hits

mai 2018

Mamma er så innmari til å mase...

Mens jeg satt på Starbucks og koset meg med latten min, ringte Vesla for å spørre om hun og venninnen kunne få potetgull, og jeg svarte ja. «Si du ja bare for at du savne mæ?» spurte den håpefulle. Jeg svarte som sant var at posen ble åpnet for en uke siden, så de kunne spise den før den ble dårlig.

Lykken var stor.

Så spurte jeg om lekser var gjort, gymbaggen var pakket osv.. Vesla avbrøt meg med: «Nu masa du så mye at æ savne dæ ikke længer!»

Hun har da ringt meg 4 ganger på to timer, men jeg maser...

😳😳😳

Foreldrepåvirking

Da er kose-dagene over. Snupsi og jeg har hatt en deilig feiring av 19 årsdagen, soling, grilling og bowling med henne og kjæresten.

Jeg var veldig dårlig første sett, men så slo jeg til og vant sammenlagt. Det gjorde jo et gammelt idrettshjerte godt. Jeg fordrar ikke å tape. Snupsi ble jentesur, men en softis etterpå hjalp. Hun er elendig taper! Det har hun alltid vært.

Da Snupsi var 13, var hun et helvete å ha i hus etter å ha tapt kamper. Lettere oppgitt ba jeg trener om å snakke med henne om å være dårlig taper. Han hevdet at hun måtte få være skuffet over egne prestasjoner, og hun var høflig og grei til hun gikk ut av hallen. «Dessuten er jeg ikke så interessert i å skape gode tapere, men gode vinnere, og det er hun!» Ja,ja.. så var hun vel det da.

Snupsi og jeg har snakket mye om satsning fremover. I fjor byttet hun lag, og i vurderingen tok hun meg på råd. «Hvis du skal satse seriøst, må du gjøre det nå! Det er ikke sikkert denne muligheten kommer igjen!» sa jeg. Jenta tok sats og hoppet i det. Da viste hun at hun jobber strategisk og målbevisst. Hun har fått vært med på mye morsomt.

I helga har vi snakket litt om nettopp dette rådet. «Vet du mamma, æ trur du vil mer med håndballen enn mæ!» Det har hun rett i. Hun har muligheter andre drømmer om. Jeg er så redd for at hun skal gi opp noe som kan bringe henne ut på fantastiske eventyr. Og egentlig tror jeg innerst inne at hun er sulten på mer! Sier hun at hun ikke vil mere, skal jeg selvsagt støtte henne, men jeg må være sikker på at det er det hun vil. Gir hun seg, vil det være vanskelig å komme tilbake seinere. DET kan jeg alt om.

Ja, jeg er mammaen som sier: «Kom deg på trening, har du begynt på noe, fullfører du også ut sesongen.» Men jeg har lovet meg selv å aldri bli en mor som lever sine drømmer ut gjennom sine barn. Mine barn skal få ta sine egne valg, men jeg nekter ikke for at jeg påvirker dem gjennom motivasjon og oppmuntring. Men jeg skal aldri bli sur for de valgene som blir tatt.

Hvor rett eller galt det er, vet jeg ikke. Men sånn er det hos oss..

Barneidrett er ikke enkelt

Jeg skal dele et innlegg om noe engasjerer og provoserer meg veldig mye. Det er barneidrett. Det provoserer meg fordi topping av lag starter for tidlig. Det provoserer meg, fordi det blir så alvorlig så tidlig. Det provoserer meg fordi gleden med idrett blir borte så tidlig. Men det er ikke det dette handler om. Det handler om de barna som ikke hevder seg blant de andre.

Alle foreldre er stolte av barna sine og det de presterer. Alle vil vi at barna skal bli det beste de kan bli, eller oppnå sitt potensiale.

Noen barn er veldig gode fra første dag, innen sin idrett. De imponerer i sin årsklasse og vi lovpriser de. Dette er ikke nødvendigvis de som glitrer når de blir litt eldre. Kanskje er det den gutten som alle sukket tungt over, som står igjen som vinner. Det vet man ikke når det gjelder barn.

Skal du være trener for små barn, har du et stort ansvar. Du kan ikke stigmatisere eller bedømme barna ut fra hva de kan i dag, eller se deres potensiale fullt ut. Det ligger i hvert eneste barn og med gode holdninger kan man få disse til å skinne. Ikke alle har det i seg å bli den beste, men man når langt med motivasjon, treningsglede og gode holdninger.

Vesla har STORE sko og fylle. Storesøster var på sitt første landslagsuttak da hun var tretten. Sørgmodig sa Vesla en dag vi gikk hjem etter treningen: «Æ blir nok aldri like god som ho dadda å spill handball. Æ kan jo ingenting!» Klart jeg kjenner meg såret på hennes vegne. Hvordan kan man som foreldre gjøre noe annet? Jeg prøvde å motivere og oppmuntre, men det sank liksom ikke inn.

Jeg stoppet ved et hus og spurte henne hva som holdt huset oppe. «Muren!» svarte hun. Jeg sa det var helt rett, og hvis man ikke pusser å vedlikeholder muren, kan den smuldre. Trodde hun da den var like sterk? «Nei» svarte hun noe forvirret. Og hvis deler av muren var borte, hva ville skje da? Joda, etterhvert ville huset falle sammen. Og akkurat sånn er det med å lære seg en idrett. Man må bygge på grunntrening, og når den er på plass kan man bygge videre. Men grunntreningen må man tilbake til hele tiden. Og et lag med manglende grunntrening vil rakne sakte men sikkert. Jeg sa at det hun trenger, er å leke med ballen og øve litt hjemme. Akkurat som med leksene. Øver man, blir man bedre.

Det kan godt gi resultater på kort sikt, det å toppe lag fremfor å bygge det opp samlet, men på lang sikt vil lag som terper på teknikk og grunntrening sannsynligvis bli vesentlig bedre. Og når et lag begynner å tape, vil mange finne det demotiverende å slutte. Det er breddeidretten det går utover. Nok om det.

Så til mitt poeng, dersom et barn ikke får til å skinne umiddelbart, må vi likevel aldri ta fra de gleden ved idrett. Vi må motivere og heie frem barna. Litt famling skal det være. Det er barn tross alt.

Utfordringen ligger i at trenerne i alders fordelte idretter ofte er foreldre. Barna har ulike mestringsnivåer og trenger ulik ferdighetstrening. Trenerene har ikke nødvendigvis kompetansen og pedagogikken på plass, men et glødende engasjement. Dette er ikke ment som kritikk til trenerene, men mer et rop om at vi foreldre må la barna leke mer med idretten sin på fritiden, øvelse gjør faktisk om ikke mester, så bedre. Storesøster satt med håndballen og kastet gris med alle mens hun så på TV. Noen pyntegjenstander gikk heden, men sånn er det bare...

Da vi kom hjem, tok Vesla ballen med seg, og gikk på trampolinen for å trene på hopp-skudd. Jeg satt å så på henne i vinduet og la merke til noe. Hun skyter kanskje ikke så bra nå, men hun skyter med begge hendene. Det kan bli hennes styrke.. Med mindre hun ikke kaster inn håndduken før hun får tatt ut sitt potensiale...

Barneidrett er ikke enkelt

Jeg skal dele et innlegg om noe engasjerer og provoserer meg veldig mye. Det er barneidrett. Det provoserer meg fordi topping av lag starter for tidlig. Det provoserer meg, fordi det blir så alvorlig så tidlig. Det provoserer meg fordi gleden med idrett blir borte så tidlig. Men det er ikke det dette handler om. Det handler om de barna som ikke hevder seg blant de andre.

Alle foreldre er stolte av barna sine og det de presterer. Alle vil vi at barna skal bli det beste de kan bli, eller oppnå sitt potensiale.

Noen barn er veldig gode fra første dag, innen sin idrett. De imponerer i sin årsklasse og vi lovpriser de. Dette er ikke nødvendigvis de som glitrer når de blir litt eldre. Kanskje er det den gutten som alle sukket tungt over, som står igjen som vinner. Det vet man ikke når det gjelder barn.

Skal du være trener for små barn, har du et stort ansvar. Du kan ikke stigmatisere eller bedømme barna ut fra hva de kan i dag, eller se deres potensiale fullt ut. Det ligger i hvert eneste barn og med gode holdninger kan man få disse til å skinne. Ikke alle har det i seg å bli den beste, men man når langt med motivasjon, treningsglede og gode holdninger.

Vesla har STORE sko og fylle. Storesøster var på sitt første landslagsuttak da hun var tretten. Sørgmodig sa Vesla en dag vi gikk hjem etter treningen: «Æ blir nok aldri like god som ho dadda å spill handball. Æ kan jo ingenting!» Klart jeg kjenner meg såret på hennes vegne. Hvordan kan man som foreldre gjøre noe annet? Jeg prøvde å motivere og oppmuntre, men det sank liksom ikke inn.

Jeg stoppet ved et hus og spurte henne hva som holdt huset oppe. «Muren!» svarte hun. Jeg sa det var helt rett, og hvis man ikke pusser å vedlikeholder muren, kan den smuldre. Trodde hun da den var like sterk? «Nei» svarte hun noe forvirret. Og hvis deler av muren var borte, hva ville skje da? Joda, etterhvert ville huset falle sammen. Og akkurat sånn er det med å lære seg en idrett. Man må bygge på grunntrening, og når den er på plass kan man bygge videre. Men grunntreningen må man tilbake til hele tiden. Og et lag med manglende grunntrening vil rakne sakte men sikkert. Jeg sa at det hun trenger, er å leke med ballen og øve litt hjemme. Akkurat som med leksene. Øver man, blir man bedre.

Det kan godt gi resultater på kort sikt, det å toppe lag fremfor å bygge det opp samlet, men på lang sikt vil lag som terper på teknikk og grunntrening sannsynligvis bli vesentlig bedre. Og når et lag begynner å tape, vil mange finne det demotiverende å slutte. Det er breddeidretten det går utover. Nok om det.

Så til mitt poeng, dersom et barn ikke får til å skinne umiddelbart, må vi likevel aldri ta fra de gleden ved idrett. Vi må motivere og heie frem barna. Litt famling skal det være. Det er barn tross alt.

Utfordringen ligger i at trenerne i alders fordelte idretter ofte er foreldre. Barna har ulike mestringsnivåer og trenger ulik ferdighetstrening. Trenerene har ikke nødvendigvis kompetansen og pedagogikken på plass, men et glødende engasjement. Dette er ikke ment som kritikk til trenerene, men mer et rop om at vi foreldre må la barna leke mer med idretten sin på fritiden, øvelse gjør faktisk om ikke mester, så bedre. Storesøster satt med håndballen og kastet gris med alle mens hun så på TV. Noen pyntegjenstander gikk heden, men sånn er det bare...

Da vi kom hjem, tok Vesla ballen med seg, og gikk på trampolinen for å trene på hopp-skudd. Jeg satt å så på henne i vinduet og la merke til noe. Hun skyter kanskje ikke så bra nå, men hun skyter med begge hendene. Det kan bli hennes styrke.. Med mindre hun ikke kaster inn håndduken før hun får tatt ut sitt potensiale...

Mamma’n til Vesla får tilsnakk

Før flyet gikk i går, var jeg med å så Vesla spille håndballkamp. Jeg sjekket litt meldinger og knipset litt bilder.

Da vi kom ut av hallen spurte pappa’n meg hva stillingen ble. Jeg forklarte at jeg ikke hadde fått med meg alt og var litt usikker, men de tapte kampen.

Han visste stillingen, og nummeret på motspilleren som hadde scoret flest mål. Jeg trakk litt på skuldrene og sa at jeg hadde sjekket noen meldinger.

«Det er nettopp det som er problemet! Du er mer opptatt av telefonen!» Og han har helt klart et poeng. Jeg er med henne på alt, men det er telefonen også. Mitt argument er at jeg bruker den for å ta bilder, filme og samle minner. Men det er vel neppe den egentlige grunnen. Grunnen er at jeg er redd for å kjede meg. Jeg er redd for å gå glipp av noe spennende i avisen og ikke minst på sosiale medier. Tidvis er telefonen limt fast i hånda mi. Så hvor mye ekte engasjement er det når mor titter opp en gang i blandt og roper: «Bra Vesla! Ikke gi deg!»

Så lenge jeg har vært med henne har jeg liksom tenkt at det var nok, men hvor engasjert er jeg egentlig? Og merker hun at jeg er fraværende i mobilverden? Kunne jeg ikke like gjerne vært hjemme?

Kampen etter lå telefonen i veska. Jentene tapte, men jeg SÅ hele kampen.

Stemningsrapport etter første dag sammen med Snupsi.

Det var en fantastisk fin dag i går. Vi var å shoppet og spiste, før vi dro til henne for å se campion leauge finalen.

Det var en dag med latter, kos og hygge.

