Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
Vi har aldri hatt særlig fokus på Halloween hos oss. Ungene har gått, og vi har delt ut godis, men bortsett fra det har vi ikke brukt så mye tid på å forberede noen feiring.
Men utkledning er noe av det mest essensielle med denne dagen, og Vesla har også pyntet seg. Skikkelig søt liten Stitch.
I år er det dog annerledes. I år er det covid 19, så da må vi improvisere. Vesla får ikke «sanke» godis eller dele ut. Hun får ha de nærmeste fra sin kohort over for skummel film og litt lørdagskos. Derfor ble det også pyntet litt hjemme, noe vi vanligvis ikke bruker.
I tillegg dekorerte først Snupsi vinduet, men det endte med at Vesla litt indignert satte det opp selv.
Jeg ønsker alle sammen en nydelig Halloween-feiring, og husk pass på hverandre og for all del ikke glem smittevernet!!!
Jeg har aldri sett på meg selv som en i noen risikogruppe helsemessig. Jeg har ikke vært skikkelig syk etter at jeg sluttet å røyke for endel år siden. (Bank i bordet!)
Derfor var overraskelsen stor når jeg fikk melding om at ny forsyning av influensavaksine var kommet, og jeg måtte bekrefte timen. Litt stresset gjorde jeg som jeg trodde jeg fikk beskjed om, og anså det som veldig viktig.
Noen burde nok lest meldingen mer nøyaktig, for det var ikke ment for alle, men en anbefaling dersom jeg var i risikogruppen. Egentlig syntes ikke jeg at jeg passet til kriteriene til den gruppa da jeg sjekket de, så jeg bestemte meg for å ringe å avlyse hele greia.
Neida, jeg skulle så visst ikke avlyse! Jeg var definitivt i risikogruppen, så vaksine burde jeg ta! Klar tale der. Så sånn ble det.
Nå sitter jeg propp full av vaksine og er skrekkelig syk! Før jeg ringte Vaksineklinikken anså jeg meg nemlig for å være generelt sunn og frisk. Etter å bli satt i risikogruppen på bakgrunn av flere kriterier, lurer jeg på om jeg ikke bare skal heve vrakpanten og avskilte hele kroppen. Best å gjøre det mens jeg ennå kan få litt for den liksom.
O’boy! Får bare pakke rumpa opp av sofaen og komme meg på trening ellers blir jeg vel brukt til skrekk og advarsel på hvor galt det kan bli!
Med det ønsker jeg alle en sunn og frisk fredagskveld!
Den vanligvis så dyktige reporteren har altså denne gangen virkelig trampet i salaten så dressingen spruter oppover veggene. Det er min mening da.
Gjemt bak påstandene om at FHI ikke anbefaler bruk av munnbind, satte han Bent Høie til veggs. Hvorfor innfører staten påbud om bruk av munnbind når FHI hevder det ikke har effekt?
For så vidt et betimelig spørsmål, som gjorde Bent Høie noe småforbannet, da han mente fra befalingen var fra et tidligere stadium i pandemi-forløpet. Uten at jeg har ringt FHI, og ensidig på bakgrunn av iherdig hjernevirksomhet, har også jeg kommet frem til at munnbind bør brukes i offentlig rom med stor ferdsel.
Men hva vet vel egentlig jeg da?
Min første tanke var at en reporter MÅ være bevisst sin påvirkningskraft, og bør derfor være forsiktig med å undergrave slike pålegg. Han er ikke forsker eller en kunnskapsperson som kan tillate seg å være så bastant som han virket når han stilte sine spørsmål. Det må vi nesten forvente at Bent Høie er. Han er liksom kompetanse-personen vi skal lytte til i tider som dette.
Tenk på følgende: Hvis 10 stykker påvirkes til å ikke bruke munnbind, og blir smittet og sprer smitte videre, hva har Fredrik Solvang satt i gang da? Og hvis noen tenker signalet fra han er at munnbind bare er tull, og disse blir smittet og eventuelt dør? Kan vi da si at dette var en idiotisk måte å stille spørsmål på? Bør ikke en reporter av det kaliberet vurdere måten å stille spørsmål på en slik måte at det ikke undergraver tiltakene som gjøres eller sprer usikkerhet hos den gemene hop?
