hits

Blogg

Kan jeg ikke bare få en aldri så liten timeout?!

Jeg er så jævla sliten av meg selv. Hodet går i hundre hele tiden, og jeg hopper fra oppgave til oppgave. Frem og tilbake. Hele tiden. Akkurat i dag har jeg lyst å rope: "Stopp verden! Jeg vil av!"

Det er det samme hvert år. Full rock n' roll på denne tiden. På jobb bygger det seg opp til års-avslutninger og få på plass budsjetter og strategiplaner. Samtidig skal vi forberede julefeiring med alle tradisjoner det bringer med seg. Vesla skal jo på x-antall juleshow og avslutninger, det skal bakes og fikses pakker, vaskes og pyntes.

Jeg jobber beinhardt for å komme i land på alt, og det skal ikke herske et øyeblikks-tvil, jeg liker for det meste å ha det sånn. Men av og til kjenner jeg unektelig at jeg har lyst å gi katta i alt og la humla suse. Ligge flatt ut en uke og ikke gjøre det Guds skapte grann. Ikke snakke med ei sjel, ikke lese en eneste mail, ikke chatte med noen! Bare se romantiske serier, ligge i senga å drikke zero, og spise akkurat det jeg har lyst til.

Ingen katastrofe! Jeg kommer over det. Vi snakker ikke om å møte veggen eller være utbrent, bare om å være utrolig lei alt sammen. Men nå er det ikke lenge igjen. Snart er det jul.... Og kanskje jeg faktisk får ei fantastisk jul?   

 

1. desember

Her kommer adventskalenderen fra de dype skoger i Bodø-området. Hva skjer i en familie som lever et relativt normalt familieliv, når adventstiden starter? Det er mange julehemmeligheter og masse julespenning. Jeg vil i en føljetong fortelle vår lille jule-gysare, og jeg utelukket ikke at den vil bestå av gjesteskribenter.

Vesla i huset fikk inn sin mye omtalte Barbie-dukke. Det hendte til mye morro og latter, og litt grøss fra storebrødrene. I hele tatt en litt uortodoks Barbie-dukke, men Vesla elsket henne og kalte henne Yui. Ikke helt forståelig hvor navnet kom fra, men Vesla var bestemt. Hun skulle hete Yui!!

Yui var jo en hot og stilig babe, men mor var egentlig ikke helt fornøyd med henne. Hun syns Yui var noe utagerende og hadde dårlig innflytelse på den lille datteren. "Jeg tror jeg vil ha henne ut av huset mitt. Hun er i veien, Akkurat nå er hun idealet til Vesla, og det foretrekker jeg å være helt selv!" Storebror så betenkt på mor og sa at det bekymret han faktisk. Mor var i villede på hva sønnen mente. "Det er sånn alle grøssere starter Mamma. Først kommer dukken i hus. Barnet elsker den. Moren vil ha den ut! Før vi vet ordet av det er dukken levende, og har hentet den største kjøkkenkniven. Løper etter oss i gangene for å drepe oss! Jeg syns ikke du skulle la henne komme i hus...."

Mor ble ikke noe mindre bekymret av den grunn. Sønnen var nemlig ekspert på grøssere......

 

Fremmed dame i senga til Vesla 😨

Vesla var i ekstase i går. Helt euforisk. Hun har fått sin helt egne Barbie-dukke. Litt stor kanskje, men Vesla elsker gaven hun fikk av Onkel Odd.

Med andre ord ikke noe tull. Jenta var helt tussete. Hun syntes det var ultra kult, og så også monn i outfiten.

Så begynte min onde hjerne å fungere...

Da vi kom hjem tok jeg dukken rett opp på rommet til Vesla. La henne i senga, med dyna godt omkring henne og gikk ned til storebror på rommet hans.

«Hvem er den dama som ligger i senga til Vesla?» Gutten så forvirra opp fra datamaskinen, og bedyret at han ikke hadde noen idé om hva jeg snakket om. Vi gikk opp på rommet, og når vi nærmet oss sa jeg at han fikk vekke henne og få henne ut. Forsiktig gikk han i døråpningen og sa han ikke ante hvem det var.

«Mamma, du e så jævla dust!» kom det leende fra han da han så daten sin. Han hadde puls på 300 minst!

Lille storebror var på jobb, så vi bukserte dukka inn på hans rom og la henne i hans seng med headsettet på hodet, og godt under dyna. Da han kom hjem stod han litt i stua og snakket med oss, før han gikk opp på rommet.

«KA I FAEN?!» Han hørtes litt engstelig ut først, så satt han i fliringen. Han kom ned og utbrøt i full latter. «Ka e galt med dokker?»

Jaja.. endelig fikk vi hadd litt gøy med de to bandittene mine 😂😂😂

Ikke bare Vesla som får ting sagt..

I vår familie er vi alle noe kjapp i replikkene, men til tider er de ikke videre gjennomtenkt. Det resulterer i solide latterbrøl fra tid til annen. Noen av de har jeg samlet her.

Jeg satt å snakket med guttene mine om alt mellom himmel og jord, da eldste på 25 spurte yngste på 21 hva han tenkte dersom jeg fikk et barn til. "Nei, herregud! Æ har jo akkurat vendt mæ til ho dær nye!" Han snakket da om Vesla på 10 år....

 

Han på 21, er forøvrig den samme som ble synlig bleik og uvel da han hørte at beibien i storesøsters mage ikke hadde festet hodet. "KA?! E hodet laust?" Riktignok var han bare 13 da han utbrøt det, men æ holdt jo på å le feil på meg.

I går spurte han om jeg gadd å kjøre han til bussen, for han skulle jobbe ettermiddag. Etter mye om og men kjørte jeg han omsider. Mens vi kjørte benyttet jeg anledningen til å klage på at han ikke gjør så mye hjemme. "Men du! Ka vil du æ skal gjør når du gjør alt sjøl?" Jeg forklarte at det var begrenset hvor lenge jeg klarer å se rotet og vente på at han skal ta det, så da kapitulerer jeg og rydder. "Ja, der ser du! Det et behov du har for å rydd. Det ligg nedfelt i genan dine! Hadde du klart å la det vær, hadde æ nok tatt det til slutt!"

Jaja.... Den som venter på no godt, venter sikkert ikke forgjeves, men jeg holder ikke pusten mens jeg venter! :D

Hørt ved matbordet: "Å vær bifil e genialt! Dobbelt så stor sjanse for å få noen med sæ hjem!" Betenkt så jeg på avkommet: "Er du bi da?" Hoderystende så han på meg: "Nei, djisus, æ har jo aldri noen med mæ hjem!"