På tur fra Oslo var det buss for tog, men vi måtte da ta trikk først. På trikken ble Snupsi stiv i blikket. «Ehhh... mamma! Se på meg og snakk med meg» Plutselig slo det meg. Vi hadde kjøpt billetter til toget, men ikke til trikken. Vi løp jo fra tog til trikk for å rekke det, og glemte å kjøpe nye billetter. Den der ungen min fikk meg til å snike for første gang!

Vi skulle da ta buss videre. Snupsi brukte tida i bussen på å se på nyervervelsene. Et bredt glis kom til synet da hun så på en av kvitteringene. «Jeg fikk 25% avslag på hele kjøpet, uten at jeg vet hvorfor. Men jeg er fornøyd!» Jeg bøyde meg over for å se på kvitteringen og knakk sammen i latter. Det var spesifiseringen av momsen hun så på.

Endelig sammen med Snupsi mi igjen ❤

Nå er jeg på tur til Snupsi mi. Gleder meg så masse til å se henne igjen. Hun går toppidrett håndball, og det finnes ikke her nord, så hun ville flytte nedover med pappa’n. Det betyr at jeg ikke får se henne så ofte som jeg vil. Jeg vet ikke om hun savner meg like ofte som jeg savner henne, for hun har timeplanen stappe full. Skole, lekser, håndball trening/kamp, kjæreste, fotball trening/kamp og jobb.

Jeg er så stolt av den jenta. Hun har mer bein i nesa enn mange andre har i hele resten av kroppen.

Likevel er hun som tenåringer flest. Lat og rotete til tider. Krangler med søsken og foreldre. Alltid når jeg tenker på den jenta går tankene til Halvdan Sivertsen tekst «Som en engel».

Særlig der han synger:

Det bruse gjennom hennes unge åra

En heftig strøm av utålmodig liv

Men enda blir et barnehjerte såra

Og enda må en unge ty tell tåra

I møte med en voksen verdens harde korrektiv

 

For hun er jo myndig, men likevel et barn. Mitt barn. Da hun ble konfirmert fikk en bok jeg hadde skrevet til henne i. Bare sånn at hun skulle huske meg når hun flyttet. Jeg var så redd hun skulle bli en annen kvinnes datter. Noen andres barn. Så på mange måter er hun mitt smertebarn. Hun er den jeg tidvis har ligget i mørket og trykket ansiktet ned i puten og stortutet fordi jeg har savnet henne.

Jula 2016 fikk jeg julegaven som gikk meg til å sippe som bare det. Da var det hun som ga meg en bok. Der hadde hun laget bilder og tekster, og fått den innbundet. Det er en av mine kjæreste eiendeler. Det var da jeg innså at avstander og nye familierelasjoner aldri kom til å forandre på det faktumet av hun er min datter og alltid kommer til å være det. Og at jeg er mamma’n hennes. Alltid❤.

Men i dag skal hun og jeg ut å spise og kose oss. Vi skal være sammen når hun går inn i sitt siste år som tenåring. Jeg gleder meg så masse ❤

Mine nye landsmenn har villedet meg..

Minoritets kvinner blir ofte fremstilt som undertrykte kvinner. Kvinner som ikke får integrere seg i samfunnet av sine mannlige familie medlemmer. De får ikke tatt utdannelse. Det forventes at de skal vie seg til hus, hjem, mann og barn. For meg ville dette vært tortur, men jeg er meg og de er seg. Jeg må bare presisere at jeg er fullstendig klar over at dette ikke gjelder alle, men jeg er også fullstendig klar over at dette skjer. Noen er fornøyd og vil ikke ha det annerledes, og noen drømmer om en annen tilværelse.

Når jeg møter kvinner med minoritets bakgrunn smiler 99% og hilser hyggelig.  I så fall her i nord. Nesten som det er et union sisterhood som eksisterer fra urtiden. Det virker som de virkelig lever etter ordtaket om at en fremmed er bare en ny venn du ennå ikke kjenner. Det har fått meg til å tenke mye på om ikke vi har mer å lære av våre vakre nye søstre. For de har et samhold som synes veldig sterkt.

En kveld jeg satt på flyplassen og ventet på at Vesla skulle komme hjem fra pappa-besøk, ble jeg sittende ved siden av fire vakre kvinner kledd i noen vakre abaya. De var så streke og stolte. Viste hverandre så mye omsorg og kjærlighet. Tror det var to generasjoner.To av de skulle reise, og to skulle følge de til farvel. Det var så vakkert å se disse kvinnen i samtale og samspill.

En  varm sommerdag da Vesla var ca 3 satt hun i bilen å så på alle folkene som var ute å gikk,  mens vi kjørte hjem fra barnehagen. Da kom det en kvinne i en knall rosa litt lang hijab gående. Det var var litt vind så hijaben flagret lett i vinden. Vesla hylte henrykt: "Se mamma! Et rosa spøkelse!"

Men jeg er villedet! Media har gang på gang fortalt meg hvordan disse kvinnene har det. Og i dag så jeg faktisk sannheten. På tur til toget må jeg passere kondomeriet. I mot meg kom det et typisk minoritets par. De så ut til å være  rundt 20+. Hun i hijab og han med en beskyttende mine. Jenta bråstoppet utenfor utstillingsvinduet og begynte å titte. Han ville ha henne med videre. Hun ville ha han til å se. Han var åpenbart flau, hun ga seg katta. Hva som egentlig ble sagt, vet jeg ikke, men ut fra kroppsspråk, tonefall og mimikk var det helt klart at hun ertet han vennskapelig. Og hun lyktes. Til slutt virket det som kan kapitulerte og lo med. Begge hilste leende da jeg passerte, åpenbart klar over at jeg hadde observert den lille passiaren. Det var så fint å se. Han respekterte henne åpenbart. Hun virket ikke et øyeblikk undertrykt, bare lykkelig.

Åhhhh! Den som var ung og idealistisk igjen <3

Hellstrøm trenger ikke rydde opp her nei!

Mamma har alltid sagt at jeg er så ille til å lage mat, at jeg kan svi vann. Derfor laget min mann all mat når vi var gift, og derfor er det ingen som har forhåpninger til meg når jeg lager mat. De er jo så himla dumme! Det er jo ingen som skjønner at jeg bare ikke gidder. Jeg synes det er det kjedeligste som finnes, også er det jo all ryddingen imellom... Min forhenværende svigerinne truet med å pushe Hellstrøm til å komme å redde meg fra fortapelsen.. Selv han ville nok kapitulert.

Nei, jeg har kommet meg unna bra mye på det ryktet. Så er det så lett å opprettholde det også. Bare å legge ut noen bilder av fadesene mine, så rygger folket unna når jeg sier jeg kan hjelpe på kjøkkenet. "Neida, bare du gå å underholde gjestene heller!" Vinn-vinn sier nå jeg!

Potetsticks og vaniljesaus til middag, etterfulgt av is! Høydare!!

 

Jaja... Smakte ostekake om ikke annet..

 

 

 

 

 

Nystekte rundstykker. Ja, for det er faktisk ikke poteter som Vesla trodde!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 Hva er vel bedre en en søt og delikat pavlova??

 

Så enkelt slipper man unna at noen spør om man kan bake eller lage mat :) Helt genialt!

Mamma'n til Vesla blir urban..

Jeg skal reise i morgen. Først å besøke lille store snuppa som blir 19 år på søndag.

Da bærer det til Stor-Oslo på meg i morgen. Et lite pit-stopp før det bærer rett til Malaga. Høydaren blir når jeg får meg stabucks kaffe, da er jeg riktig så urban. Snupsi og jeg skal ut å spise middag og mamma'n skal drikke vin. Jeg gleder med veldig. Som regel når jeg møter henne, går det varmgang i visakortet. Det har jo gårdagen satt en ettertrykkelig stopper for. Utgifter på noen høvdinger, men forsatt ingen bil. Ja, hvis du ikke har lest om det kan du oppdatere deg her.

Sist jeg var i Oslo på jentetur var det vanvittig morsomt. Da var jeg sammen med en venninne på hotell, og Snupsi kom og shoppet med oss før vi spiste en bedre middag ute. Min venninne var singel, så jeg hadde planlagt å finne en mann til henne i løpet av helgen. Selv om jeg og venninnen møtes opp til flere ganger i uken, og prater så ofte på telefonen at vi vurderte å få oss fri familie, hadde vi det så koselig på hotellet og vi ble nok noe fnisete. Jeg ville på karaokebar! Hun ville være med! 

Så fant vi ut at vi skulle google in steder i Oslo, og prøve ut de. Joda, masse folk og fine plasser. Vi er jo to landsens jenter, og synes egentlig slik finkultur var litt kjedelig. Vi ville ha rølp, så vi gikk tilbake til opprinnelig plan. Karaokepub! Google maps var tingen, og vi begynte å gå. Og vi rotet oss inn på barer og puber, og min venninne lo mer og mer av kartleseren. Ingenting å le av det, det er en kjensgjerning av om geografi var et eget fag hadde jeg strøket elegant! Så hørte vi det!

Lyden av skingrende falsk sang! Jepp! We made it! Og det i selve Stor-Oslo!

Første vi gjorde var å gå i baren. Og der stod HAN! En bartender så heit at han kunne gi hvem som helst vannplaning. Glemt var mine intensjoner om å gifte bort min venninne. For jeg bare måtte flørte litt. Han virket litt overlegen på en måte, her var det bare å skru på stor sjarmen og gi alt! Ikke faen om han var interessert. Jeg ble helt svett. Så så jeg henne på andre siden av baren. Alvorlig litt granskende. Først så hun på meg, så min venninne. OK! Skjønte han var hennes, men ba til gud at jeg ikke kom til å komme hjem med en bunnsolid blåveis.

Så kom hun rundt baren. Jeg ble tørr i munnen og kjente at jeg rettet meg opp. Ville jeg klare å dukke når ørefiken kom?

Hun gransket nå min venninne inngående. OK! Så kanskje hun vurderte muligheten for at min venninne ville sloss sammen med meg når det kom til stykket. Åpenbart gjorde hun det, for hun gikk videre inn i lokalet. Jeg snuppe meg forsiktig for å se etter henne. Bakholdsangrep ville være lumpent, tenkte jeg. Blikket mitt ble fanget av noe annet. Tre menn som twerket på dansegulvet. Det så drit kult ut, og jeg tenkte at de var litt tøffe som turte å danse sånn opp mot hverandre. Jeg snudde meg tilbake for å drikke vinen min. Også begynte jeg til min venninne; "Du! Jeg tror kanskje vi er på en homsebar!" 

Hun lo da hun sa: "Vi har vært her noen timer, og du oppdager det først nå? Tror du får problemer med å finne mann til meg her!" Jaja, det var den kuleste kvelden ever. Vi hadde det hysterisk morsomt. Traff masse hyggelige folk. Sang karaoke høyt, falskt og skingrende. Men da ene jenta vi satt med sa:"Tror dere blir desserten!" fant vi ut at det var tid for oss å gå på hotellet. Men fy katta så gøy det var! Og jenta som stod i baren.. Hun prøvde å sjekke opp min venninne :)

Tupering av hår må til når man er i Stor-Oslo og skal være urban. Særlig når man har garantert krøllfritt hår!

 

 

50 shades..

Jeg er med i ei gruppe på FB som heter 50 shades of makeup. Der er det masse gode tips for ei som stort sett bare bruker mascara, og øyenskygge når jeg skal være avansert.

Nå har jeg lært om foundation, blush, consealer, highlight, koster.. Man trenger jævla mange koster!! Og vippeserum, eyeliner, shadows, lip liner og lebestift. Og for hver gang jeg ser noe nytt, tenker jeg.. Åhhh! Må man ha DET? Ja så må jeg jo kjøpe det da.

Men jeg kan jo fortsatt ikke bruke alt det der...

Så jeg fikk et sabla godt tips. Bruk youtube! Der er det instruksjoner for hvordan man skal bruke disse remediene. Det er til og med videoer for do and don't.. Første gangen jeg prøvde så jeg ut som ei godt brukt lærveske i ansiktet. Jeg lo så jeg nesten tissa på meg. Alle rynker og ujevnheter vistes bedre enn når jeg ikke sminket meg. Helt jævlig altså.

Heldigvis kom husets mellomste snelle meg til unnsetning. "Mamma, du må følg instruksjonan for de over 40!" Elementært min kjære Watson! I såfall når jeg fikk det fortalt. Så da bestemte jeg meg for å prøve på nytt. Øvelse gjør mester!

OMG! Jeg så ut som et middels bra picasso-maleri i trynet. Vesla sperret opp øynene, men sa ikke noe.

Så tok hun pc'n og begynte å se på noe. Jeg spurte hva hun så på, og hun svarte søtt: "Makeup for beginners, sånn at æ kan hjelp dæ!"