Nei, vi kan ikke konkludere ensidig ennå Solvang, det har du rett i. Situasjonen og pandemien er pågående og svarene er ikke ensidig gitt ennå. Likevel hevder jeg at DU har feil fokus. Det er ikke noen som hevder at munnbind er fasiten, og det er kanskje et hjelpemiddel tatt i bruk på svakt vitenskapelig grunnlag, men i mangel på annet er det et godt hjelpemiddel for den fasen vi befinner oss i nå.
Alt av helsepersonell som jobber med de som er rammet, har masker på seg. Disse er dog av vesentlig bedre kvalitet enn de vi får kjøpt, MEN DE HAR MASKE! Hadde de ment at det var unødvendig tøys hadde de ikke brukt dem, for de er direkte ubehagelige å bruke. Så da er det nok en grunn til at helsepersonell tar de på tross eksem og utslett som er utviklet hos mange. Hvis maskene vi får kjøpt bare er 30% sikker, så er vi sikret 30% mer enn om vi går uten. Det gir oss 30% bedre odds! Jeg elsker at oddsen går i vår favør!
I dag gikk FHI og Camilla Stoltenberg ut å anbefalte bruk av munnbind, ikke bare i offentlig rom med stor ferdsel, men også for de som er syke i hjemmet sitt.
Se der du! Samme FHI som Solvang hevdet ikke syntes munnbind anbefalingene var det rette midlet, måtte inn å klargjøre hva som faktisk er deres anbefaling.
Jeg vet ikke hvem hos FHI Solvang snakket med, men det er ikke viktig. Det er nemlig en positivt og god effekt av denne saken; FHI kom på banen og ga klare anbefalinger rundt problematikken med munnbind og ikke munnbind.
Hadde det ikke vært bedre om Solvang stilte Høie til veggs og spurte hvilke tiltak som skal settes i verk for å sikre at mennesker med svak økonomi skal kunne betjene den økte belastningen ved bruk av munnbind?
Avhengighet kan være en sykdom. Det er ingen sykdom der noen kommer på sykebesøk med blomster, eller en konfekteske til oppmuntring. Det er sykdommen som pårørende ofte forsøker å skjule så godt de kan. Avhengigheten kan være årsaken til at hele familier isoleres og ekskluderes fra andre sosiale miljø i samfunnet. Hvor mange har ikke tenkt at noen familier er rare og atypiske, og best å holde seg unna? Det rare er at dårlige miljø lettere aksepterer alle typer mennesker, mens det er mye mer vanskelig å bli medlem av det gode selskap.
I en familie med fremskreden avhengighet, blir det ofte mye støy. Konfliktnivået er ofte høyt. Det er ikke sikkert det skinner gjennom fasaden, men det er sjelden harmoni i hjemmet. Bak lukkede dører kan det være en dysfunksjonell familie i full oppløsning.
Mange tenker at avhengighet er en karakterbrist. Det rammer bare de med dårlig viljestyrke. De som er svake og samfunnets tapere. Men er det så enkelt at man bare kan ta seg selv i nakken og bestemme seg for at nok er nok og nå skal jeg slutte å være avhengig?
Hva er egentlig avhengighet og hva er grunnen til at det er så vanedannende?
Det som gir oss en god følelse ønsker vi å gjenta, og det kan tillegges en særskilt betydning for det enkelte individ. Man ønsker seg mer av det man nettopp har fått. Denne mekanismen regnes for å være sentral for menneskers overlevelsesevne og for utvikling av avhengighet. Det er mange forskjellige former for avhengighet. Mange av disse er direkte skadelige. Det være seg spill, mat, sex og/eller rus.
Jeg tror at avhengighet er en kompleks og sammensatt problemstilling. Det er ofte ikke en enkel årsak, men mange faktorer som påvirker og går i hverandre. Mange flykter fra en vanskelig virkelighet som er stygg og brutal. Avhengighetens slør er det eneste som kan gi lindring og pause til alle de tingene som er så vanskelige å håndtere.
