Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
Det har vært deilige sommerdager full av nytelser. Fostermamma’n til Snupsi har gitt oss følelsen av å være på all inklusiv hotell. Snakker om å være hjertevarm!
Vi sender så mange varme tanker som det går til henne og Snupsi jenta mi som har hatt oss gående på gården.
❤❤❤❤❤
Men nå går turen videre ut i verden! Nyt dagen, nyt muligheten og nyt sommeren!
Vesla og meg dro til Oslo på torsdag. Alt i den dypeste hemmelighet. Snupsi-søster skulle nemlig få vitnemål.
Noen kvelder før ringte snupsiungen og car så lei seg fordi mamma’n ikke hadde tid å prioritere henne. Hun gråt skikkelig. Jeg følte det som om jeg vred en kniv inn i hjertet på henne når jeg fastholdt at jeg dessverre måtte jobbe.
Vel ankommet gikk pappa’n opp til hallen og holdt rundt skuldrene på jenta og hvisket: «Vet du hvem som er her?» Så snudde han henne rundt, og hun, jeg og Vesla stod ansikt til ansikt. Himmel så godt det var å se henne!
Tårene trillet og hun lo og gråt om hverandre.
Det skal sies at hun skulle til fotografering, så mamma’n ble nesten litt bekymret for sminken 😂
Etterpå dro vi alle for å spise før Vesla og jeg ble med Snupsi og fostermamma’n opp på gården. Der har vi riktig storkoset oss. ☀☀☀
Når barna her nord for polarsirkelen gjør bøll, sier vi at barna gjør jævelskap. Enten det er seriøse greier eller småbøll.
Vesla ble syk i helga, og har mer eller mindre ligget nede for telling. Feber, forkjølet og vondt i hodet. Så hun har vært inne for det meste. I ettermiddag kviknet hun litt til og gikk ut.
Jeg leste nå litt på FB, og kom over følgende status fra nabolaget: «Skal du ringe på å stikke, får du gjøre det også, ikke bare dukke ned bak gjerdet!»
Jeg satte i stor latteren og ringte håpefulle. Jeg sa jeg hadde fått vite at hun hadde lekt ding-dong-stikk, og hun burde være hjemme innen 2 minutter. «Æ kommer ALDRI!» var svaret jeg fikk.
Likevel kom Vesla og venninnen skamfull inn gjennom døra like etter.
Da hadde pedagogen i meg våknet, og jentene fikk tenke over hvor slitsomt det er når noen ringer på og stikker av. Spesielt de som da har en liten baby. Jentene måtte også be om unnskyldning.
To lykkelige og veldig lettede jenter kom tilbake, og var overlykkelig over å ha ordnet opp. Vesla fortalte at damen ikke var sint, og at hun ikke hadde problemer med det når det ikke var legge tid. «Men mamma! Spørs om ho si det samme hvis vi gjør det i sekstida på mårran!»
Selv jeg måtte le litt. Senere spurte jeg om hun hadde vært redd for å be om unnskyldning siden hun aldri skulle komme hjem igjen,
«Nei, æ va bare redd du sku ta fra mæ telefonen!» 😳😳😳
Det er veldig viktig for meg å presisere at det er utrolig viktig med et godt skole-hjem samarbeid. Barna våre er vinnere av det. Likevel er det for noen klasseledere viktig å huske på at vi foreldre er en ressurs for våre barn, ikke selve flaskehalsen.
Vi vil BARE våre barns beste, og føler vi at det ikke blir ivaretatt på best måte blir vi verdens mektigste forsvarsadvokater og løvinner.
Vi elsker barna våre for høyt til å la enkelte ting forbigås i stillhet.
Jeg er forbannet på enkelte episoder, og har ingen problemer med å si at jeg ikke er enig, men heller ikke problemer med å se at det er flere veier som leder til Rom.. Det er heller ikke meningen å si at alt er galt, for mye er bra også 😊 Men jeg forbeholder meg retten til å si at jeg synes behandlingen vi har fått er helt på trynet!
Vesla har det bra, det er mamma’n som er forbannet…
Barneskolen Vesla går på er en 1-4 skole. Den er gammel og loslitt, og jaggu lurer jeg på om ikke lærere og administrasjonen ikke også er det..
Vesla har MASSE fravær på skolen. Hun har nedsatt immunforsvar og har hatt grenseverdier for stoffskifte og D-vitaminmangel. Som ikke det er nok, har de konkludert med at hun har noe mat intoleranse som gir henne mageknip og diaré i enkelte perioder.