Snupsi var å spiste middag med pappa'n sin. Hun fortalte at hun hadde fått den herlige middagen. "Røkt hanekam!" Når hun spurte hvorfor jeg lo så jeg hikstet, svarte jeg "Det heter røkt svinekam!"  Jaja, mat er mat.

Dette er en historien fra 2011, mens vi ennå lekte mor-og-far-og-barn. Vesla var da tre år:
På Sjysletta bruker vi å ha kvalitets-tid med Vesla inni mellom, med litt herjing. I dag gikk det ut på at mamma'n var blitt kysse-gærn!! Etter å ha kysset og smasket på en vill, frådende og frøsende jente, var det pappan's tur å bli kysset på av mamma. Før jeg rakk bort til han, gikk pikebarnet bestemt mot han mens hun nikket alvorlig og sa : "Det e nok best du spøtta på ho, du og!"

Jahhhh... sånn har vi vel alle det 

Himmel! Det er snart advent!

Advent er den vakreste tiden av året. Masse hemmeligheter, forhåpninger, forberedelser og ikke minst, håndball EM!

Adventstiden representerer også ei travel tid. Da de fire eldste var små samtidig, var det ut i de små natte-timer jeg fikk tid til å nyte den deilige stunda, men nå med bare ei lita Snuppe igjen, er kveldene fylt med egen-kos.

Men det begynner ikke før på mandag, for helga et full-stappet av eventer.

Fredag skal Vesla og jeg spise med noen venner, før vi drar hjem for å vaske til helga. Lørdag skal Vesla i bursdag Da skal mor rydde og kaste gammelt skrot. OG se handball EM. Når Vesla kommer hjem, planlegger hun å dra på Lys Våken. Veldig mange menigheter arrangerer Lys våken for 11-åringer natt til første søndag i advent. Advent handler jo nettopp om lyset som kom til verden. Dette skal de feire. Et Lys våken-arrangement inneholder mye lek, sang, dans og kreativ utfoldelse. Barna lærer om kirken, Gud og Jesus, spiser sammen og blir kjent med hverandre. I mellomtiden skal mamma'n lage til advents-hus. Julestjerna skal opp, og litt dekor må vel også til.

Under gudstjenesten dagen etter, skal Vesla synge med koret sitt. Det blir ei snill stund. Jeg er ikke den som er oftest i kirka, men det er alltid et godt sted å være. Ikke det at jeg er hyper-kristen, men barnetroa er der og jeg synes det er trygt å vite at mine barn også har fått vokse opp med den.

Men så braker det løs. Det er jo tross alt første søndag i advent, og Julegrana skal tennes. Her hvor vi bor et det ikke lengre korps, men de fantastiske tidligere musikantene har jammen laget et "Plutselig korps" sånn at vi får høre vakker julemusikk når lysene tennes. Vi i drill og trommekorps skal arrangere det hele, så det betyr at det blir nok å gjøre for mamma'n og Vesla. Drillpikene, trommekorpset og ungdomslaget BUL skal stå for underholdningen. Det skal være loddsalg og kafè. Vi får sikkert  nok å gjøre, men er sikker på at det blir veldig fint og nostalgisk også.  Jeg regner med at vi skal være bra slitne når vi kommer hjem, men sikkert fylt med gode inntrykk.

Nostalgien er det vakreste med å ha tradisjoner, og for meg er advent en tradisjon som rommer ei deilig førjuls-tid med litt baking, jule-musikk og julegave-pakking. Jovisst gleder jeg meg til advent, selv om det blir ei hektisk helg. 💕

Vesla vemmes

"MAMMAAAAAAAAA!!!!"

Vesla ropte sånn at jeg trodde verden var i ferd med å gå under, og jeg løp til for å se hvilken katastrofe som var inntruffet. Jeg skjønte kjapt at det ikke stod om liv da jeg så henne, men samtidig så det ut som ungen var på tur til å spy hvert øyeblikk.

"Hva er det?" spurte jeg men en irritert stemme. Irritert fordi det faktisk ikke stod om liv, selv om hun hadde ropt sånn at jeg faktisk trodde det. "Mamma! Kan man bli syk av å ha sex???"

"ØØØØØØØØØH...Hæ?" Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke var sikker på hva jeg skulle svare. Hadde håpefulle snakket men noen om ting jeg måtte bortforklare, hadde hun vært på en porno-side eller...?? Sant å si når jeg tenker etter, har jeg aldri snakket med mine barn om dette temaet i 10 års alderen.

"Hva mener du egentlig?"

"Atte, æ leste på nettet at man kunne bli syk av å ha sex. Mamma! Korsn hæres nån å ha sex? Det e ækkelt og i tillegg kan man bli syk av det?" Jenta grein på nesa og var merkbart vemmet av tanken..

Jeg stotret frem "Ja, du kan så si!" og tenkte i mitt stille sinn at jeg håper du har den innstillingen mange, mange år fremover... Huff!  Og dette fant hun på ung.no.

Vesla blir stadig større, og det synes ikke som om det er mulig å bremse det for en stakkars svarskyldig mamma heller!

 

Gaver på jobb.. 🎁

Det å få gave fra sine medarbeidere kan representere en utfordring. Det er selvsagt hyggelig når det skjer, men man skal være forsiktig med å motta disse da det raskt kan oppstå mistanker om smøring i arbeidsforholdet. Jeg forholder meg stort sett rolig til mine medarbeidere og snakker høflig og avmålt til dem. Jeg tenker det er viktig å forklare på en trygg og god måte hva som er forventet, slik at de ikke føler behov for å smøre meg i form av gaver.

Jeg fikk en ny medarbeider for noen uker siden. Etter bare to uker kom han med en gave til meg på kontoret. Det er selvsagt hyggelig å bli satt pris på, men jeg var skrekkelig usikker på om det var helt innenfor å ta imot. Jeg valgte å gjøre det, selv om jeg ikke helt forstår hva han hans egentlige agenda bak handlingen var...

 

 

 

Jaja... Jeg tenker bare at den som ler sist ler best, han kan bare vente seg... Jeg skal nok finne på noe morsomt faenskap tilbake! 😈😈😈

 

Psykologer er ikke for hvermannsen...

Jeg har ofte ledd over fenomenet "over there" hvor alle må gå til psykolog for alt og ingenting. Det virker jo som om amerikanerne må ha psykologhjelp dersom de får feil matrett servert til middagen. It-folket lever gjennom bekreftelse fra sin psykolog. Jada, jeg vet jeg overdriver, men tror også man kan overdrive behovet for psykolog.

