Det er så masse bilder på insta og for så vidt på bloggene, som spiller på kropp. Rett og slett et konkurranse fortrinn jeg ikke har lengre. Det var en gang liksom… Men det er greit! Jeg kompenserer med snap-filter i stede. 😂Gravitasjonen har herjet godt med meg over årene, og jeg føler at jeg bokstavlig talt henger etter.
Mange bilder av andre som ha puppene synlige, eller nesten synlige, er faktisk estetisk vakre. Det betyr ikke at jeg ville lagt det ut selv. Mest fordi mange av innleggene mine ikke ville passet til å bli akkompagnert av pupper uansett hvor fine de hadde vært. Ser ikke helt at innlegg om psykiske lidelser ville blitt tatt så veldig seriøst om jeg hadde stilt opp med attributtene klint opp som talende illustrasjon. Måtte vel brukt vidvinkel i beste fall..
Nei! Du får du nok ikke se puppene mine her. Ikke at jeg tenker det ville vært noe spesielt flatterende syn heller. Hengepupper er liksom ikke spesielt vakkert med mindre de er pent dandert i en solid bh som ikke er egnet til annet enn å holde urolighetene på plass. Ikke mye pirrende over det heller.
Innlegg fra Facebook april 2013, Vesla nærmet seg 5 år og taletøyet var alt godt utviklet:
Helg er deilig!
Morgenen starter som regel litt tidligere enn det som faller i smak for mamma’n, men Vesla storkoser seg mens vi sitter der under ull-pleddet og ser på barnetv i bare kosetøy.
La meg for sikkerhets skyld opplyse om at BH ikke inngår i koseklær-garderoben min.
Etter frokost forran TV og litt småpusk inne, skal man gjerne finne på noe, og sjeldent innebærer det at koseklærne beholdes på, så da må det jo skiftes og BH’n må på.. Liksom blitt en dyd av nødvendighet den siste tiden…
Så i dag når nu tvangs-plagget skulle på, sto Vesla på badet sammen med meg, og det kom et skikkelig “Æææsj!” fra henne. Uttrykket kom med ekte vemmelse i stemmen. “Hva er det?” spurte jeg litt desorientert. “Du har jo puppa!!” Litt oppgitt så jeg på henne og himlet mildt med øynene før jeg trakk pusten og begynte på forklaringen om at hun også vil bli voksen å få pupper osv..
Jeg mener, som erfaren fembarns-mor har jeg jo tatt denne samtalen noen ganger, så dette kan jeg. Ingen grunn til hverken opphisselse eller panikk.
Jeg kaster et blikk på vesla som står måpende å ser på meg med bekymret blikk: “Mamma, mååå di bli så lang og bollat som di der?! For da har æ ikke løst på sånne!”
Jeg bekreftet for det lille spetaklet at det var akkurat sånn det kom til å bli! Pokker, kan synes som jeg har glemt å se meg i speilet siste 25 årene og at det lille marerittet mitt gjorde meg smertelig klar over det!