Det betyr ofte hjemme fra skolen og mamma må ta ut egenmelding med sykt barn. Mamma’n til Vesla kan ikke fordra å kobbe hjemmefra. Det er bort i mot det verste jeg vet, alltid er det noe jeg mangler for å få gjort meg ferdig med jobben.
For ett år siden fikk jeg bakoversveis. Jeg gikk gjennom læreplanen for tredje klasse, og fant fort ut at min lille datter ikke var i nærheten av å kunne det som ligger i planene. Jeg holdt henne hjemme to dager og gikk gjennom matematikk, norsk og engelsk, hvor det hele ble avsluttet med en rapport til lærer og skolens ledelse. I den påpekte jeg at barnet ikke har noen utviklet strategi for løsning av matematiske problemstillinger, og hadde store utfordringer innenfor begrepsforståelse. Jeg ba om at rapporten skulle legges i elevmappa hennes fordi det skal komme klart frem at dette er avdekket av hjemmet og ikke skolen.
Like etter tok avkommet nasjonale prøver, og som forventet scooret hun lavere enn gjennomsnittet. Faktisk på grensen til at det måtte vurderes tiltak.
Kontaktlærer og jeg ble enig om endel tiltak som vi skulle jobbe med. Dessverre var det jo bare noen uker til sommerferien, så ingen progresjon ble observert. Jeg jobber med en mengde pedagoger, også en som har vært rektor. Jeg uttrykte min bekymring, og fikk mange innspill på hvordan vi skulle jobbe videre på hjemmebane gjennom sommeren. Jeg fortsatte å jobbe med jenta, og brukte lærerplanen som basis. Vi fant så ut at vi skulle ta tre ukers ferie på høsten når skolen startet, og tok kontakt med skolen for å få skrevet papirene.
Skolen kunne ikke godkjenne ut over 2 uker, så jenta måtte tas ut av skolen, og skrives inn igjen når hun kom tilbake. Helt uproblematisk. Jeg sydde sammen et pensum til henne i norsk, matte og engelsk og vi var “good to go”! Godkjent fra skolesjefen.
Da Vesla kom tilbake til skolen, var det akkurat i tide til nye nasjonale prøver. Tjo hei! For en opptur. Nå lå hun kjempegodt an i forhold til utviklingen. Godt over gjennomsnittet i alle fag. Mamma’n og Vesla sin innsats gjennom sommer og høst hadde virkelig gitt resultater.
Klassen hadde fått en ny lærer i fjerde klasse, og Vesla var dessverre ikke blitt mirakuløst frisk i løpet av sommeren, så hun var fortsatt borte fra skolen når hun var syk. Til jul fikk jeg en mail om at hun var så mye syk at det måtte vurderes å innkalle til møte. Hun kunne jo få store mangler i opplæringen.
Jeg hadde jo ikke vett til å bli noe annet en fly forbannet. Læreren som skrev mailen er IKKE hennes klassestyrer, og hadde åpenbart ikke lest mappen på jenta om stadig sykdom eller tiltak for opplæring. Administrasjonen som skal håndtere slikt var taus. Det gikk en skikkelig sur mail tilbake med beskjed om at jeg var fullstendig klar over at hun var mye syk, og at mailen fikk det til å fremstå som at jeg holdt barne hjemme for moro skyld. Og jeg etterlyste kommunikasjon om barnet mellom lærerne. Jeg la på rektor, kontaktlærer og far på mottaker lista. Ingen svarte på den..
Det gikk ikke lange tiden før kontaktlæreren tok kontakt og beklaget mailen. Hun er fullstendig klar over utfordringene med jenta, og har tidligere ringt meg flere ganger og bedt meg komme fordi Vesla har blitt syk på skolen. Hun har sågar fått meg hentet ut av styremøter av samme årsak. Hun syntes det var kjedelig at hun ikke var informert eller tatt på råd før mailen ble sendt. Kontaktlærer har forøvrig vært en god støttespiller for jenta mi gjennom skolegangen.
Men Vesla fikk seg ny runde med legebesøk og prøvetaking. Denne gangen var alle prøvene HELT FINE!! Likevel er jenta tidvis grå i ansiktet, oppspilt i magen og har mye vondt. Så da ble det videre henvisning til ny runde på sykehuset. Vi venter ennå på det..