Likevel skjønner jeg at man av og til føler behov for å få prate med noen som kjenner til mekanismene i menneskesinnet, og ser det normale i det abnormale for klienten. Bare det å få en bekreftelse på at man faktisk har adekvate reaksjoner, gjør at man kan begynne prosessen med å akseptere det man står oven for.Hvem skal man prate med når man føler at man er på kollisjonskurs med verden? Klart man kan prate med venner eller venninner, men det er engang sånn at de er gjerne veldig glad i deg og snakker deg ofte etter munnen. Også vil man ikke bruke de opp, og være den som hele tiden tar opp dystre og negative tema.

Jeg var i en for meg stor konflikt engang, og hadde voldsomt behov for å snakke med noen. Helst noen med erfaring fra lignende, men det var ikke noen tilbud om dette. Denne saken pågikk ganske lenge, og jeg var kjemperedd for å bruke venninnene mine opp med å prate. Samtidig var de jo enig med meg i de store trekkene, så da ble jeg engstelig for at jeg malte bildet så ensidig at jeg ikke ga de noe annet valg enn å være enig med meg. Ville de da kunne gi meg gode råd? I den situasjonen skulle jeg så gjerne ha snakket med en psykolog. En eller annen som kunne si til meg at det jeg tenkte var helt på trynet eller innenfor. Nå gikk denne saken veldig bra, så alt ordnet seg på et vis. Heldigvis var det ingen av venninnene som tok dø på meg heller.

I fjor inntraff en ille hendelse, og jeg fikk tilbud om traume-psykolog. Jeg spurte legen min om hvor sannsynlig han trodde det var at det ville hjelpe meg, når jeg ikke er spesielt åpen med noen i utgangspunktet. Han var enig at det kanskje ville ta lang tid før jeg var trygg nok på denne psykologen til å prate åpent om det hele, og prosessen med å akseptere det hele kunne ta lengre tid. Derfor var det bedre for meg å forholde meg til fastlegen min, og ta noen lange økter med han. Nå skal det sies at jeg har en venninne som er psykiatrisk sykepleier, så jeg brukte henne også. Etterhvert som ting kom litt på avstand, meldte det seg et ønske og kanskje et behov for å snakke med en psykolog for å få denne hendelsen lagt dø en gang for alle. Da var det ikke noe akutt behov, mer mitt behov for en debriefing etter alt jeg hadde vært gjennom. Det var det ikke mulighet til, fordi det ikke ligger noen akutt traume eller diagnose på noen lidelse. Helt klart at legen kunne sende en henvisning, men det er litt av en ventetid og et aldri så lite nåløye å komme gjennom for å få time. Det var sånn at jeg satt igjen med en følelse av at jeg gjorde noe skrekkelig dumt ved å avslå tilbudet om psykolog i første runde. La oss si at jeg møter veggen om noen måneder. Det vil vært lettere å bli rehenvist på bakgrunn av et tidligere traume som egentlig er behandlet, enn om jeg kommer og ber om henvisning fordi jeg sliter med ettervirkningene av noe som hendte ca. to år tidligere.

For min del er det ikke så ille, for jeg har en fastlege som har levd en stund, så han tørr jo å spørre hvordan ting går, selv om det medfører at jeg sitter 10 minutter lengre enn tilmålt tid. Glad er jeg for det, for det er godt å snakke med noen som er litt utenfor min daglige sfære. Men ja, av og til skulle jeg ønske det var litt amerikanske tilstander her i Norge også slik at man kunne fått en time å snakke seg ut av hendelser uten å være nødt til å nå bunnen før det skjer. Så lenge det ikke er sånn, får jeg bare sko meg på venninnene mine og håpe de ikke blir drittlei av å høre på meg. Hvis ikke kan jeg jo alltids benytte tilbudet om psykologihjelp på nettet. Koster bare 950 kr for 50 minutter.

 

Hvis du får en trøkk i trynet av moderjord, bør du ha en sterk indre styrke, fordi går du ikke rett i bakken, kan du ikke forvente at det er noen der til å hjelpe deg opp med det første. ❤️❤️❤️

Ny dating-ordbok for en gæmliss!

Etter å ha sjekket litt rundt dating-fenomenet innså jeg at jeg måtte ta frem forsker-genet mitt, og begynne å undersøke litt. Det er så mange scenarioer med masse benevnelser på engelsk. Så da var det bare å begynne å lete på nettet for å prøve å finne ut hva alt dette betyr i praksis. Nå skal det jo sies at jeg har fått med meg noe nytt, men det ble mang en høy og støyende latter mens jeg leste. Masse engelske ord som var ment å skulle være forståelige. Jeg skjønner at det er lett å adoptere engelske ord i dagligtalen, for jeg er ille på det selv, men for meg som nærmer meg godt voksen med stormskritt, ble det too much, men altså:

Spooning er definitivt min soleklare favoritt. Man ligger inntil hverandre med ansiktet samme vei og koser. Ikke nødvendigvis noe sensuelt eller seksuelt over dette. Bare nytelse.

Fuckboy/girl er en som manipulerer slik at de får tilfredsstilt sine behov for sex uten forpliktelser. I min tid kalte vi det for å være laus eller rundbrenner.

Date er et avtalt møte, mellom mennesker som er, eller kan tenke seg å bli kjærester. Problemet er bare at det virker mer som om det er et møte for å vurdere om partneren er pulbar (ikke et uttrkk jeg liker, men som faktisk brukes)

Ghosting er et relativt nytt begrep,der daten din dumper deg ved å rett og slett slutte å ta kontakt eller svare på henvendelser fra deg. Dette er faktisk en greie som skaper en jævlig følelse av den som rammes, for de har ingen mulighet til å vite hva eller hvorfor det gikk galt.

Submarining er når noen du har datet en periode bare blir borte, for så å sende en «hvordan går det» -melding. Gjerne uten noen som helst forklaring eller beklagelse for hvorfor man ikke har latt høre fra seg. Jeg skjønner ikke egentlig at noen gidder en runde to når noen har vært en douchbag i første runde.

Orbiting starter da med at du ghoster daten din, men du holder deg fortsatt litt i nærheten på nettet. Det vil si at du slutter kanskje å svare på meldinger og å ta telefonen når en du har datet ringer, men du liker og kommenterer samtidig bildene til vedkommende på sosiale medier. Dette gjør jo at motparten ikke får noen avslutning av "forholdet" eller noen fortsettelse heller. Man står forvirret tilbake og skjønner ikke et spøtt!

