Categories Blogg

Vesla og meg ønsker alle et fantastisk godt nytt år!!!

Etter en bedre middag med hele gjengen, teller vi bare ned. Vi voksne teller ned til at det blir kveld på de små, og de små teller ned til rakettene går opp!


Hva er ditt ønske for 2021?

 

 

 

Selv om 2020 ikke ble helt bra, og vi har hatt store utfordringer med covid 19 og pandemi, har det vært mye fine øyeblikk også.

Men nå er tiden inne til å gi slipp på det gamle, og åpne opp for det nye! Nytt år og nye muligheter!

Jeg vil bare takke ALLE som har fulgt bloggen gjennom året, og ønske alle velkommen tilbake i 2021!

 

Jeg håper dere alle nydelige mennesker får en fantastisk fin aften, og at alle har noen å føle samhørighet med. I kveld er kvelden for å ringe en venn som kanskje er alene. En varm verbal klem til dere alle er sendt, og med dette vil jeg bare si: GODT NYTT ÅR!!

Velkommen 2021!

 

Jeg har brukt disse fine juledagene til å tenke litt over livet mitt, og hva jeg ønsker meg for 2021. Selvsagt hadde det vært deilig å vinne i lotto, fremgang i jobben, og ikke minst finne den signifikante andre, men det er ikke det jeg ønsker meg aller mest.

Jeg ønsker meg fred, ro og stabilitet i livet. Jeg ønsker en stund hvor det ikke bare er brannslukking og problemløsning som er det mest presiderende på dagsorden.

Det hadde vært så fint å våkne opp en morgen og bare kjenne velvære, uten noen store bekymringer og grublerier. Våkne opp lykkelig og kjenne at det eneste som mangler i livet er en kopp kaffe!

Livet byr på noe hele tiden, og jeg er så redd for å gå glipp av noe, derfor stresser jeg med å få med meg alt. Jeg vil være med min familie, jeg vil være dyktig i jobben min, jeg vil være en god venninne, jeg vil ut å reise, jeg vil oppleve kunst og kultur. Jeg vil så mye, men er det blitt for mye?

Jeg har tatt ned tempoet i livet mitt, likevel tror jeg fortsatt det er for høyt. Evner jeg å roe ned og tillate meg selv et mer behagelig tempo? Er jeg villig til å ofre noe på kvantiteten for å høyne kvaliteten på livet mitt? Og ikke minst, hva er jeg villig til å ofre?

Jeg skylder meg selv å være min egen lykke smed, og legge til rette for å ha et relativt godt liv, jeg vet bare ikke hva det er som skal til for å oppnå fullkommen lykke. Er fullkommen lykke bare en illusjon eller et eventyr? Selv om mitt ønske om lykke bare er en romantisert drøm, streber jeg etter det. Jeg vil bare ha et godt liv.

Jeg vet at ingen er lykkelig hele tiden, men jeg ønsker at solstreifene i livet blir mer verdsatt. Fra i dag skal jeg telle lykkene i livet mitt. Jeg skal ta tilbake at Vesla og meg forteller hverandre fem fine ting som vi har opplevd i løpet av dagen. Tilbake til det positive, og bort med stress og energi-tyver.

Mitt nye mantra i 2021 skal være Count your blessings, leave your troubles behind 💕

 

Da har mor entret kirkebenken.

Tiden har kommet for å la julefreden senke seg. Selv om mange tradisjoner har gått fyken i dette annerledes året, er denne tradisjonen fortsatt i hevd.

Vi er tidlig ute i kirka i dag, Vesla skal synge med koret, så hun måtte komme tidlig for å varme opp. Det gir mor tid til å blogge litt.

Kanskje rart hva jeg finner på i ei kirke, men ikke det rareste. Jeg har hoppet strikk i sakristiet, jeg har sovet på ungdomsrommet, jeg ble konfirmert og gift her. Jeg fikk til og med mitt første ordentlige kyss her..

Denne jula kjenner jeg blir veldig rar. Rar fordi vi ikke skal være sammen med Storebror. Han skal feire hjemme med kjæresten. Rart fordi jeg ikke skal feire med mor og far, for de skal være hos min søster.

Vesla og jeg er julepyntet og klar. Det er rart å se at lita er blitt så stor. Snart ei ung jente. Heldigvis gleder hun seg som on hun var liten. Kanskje mest spent på pakkene under treet. Jeg er også spent på pakkene. Mest spent er jeg på en liten pakke som ikke ligger under treet i år. Den ligger i veska mi, og har ingen lapp på seg. Den er til meg, og jeg vet alt hvem den er fra..

Nå ringer klokkene. Bare minutter igjen så er jula startet for vår del.

Ei nydelig god jul ønskes til alle sammen ❤️

Noen dager er mer og noen dager er mindre. I dag har dagen vært mye mer!

Jeg fikk ny-bilen og har kjørt land og strand rundt. Bare å nyte friheten til å dra akkurat dit jeg vil med musikken dundrende i bilen. Elsker det! Simpelthen elsker det!

