jeg er heldig som har en sånn avtale med ei som setter på nedtelling på klokka. Kun 30 minutter! Da slipper jeg å bruke så mye tid på å føle meg nedstemt og trist.

Det som har gjort meg trist er fortsatt trist, men jeg kan ikke bruke verdifull tid på å dvele for lenge. Da mister jeg jo tid som jeg skal bruke på å ha det bra. Det er jo det jeg liker aller best.
Når man er så gammel som meg, gjør man seg jo noen erfaringer også. En av de er å se tilbake på når jeg var lei meg, og innse at det gikk jo bra, eller i så fall gikk det over. Da tenker jeg ofte at det var bortkastet tid å være så lei seg.

Det er viktig å kjenne på følelsene sine, og akseptere at man ikke har det bra hele tiden, men man må passe seg så man ikke fokuserer bare på det som er tungt i livet, for da blir det ikke noe lettere.

Hvorfor jeg grunner på det nå som livet er så bra? Jeg har akkurat tenkt tilbake på noe som gjorde meg ganske opprørt for noen uker siden, og innser at jeg bare burde ristet det av meg der og da og ikke brukt tid på det. Det var ikke verdt å kaste bort 30 minutter på noe så trivielt som jeg rett og slett ikke hadde giddet å bruke en kalori på i dag. Å være trist og lei er lov, men jeg kan ikke bare sitte å degge for de tunge tankene. Jeg har jo et liv å leve.

Trenger du noen å prate med?

Hjelpetelefonen er Mental Helses gratis døgnåpne telefontjeneste for alle som trenger noen å snakke med.

Telefon er åpen hele døgnet, alle dager, året rundt.

 

Blåmandag i sikte?

Mimmi har hatt date med Drømmemannen. Eller Lille Gull som han også blir kalt. Lille Gull er nå tre og et halvt år, og i høyeste grad mottakelig for påvirkning. Han har fått leke-verktøy, og Mimmi lærte han å spørre om noen hadde en skrue løs, og om han kunne feste den.

Han skulle fikse skruen på Mimmi, og bemerket at Mimmi ikke hadde blått hår. Hvordan var det mulig? Lille Gull og mammaen bestemte seg for å rette opp i galskapen. Hun kunne jo ikke være så kjedelig på håret!

Mimmi lot selvsagt Lille Gull ordne sveisen, og blått ble det. Det var heldigvis farge som kunne vaskes ut. Lille Gull var veldig fornøyd. Mammaen hans var noe lattermild da hun sa hun var spent på om jeg kom til å få fargen ut av håret.

Selvsagt kom fargen til å gå ut av håret. Skulle den ikke det? Det var jo bare spray! Joda, sa mammaen. Det var spray, men den kunne være litt vrien å vaske ut. Særlig i blondt hår.

Etter fire hårvask kan jeg konstatere at fargespray lar seg vaske ut av håret, men det tar tid. Faren for en blåmandag er dermed avblåst, men tenker Lille Gull skal få ordne mammaen sitt hår neste gang, for til og med ørene på Mimmi var blåe!

P

I går var jeg først og fremst mamma. Siden jeg var borte noen dager, hadde jeg behov for å bøte litt på dårlig samvittighet. Vanligvis har jeg ikke dårlig samvittighet for å reise i jobben, men med Vesla små slagen, Snuppa lysten på student livet, Storesøster som måtte forbarme seg over lillesøsteren, så kjente jeg meg overhode ikke som mother of the year.

Det er så fint å endelig kjenne at verden begynner å bli normal igjen. Eller kanskje ikke helt normal, men nesten. Norge åpnet jo opp i går. Det betyr at mamma’n kan ta del i livet til kidsa igjen sånn som før.

Vesla dro i klatrehallen for de feiret også gjenåpningen av Norge. Egentlig er det litt rart  at hun liker å klatre, for det er ikke noe noen andre av vennene hennes bruker å gjøre, men hun liker altså å klatre opp og dingle i veggen.
Hver sine lyster, tenker jeg.