Sneating er satt sammen av ordene «sneaking» og «eating» og betyr at du går på date kun for å få et gratis måltid. dette gjør at mange ønsker delt regning. Unge jenter/gutter dater gjerne eldre damer/menn for å få spandert et måltid som hjelper i en ellers mager studentøkonomi. Jeg har vurdert dette rett før lønning, men ungene nekter faktisk å bli med på det. Hørt sånt!

Det hersker vel liten eller ingen tvil om at disse fenomenet skyldes at det er en ny tidsepoke innenfor dating, da hovedsaklig på nett. Det er litt skremmende at fenomenet nettdating gjør at det er mer akseptabelt at folk behandler hverandre ufint. Det virker som om det er mer legalt å lure noen, være utro og i verste fall svindle. I søken på å finne ekte kjærlighet er det mange som lar seg lure. Hva er det egentlig som gjør at folk som ellers er relativt anstendige trygge mennesker blir så utrolig slem bak et tastatur?

Jeg tror at man blir mer skeptisk av internett når det kommer til personlige relasjoner. Det er lettere å drive med utroskap og å holde skjult et dobbelt-spill. Jeg merker selv at jeg hører hva folk sier, men jeg tror bare sånn passelig på det, så Googler jeg for å finne ut om det faktisk er tilfelle. Det gir jo mang en latter da. En ting er hva som er reelt og en annen er hva man ønsker kunne være reelt. Jeg og han jeg dater, har nesten ikke relasjon på nettet. Det er rett og slett fordi vi stadig krangler om det, enten det deles for mye eller for lite. For det første har vi forskjellig holdning til internett generelt, også kommer det jo til de dårlige erfaringene man gjør seg. Vi er ikke enige, men har valgt å la den ballen ligge død, og ikke diskutere våre internett-vaner. Det ender bare med sure miner. Det skal ikke være enkelt, men vi slipper i såfall disse nettdating-fenomenene og er overgitt til å ta en real krangel face to face!

Lykke til til alle som skal på date!

Jeg skal også på date, men må vente til Mr. Right kommer.

 

Det er ikke gull alt som glitrer..

Jeg innser at jeg ikke skjønner helt metodikken inne på disse datingsidene.

Noen vil helst møte noen etter andre setning, og er så på, at selv den mest gifteklare skygger banen. Andre er så klare for et ligg og kliner genetaliene sine ut på bilde etter bilde, men det er også alt. Så har du de som skal fortelle på hvilken måte de skal ta deg på, når man møtes, og det er forklart på en slik måte at man kan klippe chatten ut og sende den inn til et erotisk magasin og få betalt for det. Men møtes vil de ikke.Noen skal fortelle livshistorien sin, og etter to uker med chatting er de kommet frem til sitt tiende leveår. Noen har flere profiler og husker ikke at de har sendt et bilde fra flere profiler. Så har du de som virker mer normal og byr på seg selv med en sunn dose humor og alvor. Med andre ord, det er noe for enhver smak. Personlig var det leeeenge mellom hver gang det dukket opp noen som virket lovende i mine øyne.

Jeg kom for en tid tilbake i kontakt med en alenepappa som virket oppegående og hyggelig. Tanken streifet meg om jeg virkelig hadde funnet gull blant gråstein, for ikke bare var han hyggelig og høflig, men han var romantisk også? Vi bestemte oss for å møtes over et glass vin. Mannen var virkelig slik han hadde fremstilt seg. Høflig, galant, morsom og reflektert. Rolig og med et behagelig vesen. Men når man ikke bor i samme by, ble det med vinen den kvelden.

Etterhvert glemte jeg han litt. Så skjer det at jeg skal sjekke noe på en FB-side, og der er han avbildet. Riktignok med et annet navn. Først ble jeg forvirret. så ble jeg kjempe nysgjerrig og trykket meg videre til hans FB-side. Da ble jeg stor i øynene, for ikke bare hadde han et annet navn men han var jaggu gift også! Ellers stemte alt han hadde sagt med jobb og barn, og hvor han bodde. Han hadde bare utelatt det riktige navnet og det faktum at han var gift og har vært det en god del år.

Jeg fikk meg en god latter! Snakk om å være lettlurt og naiv! Vel, ingen skade skjedd for meg, men helt klart at det ikke var første gang han gjorde dette. Så det er definitivt ikke gull alt som glitrer, men jeg synes veldig synd på den kona som sitter hjemme og tror hun har funnet gull blant gråstein, så er det bare svovelkis..

 

 

Mandag igjen, men den er ikke blå ennå!

I dag har jeg jobbet hjemmefra. Det er med skrekkblandet fryd jeg gjør det, for stort sett oppdager jeg at jeg mangler noe som ligger igjen på kontoret. Men ikke i dag. Heldigvis.

Vesla hadde time hos tannlegen, og for å ikke miste så mye tid i kjøring ble det hjemmekontor.

Jada, tilgjort morsk må til mens man venter..

Null hull og ikke no tull. Vesla har begynt å ta ansvar for tannpussen, så vi fikk noen områder å holde ekstra øye med fremover.

Da bar det rett hjem i muffins-baking. Ikke fordi hun ikke hadde hull, men fordi det ikke ble noe kos i helga. En dag med kos er ok, ikke nøye om det er lørdag eller mandag.

Kos er kos! 😊😊😊

Vesla gjør mamma’n stum

Vesla fortalte meg at noen andre jenter ikke er spesielt greie mot henne. Nå er ikke Vesla noen skjør porselensfigur, så hun står for en støyt. Blir man hakket på over tid, blir selvbildet lett noe skakk-kjørt, uansett hvor sterk man er, så jeg vil ha en slutt på det.

«Neste gang hun sier noe, skal du bare spørre hvem pokker bryr seg hva en taper som henne har å si? Bare tapere som trenger å trø på andre for å føle seg vel, gjør sånn!» Jeg tenkte det er fint at Vesla lærer seg å sette seg i respekt.

Vesla bare rister på hodet og svarte: «Mamma, da e æ akkurat likedan! Æ skal vær bedre enn ho, å gå derfra med hæva hode. Det har du sagt!»

Det er ikke ofte jeg ikke vet hva jeg skal si, så jeg bare stotret frem et unnskyld og at ikke bare hadde hun helt rett, men jeg hadde vært kjempe teit med det jeg sa.

Er det rart jeg digger den fine jenta mi? 😍

Blakk-friday

Ja, denne dagen har jeg virkelig sett frem til!