Det tok litt tid, men jeg fikk det til sånn høvelig men jeg tror jeg har skjønt litt av meningen med makup. Så her kommer en tutourial runde av mine beste makeup tips: Nyt, se og lær!

Det er viktig å bruke sånn highlighter stift med lys og mørk krem slik at man fremhever det man ønsker av ansiktsformen sin.

Det er forøvrig heller ingen skam å vokse litt. Dessverre var jeg fri for voks i dag...

Leppene skal være store og fyldige, og amorbuene markerte, gjerne litt higlight i mellom dem.

 

Løsvipper er aldri feil, og ujevnheter i huden må skjules!     

Blush skaper liv i et ellers stivt ansikt etter alt som er klint på det!

 

Funker ikke det, har du min favoritt! Solbriller på snapchat filter! KOS DOKKER!

Jeg er jentesur!

Er det ikke det ene så er det jammen det andre! Og nå er jeg ikke grinete. Jeg er jentesur!!!!

Litt bakgrunns historikk må til, ellers blir det en sånn historie "you had to be there to understand it." Da jeg var gift men pappa'n til Vesla, sutra jeg ofte veldig over ting han gjorde feil eller ting han burde ha gjort. Nå skal det sies, at det ofte var halvferdige prosjekter i huset, og de hadde en tendens til å bli stående til undertegnede hentet til fart i aftensangen og ba han se til helvete å gjøre seg ferdig. Han startet med de fantastiske idéene, jobbet iherdig i starten men gikk tom for drivstoff på slutten. Resultatet var at siste finishen ofte ble lettvint løsning og det var varierende grad av vellykkethet over det.

I går kom han for å besøke Vesla. Han skulle få låne bilen min mot at han la om til sommerdekk. Jada, jada... Vet det skulle vært gjort... Jeg sa med et snev av ironi og spøk, at jeg regnet med at bilen var i de "beste" hender, og jeg at jeg fikk den tilbake i samme stand som jeg leverte den fra meg. Det ble endel fleiping og han sa blant annet at han skulle "fikse" bremsene på den før han dro, han måtte bare ordne forsikring på meg først. Da følte jeg meg særlig høyt elsket du!

Så kom jeg hjem fra jobb i dag, og ble servert en nydelig god middag. Det var jo hyggelig. Han og eldste sønn snakket om ulyd i bilen, men jeg bare "pfffet" til dem. Særlig at jeg gikk på den. Jeg mener, hvor vanskelig kan det være å legge om noen dekk, og hvor mange feil kan man gjøre? Etter maten skulle vi dra hjem. Det dunket og skrapet fremme. Hva i helvete? Han endelig gjort alvor av alle planene om å få meg tatt av dage?

Neida, jeg tenkte ikke det, men det jeg faktisk tenkte var følgene: "Herregud! Kan han ikke engang skifte dekk ordentlig!" Fy på meg! Det var stygt det. Men lyden var jævlig. Selv jeg hørte at dette ikke var "stein" på bremseskivene. Dette var en DYR lyd! 

Jeg snudde bilen og ga beskjed om at han fikk fjerne den jævla steinen da, og nå begynte undertegnede å bli snurpete rundt munnen under samtalen. Han fjernet dekket og gikk og hentet sandpapir for å pusse over bremsetromlene eller hva det enn heter. Nå var øyenfargen min endret seg fra blå til rød. Han forklarte om renhold og vedlikehold og det var like før jeg eksploderte. Så satte han på dekker og prøvde bilen. Neida, lyden var om mulig enda jævligere og enda DYRERE. Så han tok av dekket igjen. Nå var jeg skikkelig jentesur. Jentesur er når man furter og er motbydelig.

"Hva er den greia som stikker ut der?" Glefset jeg til han. "Ahhhh.... se der har vi faenskapet!" sa han blidt og overså hoggtennerne mine som var kommet til syne. Jeg luktet blod! Det var da jeg skjønte at det var den jævla støtdemperen som stakk ut. Man trenger hverken være Einstein eller bilmekaniker for å skjønne at det ikke skulle være sånn. Jeg stod betenkt en stund før jeg beskjemmet innrømte at jeg hørte et smell i bilen på søndag, men bare kjørte videre. Jeg trodde bilen slo ned i en dump. Blåfargen i øynene kom tilbake, og hoggtennerne ble nesten til melketenner igjen. Ja, man kan nesten si jeg ble litt ydmyk der jeg stod å så på bilen uten dekk..

Så det røyk kjappe 2000 rett ut av morokontoen, jeg er midlertidig fri for bil, og har en triumferende blid eks-mann som bare mumlet: "Kjærring og bil... også at ho faen ikke stoppa og sjekka når det small!" 

Til mitt forsvar så smalt det bare en gang, og da hørte jeg INGEN dyre lyder. 

Men den s(e)nile ex-mannen skal fikse bilen i morgen sånn at jeg slipper de utgiftene. Han er vel en grei fyr inni mellom slagene, selv om han truet med å "fikse" bremsene på bilen for meg... :)

Om du lurer på hvorfor jeg er jentesur kan jeg opplyse at jeg reiser til Malaga mandag med 2000 kroner mindre i reisebudsjett. Så ja! Jeg er med rette JENTESUR!

 

Nesten er ikke godt nok

Jahhh...

Så sitter jeg her da. Kald og sur. Nja, kanskje ikke sur akkurat, mere grinete. Sånn er det når jeg er for sein til noe. Jeg er nemlig i kategorien ikke ofte altfor tidlig og ikke ofte så skrekkelig altfor sein. Jeg er nesten. Nesten tidsnok.. Egentlig nesten aldri, men det er nesten. Men nesten, er ikke alltid godt nok. Det kan gå når man har møter, eller man skal ta en lunsj, eller man skal til legen, for der er det nesten alltid et akademisk kvarter, men det holder ikke når jeg skal rekke et tog som går 07.27!

 Falskt glis, for jeg var egentlig litt smågretten!

 

Det verste er at grunnen til at jeg er sein er alltid meg selv. Jeg skal bare... Jeg går altså Albert Åberg en høy gang. I dag skulle jeg bare strekke meg litt.

Bildet fra pinsen når jeg kunne sove lenge, sendt til min datter med baby som IKKE kunne sove lenge :)

 

Så skulle jeg bare ha litt kur i håret mens jeg dusjet. Mer skal ikke til hos meg. Altfor tight timeplan. But that's the story of my life, and I love it! Så lenge jeg rekker toge vel og merke. Makeupen her består av en fuktighetskrem og øyensverte så det tar ikke tid. Men så skulle jeg bare lese noen meldinger. Svare litt.. og pokker! Da var tida sannelig knapp!

Det betyr at jeg nesten rakk toget i mårrest. Eller ikke rakk det, med knappest mulig margin. Jaja.. sånn går det av og til. Her hvor jeg bor fikk vi togstopp/ pendlertog for oss på bygda, høsten 2015. Fint det selvsagt, men det går ikke så mange tog ennå, og frekvensen er litt variabel ut over døgnet. Det har jo selvsagt noe med passasjer antallet som benytter seg av tilbudet. Ergo jeg måtte vente til 08.59 på neste tog..

Det betyr ikke at tida var bortkastet likevel. Jeg har nå fått jobbet litt med noen rapporter i bilen. Sharpoint gjør jo at jeg kan jobbe hvor jeg vil så lenge jeg har strøm. Men det varte bare en times tid. Da ble det tid til å blogge litt via telefon.

Jeg bor jo ute på landet, så her har jeg fått beskue et par kråker og en rev. Ellers ikke noe eller noen. Lite inspirasjon å hente med andre ord.

 

 

Håper alle har en strålende dag der ute. Sommerhilsen fra ei forfrossen mamma her nord.

 

 

Det var nok godt ment..

Vesla er drillpike. Det beste med å få være drillpike har garantert vært å få de fine hvite støvlettene. Hun simpelthen elsker de. I vinter måtte jeg beslaglegge de, og gjemme de vekk for hun ville helst gå i de hele tiden. For meg var det om å gjøre å få de til å se ut som støveletter også når mai måned kom. Tidvis en utfordring..

Når de hadde hatt marsjtrening ville hun gjerne ha disse fantastiske kreasjonene til beina på, men mamma'n var steil og sa de fikk vente. Jeg skal slutte å være så steil...

Så kom endelig dagen! Selveste 17. mai.

Vi gjorde oss klare til å dra, og siden Vesla er en solid attpåklatt, hadde jeg sagt jeg kunne være med korpset hele dagen. Kjekt å få unna litt dugnad når man kan. De startet med å marsjere til eldresenteret og spilte der. Deretter marsjerte de til skoletoget. Sola skinte og det var tilløp til at jeg følte det var et snev av vår ute. Det er ikke alle 17.mai her nord som kjennes sånn. Flere ganger hatt ullongs under klærne ja, ikke noe ukjent fenomen i disse trakter på 17. mai.

Etter skoletoget var det leker på skolen. Vesla kom bort til meg og lurte på om jeg hadde ekstra sko med til henne. Hjertet svulmet av stolthet. Endelig begynte den lille jenta mi å se verdien av å ta vare på tingene sine. Dessverre måtte jeg skuffe henne med at det ikke var tatt med noen ekstra sko. "Hmm.. de her e litt ond på tåa!" Jeg kjente tilløp til panikk, for jeg ante hvor dette bar hen. Vonde sko, kommende sutring. Denne mamma'n er derimot garva. Compeed for hæl og tær lå klar i veska. Dette fikset vi i et svisj!

Klokken fire skulle borgertoget gå i sentrum. Siden det ikke er så greit med parkering, fikk jeg eldste datteren til å ta min bil til byen, for lillebror på 20 har ikke sertifikatet. Tanken var at de da kunne plukke opp meg og Vesla etter toget. Ute var det var det vi her oppe kalle jævlig surt og kaldt. Men fatt mot for små drillere! De fikk ha på seg hansker, uniform og tynnstrømpebukse. Og de varme gode støvlettene uten fòr. Så gikk vi da! Høyre, høyre, høyre, venstre, høyre! Mamma'n er jo i styret, så det var bare å gå i takt etter ungene. Da begynte jeg å tenke over hvilke sko jeg hadde på bena. Hvordan de så ut var uvesentlig, men de var utrolig vonde! Og vi gikk og gikk og gikk... Ruta ville liksom ingen ende ta, men omsider så vi det forgjettede land og ante at frelsens time var nær.

Det første vi gjorde, Vesla og jeg var å ringe til storesøster. Vi ville hjem, det var kaldt og vi var skrekkelig slitne i de små tottisene våre. Etter en hel evighet tok hun telefonen, og glefset ut et irritert "Ja!" i andre enden. Jeg tenkte at hun kanskje var litt stresset småbarnsmor, så jeg spurte pent om de kunne komme å hente oss. "Ja, det skulle vi gjerne ha gjort! Men æ ba den der broren min om å hold bilnøklan, så va han sporløst borte i folkehavet! Æ har ringt han, men han svarte ikke, så vi e på tur hjæm!"

Jahhhh... Så stod vi der da. Vesla og jeg. Begge frøys. Begge hadde vondt i beina. Begge måtte tisse. Humøret dalte i et veldig tempo. Vi fikk først lete etter et toalett, men det tenkte nok de 10.000 andre som var rundt oss også. Til slutt fikk vi bruke toalettet på Egon. De fikk en stor stjerne i himmel'n hos meg. Jeg spekulerte fortsatt svært på hvordan jeg skulle løse denne floka. Der stod vi 2 mil hjemmefra, vi hadde bil en eller annen plass på andre siden av byen, men ingen nøkler og ingen til å hente oss. Jeg ringte den eminente sønnen, men ikke noe svar nå heller. Nullpunktet var nådd hos meg, og Vesla var møkka lei hun også. Niagarafossen i øynene hennes gjorde seg klar..

Og plutselig bare stod han der! Gullgutten til mamma'n! Skal si lykken var stor!  Langvarig var den dog ikke. "Hei, atte du mamma! Æ tenkte du trengte bilnøklan så æ så drilleran og gikk hit med dæm til dæ!" Ja, kjære sønn jeg trengte bilnøklene, men jeg trengte liksom bilen også men den STOD PÅ ANDRE SIDEN AV BYEN OG VI HADDE VONDT I FØTTENE!

Jeg kapitulerte, han mente det så godt tross alt. Vi bestemte oss for å bare finne en taxi og komme oss hjem. Så der gikk vi da. En mamma som knapt klarte å sette en fot foran den andre, sønnen med Vesla godt plassert på ryggen og kjæresten hans som danset rundt med pompomene til Vesla, og jeg er sikker på at hun nynnet til "Det er Norge i rødt, hvitt og blått!"

På kvelden laget vesla slim. For første gang så jeg litt nytte i det...