Jeg har levd med avhengighet tett innpå meg i en lang periode av livet mitt. Jeg vet ikke egentlig når det startet, heller ikke når jeg egentlig ble klar over det. Det kjentes ut som det dukket opp over natten, men jeg tror det snek seg inn ubemerket av hverdagslivets krav.
Først trodde jeg faktisk at jeg kunne gjøre en forskjell. Trodde at dersom jeg bare la til rette for det, så kunne jeg løse utfordringene. Jeg kunne være løsningen.
Jeg løste ingenting! Jeg ble en del av problemet. Jeg dekket over og ordnet opp slik at alt så tilsynelatende fint ut på overflaten. Jeg kunne takle det. Jeg var jo voksen!
Det gikk bra en liten stund.
Ringene i vannet ble for mange og for store for min del. Det kom til det punktet der jeg ikke maktet å håndtere det mer. Det ble for mye og for vanskelig. Til slutt holdt hele familien på å gå opp i limingen, og jeg måtte gi opp.
Jeg var så utrolig sliten.
Det var ikke et enkelt valg, for jeg trodde oppriktig på at det kunne gå bra. Derfor var fallhøyden så stor, og skuffelsen over meg selv var enda større. Det gjør likevel at jeg har lært min lekse. Jeg har lært at man ikke kan forandre andre mennesker. Hvis noen skal forandre noe ved seg selv, må det være noe de selv ønsker, ikke fordi noen andre ønsker det. Mange pårørende går i den fellen og stiller ultimatum. Det fungerer sjelden i lengden, og skuffelsen blir bare enda større.
Been there, done that!
Hvis du trenger hjelp eller noen å snakke med, kan du kontakte hjemmeside til Hjelpelinjen, eller ringe dem på tlf. 800 800 40.
Du vet du har prioriteringene rett, samtidig som du vet at du definitivt går glipp av morsomme øyeblikk når du får melding om å drikke vin med en venn, og svarer nei fordi du må tidlig opp neste morgen.
Det er det rette valget, men du lurer selv på om ikke det glasset med vin kunne vært akkurat det du trenger akkurat der og da. Likevel svarer du nei takk, fordi det ikke er innafor med tanke på neste dag. Du kunne godt tenkt deg å vært litt vill og gal, og kunne nok trengt det. men er snill pike som alltid.
Never mind! Treningsrunde med Snupsi om morgenen går foran all verdens vin og hyggelig selskap. Likevel stiller jeg spørsmål med tidspunktene den ungen vil trene på, spesielt når vi er ferdig med treningsrunden kl 06.30!!! Den ungen er rå og god til å pushe mamma’n sin fremover. Skulle det ikke egentlig vært omvendt da?!
I går planla jeg å trene litt. Dagen hadde vært krevende, jeg var opprørt, sint og aldri så lite overgitt. Med andre ord mye frustrasjon som skulle ut. Livet er sannelig ikke for amatører.
Da jeg svingte ned mot innkjørselen husket jeg at jeg hadde kjøpt en favn ved, den var kommet og ba pent om å bli stablet i boden. Problemet med det var at den boden var fylt til randen med dritt og søppel. Den måtte ryddes!
Det var jo storebror og en venn som leverte veden, og sannelig heiv de seg ikke rundt og kastet papp, plast, metall og elektronikk. Snakker om trø til. Vesla ryddet tomgods, fikk det i bilen, vi kan si det var en anstendig mengde. Det ble himla bra!!!
Vesla fikk i oppdrag å pante, stable ved og hente hagemøblene til lagring. Gjorde hun det, skulle hun få alle pengene fra pantingen. Det var før jeg visste hvor mye det var! Der var ei ung dame som var overlykkelig. Det var mange penger. Hele 723 kroner!! Det skal lønne seg å hjelpe til ekstra, ikke bestandig i form av penger. Goodwill er også verdt en god del i vårt hus. Men i hår var det definitivt penger!
Mor hadde en deilig følelse da hun entret sofaen på kvelden. Veden er i boks og stablet, masse søppel er kjørt bort, hagemøblene er satt inn, Snupsi hadde ryddet huset og livet var slett ikke så verst! Ikke minst, ALLE fem ungene har bidratt hjemme i en eller annen form de siste dagene. Da må jeg jo ha gjort noe rett om ikke annet. De er sannelig noe å være stolt av 🤩
I går ble det en sånn fantastisk hyggelig dag altså! Jeg lever LENGE på den! Noen dager er altså bedre enn andre.
