Da jeg var på ballett-forestilling med Vesla, satt vi endelig i en sal som var full av publikum igjen. Det var små og store som satt tett i tett i mørket, og koste seg med forestillingen. Etter ett og ett halvt år med sosial distanse er det en del som har gått i glemmeboken. Blant annet å ta allergi-medisin når jeg drar på plasser det er mange folk. Det koster.
Jeg er allergisk mot blant annet parfyme og husdyr, og da snakker vi Niagara-fossen ut av øyne og nese. Meget kledelig om jeg får si.
Jeg kjente lukten av hest, da ei ung søt jente satte seg ved siden av meg, men tror du jeg hadde allergimedisin i sekken? Jeg tenkte det gikk bra, og satt meg tilbake for å nyte stunden. Litt kløe i nesen, men så pass må man tåle tenker jeg.
Det var altså den berømte dråpen som fikk begeret til å flyte over, og nysing og snørring var et faktum. I går var det så ille at jeg dro hjem for å jobbe i tilfelle det skulle være noe annet. Vel hjemme og en dose medisin senere, var alt vel. Ikke bra men bedre. Men nå er det gjort. Allergien er trigget, og utløses av den minste ting. Noen med litt parfyme og det renner, noen med katt i min nærhet, og det renner.
Jeg bryr meg ikke så mye egentlig, for jeg vet jo hvorfor, men det gjør ikke de rundt meg. Alle ser mistenksomt mot meg når jeg snufser og nyser. De vet jo ikke at det er allergi, så nå er jeg pariakaste! Ingen vil være i umiddelbar nærhet av meg og min røde nese.
Det er noe godt med det også da. Jeg får sitte alene på bussen! Det passer meg utmerket! For øvrig kom vinteren i dag, og jeg er tilbake til å kjøre kollektivt til jobben. Jeg kommer definitivt til å savne unnskyldningen pandemien ga, til å kjøre egen bil, men lommeboka og miljøet er lykkelige for at alt vender tilbake til det mer vanlige. Likevel kan jeg nyte at jeg får sitte i fred inntil videre.