Likevel hindret jo ikke legebesøket henne i å få vondt og være ut av form, så jenta måtte jo være hjemme. Jeg mener, hvis vi var skulke-syk, hadde jo jenta blitt sendt på skolen etter en slik mail. Jeg ble forbannet av følgende: Barnet har vært mye syk fra hun begynte i barnehage. Hun har alltid hatt høyt sykefravær. Det er levert skriftlige redegjørelser på mistanker om mat allergi, så skolen har således vært informert om at jenta følges opp. Hun har vært litt tynn og ikke hatt lyst på mat, spiser sjelden noe mat på skolen. Til tross for at hun har fått med seg alt fra rundstykker og opp-skjært frukt og grønt, uansett hva som kan friste. Fra påske og til nå har hun spist skolematen sin TRE ganger når hun har vært på skolen. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har gitt beskjed om at jenta ikke spiser på skolen, men ingen endring å spore. (Jaja.. hun bytter heldigvis skole om noen uker..) Og jeg har ikke fått tilbakemelding på at skole følger dette opp. Dette kan i høyeste grad være en årsak til at hun får mye vondt i magen, men det er ikke nøye for skolens del.
Foreldre som har syke barn trenger aller minst å få en mail fra lærer om fravær. TROR HAN FAEN IKKE JEG VET DET?! DET ER JEG SOM ER HJEMME MED HENNE FOR SVARTEN! Huff, nå skrev jeg meg varm igjen!
Januar og februar er beintøffe måneder på jobb. Siden håpefulle hadde disse lærerne skrev jeg følgende mail til dem:
“Til Info
Fra nå og ut februar har jeg det ganske hektisk på jobb med ferdigstillelse av rapporter til departementet. Det resulterer at jeg jobber sent, og jobber hjemmefra på kvelden. Det er derfor variabelt hva jeg rekker å følge opp av lekser, jeg prøver å følge med mens vi lager middag, men det blir ikke optimalt.. Du får være overbærende med manglende signering av lekser fra min side. Men Vesla har tilgang på hjelp og veiledning fra storebrødrene når hun trenger det.”
Jeg fikk da følgende svar fra “besserwiser’n”:
“Jeg håper dere klarer å lage gode og forutsigbare rutiner for din egen del og Vesla sin skyld. Vi hadde nettopp en lesetest på skolen og hun har hatt stor framgang siden i høst 🙂 Det betyr at dere har gjort en god jobb hjemme, men det er også viktig at den gode jobbe fortsetter.”
WTF…? Var det ment å være et forsøk på å være hyggelig?! Nå kjenner jo jeg at jeg er noe forutinntatt selvsagt, og har fått hele fysaken i vranga.. Men Come on! Her forklarer jeg at JEG har litt mye i to måneder, og får tilbake om rutiner og struktur? Tror mannen det er ville tilstander i heimen? Noen av oss har en jobb som medfører reising og økt arbeidspress i perioder. Det var ikke snakk om å IKKE gjøre lekser, men at mamma’n ikke alltid fikk sett over dem..
Jeg fikk en mail fra den oppesne læreren for en tid tilbake. Vesla hadde ikke deltatt i svømmingen, for hun sa hun hadde glemt svømme tøyet. Når hun skulle gå hjem, traff han henne med posen med svømme tøy. Han spurte henne om hun hadde svømme tøy likevel, og Vesla bekreftet og sa hun hadde lurt han, men ville ikke si hvorfor. Da jeg kom hjem satte vi oss ned å pratet. Hun ville ikke ha svømming for hun hadde tatt feil badedrakt, og tatt en med hull i skrittet. Jeg var jo litt interessert i hvorfor hun ikke sa noe til læreren om årsaken, og hun sa bare at han hadde blitt sint og forlangt at hun skulle bruke den hun hadde tatt med. Argumentet mitt om at han sikkert ble sintere for at hun valgte å lyve sank sakte inn, og hun lovte å si sannheten heretter. Jeg tok ikke dette opp med skolen, for jeg mener jenta må ta sin lærdom av det selv, og lyver hun, må hun se at det blir konsekvenser.