Hun er allsidig den ungen min. Alt fra klatring, sport, sang og masse former for dans. Det er ikke grenser for hva hun har lyst å prøve seg på. Jeg tenker jeg er privilegert som har en unge som vil være med på så mye forskjellig.

Snuppa derimot var på jobb på dagen, etterfulgt av fotballkamp. Man slutter altså aldri å være supporter mamma. Uansett hvor gamle ungene blir. Heldigvis. Det gikk ikke helt veien for damene i dag, men mamma-hjertet svulmet likevel.

Jeg vet hvor jeg bor, så det var bare å finne frem ullundertøy, turklær, lue og votter. Skal man kose seg på fotballkamp, er det om å gjøre å ikke fryse.  Det slapp jeg. Det var ei snill stund, selv om det ble tap.

At Norge åpner opp betyr at jeg kan være tilstede i ungenes liv sånn som før. Familien kan være samlet. Vi kan feire familiejul igjen. Jeg kan ha middagsgjester uten å måle opp en meter mellom gjestene. Jeg skal gå på besøk! Herlighet så deilig!
Men jeg skal ikke ut på byen ennå. Jeg skal ikke oppsøke folkemengder unødvendig. Det er tross alt en pandemi fortsatt. Vi skal ikke kimse av det, men jeg nyter at jeg endelig kan oppleve ungenes liv uten at det er digitalt. Det betyr å fryse på fotballkamper, kjede meg mens de trener eller øver, tørke mamma-tårer når de presterer og være der de er.

Takk for innsatsen alle sammen, vi har stått på gjennom pandemien. Det verste er forhåpentligvis over, men husk å ikke ta unødige sjanser. Sprit og håndvask trenger vi ikke slutte med. Det er en god vane som gjerne kan bli værende. Så håper jeg vi snart kan se på pandemien som et tilbakelagt stadium.

Samfunnet er åpnet opp, så nå er mor tilbake til reisevirksomhet. Første tur var til vakre Svolvær og Kabelvåg. Mor nyter som alltid når hun kan forlate hjemmets lune rede og oppsøke nye eventyr, spesielt når hun vet at Snuppa passer Vesla, og regjerer i heimen.

I Svolvær ble det tid til en bitteliten sightseeing og en kaffe på utekafé før vi dro videre. Hva er vel bedre enn å vandre langs kaikanten og nyte stunden? Særlig når sola faktisk ennå varmet litt.
Etterpå bar det til Kabelvåg, og Nyvågar rorbusenter. Det var en flott plass, og dit vil jeg dra tilbake med jentene.

Det var en nydelig avslutning på en flott og innholdsrik dag, og den ble avløst av en kveld med koselig middag med masse flotte mennesker.

Jentene ja…

I hjemmet stod det ikke like godt til. Vesla var fortsatt preget av vaksinering, og Snuppa hadde lyst å ta del i studentlivet by night. Heldigvis var Storesøster moderator og passet Vesla mens Snuppa fikk noen edruelige timer med studie-jentene. Ikke en full-god løsning for Snuppa, men sånn ble det denne gangen.

Det var ikke like stas å være husmorvikar denne gangen, og mammaen fikk det servert i klare ordelag.

Da jeg kom hjem hadde husmorvikaren forlatt huset for å dra på jobb, men Vesla var hjemme. Det så ut som det hadde ordnet seg til det beste til slutt.

Jeg har definitivt en noe avslappet holdning til klær og design. Tar på meg akkurat det jeg føler for der og da. Det betyr ikke at stil og profil alltid er like heldig, men sånn er det av og til. For det meste går det bra. Så er det ett og annet skivebom, det kan være at toppen er for kort og livet på buksa er for lav, og vipps så er velstands-magen til offentlig beskuelse. Det var ikke tilsiktet, men shit happends. Jeg trenger heldigvis ikke bekymre meg for at noen legger dette ut på SoMe og kommenterer det.