Jeg våknet opp med en «Yes! Having a very bad hair-day!» og fant ut at det definitivt var hårstrikk-dag! Altså ikke mulig å gjøre annet enn å få på plass ei solid flette. Ut på ettermiddagen fant jeg ut at jeg hadde då lyst på noe snop. Heldigvis var Brunstad-bua åpen. Hesblesende Kom jeg stormende inn på butikken, iført en kort army-bukse og hettegenser. Der inne traff jeg på en tidligere lærer til Storesøster. Jeg hilste høflig og småpratet litt mens vi gikk mot kassen. Jeg måtte nemlig ha sjokkis!!! Masse sjokkis! og den stod rett ved kassen.
Det er jo noen år siden Storesøster gikk på skolen, og jeg så læreren grubler på hvem jeg kunne være. Jeg tenkte å fortelle at jeg er moren til en elev, men hun så litt forskende på meg før hun utbrøt: «Ja! Du er storesøsteren til hun eleven min! Himmel og hav så like dere er!»
Det var så deilig å fortelle at jeg faktisk er mammaen hennes, hvor læreren sperret opp øynene og sa:
«Selvfølgelig er du det! Noen holder seg jammen godt!»
Jeg vurderer å kjøpe blomster til henne, så glad ble jeg. Tenk! Storesøster til og med! Jeg som bare har vært lillesøster! 😍
Jeg måtte jo fortelle min venninne om at jeg ble tatt for å være søsteren til datteren min. Hun bare så overbærende og sa at det ikke var så merkelig. Læreren var tross alt utgått på dato, og hadde tydeligvis for svake briller! Hvem trenger fiender når man har venner som henne? 😂
Jeg har lenge vært i et veldig komfortabelt forhold. Faktisk hele siste året. Jeg har fått det som jeg langt på vei har ønsket meg, og mine behov har vært høvelig dekket. Men denne covid 19 situasjonen har gjort at jeg innser at dette forholdet ikke vil være sunt i lengden. Jeg har isolert meg veldig fordi dette viruset er så skummelt.
Så om jeg hadde blitt i dette forholdet lengre, ville det endt opp med at jeg slutter å utvikle meg videre, og stagnerer fullstendig. Det er vel det mest skumle jeg kan tenke meg skulle skje. Jeg må ha mer stimuli enn hva dette forholdet kan gi!
Det er ikke et endelig brudd, men vi skal ha et åpent forhold. Åpen for andres impulser.
“I am in a steady relationship with myself, and you have to be damn awesome to change that!”
Jada, det var et gyldig utsagn en stund, men ikke nå lengre. Jeg har altså brutt kjærlighets-forholdet til meg selv, og erklært meg som singel. Det er kanskje på tide, for jeg og meg har vært i dette forholdet i ett år.
Jeg gikk altså fra et treårig stormfullt kjærlighetsforhold, og rett over i et harmonisk og platonisk forhold som var det jeg trengte akkurat der og da, men nå vil jeg ha noe mer ut av dette forholdet også.
Det positive er at dette blir et relativt harmonisk brudd. Ingen opprivende scener. Ingen slåssing eller krangling. Forhåpentlig vis blottet for sjalusi, men jeg og meg kan møte på litt utfordringer der. Jeg og meg er enige. Vi har vokst i fra hverandre og trenger å gå hver til vårt.
Nå skal vi ha rom for å møte andre. Ikke nødvendigvis for å innlede noe romantisk forhold som gjør at jeg og meg ikke opprettholder kontakten, men for at vi skal finne en som kan fungere SAMMEN med oss.
Mulig akkurat det siste blir mission impossible, for vi kan være en håndfull sammen, men jeg og meg er åpen for det, slik at vi kan finne tilbake til den harmonien vi hadde i begynnelsen. ❤️
En fin og kjærlighetsfylt søndag ønskes til alle rundt omkring og forbi. 🌺🌺🌺
Han er gått ut av tiden. Da jeg fikk meldingen, trodde jeg først det måtte være feil, men så leste jeg en gang til og halvveis gikk det opp for meg hva som stod der. Svarte, vonde ord. Ord som var ugjenkallelig.