For en uke siden gjorde vi oss klar for en ny dag, og Vesla skulle se litt på Tv fra jeg dro og til hun skulle dra. ca. 20 minutter. Mens jeg satt på toget ringte hun helt hysterisk. Hun hadde så vondt og klarte ikke å komme seg på skolen. Storebror kom og var sammen med henne, men da jeg kom hjem sa han bare at hun ikke hadde vært særlig syk. Jeg gikk beinhardt på den lille jenta mi, og beskyldte henne for skulk. Til slutt brøt hun sammen og begynte å stri grine. Hun hadde glemt av klokka, og læreren som skrev mailen var alltid så sint, så hun turte ikke gå på skolen når hun kom for seint! Da var det bedre å bli hjemme hele dagen, og være inne på ettermiddagen mens de andre var ute å lekte..
Hva får en voksen mann til å agere på en slik måte at et barn ikke tørr å gå på skolen når noe er blitt feil? Vesla er ikke laget av silkepapir, og tåler kjeft og sure miner hjemme. Hvorfor er hun så redd for å mishage denne læreren i så stor grad at hun heller skulker enn å si sannheten? Har han markeringsbehov så skal han jaggu få se at det er flere som kan ese seg opp formidabelt, og jeg skal be han komme ut å yppe med de store jentene. DRITTSEKK!
Vi har noe hemmelig vi skal gjøre om noen dager, så Vesla må ha fri to siste skoledagene. Det er noe som er spesielt viktig for oss å få delta på, så jeg sendte mail om dette til skolen. Jeg fikk brev fra rektor om at hun ønsket at jeg fylte ut skjemaet for dette og sendte det inn. Jeg dro innom skolen i går for å gjøre det. Der ble jeg møtt av en inspektør som fant det for godt å fortelle meg at barnet hadde SVÆRT mye fravær og de som skole kunne ikke tilrå at hun var borte fra skolen. uker igjen.
Vi gidder ikke lage noe støy, selv om jeg koker innvendig.
Er det slik at når en forelder påpeker at det er noe feil med skolen, så skal det være “la oss ta igjen”-mentalitet? Ja, jeg er kritisk til den opplæringen min datter fikk, og det med rette. Det var MIN innsats sammen med hennes, som fikk henne på rett plass igjen. Det var jeg som gikk gjennom pensumplaner og laget opplegg for henne. Det var jeg som satt under parasollen og repeterte tier-venner og det dobbelte. Hoppet hver gang det skulle være dobbeltkonsonant for å vise henne forskjellen på sprett-ord og dra-ord.
Er det slik at et barn som er mye syk, har ikke rett på fri? Først straffes hun med å ikke klare å delta sammen med de andre, og ha mye vondt. Og som en konsekvens av dette skal hun også være avskåret fra å være med på noe hyggelig TO dager av skoleåret. Inspektør kan drite og dra for min del!!
Hadde det ikke vært for at kontaktlærer er fornuftig, kompetent og samarbeidsvillig skulle jeg gladelig laget rabalder, men Vesla er kjempeglad i å gå på skolen og det er viktig for meg at hun ikke får samme negative holdning som jeg har, men at det irriterer meg å bli møtt med med en sånn ovenfra og ned-holdning, er vel ingen hemmelighet lengre.
Skole-hjem samarbeid betyr nettopp det, skole skal samhandle med hjem og hjem skal samhandle med skole, og selv om jeg ikke er lærer betyr ikke det at jeg er fullstendig inkompetent. Jeg har 5 barn, fire av de myndige og flotte oppegående mennesker, man skulle da tro jeg har tilegnet meg noen kunnskaper underveis… Den skolen må lære seg å spille på lag og ikke gå i skyttergropa når de møter kritikk.. Trøsten er at den snart er en saga blott..
Typisk meg når jeg synes alle andre har det så morsomt, og jeg ikke har det. To av mine venninner er reist på ferie. Uten meg! De har det vanvittig fint, og her sitter jeg og furter.
Vesla er fin ferievenn, men det blir liksom ikke det samme å gå rundt med ei lita snelle på ti som er mer opptatt av å gå rundt å se, enn når vi venninnene er på leting etter et passende vannhull…
Det kommet morsomme snapper fra de to nydelige frøknene, og gjerne står jeg til knes i klesvask eller på hode i matlaging. Ikke det at jeg ikke unner de en deilig ferie, for det fortjener de begge to. Men hvordan kan de kose seg så mye uten meg?!
Jada, blir nok min tur også, men først skal jeg være jentesur!!