Skal ikke shoppe, men være hjemme å spare pengene mine til noe annet.

Er det ikke teit at alle tilbudene for black friday går ut på salg. Hvorfor får vi ikke tilbud fra energi-leverandøren eller teleoperatøren med tilbud på black friday med 50% avslag på regningen? Hadde ikke det virkelig vært noe? Se det er det ingen som har tenkt på.

Men jeg har tenkt ut noe lurt! Jeg sender ut til alle kreditorene jeg har med og gjøre, og tilbyr dem 50% avslag på det jeg skylder denne måned. Det er jo genialt!

Så slipper jeg blakk-friday!!! 🤑🤑🤑

En sånn dag..

Herregud så sur jeg har vært i kveld! Skikkelig jentesur!

På kjøleskapet mitt henger en kjøleskaps-magnet hvor det står at det er like håpløst å vaske huset når man har små barn som å måkke snø mens det laver ned som verst. Det kan jeg skrive under på!!!

Er det virkelig mulig at det skal bli så mye rot i et hus med fire personer?

Kl 19.40 i kveld: Mor og datter hadde et solid sammenstøt vedrørende å rydde opp etter seg OG gjøre lekser. Førstnevnte viste ingen nåde, men sistnevnte var kampklar. Førstnevnte ble omtalt som dust, mor som ikke viser kjærlighet eller bryr seg. Sistnevnte ble omtalt som lat, bortskjemt og barnslig.

Førstnevnte hadde blodtrykk og puls av en annen verden, sistnevnte var hinsides rasende.

Jada, stemningen var upåklagelig!

Kl. 21.30 i kveld: Mor og datter avsluttet kvelden med førstnevnte sittende på sengekanten mens sistnevnte var pakket inn i dyna og nusset og klemt på etter alle kunstens regler. Huset var ryddet og leksene var gjort. Førstnevnte var søkke sliten..

Det lover godt for puberteten 😂 Heldigvis er vi ganske flinke til å si unnskyld, så kanskje vi kommer oss helberget gjennom det 😅

Lykken er...

Lykken er et lite trøtt hode som dukker opp fra dynen, smiler og sier god morgen. ❤

Lykken er å komme ut av badet for å se 10 åringen ordne frokost selv.❤

Lykken er når den søte jenta ordner med lunsjen sin, og roper at jeg ikke må gå uten hade-klem, og for all del ikke glemme refleks. ❤

Lykken er en onsdagsmorgen med Vesla..❤

Vesla og mestringsfølelse

I går skulle Vesla å spille håndball. Den siste tiden er nettopp det å dra på trening begynt å bli mindre og mindre lystbetont. Faktisk har hun begynt å sysle med tanken om å slutte.

Etter å snakket masse med henne kom det frem at hun ikke følte hun fikk til noe særlig. Hun følte at hun ikke ble tatt med på laget liksom.

Jeg ble skikkelig forundret, for jeg har vært på endel treninger og alle kampene, og hadde ikke det inntrykket.

Vi ble enige om at jeg skulle bli med henne på trening, mest for å snakke med trenerne. Der fikk jeg bekreftet mitt inntrykk. Hun var en del av laget, og fikk masse skryt for det hun var god på. Etter treningen fikk jeg hjem ei jente som var kjempefornøyd.

Ingen ting var endret på. Men nå var hun fornøyd. Da måtte jeg grunne litt...

Vesla har store sko å fylle. Storesøster var på landslagsuttak da hun var 13 år. Klart det skal noe til å vokse opp i skyggen av noe sånn. Har jeg vært med på å gi henne urealistiske forventninger å leve opp til? Helt klart!

Det å ha søsken som utmerker seg gjør at jeg nok har hatt større fokus på det sportslige fremfor det sosiale. Ikke bevist selvsagt, men jeg har nok sagt at hun må bite tennene sammen for alt blir bedre om man fortsetter å prøve..

Så at Vesla vil slutte, ligger nok mest i oppfølgingen hjemme, og egne forventninger. Ikke minst forventningene hun tror jeg har til henne. Vesla trenger ikke bli best i noe som helst, bare hun blir den beste utgaven av seg selv og er lykkelig. Det er min jobb å sørge for at hun skjønner det, og akkurat nå ser det ut til at jeg har gjort en himla dårlig jobb... 😔

Dobbelt moral

Vesla var et velsignet grønnsaks elskende barn. Kokt eller rå. Spilte ingen rolle. Det er ikke like populært nå, men vi sliter ikke med fem om dagen heller.

Før var det babygulrøtter og druer som var foretrukket som lørdagsgodis, men ikke nå lengre. Nå er det plukke-godis, sjokolade eller potetgull. Med andre ord helt som alle andre unger.

Jeg inviterte jenta på lunsj på fredag, og vi endte opp på Burger King. Hun bestilte chillichees og oreomilkshake. Jeg bestilte det samme men med kaffeshake.

Det stod to småbarnsmødre og skulle bestille etter meg. De diskuterte hva barna kunne få spise ut fra næringsinnhold. Jeg ble imponert over hvor viktig maten var for de små. Ja, fikk nesten litt dårlig samvittighet for chillicheesen vår.

Helt til det ble deres tur å bestille. Cheeseburger meny til barn, milkshake og en cookie. Også utbrøt den ene mamma’n: «Du må ikke ha salt på chipsen for det er ikke sunt for kostholdet til barna!» 😂😂😂

Ja, hos oss er vi ikke så ofte å spiser på gatekjøkken så når vi gjør det er det ingen begrensninger. Ikke engang på saltet! 😂

PS! Det ble omelett til middag hjemme i dag. Med salt!

Spooky ladyshit

Jeg har en venninne som helt klart kan mer enn sitt fadervår, og hadde vi levd på en annen tid kunne hun risikert å bli brent på bålet. 🧙

Det overnaturlige har alltid fascinert meg, men jeg har nok vært mer skeptisk enn at jeg har trodd. 🤨

For litt over et år siden endret det seg da hun over en kaffe forklarte at jeg hadde en av mine slektninger med med meg. Beskrivelsen hun ga var så spesiell, og jeg fikk frysninger. Ingen kunne visst om dette særegne. Jeg har aldri fortalt noen om denne litt merkelige sammenblandingen. Det var et øyeblikk der jeg virkelig begynte å tenke at det kanskje er mer mellom himmel og jord enn jeg har trodd?