 

 

A walk down memory lane

Som treåring var Vesla veldig klar for å inngå ekteskap, men det var bare èn, som stod distansen som ektemann. Det var pappa'n.

"Vesla har funnet en ring som det var morsomt å leke med. Hun har nemlig "gipset" seg med pappa'n sin i dag!! Ikke kjedelig å være syk og hjemme da!!"

Å bli tante som treåring er ikke bare bare. Hun snakket jo rimelig rent, men ikke helt klokkeklart.

Jaja.. Vesla fikk smake morsmelk som søsteren hadde pumpet.. "Mmmmm.. Oh my dåd, det va dått!!" Sa hun med et grin...

Det var en skikkelig utfordring med å si g-lyden og K-lyden for den vesle snuppa.

Det er ikke bare minste tilskudd som kan drive mor til det ytterste. Yngste sønn har også vært en prøvelse til tider. Det å få han til å huske avtaler, og gjennomføre det han hadde lovet, var et langt lerret å bleke.

Prøvde å hjelpe min sønn å planlegge aktivitetene fremover ved å legge de inn oppgaver med varsel på telefonen. Han bare ""pfffet" til meg og jeg fikk til svar at tidene har endret seg de siste 25 årene!! Makan til drittunge!! Ja, for pokker! Vi hadde ikke mobiltelefoner, dataer, ipads og annen dritt til hjelp. Vi måtte faktisk bruke HAUET!!!! Det er mer enn dagens jyplinger evner!

Hilsen mamma-fosilen som elsker alle fem høyere enn himmel'n <3

Gatas justis

Jeg har med forundring lest noen blogg-innlegg fra noen som mener seg "utestengt" av andre her inne, noen som vil forsvare seg mot dette, og andre som mener dette er mobbing. Dette er selvsagt trist for alle parter, for slike ting har en tendens til å spre seg i en negativ spiral.

Saken er sikkert mye mer kompleks enn slik jeg fremstiller det, men det har fått meg til å fundere litt på hvor lav terskelen er blitt for å kalle noe mobbing. Der er en rar måte vi ser på mobbing i dag. For er det slik at dersom man ikke er enig i noens fremstilling, og sier i fra, så mobber man?

Jeg har kjent mobbing på kroppen fra barndommen, men var ikke et mobbeoffer. Den ene dagen var det jeg som fikk unngjelde, neste dagen var det jeg som var med og tok en annen. Det gikk da aldri i kategori mobbing, men under erting og krangling. Det var beinhard gate justis som fikk rå. Når jeg gråt og var lei meg sa alltid mamma og pappa, at kanskje jeg lærte hvordan andre hadde det når jeg gjorde det samme.

Det er med stor skam jeg må innrømme at jeg også lot som jeg ikke "så" systematisk mobbing av medelever da jeg vokste opp. Jeg rettferdiggjorde dette med at vedkommende var så teit, og ikke ville følge spilleregler i lek og fritidsaktiviteter at han/hun fikk som fortjent. Noen som kjenner seg igjen i denne tankegangen?

Det er helt klart ingenting som er så sårt som å høre om barn som går i evig redsel for å gå på skolen. Barn som ikke tror de har noen verdi. Barn som tror det er bedre for familien om de bare blir borte. Jeg har lest og hørt grusomme historier som har revet store sår i hjertet mitt. Jeg skulle så gjerne ha gjort noe for disse som lever med dette dag etter dag..Slag, spark, total ydmykelse..

Jeg har fem barn, og når det har vært en situasjon de har vært innblandet i, har vi tatt ungene knallhardt. Det er ikke greit å være stygg med andre. Det har vært inndragelse av data og telefon. Besøk hjem til de som har fått unngjelde for å si unnskyld foran vedkommende og foreldrene. Likevel kjenner jeg igjen deres unnskyldninger for adferden, og beskrivelsen av at den andre sipper for å få viljen sin, lager kvalm å henter lærer hvis ikke reglene blir på deres måte, det nytter ikke å gå en annen plass for da sier de at de blir stengt ute..osv Min eldste datter utbrøt etter en episode da hun var i begynnelsen av tenårene at det nyttet ikke uansett, for den andre jenta fikk det til å høres ut som det alltid var andres feil uansett hva det var. Damn if you do, damn if you don't! Og det var sirkus til de kom på videregående. Med dette mener jeg ikke at mobbing IKKE foregår, eller at det er mobberens feil, men NOEN foreldre må faktisk også innse at barna deres kan være provoserende for andre. Det er ikke alt som er mobbing mener jeg, det er noe med at alle unger må lære seg å respektere andres grenser.

Når vi får barn sirkler alt rundt de. De blir oppdratt til å føle at de er senter av universet. Mange barn er små egoister når de kommer i barnehage og skole. Det er ganske tøft for ungene når de skjønner at alt ikke dreier seg om dem 24/7, og at verden faktisk ikke er til for deres velbehag alene.

Vesla kom hjem etter skolen i førsteklasse, og hadde vært punshing-ballen til noen gutter som var tre år eldre enn henne. Når jeg snakket med henne, hadde hun vært med å herje, men ikke stoppet når de ba henne om det, og derfor slengt henne litt rundt. Hun var litt redd, og det var jo ikke greit, men hun måtte jo også lære at når andre sier at det er nok, så må hun stoppe. Det er min jobb å lære henne at hun også må vise hensyn selv om hun ikke slår eller sparker.

Disse guttene fikk vel troen på at hun var litt redd for å si fra siden ingenting hendte, og det var jo vår feil, så de valgte å fortsette å slenge på henne. Helt til den dagen jeg og storebror var ute å kjørte, og guttene var utenfor huset sitt å lekte. Jeg stoppet bilen og ba storebror gå ut å stå ved bilen sammen med meg. Det eneste han skulle gjøre var å nikke til alt jeg sa. Vi gikk ut, og jeg pekte på guttene og sa: "Det er di der to! Nu huske du korsn de ser ut?" Storebror nikket og så morskt på de. Så satte vi oss i bilen. Vesla ble ikke dengt noe mer.. Totalt fravær av pedagogik, men gatas justis funker fortsatt.

Men stadig kommer hun hjem å bruker ordet mobbet. "De mobbet meg i dag fordi..." om medelever. Klart hvis dette hadde vært av en alvorlig karakter, vil jeg jo ta tak, men for det meste bruker jeg å presisere at det er ikke mobbing, men erting/plaging og at hun bare skal gå unna eller være sammen med noen andre. Det er så lett å kalle alt for mobbing i dag. Hvis min datter ikke vil følge spillereglene i en lek, men vil ha det på sin måte til enhver tid, ja så må hun bare finne seg i at de andre ikke vil leke med henne. Det skjer jo fra tid til annen, og da er det viktig at jeg forteller henne at sånn vil det være til hun lærer seg å samarbeide med de andre. Innordne seg andres spilleregler når de har startet en lek. Det er ikke mobbing, men gatas justis! Jeg elsker det begrepet.

"Kan vi kjøpe en bestevenn?"

 

 

Jeg er regelrett forbannet!

Jeg hadde vært storrøyker i nesten 25 år da Vesla for to år siden kom til meg og sa hun syntes det var ekkelt at det luktet røyk av tøyet mitt, pusten min og håret mitt. Jeg har prøvd å slutte en gang før, da med hjelp av champix. Det fungerte mens jeg knasket pilllene, men så snart jeg sluttet, kom røyksuget og jeg sprakk. Bare de som røyker/har røykt vet hvor kjiip jeg følte meg da. Champix er jo en mislykket lykkepille, men den funket på meg. Jeg var lykkelig og røykfri. Men sprakk da altså.

Så kom dette skjønne pikebarnet, og vred ansiktet unna når jeg skulle nusse på henne. Da bestemte jeg meg for at det var nok. Sigarettene ble røykt opp, for må ikke tro at noe skulle gå til hundene. Her skulle det nytes til siste trekk. Så sluttet jeg. Det gikk forsåvidt fint, og jeg døyvet det verste suget med damesnusen mocca. Funket fjell det. At jeg byttet ut en last med en annen er jo normalt. Summen av lastene må jo være det samme. Etterhvert fant jeg hvit snus. Små elegante snusposer som ikke vises under leppa. Gullongen sørpå har alltid hamstret og hatt med til mamma'n når hun kom hjem. En og annen boks har jeg kjøpt selv. 

Vi bor i Bodø. Ingen storby, men relativt mange brustadbuer når det kniper om. Og i pinsa knep det om, for plutselig var jeg fri for snus. Så var det bare å sette seg i bilen for å kjøpe snus. Jeg dro fra butikk til butikk, men alle var fri for den typen jeg bruker. Jeg tilkalte forsterkninger og ba de å sjekke i sine nærmiljø, og var inne på tanken om å ringe 112, for pulsen var faretruende høy til tider. Jeg prøvde meg sågar på en sigarett, men den smakte overhode ikke til forventningene og surgjeipen begynte å henge.

Av omsyn til mine omgivelser kjøpte jeg meg et substitutt merke, og tenkte det fikk greie seg til i dag når butikkene åpnet igjen.

Lykken var stor da butikkene åpnet i mårrest. Jeg spratt som ei ung fjellgeit nedover gata og inn på butikken. Lykken var nær. Trodde jeg, for de var fri! Hun bak disken trodde de kanskje får inn på torsdag. Håpet var der fortsatt, for det er jo kiosker og butikker overalt noen måtte da ha den jævla snusen! Skuffelsen var stor da 2 rema butikker, en prix butikk, en besinstasjon og en mixkiosk hadde avkreftet at de kunne hjelpe meg.

En kollega ble sendt ut i lunsjen, og hun sjekket spar lavpris, narvesen og 7/11. Hun hadde fått de nedslående nyhetene. Butikkene fikk ikke ny forsyning før de hadde fått nye bokser som tilfredsstiller myndighetenes krav.

Så nå sitter jeg her, lyn forbannet! Jeg betaler avgifter over en lav sko for å kjøpe snusen min lovlig, men staten har bestemt at utseende på boksen ikke er bra nok! Hva pokker er det for idioti! 

Da kan staten til pokker bare sitte på de jævla boksene sine og gnu, jeg har bestilt snus fra Sverige og betaler halve prisen, får samme boksen og levert på døra av salgsagenten (x-mannen som gadd kjøpe snus til meg da han var der). Staten får ikke ei forbanna krone hos meg i avgift!!!

PS! Snusen jeg endte opp med som nødløsning, er til alt overmål nikiotinfri....

Mimmi mener det er mange småbarnsmødre som bør ta seg en bolle!

I går leste jeg et innlegg på ei FB gruppe, der en dame syntes det var mye klaging på at man småbarnsforeldre var konstant slitne og i tidsklemma, og hun stilte spørsmål om det var ok å klage så mye når man i realiteten har valgt å få barn.

Stakkars dame! Jeg håper hun er nordfra slik at hun er vant til en kaldt storm, for milde himmel... Snakk om å ha stukket hele huet ned i et vepsebol. Damen fikk så masse vanvittige tilbakemeldinger.

"Må vel få lov å klage selv om man har barn?"

"Da har du muligens ikke flere små barn og full jobb? Ja, småbarnsmødre har lov å klage som alle andre.."

" Da har ikke de uten unger en drit de skulle ha sagt <3 Valgt det selv ja, men om en ikke har små barn og jobb, så burde en søren ikke klage heller!!"

"Du kan ikke ha barn i hvertfall!"

Småbarnsmødre som skriver slik kan ta seg en bolle! Vi kan ikke forvente å gjøre alle tingene vi har lyst til når vi får barn. Ved å få barn vedgår vi at våre behov ikke nødvendigvis skal være de primære behovene som dekkes. Vi velger også hva vi skal vektlegge når barna er små. Joda, jeg har alltid jobbet 100%, selv om jeg har hatt og har små barn. Men jeg velger bort masse for å følge opp mine barn. Jeg har ikke nye møbler og design hus, det er støv i alle kroker, og jeg mistet en dings til headsettet under sofaen i mårrest, og ga opp å leite etter den i kaoset som var der under. Kjøkkenet mitt ville til stadighet vært stengt av helsemyndighetene og jeg går ofte i kjole på jobb fordi jeg ikke har flere reine bukser...

Tidsklemma mi er at jeg driter i husarbeidet! Jeg prioriterer Vesla, jobb, hennes fritidsaktiviteter, min egentid OGSÅ husarbeid. Vi er så opptatt av at fasaden utav skal være perfekt. Alt skal se så fint og flott ut. Ungene skal lykkes på skolen og være enere på sine felt. Vi skal se ut som Kardashians til enhver tid.

TA DERE EN BOLLE!

Når mattilsynet, barnevernet eller helsemyndighetene kommer til meg, låser jeg bare utgangsdøra og sniker meg ut balkongdøra på baksiden! Vi bor i at sant kaos, men det gir jeg katta i. Vi bor i et lykkelig kaos!