Farmen-Vilde ble sett på rød løper med ny samboer, og det ble dekket av VGTV. Det var ikke at samboer ble avslørt som var viktig, men attributtene til Vilde. Kommentarfeltet kokte på sosiale media, og dommen var hard og nådeløs. Kjolen var for vovet, og ga rom for at det vistes mye hud. Puppene var kjøpte, og det var ikke videre populært å vise frem. I følge kommentarene var det vulgært og smakløst. Her var det mange troll ute å gikk, og ikke snakk om å vise respekt eller normal folkeskikk. Vilde var fritt vilt! Hun skulle slaktes!

I sommer var det også store oppslag på sosial media og nyheter, fordi Maria ble nektet servering på en restaurant i Trysil. Offisielt var det fordi hun hadde kort shorts og topp på. Maria mente dette skyltes at hun ikke så ut som noen sylfide, og hun ble lei seg og følte seg ydmyket. Igjen kokte kommentarfeltene over. Det var uforbeholdent støtte til Maria. Ingen hadde da noe med hvordan hun gikk kledd, og tenk at noen skulle bli utsatt for noe så ille! Det var utrolig fint å se at det ble slått en beskyttende ring rundt Maria.

Men jeg sitter å undrer meg over hvorfor det er greit å behandle Vilde på en slik nedsettende måte?

Hva gjør at det er greit å hetse Vilde, når vi tar fullstendig avstand fra behandlingen Maria fikk? Hvorfor ble Vilde fritt vilt? Er det fordi hun er lekker og veldreid og har pyntet litt på attributtene? (Ja, hvis hun faktisk har det da, for det vet jeg egentlig ikke!) Selv om Vilde er en reality-kjendis, betyr ikke det at hun ikke har krav på å bli møtt med normal folkeskikk. Jeg er fly forbanna på hennes vegne. Hvordan våger folk å oppføre seg fullstendig som neandertalere og fortsatt forvente å bli tatt seriøst?

Jeg tenker folk må få gå kledd akkurat som de vil. Hvem pokker er jeg eller du til å kritisere hvordan andre skal gå kledd? Jeg trenger ikke å synes det er estetisk vakkert, men så lenge vedkommende selv synes det er fint, så skal jeg holde mine meninger for meg selv. Jeg synes det var direkte flaut å lese kommentarene, og var hoderystet over at det var voksne kvinner som var verst. Hvorfor er det ok å være så utrolig stygg med andre?

Janteloven er noe dritt, men den er i høyeste grad levende og velfungerende.

Skal si Vesla fikk kjenne vaksinens bakside. Hun gikk å la seg kl 20.00 og hadde ei ekkel natt. Svette og frostrier i skjønn forening. I dag har hun flatet totalt ut på sofaen, men nå er hun begynt å komme seg.

Lykken var stor da svaret på Snuppas covid-test kom tilbake. Testen var negativ. Faren var over for denne gang.

Mor i huset feiret med å lage grønnsaks-grateng og hvitløksbrød. Jeg la min flid til å lage en nydelig og smaksfull saus. Her skulle vi kose oss.

«Æ smaka ingenting! Har du glemt krydder?!» Snuppa så misfornøyd på meg, og jeg kjente ei klo om magen. Det var masse smak av maten i følge oss andre, men Snuppa der i mot..

Håpefulle reiste seg fra bordet, sa ikke ett ord, tok bare maten med seg og gikk på rommet. Ingen vits å ta noen sjanser. Hadde hun fått en falsk negativ test? Var hun testet for tidlig? Da hun var ferdig å spise dro hun får å kjøpe en hjemmetest. Hadde hun korona likevel?


Snakk om å være uformell når hun dro for å kjøpe test? Sånn går den ungen ute blant folk. Selvsagt måtte hun ha håndduk på håret. Det var jo tross alt nyvasket!

Hadde hun ingen positiv covid-test, så hadde hun i allefall testet positivt på komplett jeg-gjør-akkurat-som-det-passer-meg-best. Det er det ingen tvil om! Jeg digger henne for det!