Hun har lært meg litt om de skytsenglene som finnes, og da et jeg nok ikke like henført som det jeg er når hun snakker om det hun sanser inn selv. Men hun ga meg et alvelys som skulle rense dårlige energier slik at jeg fikk sove bedre. Jeg tror ikke helt på det, men det står på soverommet, og jeg gir det ikke tilbake. Det er fordi jeg nå kan sove opp til åtte timer i strekk. Mulig tro kan flytte fjell, men nå som jeg endelig er uthvilt igjen om morgenen gambler jeg ikke. 😂🧚

Noen ganger skjønner jeg ikke det hun sier. Ender opp med å lure på hvor hun vil med dette da? Så kan det skje noe ei tid etterpå, og alt krystalliserer seg som åpenbart.

I går tok hun en lesning med Mayakort. Jeg må nok bare innrømme at jeg gikk inn i det med at dette ble et fornøyelig tidtrøyte. Du verden så spennende det var. Kortene sa noe om utfordringer, sa noe om styrker og fallgruver på det spørsmålet jeg stilte. Jeg skal ikke gjengi det her, men det kortene fortalte, var helt relevant for min situasjon. Jeg fikk etterpå sitte med en bok om kortenes forklaring for å se at det stemte som hun hadde fortalt. Jeg syns det var kjempe spennende, og tilbringer gjerne flere lørdagskvelder sånn.

Spooky ladyshit som hun kalles av enkelte, kan nok mer enn menigmann om alternative energier, men har heldigvis fokus på menneskets selvutvikling, ikke død og fordervelse. Likevel tenker jeg at det er greit å spille på lag med alver og energier, for jeg må innrømme at jeg tror litt på det... 😘

Etterlengtet fridag

Vesla er ei jente med mange venner og enda flere venner. Det er fantastisk fint, men av og til savner jeg å ha alene tid med jenta mi. I går var det skolefri, og jaggu fikk jeg ikke til å ta fri med henne for en gangs skyld.

Vi startet torsdags kveld med slumber-party..

Fredag bar det ut på shopping. Snuppa har aldri ødelagt leker eller ting, men mistet telefonen i gulvet. Resultatet var knust skjerm på vidunderet. Så det måtte fikses. Så til byen bar det..

Tenk å få lov til å leve med et så herlig menneske som denne solstrålen. Hun er så ufattelig morsom å være sammen med, og utrolig reflektert ung jente. Jeg er så utrolig stolt av alle mine... ❤❤❤💙💙

Din utro jævel..!

I dag kjenner jeg på sisterhood med en for meg ukjent jente.

Hun fant ut at kjæresten var utro med en venninne. Snakk om å bli dobbelt dolket i ryggen. Først av den du elsker, så av et menneske du kanskje har delt dine innerste tanker og drømmer med. Det ultimate svik.

Hvordan går man videre etter noe slikt? Hvordan kan man stole på noen igjen etterpå?

Jeg vet ikke om jeg hadde klart å leve normalt etter noe slikt. Hvem tørr å stole på noen etter en slik opplevelse liksom?

Men man skal ikke skue hunden på hårene, og jeg skal ikke dømme noen.

Jeg føler bare så inderlig med den damen som akkurat har fått knust hjertet sitt...

Men jeg regner med hun har lyst å rope: «Din utro jævel, la meg få tilbake hjertet mitt! 💔💔💔

Håper denne jenta har en bedre venninne som stiller opp med trøst og Kleenex. 💖

Varme hender ❤

Noen som liker å strikke?

Vi åpnet ny utstilling på Bymuseet i Bodø.

Utstillingen kommer fra Tromsø Museum, men vottene er samlet inn i Bodø-området.

Varme hender handler om vottens historie, votten som næring, stedsvotter, finvotter, samiske votter, arbeidsvotter og ulike strikketeknikker.

Jeg er så privilegert som får jobbe med så dyktige kolleger. Det var utrolig mye jeg ikke visste om en så dagligdags ting som en vott!

Anbefaler alle i området om å besøke museet vårt. Her er det rom for ei snill-stund i Byens vakreste bygning.

Ny idrettsgren

Endelig har jeg funnet min favoritt idrettsgren. Eller, ikke favoritt, for det er og blir fotball, men denne er jeg i det minste godt over gjennomsnittet god i.

Neste OL blir første gang den nye OL grenen skal introduseres. Det er ikke ofte IOC ønsker nye idrettsgrener velkommen med de olympiske ringer, men av og til. Og den nye grenen er: (trommevirvel)

Running late.

Running late skal bli den store verdensomspennende folkesporten. Den har allerede fått fotfeste i alle samfunnslag, og sjelden har man sett en slik bredde av interesse. Sporten bedrives til alle døgnets tider.

Jeg har vunnet tre nasjonale disipliner innen grenen:

200m running late = løpe til toget, udiskutabel champion og skal delta i OL gjennom automatisk uttak.

400m running late = løpe til bussen, Norgesmester 2011-2013

18y running late = ikke planlagt gjeldsarving.. Stadig ubeseiret. Ingen over og ingen ved siden..

Gevinsten er stadig økende gjeldsposter i regnskapet.

I dag tok jeg igjen en overlegen seier i 200m running late, rakk kun en tannpuss før løpet...

Middag..

... Eller i dette tilfellet, nødproviant!

Vel, note to self: Ikke skriv et blogg-innlegg mens du lager middag. Det går ALDRI bra!

Mamma-eden

I dag gikk det opp for meg hvorfor strekkmerkene på kroppen kalles tigerstriper...

Når man blir mamma, elsker man barna sine betingelsesløst. Uansett hvor små eller store de er, ligger det i en tigermammas natur og sloss for å beskytte sine barn. Ingen kamp er for stor eller for små. Vi verner dem for farer som truer, vi forbereder dem på det som ligger foran dem. Vi styrker deres svakheter, oppmuntrer deres prøvelser. Vi lærer dem ydmykhet og stolthet. Heier de frem steg for steg..

Så til mine barn: Jeg kommer bestandig til å stå ved deres side, elske dere betingelsesløst, og som en vill tiger gå i strupen på det som truer dere.. For jeg elsker dere alle fem høyere enn himmelen. Sånn lyder mamma-eden 💖💖💖

Kritiske røster..

I det siste har det har vært masse innlegg om bloggere som misbruker barna sine i innleggene, og jeg føler meg på syltynn is. Mesteparten av det jeg blogger om, går jo nettopp på det å ha barn. Det å være mamma'n til Vesla er liksom hoved-essensen i bloggen.