Men vi har hatt høytlesning i stua med hele familien. Vi har hatt familieråd om hvordan vi skal fordele oppgaver hjemme. Jeg har hatt alenetid med mine unger på kjøkkenet og bakt kaker. Jeg har alltid forsøkt å få en liten prat på sengekanten, minimum har vært natta suss og bretting av dyner. Det er hva vi prioriterer. klart jeg har kjent et stikk nå og da for at andre kan dra på konserter, når jeg ikke har råd til billett fordi jeg må kjøpe nye støvler. Eller andre har nystrøken bil, og min ser ut som frokost buffeen på SAS er inntatt der. Men ikke har jeg tid, og ikke finner jeg det viktig å prioritere. Jeg har min prioriteringsliste, og den sier at jeg ikke har til hensikt å gå på akkord med alt og alle. Jeg gjør det som passer hos oss for at vi skal få en ok hverdag.

Kanskje hvis andre ga litt faen i å være så jævla perfekt hele tiden, ville de hatt tid til de viktige tingene i livet!

Så i dag skal jeg med Vesla på generalprøve til konsert, og den varer i 3 timer. Etterpå skal jeg på styremøte med drillkorpset. I morgen skal hun på drillen, og jeg skal ut å gå i de store dype skogene med bikkja. Torsdag har hun håndballtrening, og jeg skal sitte hjemme med bena på bordet. Fredag til søndag er det håndballturnering, konsert, feiring av husets 19 åring og pakking til arbeidsreise hele neste uke.

Hvis jeg sukker og stønner, bruker jeg å tenke at jeg er verdens heldigste. Jeg har fått tatt del i det alle ungene mine har ønsket å være med på. Deres triumfer og nederlag. Jeg har kjent med så stolt at jeg vil grine, eller så trist at jeg også vil grine. Men det er verdt det, også de gangene jeg har sittet på fotballbanen i varmekjeledress og lurt på når det skal bli min tur.

Så slutt å syt, og planlegg dagene deres slik at dere får tid til det dere vil. Si nei, til det som ikke passer. Tillat dere å si til ungene, at nope, gidder ikke gjøre noe med dere, finn på noe selv! Ikke lag tidsklemma, for den er ikke tredd ned over ørene på dere. Dere har tatt den på dere selv!"!

 

PS! Bruker lunsjen min på å blogge litt, ha en fantastisk dag :)

Par med stor aldersforskjell ut fra et nysgjerrig perspektiv

I min "vitenskapelige søken" på hva som passer meg best, har jeg tenkt litt frem og tilbake på om like barn leker best eller om ulikheter tiltrekker oss mest. Som menneske vet jeg at jeg blir veldig kjapt lei og irritert på personligheter som er mest lik min egen. (så jeg har medynk med min omverden)

Min skolevenninne giftet seg med en 20 år eldre mann for 17 år siden. De lever ennå godt i lag, har sine opp- og nedturer som alle andre par. Det var på en måte litt eksotisk å høre om alt de gjorde sammen. Han var beleven og verdensvant i forhold til menne til oss andre. Det var noen reaksjoner som: Wow! Jøss! etc. det er ikke å benekte.Diskusjonene rundt dette konkluderte med at han var ikke noen gammel gris, og hun var ingen lykkejeger, så dette ble spiselig for oss andre. Ikke at jeg tror det hadde noen vesentlig betydning for de to. De startet sitt liv sammen med å reise i alle ferier de hadde mulighet til. Fartet verden rundt, og det livet hun levde var så fjernt fra mitt hverdagsliv med matbokser, jobb, barnehage og kveldstell at vi gradvis mistet kontakten.

Nå er hun 47 og han 67, så tankene mine har gått litt tilbake på hvordan er det med aldersforskjellen nå?

Jeg og min venninne har da ikke så mye kontakt lengre, så det å spørre rett ut av det blå, kjentes litt kleint. Takk Gud for FB! Jeg tok kontakt med henne der, og fortalte om min søken etter soulmaten. Vi fikk en lang, god prat. Så om jeg ikke nødvendigvis ble så mye klokere, fikk jeg i såfall oppfrisket et fint vennskap. Hun avsluttet chatten med: "Stor klem fra Geriatrisk avdeling"

Den setningen var forøvrig det eneste som minnet om geriatrisk avdeling i hennes fremstilling. De hadde riktignok roet veldig ned de siste årene, men det var fordi hun hadde hatt en prolaps hun ble operert for. Hun lovpriste mannen sin som hadde måtte gjøre alt for henne. Han hadde ikke visst hva godt han kunne gjøre for henne mens hun var syk. Nå nærmet hun seg full funksjonalitet igjen, men ut fra alle hjelpemidlene hun hadde fått, så huset ut som et utklipp fra geriatrisk avdeling. Han derimot var støtt ute å kjørte motorsykkel for å få avreagere litt.

Nysgjerrig som jeg er, måtte jeg jo spørre om han hadde gått av med pensjon. Hun bekreftet det gledestrålende. Hvordan ellers hadde han kunne støttet henne 24/7? på spørsmål hvordan hun ser for seg det vil bli når hun er tilbake på jobb, og han er hjemme, er hun mer usikker. Det har de ikke fått prøvd. "Eneste som bekymrer meg er at han finner seg ei ung snerten elskerinne mens jeg jobber!" sa hun mens hun storflirte.

Det jeg oppriktig spekulerer på er om det er slik at man har størst sjanse til å lykkes i et forhold det man er mest mulig lik eller ulik partneren sin? Og hvilke sider er det gunstig og ugunstig å være like på? 

En ting er sikkert, min venninne er av de heldige, jf. en stor undersøkelse utført av Emory University, øker nemlig sjansene for samlivsbrudd med 95% ved 20 års aldersforskjell. Dette jf. en reportasje i KK, publisert for 4 år siden. Link til artikkelen finner du her. Jeg derimot, ble bare et til tall i statistikken..

God mandag, jeg spekulerer videre på tur inn i tirsdagen..

 

Vesla emigrerer!

I dag har vi begynt å se på ferie. Vesla og meg.

Som impulsive sjeler, har vi kun bestilt enveis billett til Oslo, resten tar vi som det kommer. De fleste jeg kjenner som reiser med barn, planlegger gjerne ferien et halv år eller lengre før de reiser. Argumentene er at de tross alt må planlegge når de reiser med barn. Det er sikkert rett. For noen. Ikke for oss.

Vi planlegger litt vi også, men kanskje på en annen måte. Så nå har vi satt opp hva vi trenger for å få en vellykket ferie:

  • Sol og varme
  • Strand/basseng
  • Mat og is
  • At det er noe artig å gjøre
  • At vi kan dra ut å spise på kveldene (der røyk all inclusive)
  • Shopping
  • penger

Kan se ut som vi må prøve å kombinere storby med solferie. Kan det hende det blir Barcelona? Vi må nok google litt mer..

Jeg har en krukke på kjøkkenet med gamle mynter. Det er ettøringer, toøringer og femøringer samt mynter fra forskjellige land vi har besøkt. Vesla hentet ned krukka for å se på de.

Plutselig begynte hun å snakke et uforståelig språk. Storebroren så undrende på meg og lurte på hva hun gjorde. Jeg lyttet litt, ristet på hodet og sa at det visste jeg ikke. Så jeg måtte spørre. "Æ leka at æ har en youtube-kanal på et fræmmed språk, også fortell æ seeran mine ka pængan her e værdt!"

Vesla er ganske reisevant. Hun har vært på Malta, Hellas, Tyskland, Danmark, Sverige, Spania og Tyrkia på ferie på ordentlig.

Fra ferien 2016 i Tyrkia, når vi var på jeep-safari

 

På leke har hun vært verden over, for hennes fantasi har heldigvis ingen grenser, som for ett år siden:

Vesla kom hjem etter en fleecejakke, for det trengte hun. Det kom nemlig til å bli kaldt. Jeg lurte på hvor de skulle, for det er alltid kjekt å vite hva de små søte styrer med. 

"Mount Everest" kom det kontant.

Jaja... jeg ba de ta det med ro på toppen fordi lufta er tynn på toppen har jeg lest.

"Jeg vet..!" Var det siste jeg hørte før de forsvant rundt hjørnet.

Den som var 9 år og hadde evnen til å leke i fantasiens verden... 💖💖💖

Jaja... hun emigrerer vel snart uansett, og passene har vi klare til enhver tid.. Hei verden! Snart kommer vi!!

 

Cougar mom, sugar mom eller milf?

Jeg har startet på dette blogg-innlegget sikkert 1000 ganger. Og slettet 999 ganger.

Dette er et av de innleggene som man spør seg selv om man faktisk skal skrive? Vil man egentlig eksponere sin egen person så mye? Innlegget ville nok ha provosert mange av mine nærmeste om de leste det, for det var liksom ikke noe min familie ville snakke om. Jeg er i den situasjonen at jeg harselerer med å bli kalt couger mom. For meg er couger mom, sugar mom eller milf noe negativt. Jeg vil ikke bli identifisert med det. Den gjengse oppfatningen er at kvinner som finner vesentlig yngre menn, er desperate.

Jeg vil ikke bli sett på som desperat. Jeg har fått min del av tilbud fra menn i passende alder, men de interesserer meg ikke nok til at jeg har lyst å møte de engang. Så skjer det helt ut av ingenting bokstavelig talt, så får jeg ei melding på messenger. Resultatet er et kjæresteforhold som varte i halv annet år. Så langt, så godt. Problemet er at han var 20 år yngre enn meg, og det som for andre kanskje var enda verre, er at han ikke er norsk.

Jeg valgte første halvår å holde det ganske privat, men noen vet om det hele. Mine barn ble informert fordi jeg ikke ville de skulle høre det ad omveier. Mine to eldste døtre visste begge hvem han var, og selv om de hadde et positivt inntrykk av han, syntes de naturlig nok det var kleint. Jeg hadde det tidvis mye bedre enn jeg noen gang har hatt det, men sleit fryktelig med aldersforskjellen. Det var litt drama, det kjente jeg at jeg var for gammel til, og når jeg valgte å distanserte meg fra det, ble han skrekkelig usikker. Han tok det som et tegn på at jeg ikke brydde meg.

Vi har lagt bak oss et heller turbulent forhold. Grunnen til bruddet ligger kanskje i forholdet mellom han og meg i første runde, men også i forhold til omverden. For selvsagt kom spørsmålet om jeg var hans sugar mom. Det syntes jeg var skrekkelig ydmykende. I manges øyne var jeg vel kanskje nettopp det. Jeg er fullstendig klar over at majoriteten av romantikere tenker at jeg skulle prøvd litt mer. Kynikerne tenker sikkert at jeg må være stokk dum som frivillig gikk inn i noe sånt i første runde.

Så kom jo hverdagen, og jeg begynte å tenke at jeg hadde tidvis en furten tenåring til, som jeg måtte forholde meg til. Mitt yrkesliv skjøt fart og jeg ble opptatt av mitt. Jeg er litt egoistisk av meg, og har en tendens til å gå litt opp i det jeg gjør. Så endte jeg det. Faktisk var det hensynet til han som ble viktigst. Han har ikke barn, ikke egne familie. En dag kommer han til å få et ønske om dette. Hva da? Jeg har hverken lyst- og muligheten til å få barn. Den muligheten ebber kjapt ut. Hva vil jeg sitte igjen med når alderen innhenter meg for alvor, og han fortsatt er ung og klar for å leve?

Et halvt år etter er jeg fortsatt ikke sikker på at det var det jeg skulle gjort, men sånn ble det. 

Bilde fra da vi var på grottevandring.. Det var en fantastisk dag..

Veslas eksapader...

I 2015 var mitt yndige pikebarn hensatt til et øyeblikk av beundring av sin kjære mamma.

Vesla satt på fanget mitt nå i kveld, så på meg og sukket henført som bare et lite pikebarn på 7 år kan gjøre. "Mamma, du e så fin!" Jeg kjente at hjertet svulmet i brystet mitt. Hun strøk meg over håret og la kinnet inntil mitt. Det er de stundene når du kjenner at det er godt å være mamma, og du elsker den fantastiske skapningen du faktisk har vært med på å skape. Det er sånne stunder som gjør at det er verdt alt strevet.

"Mamma, også e du sånn dær moderne." Smilende, men litt småforundret så jeg nedover jeansene og den sorte genseren og tenkte, jo jeg er kanskje litt fresh. Det som kanskje var overraskende var at den lille snuppa hadde det inntrykket hun også. Smigret og høy på meg selv spurte jeg hva hun mente.