Første passasjer i bilen var Vesla. Vi jentene måtte ha en roadtrip i fartsvidunderet. Vi tok med oss litt som skulle leveres her og der, og jeg skulle kjøre etter Google Maps.

Gi meg styrke!

Jeg var så fly forbannet da jeg hadde kjørt og kjørt, og hele tiden endte opp på en gangvei eller blindvei! Til slutt var det like før jeg klikket! Da så jeg at det var registrert at jeg var gående, og kampen for å registrere at jeg kjørte var i gang. Ikke pokker om jeg fikk endret det! Fortsatt kom jeg meg ikke til den veien jeg skulle.

Vesla fikk opplæring i god gammeldags bannskap og byplan-kontoret, statens veivesen og ellers andre som jobber med skilting og veistandarder fikk passet påskrevet.

Til slutt måtte Vesla ta frem Google Maps, og på hennes telefon funket det, til slutt fant vi frem og fikk levert det vi skulle. Da vi skulle kjøre videre kom det tørt fra Vesla: «Æ vedde på at du ikke va særlig god i orientering på skola!»

Det er fra sine egne man skal ha det!

 

 

For å si det på bibelsk vis: «Alt har sin tid, og en tid er det satt for alt det som skjer under himmelen.»

Det er jo en lyrisk måte å fortelle at alt har en slutt, og det er en naturlig syklus. Avslutninger har jo det med å være melankolske, og med rom for ettertanke. Ikke alle, men noen. Men seriøst! Ikke denne!

Nå er jeg klar for å sende Cadillacen min til de evige motorveier, og finne en ny kjærlighet.

JA! Jeg tror på kjærlighet ved første blikk! Det er definitivt ekte kjærlighet! Eller kanskje ikke direkte kjærlighet, heller grådig begjær. Det var regelrett ett klikk og jeg var hekta!

Jeg har altså kjøpt meg bil helt selv, og således fylt på med MASSE voksen poeng. Det er så jeg går rundt her å klapper meg selv på skulderen. Jeg gleder meg bare til å få hentet vidunderet i morgen.

Det blir julegaven min. Til mor, Fra mor.

Her i huset har Mamma-rollen har vært omstridt siste døgnet. Jeg har vært Mor Theresa, jule grinchen, en real gnier, en diktator, verdens beste, en dust og den som bestandig forstår.

Jeg hevder man kan bli schizofren av mindre, men Vesla har altså gitt meg en solid dose med taggs de siste timene. Nå kan det synes som vi har hatt en solid krangel i heimen, men mor orket ikke denne gang når Vesla spilte opp til dans.

Stridens kjerne er plikter! De pokkers pliktene!
Vesla orket ikke gjøre de, for hun er så skrekkelig sliten. Mamma’n orket ikke krangle, så når tiden var ute, slo bare konsekvensene inn. Nada penger på kom inn på kortet, nix godis på bordet og ikke nett-tilgang på telefonen.

Heldigvis begynner hun å huske at roping og skriking ikke fører noen vei, men heller gjør ting verre. Hun la seg derfor nonchalant ned i sofaen og blikket meg. Seriøst! Hun regelrett blikket meg!
Jeg var så lattermild, men også jeg klok av skade, la ansiktet i alvorlige folder, og lot meg ikke affisere. Fortsatte bare med å legge inn litt regninger til betaling. Det er jo jul så jeg må jo tømme kontoen!!

Etterhvert ble det kjedelig med stillingskrigen og håpefulle tuslet på rommet og begynte opphentingen. Jeg gløttet inn nå og da, og det begynte å se akseptabelt ut. Hun var så fornøyd da hun kom ut å erklærte at hun var ferdig. Rommet var ryddet, oppvaskmaskinen var tømt og gangen var ryddet.
Som ved et trylleslag hadde hun nett på telefonen og godis var på bordet. Det ble riktig så koselig. Pengene derimot glimtet med sitt fravær. Det mangler ennå litt, men vi er på rett vei.

Når hun som siste av fem, blir voksen, da er jeg klar til å overta rollen som fredsmekler i Midtøsten. Det tror jeg passer midt i blinken for meg, og jeg har sannelig erfaring nok til det!

 

Er du ferdig til jul? Har du kontroll på gaver, kaker og vasking?

Det er de viktige spørsmålene vi stiller hverandre mest disse dagene. Julas budskap kan synes å være av en materialistisk art, og det viktigste er image av en perfekt jul. Alt må være på plass sånn at vi kan vise de optimale julebildene på SoMe. Vise vår lykkelige eventyrverden hvor vi fremstår som en lykkelig familie som lever med solen varmende i ansiktet hele tiden.

Hvorfor er det ingen som spør om vi har noen å feire jul sammen med? Om det noen grunn til at vi gruer oss til jul? Er vi egentlig ensomme? Hvorfor spør vi ikke hvordan andre faktisk har det? Vil vi ikke høre at andre har det vanskelig i redsel for at vi må gå ut av vår forestilling om den perfekte jul? Er vi redd for å spørre i frykt for at hverdagens trivielle problemer innhenter oss i høytiden? Redd for at vi må legge ned vår vellykkede fasade og heller sitte å holde rundt en kropp som rister av gråt i dyp fortvilelse?