Jeg har drevet å møtt en mann. Han har masse av de kvalitetene som jeg ser etter i en mann. Men ikke alt. Vi har tidvis hatt det veldig fint sammen, men tidvis avdekket store forskjeller mellom oss. Noen av en slik karakter at jeg har vurdert om jeg kan forholde meg til disse forskjellene over tid. Tid har forøvrig vært en avgjørende faktor i det hele. Det har liksom vært null stress nettopp fordi vi har hatt god tid, og jeg har jo likevel holdt alle muligheter åpen. Sett etter om det finnes noen som matcher meg bedre. Jeg har ikke gjort noe bevisst for å treffe noen, men tenkt at skulle det skje, så er det ment å skje. Jeg og denne mannen er ikke eksklusive, og jeg har gjort veldig vesen av å ikke være klar for det. (Det er jo tross alt bare 6 år siden jeg ble skilt, så jeg vil ikke stresse inn i noe nytt!!) Det var ironi!
I går fikk jeg en melding fra en venninne som hadde møtt denne mannen ute på byen. Med en annen dame. Min første tanke var at han var en skikkelig doushbag. Likevel er det jo bedre å finne dette ut nå før det utvikler seg til å bli et forhold tenker jeg. Også er vi jo ikke eksklusive ut fra mine egent utsagn. Men så begynte jeg å tenke, er det han gjør noe annet enn det jeg gjør? Jeg har jo også hatt “følerne” ute, og vært åpen for det samme? Aner jeg en dobbeltmoral her?
Så lurer jeg på om det ikke dukket opp et snev av skikkelig destruktiv sjalusi. Jeg har hevdet at jeg ikke har det i meg å bli sjalu, men jeg tror at om jeg skal være ærlig, så er det nok det. Og hvorfor slike følelser, når jeg faktisk egentlig ikke tror dette hadde funket over tid? Nesten så jeg tenker at selv om jeg ikke vil ha han eksklusivt, så skal ikke finne det hos noen andre FØR jeg har funnet noen.. Her må jeg nok ta meg selv i nakken og legge bort såret stolthet, for jeg er rimelig sikker på at det er her det ligger. Han er en flott mann med masse godt med seg, bare ikke helt det jeg vil ha…
Er dette grunnen til at jeg ikke finner min “significant other”? At jeg hele tiden ser etter noe bedre og vurderer noen til “greit nok” men ikke bra nok?
Hva gjør at jeg har inntatt en slik holdning? Jeg liker å strebe etter stadig bedre resultater i jobb sammenheng. Jeg liker å konkurrere med med meg selv på mange plan. Ha i hodet mitt at jeg skal gjøre det bedre neste gang. Er jeg blitt så fokusert på dette, at jeg hele tiden streber etter noe bedre, også på det emosjonelle plan? Kan jeg virkelig være så avstumpet følelsesmessig? Kan dette være et personlighetstrekk ved meg selv som gjør at jeg aldri vil være i stand til å forelske meg eller elske noen slik man leser om i ukebladene? Mine venninner har hele tiden sagt at det vil komme når jeg møter mr. Rett, men er det slik at alle har den evnen til å forelske seg hodestups? Så langt har jeg ikke forelsket meg mer enn en gang Det var ei krasj-landing av de sjeldne, men jeg var veldig ung da.
Så nå sitter jeg her da. En søndagsmorgen. Spekulerer over livet. Jeg bare konstaterer at livet fortsatt ikke er svart/hvitt, men består av uendelig mange nyanser i mellom. Og mens jeg nyter kaffen min og steller såret stolthet ønsker jeg alle en aldeles nydelig søndag. Nå skal jeg gjøre klart til et gjeng med 10 åringer som skal feire en forsinket 10 års dag. Det skal nok bli morsomt 🙂
Vesla er veldig heldig. Hun har egen PC og egen iphone. Alt er arvet, men det er faktisk hennes. Når det er arvet sier det seg vel selv at PC’n ikke er spesielt kjapp og nett, men den duger og vel så det. Hun fikk den hos bestefar fordi mamma’n var drittlei av at håpefulle skulle låne PC for å gjøre lekser. En digresjon riktignok, men: Det har irritert denne mamma’n litt. Hvordan kan skolen gi barn under 10 år som ikke har PC fra skolen, hjemmelekser på denne? Hvem taper på det? Jo, de som lever under barne-fattigdom. Hvor sannsynlig er det at disse familiene velger å prioritere PC og internett tilgang når de allerede lite har? Vel, vel.. Nok om det
Vesla er bare 10 år. Vesla har lyst på snapchat. Aldersgrensen er 13 år. Vesla får ikke snapchat. Ergo: Mamma’n er DUST! Konsekvens av å kalle mamma dust er sur mamma. Så har vi det gående.