"Du har jo sånn dær grått hår!" 😳 

Jeg humrer nå litt her jeg sitter med farge i håret. 😂😂😂

Det er et sånt øyeblikk man bare drømmer om å oppleve med barnet sitt. Året etter på samme tid, var det ikke tid til noe kos. I Bodø skulle det feires 200 års jubileum for byen, og det ble feiret med en stor forestilling i stormen konserthus. Masse barn fra området skulle delta i et gigantisk barnekor hvor de skulle synge sanger fra musicalen "Annie". Vesla deltok selvsagt på det. De var å hadde fellesøvelser støtt og stadig. Så opprant dagen for konserten. 

Tilløp til panikk når jeg fikk telefon om at Vesla ikke var hjemme og klar til henting til konserten. Jeg stod på jobb, og ungen var ikke kommet hjem. Jeg saumfarte FB etter henne, og hadde onkel politi sjekket om det var noen stressede mødre som kjørte i panikk hjem fra jobb, hadde de fått jackpot. Men de gjorde nå ikke det. Vel hjemme raste jeg inn gjennom døra. Hun var hjemme, men Vesla ikke var klar til konsert. Jeg fikk henne til å ta på kostymet, men skjønte at det ikke nyttet å sminke henne. Vi stakk fjeset hennes inn i ovnen og sotet det til, før vi løp i bilen og kom oss til byen igjen. Men vi rakk generalprøven med hårfin margin. Hun hadde på seg capri-bukser når hun gikk på scenen, men kostymet hennes var helt annerledes når hun kom ned av scenen... Jeg gir opp!! "Mamma, nu ser æ hvertfall foreldreløs ut!" Det var det eneste hun sa da hun så seg selv i speilet etterpå..

Hun ser ikke akkurat ut som noen solstråle,så var jo buksa revet opp helt til linningen da. Men for all del, hun jo barnehjemsbarn boende med miss Hannigan. Ikke akkurat noen lystig situasjon for noen å bo sånn.

Couger mom nord for moralsirkelen

Nå har mor funnet på noe moro! Vet ikke om det er så smart, men trøster meg med at jeg sitter bak en skjerm og et tastatur. Nå har jeg tenkt å belemre dere alle med mine skrudde sysler.

Det var ikke så lenge jeg skydde den der dateing siden etter fadesen på butikken. Den kan du jo lese om her.

Jeg er jo fortsatt enslig mor med et barn som legger seg i rimelig tid, mens mamma'n ikke gjør det, så jeg snek meg til å logge inn igjen. Jeg fant da ut at jeg kunne sjekke ut hva som skjedde dersom jeg satte filteret lavere på alder. Men i anstendighetens navn! Min eldste skjønne datter er 26, så jeg bestemte meg for at jeg ikke under noen omstendigheter skulle sette filteret under 27 år. Øvre aldersgrense ble satt til 48. Det får holde tenkte jeg.

Så var vi i gang igjen. Etter å ha blogget om første sjokket, ble det liksom en litt ny innfallsvinkel. Jeg ville finne de morsomme greiene. De som har fått meg til å le høyt og til tider ukontrollert.

Å bla gjennom bildene føltes som om jeg gjorde noe skrekkelig ille. Hva får ei halvgammel geit til å sitte å bla gjennom bilder av gutter som kunne vært sønnen hennes? Men hva gjør man ikke i vitenskapens navn. For hva ligger egentlig i det å være cougar?? Jeg har forsøkt å google det, men da kom det opp så mye sider for cougar-dateing at jeg ga opp. Etter å sett på noen profiler, var jeg på nippet til å gi meg. For hva kan være morsomt med å date en som er så ung at du ikke vet om dere har en real krangel, eller han bare er i trassalderen? 

En venninne traff en ung man ute på byen, og han la virkelig frem alle aksjene i henne. Hun så litt oppgitt på han før hun ristet på hodet og sa: "Jeg vet ikke hva du vil jeg skal gjøre med deg. Amme deg, eller knulle deg" Jeg lo sånn da jeg hørte det at jeg tror at hvis det er sant det de sier at en god latter forlenger livet, så blir jeg godt over 100! 

Men jeg holdt ut, så kom 10 poenger'n jeg lette etter!!

Jeg kjente han igjen umiddelbart. Så begynte jeg å lese. Det var en koselig profil. Pene bilder. Faktisk så bra at hadde jeg ikke visst bedre, hadde jeg klikket på han. Men han var for gammel for prosjektet. Og han er jo tross alt min ex-mann! Nåja, jeg ønsker han lykke til, han fortjener å finne kjærligheten og bli lykkelig. Men jeg kniser nå litt og tenker hvor gøy det hadde vært å sendt han ei melding..

Men mitt søk måtte fortsette, jeg måtte holde ut i vitenskapens navn. Så plinget det inn..

 

Jaaahhh... Til nå hadde disse gått rett i blokk, men jeg tenkte hva skjer når man svarer? Hva forventer noen som sender slike meldinger? Jeg prøvde med et vagt svar, og fikk bare meldinger som gikk rett over på å beskrive hvordan han ønsket å utføre sexakten.  Så kom det: "Jeg tror du er ei skikkelig couger mom nord for moralsirkelen!" Javel! Der var jeg satt i bås! Couger mom altså! 

Jeg lurer litt på hva som får en mann/gutt på 29 år til å tro at ei dame på 47 år ikke alt vet hvordan sex utføres. Til hans forsvar skal det jo sies at han visste jo ikke han at han chattet med ei fembarns mor og to barns mormor, men come on! I en alder av 47 trenger ikke majoriteten av kvinner å få forklart detaljene. Det tenner ikke, det blir bare platt og dumt. Jeg begynte å spørre hva han gjorde, hvor han bodde, om han hadde barn.. Så kom følgende melding: "Jeg vil ha ei milf, ikke ei som vil fortelle meg livshistorien sin!"  Amen og takk, og så blokket HAN meg!!! 

Jeg sitter igjen med inntrykket at han synes jeg burde føle meg privilegert fordi han fant meg, sitat: "pulbar". Herregud da! Er det noen som kjøper dette?? Her tekster en mann som så vidt har fått potte-ringen ut av rompa, og tror han vet hva kvinner vil ha. DET DER VIL VI IKKE HA! Jeg er ikke interessert i en jypling som tror han bidrar samfunnsnyttig ved å ha sex med eldre desperate kvinner. Himmel! Vet han ikke at det finnes rekvisitter som fungerer utmerket med batteri, og at det er inne et forslag i stortinget at alle enslige kvinner over 45 skal få batterier på blåresept?

Vel, jeg forlanger at den jeg skal treffe, må ha generelle allmennkunnskaper over stadie til en tenåring.

Han må heller ikke bli så jævla sur når jeg sender bilder av meg med g-strengen min..

Han må like at en kvinne har utstyret sitt i orden, og ikke er redd for å vise det frem. Ber han om nudes, skal han da sannelig få det.

Og når jeg sender deg bilde naked, ikke le og kall meg luremus. Jeg er 47, og helt bevisst på hva jeg sender...

 

JADA!! Kan gjerne være couger mom nord for moralsirkelen jeg, men det blir på MINE premisser! Jeg er tross alt 47 år, og vet veldig godt hva jeg IKKE synes er greit!

 

 

Barnemishandling vs dyremishandling

Alle dyre elskere.. scroll videre...

Vesla gikk ut for å sette ut hunden i dag. Hun kom inn med en meget selvtilfreds mine. "Sånn!" sa hun da hun lukket igjen døra. "Æ har kasta stein etter måkan!" Jeg tenkte i mitt stille sinn at jeg burde vel si noen salig Pauli ord til unge håpefulle, så jeg så strengt på henne og sa: "Jeg håper du ikke traff noen biler!"

Noen minutter senere satt hun å så ut av vinduet i stua. "MAMMA!!! NU HEKKA MÅKAN I HEKKEN! Kan æ gå ut å slå de med ei pinne?" Da ble jeg riktig så morsk og sa at hun måtte aldri gjøre noe sånt, for det er dyremishandling. "Ja, men da e det de gjor mot mæ barnemishandling!" kom det kontant fra Vesla.

Kan vanskelig argumentere mot logikken hennes av og til..

Gi pokker med å fly på ungen min!

Det kom et vræl av en annen dimensjon fra Vesla. Hun var ikke kommet inn, men volumet på vrælet utenfra, sendte umiddelbare smerter rett inn i lillehjernen på meg.

"Herregud! Nå har hun skadet seg alvorlig!" tenkte jeg. Papirer fløy i alle retninger da jeg sprang opp fra sofaen og ut i gangen for å se hvor alvorlig det kunne være. Måtte jeg ringe 113 eller 112 ? Hadde jeg tid til å ringe etter ambulanse eller måtte jeg gi henne livreddende førstehjelp på trappa?

Jenta skreik så hun var blå på leppene, tårene trillet og hun var hysterisk. "Ka e det?" Jeg nærmest brølte til ungen. Adrenalin og puls jobbet for fullt i meg nå. Vesla hikstet noe mellom hylingen, men jeg forstod ikke hva hun sa. Jeg begynte å bli redd, og jeg remjet enda en gang: "KA E DET???" Akkurat som det at jeg skrudde opp volumet mitt, skulle få henne til å roe seg ned. Hun stotret noe før hun satte i et nytt vræl. "MEN HERREGUD DA! HVA ER DET SOM HAR SKJEDD??" At hun ikke var livstruende skadd skjønte jeg jo ut fra volumet på henne, så jeg begynte å få kontroll på pulsen. Jeg skjønte bare at noen hadde flydd på henne, og bukseknærne var skitne. Hvem pokker flyr på en tynn spinkel 10 åring?? Jeg var klar til å tilkalle pansertroppen (les:storebrødrene)

Ikke helvete om min datter skal være punching ball for noen bøller! Jeg måtte bare få mitt hysteriske pikebarn rolig så jeg fant ut hvilken pøbel som skulle få høre ei ramsalt regle fra værran ut i havgapet. Den som bøller med ungen min skal ikke tro at han kan gjøre det ustraffet!

Remjingen begynte å avta så jeg sa så rolig jeg kunne, at hun måtte puste litt med magen og fortelle om hun hadde slått seg. Himmel! Skulle tro jeg ikke har hatt barn før, for tåkeluren slo til for fullt igjen når hun ante konturene av noe som minnet om sympati. Jeg ante da at omfanget av skadene var minimale, men ungen var ikke mindre hysterisk av den grunn. "MAMMA! Æ E SÅÅÅÅ REDD!"

Nå fikk jeg en skikkelig klump i magen, for hva i helvete var hun blitt utsatt for?  Vil ikke engang gjengi alle tankene som raste gjennom hodet på meg. Jeg satte meg på kne foran henne og ba henne roe seg ned og fortelle hva som hadde hendt. Hele jenta skalv. "Det va måkan!" Jeg skjønte at jeg ikke skjønte noen ting, og spurte hva hun mente. "Det va måkan som fløy på mæ, også tippa æ på sykkel'n. De har fått unga! MAMMAAAAAA, Æ E SÅ REDD!!!" Lufta gikk liksom litt ut av meg, og hva skal man si når man nesten har kalt inn anti-terror politi og sivilforsvaret, annet enn: "Godt du hadde på dæ hjelm da!" Burde selvsagt skjønt det var feil svar, for vrælet steg til cresendo før hun vrengte av seg: "KA E DU FOR EI MOR EGENTLIG?"

Så nå har hun forlangt at vi skal gå måke-vakt for henne, og i år som i fjor, er paraplyen funnet frem sånn at de ikke får ta et stage-dive ned på henne. Jævla kamikaze-måker! Jeg sier som Odd Børresen: "Jeg hater måker"..

 

Facebook lar deg ikke glemme...

I 2010 hadde facebook følgende å minne meg på:

Denne dagen vil ingen ende ta... Jeg har hatt en avspaseringsdag, og det startet med at de ringte fra skolen. Jeg måtte komme for min datter hadde skadet foten når hun spilte fotball UTEN sko. Etter en lang dag på sykehuset konstaterte de at foten må reponeres og gipses. Det skal de gjøre i morgen. Min ektemann har prestert det stuntet å fylle bensin på min dieselbil på turen hjem. Dette måtte jo ut av tanken før den skadet motoren, det fikk han gjøre. Og når han lå der under bilen for å tappe ut elenda, kom ei humle summende inn i buksebeinet hans. Stakkar'n hylte og jamret seg fram under bilen. Løp og hylte som en annen tulling. Jeg syntes jo det var litt vel mye drama helt til jeg skjønte at den hadde brent han på låret. Stakkart mann! Han har sikkert hatt bedre dager... Jeg fikk en god latter;))

Facebook sørget for å minne meg om en hendelse fra 2012, da var den lille snuppa mi bare fire...

Søte lille Vesla får åpenbart ikke sove i kveld. Pappa'n har beordret henne i seng flere ganger, men snuppa har kommet opp igjen. Irritert kvesset han stemmen litt, og beordret henne i seng. Resolutt kom det fra Vesla: "Ta ikke den tonen der til mæ. Æ e bare en onge og kan bli redd dæ!"