Det gir ingen vakre julebilder. Det bygger ikke fasade. Det gjør ikke at vi kan skinne på SoMe. Det gir ingen likes.

I fjor gikk Ari Behn ut av tiden. Selvmordet hans skapte stort engasjement grunnet hans tilknytninger til kongehuset og problematikken rundt psykisk helse ble satt høyt opp på dagsorden. Noe godt kom altså ut av en tragisk hendelse.

Et år er gått, og nye tragedier og skandaler har preget nyhetsbildet siden den gang. Psykisk helse er ikke lengre så høyt oppe på dagsorden. Men vi må aldri glemme!

Jeg tror vi må la glansbildet og illusjonen fare, og det er viktigere denne jula mer enn noen sinne. I år har vi hatt et vanskelig år med pandemi, og mange har vært isolert og ensomme lenge. Nå kommer høytiden, og ensomheten vil kjennes fryktelig ille for de som alt har lagt bak seg et tungt år.

I år skal vi ikke blandes å være stor-familie her. Jeg opplever faktisk at det er skikkelig leit! Ikke fordi jeg på noen måte blir alene, men pandemien tar altså død på det fineste jeg vet med jula.

Jeg gleder meg faktisk ikke til jul, men jeg står han av likevel for jeg skal være med de jeg elsker høyere enn himmelen. Men hva med de som er mer ensomme enn noen gang, hvem skal hjelpe dem gjennom jula?

Fullstendig skrivesperre!

I det siste har det vært vanskelig å skrive noe som jeg oppfatter som meningsfylt. Innleggene har vært preget av å være flate og full av plattheter.

Bloggen er full av intetsigende innlegg som er overfladisk og kjedelige. De reflekterer egentlig ikke livet eller meningene mine. Så hvorfor klarer jeg ikke å omsette det på papiret?

Livet kommer med noen underlige tvister av og til. Tidvis tror man at veien fremover er rett og det er åpenbart hvor den leder, men så var det plutselig et veiskille man ikke forutså, og man lurer på hvor man skal gå videre? Svinge av, eller følge veien?

Det åpenbare er plutselig ikke så åpenbart lengre.

Jeg trodde at alt kom til å bli enklere når jeg ble voksen, og jeg tror ærlig og oppriktig at jeg er voksen nå, men alt er ikke enklere. Jeg er like usikker på endel avgjørelser i mitt eget liv. Usikkerheten gjør at det er vanskelig å samle tankene. Strategisk tenking funker på mye, men ikke på emosjoner.

Det merkelige er at jeg åpenbart får skrivesperre jo mer jeg prøver å finne ut av ting. Det er ikke noe dramatisk engang! Det jeg går å grunner på, mener jeg. Det er bare fordi det opptar tankene mine på et nivå jeg ikke trodde jeg var på.

Nuvel, jeg trenger kanskje en ferie? Ikke bruke fritiden på å skrive om livet, men heller leve det?

Uansett ønsker jeg alle ei nydelig advents-stund enten du går undrende gjennom livet eller vet nøyaktig hvor du skal.

 

Når gufset fra fortiden kommer over meg som en varm bris, kommer også de fine minnene. De som varmer når jeg ellers har en kald hverdag.

Det er minnene om de fine stundene. De gode samtalene, den rungende latteren, samhørigheten og intimiteten som bare to kan ha sammen. Minner man bare kan dele med den eneste ene. Ingen andre ville forstå.

Det er da jeg spør meg selv om hvordan livet hadde vært om det hadde vært en bok. Ville det vært innledning til bok nummer to i en serie? Er min skjebne å åpne den døren som jeg slamret igjen med en ed om at jeg aldri skulle åpne den igjen?

Med tiden har jeg blitt eldre og klokere. Det er ikke alt jeg ønsker meg som jeg skal ha. Prisen å betale kan bli så høy at den ikke er til å leve med. Noen dører skal ikke åpnes på nytt. At man gjør feil en gang er å tilgi, men å gjenta feilen er å lage seg en dårlig vane.

Brått endrer gufset karakter og jeg husket skuffelsen, tausheten, frustrasjonen og usikkerheten. Jeg husker hvor ensom man kan føle seg selv om man er to. Jeg husker skyldfølelse og dårlig samvittighet. Jeg husker hva jeg ikke vil ha. Jeg husker en sår avslutning som var bare trist, og aldri før har jeg følt meg som et så dårlig menneske.

Jeg vil ikke såre noen sånn en gang til. Vil ikke se skuffelsen eller sorgen i øynene til noen andre og vite at det er jeg som forårsaker det. Det ville ikke vært å holde ut.

Det gode er at jeg står fjellstøtt i mitt valg på tross av bitter-søte minner. Jeg vet jeg aldri vil evne å innfri. Kan aldri bli det som blir ønsket. Kan aldri gi det som ikke lengre finnes.