Etter å ha pyntet seg som bare hun kan når hun dro for å kjøpe test, skulle det bare mangle at hun fikk lønn for strevet. Også den testen var negativ!

Da var det vår tur igjen. Vi har satt i verk ekstra smittevern og alarmberedskap hjemme. Mens en av jentene fikk vaksine måtte den andre testes og isoleres. Snuppa er nærkontakt.

Det merkes at vi er mer drillet nå enn tidligere. Ingen er stresset eller oppkavet, vi bare tilpasser oss situasjonen på best mulig måte. Klemmingen er jo det verste vi må avstå fra, og Snuppa må leve isolert fra oss andre en stund. Håndvask og spriting har vi jo uansett. Vesla har ikke møtt søsteren annet enn i forbifarten så det bør være trygt, men jeg har vært litt med henne.
De som driver smittesporing var likevel klar på at uten symptomer, trengte ikke Vesla og jeg å gå i karantene men bare holde oss unna Snuppa i mest mulig grad.

Snuppa på sin side er jo godt over middels sosial og ikke minst aktiv, så hun var ikke like fornøyd. Mamma’n på sin side liker karantene-livet hennes..

Vaksine eller ikke vaksine på husets tenåring har vært det store spørsmålet hjemme hos oss en stund. Debattene rundt vaksinering har vært mange og til dels harde både på nyhetsmediene og ikke minst SoMe. Alle hevder og ha rett, og begrunnelsene i den ene eller andre retningen er like mange som det er mennesker som uttaler seg. Det er ikke like lett å orientere seg i informasjons jungelen av mer eller mindre seriøs karakter. Det er nok av sensasjonslysten fake-news reportasjer.

Jeg har vært veldig usikker. Ikke redd, men har hatt behov for å nøye vurdere nytte opp mot mulige bivirkninger. Vaksinen er tilsynelatende lite skadelig, men den er jo ny så man kan aldri vite helt sikkert.
Hvor sannsynlig er det egentlig for at hun blir veldig dårlig om hun blir smittet? De fleste får det jo som en influensa, men så var det ikke alle da.. Er det ikke bedre for immunforsvaret hennes å jobbe mot viruset selv, fremfor å respondere på vaksinen? Hva om hun får alvorlige seinskader av viruset? Mange har vært skrekkelig dårlig av vaksinen, hvordan vil kroppen hennes takle om det skulle skje? Hvor mange doser må hun ha i lengden? Enn OM det skulle vise seg noen skjebnesvangre bivirkninger om noen år? Vil jeg kunne leve med avgjørelsen da? Tenke, tenke, tenke..

Vesla har vært krystall-klar. Hun ville ha vaksinen. Da jeg spurte henne hvorfor, svarte hun på direkten. «Jeg vil ut å reise igjen!» Mulige bivirkninger ble lagt frem for henne, men hun var fortsatt bestemt. Hun ville heller ha bivirkninger og få lov å reise igjen, enn å være uvaksinert og ikke få delta fullt ut i samfunnet. Selvsagt er det langt fra sikkert at hun forstår omfanget av å la seg vaksinere, men gjør jeg det da?

Pappaen hadde ingen innsigelser, så da ble det til at Vesla fikk det etterlengtede stikket i ettermiddag.

Det hele var over på et øyeblikk, og Vesla er vaksinert. Jeg er ennå ikke 100% sikker, og føler at det er litt sånn damn if you do, damn if you don’t..

Etter å ha ventet de 20 minuttene uten noen reaksjoner kunne vi forlate Vaksineklinikken med større handlefrihet i sikte. «Mamma! Om tre uka stikk vi ut av landet! Vi tar jula i syden! Kor vil du fær?» Det ser ut som Vesla er klar for verden igjen, og jeg gir henne noen timer i lykkerus før jeg minner henne på at det fortsatt herjer en pandemi i verden.