   

Hun var ganske skjønn selv om hun alt da hadde oss alle i sin hule hånd..

Fra i dag sier facebook ingenting ;)

 

Storebror skaper trend med parfymert rumpe

Det er ikke ofte jeg ler så tårene triller, men i kveld gjorde jeg det. 

Jeg har nemlig investert i en sånn elektronisk luftrenser. Det er en slik som slipper ut litt spray fra tid til annen. Jeg så den hos en venninne, og bestemte meg for at en slik måtte jeg også ha. Selve dingsen må man ga ingeniørutdannelse for å sette sammen, eller i såfall briller. Jeg hadde ingen av delene, så storebror fikk æren av å sette den sammen, selv om jeg ikke forklarte noe om hvordan den funket. Jeg bare bærte den inn på badet å satte den på benken.

Og dette er IKKE ment som reklame!!!

Så skulle storebror i dusjen nå i kveld og hadde åpenbart glemt hele greia. Storebror er en sånn ung mann som dusjer lenge, og liker å stelle seg skikkelig før han tar kveld. Det betyr jo at det tar litt tid når han går på badet. Ja, faktisk så lang tid at han kom å spurte om noen hadde noen ærend på badet før han gikk inn. Det var det ikke så han gikk inn å låste døra. Jeg hørte dusjen starte, og etter ei god stund stoppet den. 3 minutter senere stod han i gangen med kun hånduken rundt seg.

Jeg så forvirret opp og lurte på hva det var. Gutten grøsset og fortalte at han hadde bøyd seg for å tørke seg. Han stod med ryggen til benken, og følgelig med stumpen rett til værs. Da kom dusjen med parfyme. Rett i stjerten på han! 

Jeg ligger fortsatt her å humrer. Fiser han nå bør det lukte reine blomster-enga rundt han!

Vesla feirer 17. mai med fotoshoot...

I dag er den store dagen hos oss. Vi feirer nasjonaldagen til det fulle. 

Her er det fast tradisjon å dra å se skoletoget, gå i idrettshallen for å spise litt kake og is, deretter til byen for å se borgertoget. Det er den dagen jeg synes er så herlig. De fleste er pyntet, det er liv og røre overalt. Noen starter dagen med champagnefrokost. Det har jeg aldri gjort, men når Vesla blir stor, da..... Men 17.mai altså!

GRATULERER NORGE!

Vesla er drilljente, og da går jo dagen til tog, tog og atter tog. Inni mellom har vi hatt tid til litt kaker, popcorn, is og brus. Og bilder.. Jeg har prøvd å få et skikkelig pent skryte bilde av den lille go' jenta mi, men det var litt av en utfordring..

Jeg prøvde å lokke med kake og is, og fikk...

 

Det var like før jeg ga opp, men ute fikk jeg henne avbildet i et litt seriøst øyeblikk :)

 

17. mai er digg dere!  

Trenger ikke trene ekstra i dag, nei! Men tottisene mine er ikke fornøyd med mitt valg av skotøy. Det var vel ikke akkurat fornuftig valg, men det så bra ut da :)

 

 

God 17.mai til alle der ute, håper dere hadde bedre lykke med deres bilder :)

 

 

 

Lesbisk, homofil, bi eller hetro - Hvem bryr seg?

Jeg og Vesla har sett sex og singelliv, filmen. Rettere å si er vel at jeg så, og hun satt ved siden av å laget slim. I filmen er det da er to homofile menn. Vesla var ikke øyensynlig interessert i noe av det som foregikk på skjermen før hun plutselig så opp og spurte hva som gjorde at de var blitt homofile. Jeg forklarte henne at vi alle er forskjellige og at noen er hetro, lesbiske eller homofile, og at noen bare ER det på samme måte som at noen er tradisjonelle. Hun sa bare ok, og fortsatte med sitt.

Det var ikke noen grunn for henne til å spørre videre. Homofili har aldri vært et tabu her hjemme. Hos meg vil jeg at barna skal kunne snakke om alt, og noe av det viktigste jeg synes barn bør lære, er toleranse. Dersom noen av barna mine skulle stå frem med en utradisjonell legning, skal de ikke trenge å bekymre seg over holdninger i hjemmet. Hos oss får vi kred for hva vi gjør i livet, ikke hvilken legning eller følelser man har.

Jeg husker en reportasje som var i lokalavisen (tror jeg) for noen uker siden. Med store bokstaver ble det slått opp at vedkommende intervju objekt er bi. Det var liksom hovedessensen i reportasjen, og det syke var at reportasjen var gjort på bakgrunn av en konsert som skulle være. Jeg mener: Hallo Media!! Vi er i 2018! Det er ikke lengre en sensasjon at noen har ulik legning. Det er ingen kuriositet! 

Jeg syntes faktisk at reportasjen var lavmål og respektløs..

Blogg som kan skade mer enn den gavner..

Det er ikke så enkelt dette med blogging.

Jeg har jo allerede vært inne på at det å være litt sjenert, straks gjør ting litt klønete å håndtere. Jeg så jo det med den mye omtalte profilen min. Først ville jeg ikke legge den inn med rett navn, og heller ligge inne med et nick som ikke avslørte hvem jeg var. Så innså jeg jo at det ble rart hvis jeg faktisk skulle komme i kontakt med noen. Så ville jeg ikke ha bilde på profilen. Også det ble jo helt feil. Og plutselig var jeg så eksponert at jeg var kjent igjen i kassakø på butikken!!

Så skulle jeg blogge. Det er om mulig enda mer vanskelig. Jeg vil ikke bli konfrontert med det jeg skriver uten at jeg har et tastatur og en skjerm i mellom oss.  Enn om jeg ender opp med å måtte stå i butikk-kø å rettferdiggjøre noen av de snåle tingene som ramler inn i hodet mitt, og som plutselig omdanne seg til en skreven tekst? Det er ikke fordi jeg har problemer med å rettferdiggjøre meg, men jeg liker å være godt forberedt. Jeg liker å tenke gjennom på hva jeg svarer, hvordan jeg svarer og selv bestemme når jeg vil respondere. Skjer det face to face må jeg respondere umiddelbart, og da tenker jeg det kan bli mye stotring og stamming på meg. Kanskje passer det seg ikke å svare heller..

Jeg er forberedt på at det nok er noen som ser et innlegg fra meg og tenker: "Herregud! Ikke ho nu igjen!" Jeg har vært der selv. Jeg tenker de kan jo scrolle videre. Det er ikke tvungen lektyre på sengekanten. Ikke noen andre steder heller for den del.

Da hadde vært fint å kunne være anonym. Gjemme meg bak tastaturet og bare synse akkurat så mye jeg ville, uten å bry meg om hvem som ble skviset under hælen på cowboystøvlene mine. Det kan jeg ikke. Ikke når jeg har valgt å gå åpent ut å blogge. Jeg har barn, familie, venner  og kolleger. Jeg synes man må være varsom mot å være steil og tverr i sine meninger, dersom de er av en slik karakter at de nærmeste kan føle seg tvunget til å forsvare mine utsagn. Det er fortrinnsvis Vesla jeg tenker på da. Ikke spesielt hyggelig for en 10 åring å få slengt i trynet: "Morra di er faktisk ei skikkelig bitch, for ho si at...." Det er mine meninger, betraktninger og synsinger jeg fronter. Ingen andre skal trenge å forsvare hva jeg mener.

Faktumet er likevel at jeg på den ene siden ønsker jeg å eksponere mine meninger, men jeg har helt "krampe" mot å møte kritikk for det. Ikke for at jeg IKKE står for det jeg skriver eller mener, for DET gjør jeg i aller høyeste grad. Ikke fordi jeg er konflikt-sky, for jeg går ikke av banen for en real meningsutveksling eller debatt. Det kan i såfall min eksmann signere på. Men jeg er redd for å støte noen. Har ikke lyst å skrive noe som kan føles som et sleivspark til noen som ligger nede. Og av og til mener jeg ting som kanskje kan virke urettferdig på noen, men mine preferanser i livet gjør at jeg vurderer andre verdier som viktigere å hensyn ta.

Jeg ser den massive kritikken enkelte bloggere av større kaliber må gå gjennom. Du skal være sterk når det blåser som verst altså. Så kan man gjerne si at det er et valg de har tatt om å eksponere seg selv. Det er også et faktum at jeg har vært en av de største kritikerne til blogger. Det er fordi endel bloggere velger å gå ut med høy fane, og uttale seg om helse, sikkerhet, politikk etc. uten å ha kompetanse, erfaring eller gangsyn. I tillegg velger enkelte å fronte innleggene med at de har formell kompetanse som understøtter deres påstander i innleggene. Det er vanskelig for en menigmann og argumentere mot sexolog Olsen i en sak om sex og samliv. Men poenget er at sexolog ikke er en beskyttet tittel! Også jeg kan titulere meg med det, Jeg må bare finne meg en partner som kan hjelpe meg å oppfriske kunnskapene, eventuelt finne ei håndbok meg gode forklaringer og bilder. 

Jeg har tidligere skrevet at jeg fint klarer å snakke meg engasjert helt alene, og det gjorde jeg nå. Best med litt inhale.. exhale.. 

Vel, blogg er bra som underholdning, men det alene gjør deg ikke til noen eksperter. Nå skal jo det være sagt at det er mye media som fronter disse bloggerne som eksperter inne diverse områder. Ansvaret ligger da på bloggerne, de må da kjenne sin besøkelsestid, og si at nok er nok. Så det å blogge er jammen mer komplisert enn jeg trodde, men jeg lærer det sikkert etterhvert...

Let the game begin!!!

Mitt mislykkede søk på badoo har ikke gått upåaktet hen i min eminente vennekrets, og avslutningen høster nok mang et knis og noe humring. Ikke fordi jeg nødvendigvis er så morsom i mine utleveringer av egne fadeser, men fordi jeg nok begynner å bli en anelse desillusjonert i denne søken på min significant other.

Jeg synes det er viktig med klare mål i livet, og en gjennomtenkt strategi for å nå målene. Humrende ble jeg fortalt at dette ikke gjelder når man skal finne sin bedre halvdel. "Du vet når det er rett, du føler det!"  sier de velmenende venninnene. Det byr jo på endel utfordringer for en analytiker. Min jobb består i å finne muligheter, vurdere verdien av de, gjøre beregninger om hvilken positive verdier de kan tilføre, og så avgjøre om alternativ verdiene kan være større, deretter handle. Med en slik innfallsvinkel kan man jo ikke på helt på snørra liksom?? Jeg mener, det er jo bare å finne frem kalkulatoren å beregne sannsynlighet! Easy peasy!

Neida, skjønner jo også at det ikke er den rette fremgangsmåten, men hadde det vært det, ville det vært større sannsynlighet for at verdien ville blitt positiv. Eller? Neppe noen som liker å gå på date fordi den andre daten som ble vurdert,  ble beregnet til å være 0,2% lavere.. Jeg hadde i såfall blitt dødsfornærmet om noen hadde gjort det med meg! Og hva hvis man hadde trykket feil på kalkulatoren og datet en minusverdi??? 

Så hvordan skal ei halvgammel dame treffe noen? De jeg møter på byen som er interessert i meg, er ikke jeg interessert i, og de jeg er interessert i er enten gift eller ikke interessert i meg. Og skal vi drikke hverandre til match, kan vi ende opp med en solid hangover. Nei, det er ikke et alternativ.

Jeg måtte sutre litt over hvor vrient det er blitt å møte noen, til noen venner. Det skulle jeg aldri ha gjort. Forslagene haglet!! Det første jeg kan si er at blind date orker jeg ikke. Det er jeg faktisk altfor sjenert til. Emnet utdebattert! 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ett forslag jeg hadde litt sansen for var audition! Audition til en hunk-camp. Med dommere, goldenbuzzer, og full pakke! Kjørt stor kampanje: "Hunk-camp, audition will be held in a city near you!" Jeg skulle faktisk få være med i dommerpanelet!

Uhhh! Nei, det var bare morsomt første gangen jeg tenkte på det!

 

Da jeg møtte min første seriøse kjæreste, var det faktisk litt romantisk. Det hadde vært en episode i nærmiljøet, som førte til at det ble anmodet at vi måtte være litt forsiktige med å ferdes alene på natten. Vi var ute på disco et gjeng jenter, og jeg fikk seriøs hodepine og ville dra hjem. Jeg var 19, så penger til taxi hadde jeg jo ikke, og bestemte meg for å gå. Det var ikke lange biten, men et lite stykke av strekningen måtte jeg på forbi et skogbryn. Jeg gruet meg til å gå alene, så jeg fant på noe lurt! Jeg gikk bort til en bil med noen fremmede menn i, og lurte på om de kunne kjøre meg hjem!!! Den logiske bristen i resonnementet mitt overså jeg helt, for han som kjørte var så himla kjekk :) Han ble da far til mine barn..