Jeg ble helt lammet. Det kunne ikke være mulig? Han skulle jo alltid finnes! Han er jo en av de som må til for at ting skal gi mening. Han skulle jo være der for bestandig!
Men han er ikke mer. En god venn har sjekket ut for alltid.💔
Jeg ble så lei meg selvsagt. Gråt og forbannet livet fordi det var så urettferdig og trist. Trist fordi han ikke finnes mer, trist fordi hans familie må gå gjennom dette. Trist fordi det var så altfor tidlig. Trist fordi jeg ikke var klar!
Man kan aldri bli klar for andres død. Forberedt kanskje, men aldri klar.
Det var noe jeg skulle bedt om unnskyldning for, og det var ting jeg hadde tilgode å si. Jeg trodde jeg hadde god tid til å si det, godt tid til å gjøre opp for meg. Så var det ikke mer tid igjen. Sanden var rent ut av timeglasset.
Sorg er egoistisk. Det er jo sorg for min del. Det er mitt savn og min anger som gjør vondt. Døden tar alt, og den er endelig. Når tiden er ute, er det for sent.
I ettertid har jeg brukt masse tid til å tenke. Hvis min tid er over i morgen, har jeg da sagt alt jeg vil si? Har jeg elsket de jeg skal elske? Har jeg vært det mennesket jeg skulle være? Etterlater jeg meg mye som er ugjort?
Momento mori – Husk du skal dø.
Du skal ikke vente på døden, men alle skal vi gå den veien. Derfor er det så viktig å leve mens du ennå gjør det. Ikke bare eksistere i skyggene av det som kunne vært ditt liv. Ta vare på livet og øyeblikkene. Omfavne kjærligheten. Elsk deg selv og la deg elskes. La de viktige tingene i livet ditt bli en prioritet, ikke bare en mulighet. Ingen kjenner til når tiden er ute, så gjør det beste ut av den tiden du har. ❤️
Jeg har tatt mitt farvel, og jeg skal verdsette alle de fine minnene som små diamanter. Disse tar jeg med meg i mitt hjerte for alltid. 💖
Jeg fant aldri så lite spenning i å kjøre på jobb med sommerdekk i går, og det var ikke det dummeste for det var bare veier og tørt i lufta. Ingen grunn til bekymring. Lille storebror ga meg en liten kalddusj, da han informerte om at de ikke hadde tid for å legge om på felgene før ut i november, men han forsikret meg om at han skulle fikse det for meg privat. Godt man har snille sønner tenker jeg.
Eneste jeg behøvde å gjøre rykket meg da rett tilbake til start!
Vi er nemlig fortsatt på det stadiet at jeg må finne frem de gamle felgene, og de ligger fortsatt lengst bak alt i boden. Da skjønner jo selv jeg at prokrastineringen min er kommet til en ende. Flere utsettelser går ikke, og jeg lovet at nå skulle jeg få fikset det. Vi avtalte at jeg skulle få det gjort i dag, så skulle arvingen sørge for bytting på felg gjennom jobb, og legge om hjemme, FØR snøen kom og kaoset ville bli et faktum. Det var jo heldigvis ikke snø!
Snøen kom i går kveld da..
I dag måtte jeg pent la bilen stå, og ta buss på jobben. I tillegg kan jeg jo ikke bruke bilen til å kjøre felgene for omlegging, og da er plutselig ting enda mer komplisert. Skal jeg liksom ta bussen med 4 skitne felger og dekk? Ikke tør jeg kjøre heller, for vi snakker om ei mil på en riksvei. Nei det går jo ikke på snø og med sommerdekk!
Ja, da er jeg vel ikke så snill likevel da..
Heldigvis er det gevinst i å ha så mange unger, og ikke minst at Snupsi har helårsdekk på sin bil. Hun får bare redde mamma’n i dag, for det ser ut som snille piker har gjort det mer vanskelig for seg selv enn nødvendig!