Før jeg begynte å skrive offentlig om livet vårt, måtte jeg gå noen runder med meg selv, og med Vesla, for å spørre henne hva hun tenkte. Hun er så liten at hun faktisk synes det er stas å ha en blogg om seg selv. Likevel er jeg fullstendig klar over at det å skrive en slik type kjapt kan medføre at man kommer i skvis med det som er allment akseptabelt å skrive om. Vær varsom-plakaten bør henge stor og pragende over pc-skjermen når man skriver om barna sine. Det er viktig å ta hensyn til at jenta faktisk er for lita til å selv vurdere om innleggene er upassende.

I et innlegg ble et raseriutbrudd beskrevet, og en av leserne reagerte på at jeg skrev om at barnet var utagerende og sint. Jeg skjønner at for ettertiden så vil man gjerne beskrives som den mest perfekte utgaven av seg selv, men det er uhyre sjelden slik i realiteten. I realiteten har vi som foreldre ofte trefninger med barna våre. Det å oppdra de gjør at vi ofte opplever at barne blir sint, opplever ting som urettferdig, trasser og ønsker å følge egen vilje. Som forelder synes jeg det er omsorgssvikt å la barne få gjøre som det selv ønsker. Barn må lære seg at alt ikke kan bli som de ønsker. Lære seg at verden ikke bare dreier seg om dem og deres behov. Lære seg at vi forventer god folkeskikk. Men sånn er det for alle med barn. Av og til går det ei kule varmt, og når barnet skal argumentere sitt syn ut fra et barns logikk, blir det ganske morsomt å lytte til. 

Men det må aldri herske noen tvil om at jeg elsker min datter, er vanvittig stolt av henne og aldri vil henne noe vondt. Men er det da feil å fortelle om episoder som kanskje ikke ble håndtert korrekt i henhold til barnepsykologene? Fortelle at idyllen slår sprekker nå og da. Fortelle at selv et rolig barn kan gå av hengslene i raseri. Det har forøvrig aldri vært hovedbudskapet mitt. Hovedbudskapet er jo kommunikasjonen når det skjer. Jeg ser det fornøyelige i hennes argumentasjon og kommentarer. Hun vokser jo opp med bare voksne, og det bærer jo samtalene i huset unektelig preg av, og det gir jo mang en latter. 

En annen reaksjon på bloggen, er at jeg også utleverer private sider av meg selv. Det er de som finner det upassende. Ikke at jeg utleverer meg selv, men at jeg gjør det i samme blogg som omhandler min datter og min familie. Ja, kanskje burde de vært adskilt, men totalt sett utgjør vi begge vår liv og vår familie. Jeg er en del av min familie, og i aller høyeste grad en vesentlig bestand del i mitt eget liv.

Jeg er bare glad jeg ikke er en "topp-blogger". Da hadde jeg vel vært pisket og måtte gått kanossagang i samfunnet. For jeg kan være altfor frittalende til tider. Vel, jeg skal være varsom. Jeg skal forsøke å ikke tråkke på Veslas tær. Likevel må jeg være så ærlig å si at jeg liker ærlige fremstillinger. Nei, vi lever ikke helt som alle andre, men vi lever vårt liv og det liker jeg å blogge om.

Når det gjelder kritikk, er jeg nok like hårsår som alle andre, men forsøker etter beste evne å speile kritikken og vurdere om den er noe jeg bør ta til etterretning eller bare godta som at man har forskjellig syn på ting. Men helt klart, kritikk er jo med på å utvikle meg for da må jeg reflektere over om det er sider ved en sak jeg har oversett eller ikke har forstått viktigheten av. Jeg forsøker å være konstruktiv, men det betyr ikke at jeg fikser det bestandig. Det er ganger der jeg kommer med surt oppgulp jeg og, men håper ikke det er majoriteten av det jeg lirer av meg.

Jeg elsker dette bildet... <3

 

 

 

 

Handball-lørdag

Som fembarnsmor har jeg hatt min andel med dugnader og supporter oppdrag. Men Vesla føles det som om det er siste runde. Det betyr at jeg må nyte det ekstra masse. For jeg liker å følge opp barna på sånt. Når de fire eldste var små på samme tid, var det slitsomt, men nå er det bare ei...

Dagen startet med at jeg holdt på å gå glipp av første kampen fordi jeg ventet ved feil bane. Men jeg fant de til slutt.

Så bar det på shopping, og ut for å spise. Uten mat og drikke...osv.

Vi ville vare ha litt salat, for vi skal å spise med noen venner litt senere. Men vi har en mission til i dag, farsdagsgave til pappa.

Når vi har funnet det, vender vi nesa mot hallen for å spille siste kampen.

Med det ønsker jeg alle ei deilig helg ❤❤❤

Hvor lenge er det meningen man skal samsove?

Vesla har to rom og loftstue som hun er herre over. Ja, inntil et visst punkt vel og merke. En av betingelsene er at hun rydder der selv, og det er det jo så som så med. Men der oppe regjerer altså husets dronning.

Det betyr likevel ikke at hun sover der, for det vil hun ikke. Det er mye bedre å ligge i mammas dobbeltseng. Der er det alltid varmt påstår hun. Sannheten er at hun ikke synes det er godt å legge seg alene uten å høre at det er noen i huset, og da må hun ligge nede.

I går var Vesla rasende på mamma'n sin. Mamma'n hadde slengt jakka si i stua og hadde værsågod å rydde opp etter seg. Forsåvidt helt riktig observert, men tonen det lille englebarnet valgte å bruke passet ikke direkte for en 10 åring som snakker til mamma'n. Sånt blir det bråk av. Det ble ikke lagt opp til noen lang kommunikasjonsprosess før pikebarnet fikk beskjed om å innfinne seg i husets øvrige luftlag. Spetaklet trampet opp trappa og gikk demonstrativt inn på rommet sitt. Der ble hun nøyaktig 10 minutter før hun kom like demonstrativt ned igjen for å spise kveldsmat. Hun var nemlig sulten, og var det kanskje sånn at hun ikke fikk mat heller nå?! Etter en liten disputt som hun tapte, om hvorvidt hun fikk middagen som var avlagt til storebror kom hjem fra jobb, var det på nytt en aldri så liten total eksplosjon. Og kveldsmat skulle hun ihvertfall ikke ha, for det var altså ikke noe spisende i huset! Og opp bar det trampende igjen.

Etter en halv time kom hun ned og ønsket forsoning. Jeg forklarte rolig at hun må huske at god adferd gir god stemning, og dårlig adferd gir konsekvenser. Himmel! Jeg som erfaren fembarnsmor burde visst bedre. "Nu begynn du ikke med de der trusslan dine igjen! Det e det her som gjør mæ sur!!!"