Men det er jo jammen ta 28 år siden da. Hadde ikke turt det i dag..

Så hvordan treffer man noen i dagens samfunn? Er det bare via nett eller på byen?

La oss ha idé myldring! Hvordan skal man gå frem for å treffe noen som man kan like godt nok til å ha lyst å spise frokost sammen med etterhvert?

 

Vesla er en drittunge!

Mandags mårra blues. Og det på en tirsdag.

Vesla stod opp på gal side av senga. Sint som en furie. Heldigvis er det ikke hver dag det skjer, men tenker det er noe pre-pubertet som ulmer i den vesle kroppen til tider. Joda, verden! Dette skal bli gøy... Not! Jeg tenker at jeg skal nok takle det, særlig siden jeg er en erfaren fem barns mor, men hvordan verden vil reagere, er jeg derimot litt mer usikker på..

Men i dag ble jeg grinete! Hva er liksom greia med at den vesle jenta åpner munnen og uttaler seg som om hun er min autoritets person. Når skjedde denne utviklingen liksom? Hvor pokker hentet hun egentlig freidigheten fra? "Vet du mamma, du kommandere mæ rundt heile tida! Æ klar mæ faktisk bedre sjøl!" Ja, mulig hun gjør det, men hun kan jaggu ikke klokka! Åpenbart ikke mamma'n heller for den del, for vi var alt 15 min for seint ute. Jeg trakk pusten dypt og ba henne gå ut av kjøkkenet så jeg fikk lage skolematen i fred, for jeg kjente det var like før Mimmi kom til overflaten. Men den søte fysaken bare "phffet" til meg og vendte meg arrogant ryggen.

Steike ta! Jeg hadde ufattelig lyst å la den lille kverulanten se kjøkkenet fra fugleperspektiv mens hun ble geleidet til et lyd-isolert rom! Dessverre var det ikke tid til det, og huset har ingen lyd-tette rom (sorry naboer!) men jeg tok henne i armen og geleidet henne i stua mens jeg sydet innvendig. "AUUUU!!! DU KLIP MÆ!" Gaula den rasende 10 åringen. Alt av mennesker i umiddelbar nærhet må jo ha trodd ungen holdt på å forgå her inne. Men DA ble det ingen Mimmi, men en hysterisk rasende mamma! Jeg var rimelig klar for å selge henne for 2,50 og en halv bugg (tyggis for de som ikke vet det).

Barnet ble kjeppjaget i bilen. Hårbørste og tannpuss på ungen ga jeg katta i, sminken min ble pliktskyldigst pakket i veska, så gikk jeg i bilen. Barnet måtte på skolen før kjøkkenet ble åsted for en alvorlig kriminalitet. Jeg var nemlig på nippe til å kaste frokostblandinga i matavfallet. Ja, så kunne hun bare sitte der å ha lyst på, men likevel være fri! Men jeg vet jo hvem som hadde kjørt for å kjøpe ny...

Da jeg omsider kom meg ut i bilen var mitt kommende vulkanutbrudd fadet ut til en liten gnist, slik at roen og harmonien hadde senket seg over meg. Jeg sa rolig og vennlig til det lille pikebarnet at jeg alltid kom til å være veldig glad i henne, men det ikke var alltid jeg var like glad i det hun gjorde. Men hun måtte huske på at det var jeg som bestemmer og hun skal vise respekt til de voksne. Vesla hadde også redusert sinnet sitt til en liten gnist, men ordene som kom ut av munnen min hadde åpenbart virkning som bensin på den lille hormonbomba, for hun avbrøt meg bare tvert av med: "Vet du æ syns ikke det nåkka artig når du hold på med sånn der barneoppdragelse! Det kan du bare slutt med!"

Takk GUD at vi kom til skolen og hun var det norske skolevesen sitt problem de neste timene!

Så ja, stort sett snill og god, men sannelig en drittunge til tider.

PS! Gjett hvem som er fri for telefon denne uka..? 

Mimmi på Vippen

Jeg er Mimmi!

Sånn er det når datteren gjorde meg til mormor før jeg var 40. "Rekker jeg ikke å bli 40 før du får den ydlingen ut, nekter jeg å være mormor !" Jeg sa det på spøk, men når barnet kom 11 dager før jeg ble 40 og min mamma er mormor, ble det krøll,så ble jeg Mimmi.

Så hva gjør Mimmi da? Ja, blogger gjør hun ikke spesielt mye, for oktober 2016 var siste gangen hun var her inne. Det skal jeg gjøre noe med. Ikke for at jeg nødvendigvis har så mye mer fornuftig å komme med, men fordi jeg har så himla mye meninger om så mangt og meget at jeg må jo få det ut!

I lys av forrige innlegg, sier det seg selv at jeg har behov for å få utløp for ord og ytringer som ikke en veslevoksen 10 åring nødvendigvis hverken vet noe om, eller har noen meninger om. Og siden badoo ikke kan fremskaffe en mann som evner å ha to tanker i hodet på samme tid, uten at den ene dreier seg om sex, må jeg skrive av meg mangt og meget i stede. Det med mennene og evne til simultankapasitet var en fleip med et snev av alvor..

Så hva er det Mimmi er på vippen til? Er hun på vippen til alvor? De som kjenner meg kommer til å riste bekymret på hodet. Da tenker de nok at jeg er alvorlig syk, for det er ikke så ofte jeg sier noe veldig alvorlig. Men det hender. Er Mimmi på vippen til galskap? Helt sikkert, og jeg tenker at det er flere som nikker anerkjennende på hodet til det. På vippen til latter. DET er Mimmi alltid! Ikke langt mellom de dype daler å høye tinder, uten å være reine jojoen. PÅ vippen til å prøve noe nytt? Definitivt! Mimmi skal gå utenfor komfort-sonen sin og utfordre seg selv. Ja, for det trenger hun. Hun er tross alt mormor

Tenk å skrive om seg selv i 3. person! Det er nesten så jeg blir litt skremt allerede.

Men når Mimmi griper til pennen er hun irritert. Ja, ellers så er hun harm. Tidvis kan hun faktisk være på vippen til å være forbannet. Ofte er Mimmi på vippen. Det er en hårfin balanse mellom fornuft og galskap hos henne. Mimmi er ofte glad, men da skriver hun ikke. Da synger hun høyt, falskt og skingrende. Mimmi tenker ofte, og funderer på så mye. Mimmi liker å tenke høyt, og har en tendens til å forfatte dette i skrevne ord. Hun liker å høre fornuftig ut, selv om hun vet hun er på vippen til vanvidd.

Så da vet dere det, når Mimmi griper pennen er det ikke bare bare... 

Det verste er faktisk at Mimme evner å snakke seg opp eller ned helt alene. Som oftest har hun en tendens til å snakke seg opp. Ja faktisk så mye opp av hun er på vippen til å bli rød glødende forbannet. Da er hun ikke god! Men det varer aldri så lenge, og det er sjelden hun gjør ubotelig skade. Hun er forsåvidt flink til å rettferdiggjøre "collateral damage". jeg vet egentlig ikke om jeg liker Mimmi når jeg tenker meg om. Jeg digger henne, men vet fortsatt ikke helt om jeg liker henne!

Mimmi er åpenbart lykkelig for mikrofon = sang = på vippen til lykke <3

Mamma'n til Vesla sjekket ut Badoo.

Vesla er blitt 10 år.

Tenke seg til du! I 10 år har jeg levd med det lille miraklet av et barn. I 10 år har jeg lært å se livet fra enda flere sider enn jeg trodde var mulig. I 10 år har jeg fått oppleve en baby utvikle seg og bli til en 10 års gammel jente FULL av meningers mot og et mer livsbejaende lite menneske skal man leite lenge etter.

Fortsatt er det bare Vesla og meg. Det er best sånn inntil videre. "Vi træng ingen mann, mamma! Kor sku han forresten ligg?" Vesla gjespet og strakk seg så lang hun var i dobbeltsenga ved siden av meg en lørdagsmorgen. Ja, hvor skulle liksom han få plass tenkte jeg i mitt stille sinn. Jeg hadde forsiktig ymtet frempå hva hun skulle gjøre om jeg fikk meg kjæreste og han skulle ligge over. Løsnings-orientert er hun jo da, for hun foreslo enkelt at vi skulle legge en madrass til han inne på rommet mitt, eller hente ned en oppblåsbar madrass, for den var jo helt super!!

Nei, det blir vel ingen mann i vårt hus på ei stund ser det ut til.

Vi har ikke tid til han heller ser det ut til. Når mamma'n i huset jobber, og Vesla skal være med å spille håndball, drille og synge, ja da er det ikke mye tid igjen mellom lekser, middagsmat, kjøring og husarbeid. Så Mamma'n er henstilt til voksentid ut i de sene kvelds,- og nattetimer. Jeg klager ikke, for ingen dag er kjedelig med mitt noe slagferdige pikebarn, men av og til hadde det vært bra å kunne spurt noen om hva de tenker om utviklingen innen politikk, eller samfunn, eller uansett tema som ikke omhandler en youtuber, eller få svar som: "Ka e greia med at du tenk på så masse kjedelige ting?"

Ja, hva er greia?

Greia er den at jeg straks er 47 år, og har behov for litt andre impulser enn de Vesla står for. Så jeg bestemte meg for å sjekke ut badoo. Tinder, fant jeg ut var for trashy, badoo hørtes seriøs ut. Jau, jau! som vi sier her nord! Dette var saker! Full av optimistisk pågangsmot gikk jeg igang. Først måtte jeg lage en profil. Jeg var skrekkelig redd for å bli gjenkjent, så jeg la ikke ut bilde. Så skulle jeg legge filter på hvilken alder jeg ønsket å chatte med noen i. 40-50 hørtes passe ok ut for meg. Så var det bare å vente. å vente, å vente...å vente. Det var ikke en kjeft som skrev. Jaja, så fikk jeg legge ut et bilde da. Med en anelse panikkangst la jeg ut et bilde. Kanskje ikke så flatterende, men hva kan man gjøre når man er fotogen som ei pjuskete høne?

Skal si det ga resultater! Det plinget og planget i telefonen så det ljomet etter. Jeg skjønte kjapt at her kom jeg til å bli avslørt om jeg ikke fjernet varslene på telefonen. Så skulle jeg jo lese disse da. Vi kan gjerne diskutere dårlig selvtillit og selvbilde, men det hadde da jaggu ingen av de som skrev til meg! Tidvis var det så jeg rødmet og gjemte meg bak sofaputa over alle de søte tingene som pus, søta, snuppa osv. Jeg kjente nesten jeg ble litt høy på meg selv der jeg satt å leste. Så kom jo spørsmålene: Når skal vi møtes? Tid i kveld? Vil du komme å se hvor jeg bor? Det er jo galskap! Møte noen? Jeg? Som knappest talt hadde dukket frem fra sofa puta og våget å begynne å lese meldingene. Helt klart at jeg hadde chattet med de omtenksomme mennene. For alle ønsket å forsikre meg om at de var den de ga seg ut for. Og det er jo snilt med tanke på hvor mange som utgir seg for å være andre. Så de sendte meg bilder! Mange bilder! Skal si jeg kom meg fort bak puta igjen, og var jeg heftis rødmende før, var det ingenting mot hva jeg var nå! Hva de tenkte på er jeg ikke riktig sikker på, men plutselig var deres edlere deler klistret utover telefonskjermen min!

Hallo! Akkurat som om jeg skulle kunne kjenne de igjen ut fra tissen?! Da fant jeg ut hvordan jeg skulle bruke blokk knappen.

Jeg brukte noen dager på å spekulere på hva som får en mann mellom 40 og 50 år til å tro at det å sende bilde av tissen sin skulle gjøre meg mer interessert i å møte han? Hva gjør at en mann tenker at det å få klistret en penis på skjermen skulle gi lyst til å vite mer om han. Jeg fant ingen svar, men ga IKKE opp. Det var tross alt den enkleste måten å møte noen å bli kjent med. Denne badoo, var sannelig ikke dum! Jeg chattet litt her og der, og ble litt mer vågal, og begynte å se på bilder av de som var der inne. Noen visste jeg hvem var, men styrte klar av de. De som bodde i nærheten svarte jeg heller ikke. Hvem vil vel ha kaoset i egen hage?

Det var faktisk mange hyggelige menn der også. Skriver jeg noe annet lyver jeg. Men sannheten er at det ikke var noen som trigget meg til å få lyst å møte noen. Men jeg har nå vært der ei stund, og litt sånn on/off hvor mye jeg gidder å chatte. Så i kveld stod jeg på butikken å skulle handle, så stør det en eldre mann, eller som vi sier her nord: en gammel gubbe. Han tittet på meg, ja bortimot granskende også kom det: "Du e ikkje du på den der badoo?"

Takk for meg Badoo, det var artig så lenge det varte!