Vesla syns ikke mamma bare er DUST! “Førr du e faktisk den teiteste og værste mora æ vet om! Du bryr dæ ikke om Ongen din!” Jeg forsikret henne om at nettopp for at jeg bryr meg om henne, får hun det IKKE. Småjenta var ikke nådig.
På iphonen har hun restriksjoner, og får ikke lastet ned noe på appstore med mindre jeg godkjenner det med kode fra min iphone. “Du e så KONTROLLERANES!” Husets uvær formelig freste mot meg. “Det e jo bare 12 års aldersgrense, og Æ E TI!!!”
Og fortelle henne at aldersgrenser er bestemte og ikke veiledende størrelser er håpløst, men hvordan kan jeg egentlig forvente at hun skal skjønne det når voksne ikke skjønner det. Det er nemlig sant som hun sier, flere på hennes klassetrinn har snapchat. Digresjon nummer to er at hva når vi gir etter for å tøye på grensene da, når skal barnet skjønne at enkelte grenser kan man ikke flytte på. Vil disse foreldrene gi ungene bilnøklene i aldre av 16 år og be de ta seg en tur alene? “Han/hun er jo så ansvarlig, jeg stoler på han/henne,” Ja, barnet er gjerne ansvarlig, men er du som foreldre det?? Huff… nå skriver jeg meg varm igjen…
Så tilbake til mitt lille avkom..
Noen programmer har hun fått, men ikke mye. Jeg er inne å sjekker bilder og lignende på telefonen, og hun hevder jeg er verre enn politiet! Så skjedde det da.. Det var full krig mellom noen av jentene på Musicaly. Vel, jeg ba henne slette og blokke. Hun fikk bare skygge banen. “Det e urettferdig at du kjæfta på mæ. Det va ikke bare mæ!” Vel, livet er urettferdig og det er hun som er mitt ansvar. Jeg har en plikt til å passe på henne. Plikt til å holde henne trygg på nett. Men jeg har også en plikt til å lære henne hva som er greit og ikke greit fra hennes side også.
“Æ skulle ønske æ hadde ei anna mor! Du lar mæ jo ALDRI få lov til noen ting!!!!!”
Det var et godt kvalitetsstempel fra den vesle sinte småjenta mi. <3 <3 <3
Vel, uansett hvem det var, så signerer jeg gjerne. I dag gikk hele badoo greia i søpla. Delete! Delete! Delete! Nok får være nok. Fikk nemlig en ytterst romantisk melding inn på chatten min:
Jeg er ingen snerpe, på langt nær ikke. Det er likevel grenser for hva jeg aksepterer av slikt. Det er jo bare ekkelt. Mannen fremstår jo bare som en vemmelig pervo. Hva får menn til å skrive på denne måten?
Jeg lurer på hvilke preferanser denne mannen har for å skrive slikt. Er han en skikkelig douce, eller er han påvirket av porno. Tro hvor ødelagt han er i toppetasjen? Ikke mye EQ på den fyren! Det er selvsagt også mulighet for at det er noen som gjør det for å kødde, men hallo!
Det var vel ikke sånn før sosiale medier gjorde sitt inntog? At man fikk en papirlapp med det samme skrevet på, levert i handa? Enkelte blir så jævlig tøff når de sitter bak et tastatur og en skjerm. Det er så lett å skrive dritt fordi det sjelden blir konsekvenser av det. Det gjelder ikke bare slibrige meldinger, men også mobbing og sure oppgulp generelt.
Nei, badoo har utspillet sin rolle i min vitenskapelige søken på mysteriet rundt kjærester, for nå er det så galt at jeg vurderer kloster…
Og til de menn som tenker det var det ultimate sjekketrikset: Det var fullstendig turn off!!
Vesla får ny lærer, og ingen sutrer av den grunn. En av storebrødrene har hatt denne læreren tidligere, og hun er et scoop.
Jeg trodde det var eldste, og spurte om han husket henne. Det gjorde han ikke, for han hadde ikke hatt henne. Men han husket en vikar de hadde hatt en stund. Det var den beste læreren ever. Guttene i klassen hadde funnet bloggen hennes, og der var hun avbildet i bikini blant annet. «Kødder du!» utbrøt jeg leende. Jeg lurte jo veldig på hva hun sa da guttene fortalte det.