Denne gangen fikk ikke trappa til kongedømmet hennes kjørt seg, men hun marsjerte inn på mitt rom. Der romsterte hun en stund før hun erklærte at der skulle hun isåfall ikke ligge. "For du må ikke tru at æ skal ligg der inne med dæ når du e så sur!"

Jeg så for meg å ligge alene der inne. Breie meg ut i senga alene. Ha vinduet åpent hele natta. Høre på musikk og se serie når jeg vil. Slippe å bli sparket i rygg og mage. Ingen dårlig utsikt det! Så jeg, arme nautet utbrøt nærmest euforisk: "Er det en trussel eller et løfte? Du skjønner snuppa, det er ikke drømmen min å sove med deg heller!"

Jeg hørte henne mumle og skjenne litt ei stund før samvittigheten tok meg. Jeg ropte at hun skulle komme under ullteppet sammen med meg, Hun var ikke sen, og krøp godt inn i armkroken. Vi snakket litt og ba hverandre om unnskyldning. Så sa hun med litt sørgmodig stemme: "Nei, æ må visst bare gå opp å lægg mæ da sia du ikke vil la mæ sov i sænga di! " Ntåååhh... Mammahjertet smeltet fullstendig og så fulgte jeg henne inn på rommet, pakket henne inn i pledd og dyne og kysset henne god natt.

Da jeg snudde meg for å gå ut av rommet kom det forsiktig fra det tamme villdyret: "Meinte du virkelig at du egentlig vil ligg her aleina?" Det var bare å tusle tilbake og gi henne en god klem å si at hun selvsagt kan ligge der så lenge hun vil. "Ja, da skal æ ligg her til æ blir 40!" O'boy!!

Er du deppa eller?

Jaja, man må nå trekke litt på smilet av og til. Jeg er bare så utrolig heldig som har mennesker i livet mitt som er veldig gode med meg da.

Etter innlegget som ble publisert i går, fikk jeg endel oppmuntrende meldinger. Innlegget kan du lese her om du ikke har lest det. Det er veldig hyggelig at andre har omsorg for meg, og det setter jeg uendelig stor pris på, men innlegget var ikke et rop om at jeg har det vanskelig i livet. Det er mer et ønske om at man skal akseptere ulikheter, og vise hverandre respekt. Kanskje mer en bønn om at man må gå noen mil i andres sko, før man uttaler seg om dem.

Så når jeg fikk spørsmål om jeg er deppa, så er jeg ikke det. Jeg er vel heller mer harmonisk i kraft av min avgjørelse enn jeg ikke har vært på lenge. Det er så godt å lande noen planer når man har grunnet på noe ganske lenge.

Så kjære alle sammen. Jeg takker for omtanken, og forsikrer om at jeg hverken er deprimert, destruktiv eller på annen måte ute å sykler i takrenna. Jeg er bare meg selv, og kjenner at jeg er veldig komfortabel med det.

Av og til bare vet du at du har gjort noe rett..

Jeg fikk følgende erklæring fra min yngste sønn:

-Mamma, du har bestandig satt oss ungene først. Du har gitt oss mat på bordet og klær på kroppen. Du har alltid vært der for oss unger. Hjulpet oss når vi har trengt det. Nå er det din tur å gjøre som du vil med livet ditt. Du må gjøre det du vil, uten at noen forteller deg hva du skal gjøre. Du er voksen og vet forskjell på rett og galt. Og går det ikke, er det bare å gå tilbake og begynne på nytt!

Hvordan kan det ha seg at en ung mann på 21 år viser seg å være så klok og raus? Joda, jeg vet det. Han er godt oppdratt! Men akkurat nå tenker jeg bare at han er mitt bidrag til et ellers kaldt samfunn. ❤

Du trenger ikke like hva jeg gjør, men respektere at det er mitt valg!

Det er så lett å fortelle om sine gode verdier og holdninger når det ikke gjelder seg selv. Hvor mange ganger har man ikke lest en sak om helsevesenet, og tenkt at det tilbudet som gis er godt nok, men når det gjelder seg selv eller noen man er i nær relasjon til, blir vi kritiske og viser andre holdninger til dette. Det er ikke så rart. Når vi leser om en sak i media, så har man ofte en objektiv holdning til intervjuobjektet og tar ikke personskildringer inn over seg. Men gjelder det oss selv eller noen av våre, blir vi subjektiv i oppfattelsen. Vi lar oss styre av følelsene våre. Plutselig stiller vi helt andre krav enn det vi ville syntes var rimelig om det gjaldt noen andre.

Jeg har fått med meg fantastiske verdier tilegnet gjennom barndommen. Ikke bare der selvsagt, for jeg er nok formet gjennom hele livet, og synes det er noe av det beste med å leve. Det å få utvidet horisonten min. Jeg tenker at det å ha respekt for mennesker man møter ut fra deres person er veldig viktig. Dette uavhengig av etnisitet, bakgrunn, alder, utdanning, seksualitet eller religion. Disse tingene er med på å forme et menneske, men sier ingenting om menneskets integritet. Jeg liker mennesker med stor grad av integritet. Jeg trenger ikke være enig så lenge som man møtes med gjensidig respekt og forståelse. Jeg ønsker at man skal gi hverandre rom for forskjeller og ulikheter, og se på dette som en berikelse i et ellers kjedelig og grått samfunn.

Selvsagt har jeg gjennom et langt liv valgt bort personer i mitt liv. Ikke for at de var onde mennesker eller dårlige mennesker, men fordi vi ikke tilførte hverandre noen gode egenskaper. Destruktive vennskap prøver jeg å unngå.

Jeg valgte for litt siden å ta et litt upopulært valg i mitt liv. Valget betydde for meg å ta et oppgjør med en del holdninger jeg ikke trodde jeg hadde. Jeg måtte kjenne på følelser jeg ikke trodde var i meg. Det gikk nesten så langt at jeg heller valgte det bort. Det bunnet i at jeg var mer forankret i fordommer enn jeg trodde. Tradisjonelt tankemønster om hva som er "sosialt akseptabelt" ble plutselig veldig viktig, for hva ville alle andre tenke når jeg tenkte sånn? Verdiene jeg påberoper meg å ha, er ikke lengre vell-fundamentert i min person, og jeg lever ikke lengre som jeg preker. Mine verdier tålte nesten ikke å bli testet. Jeg følte at jeg måtte følge samfunnets normer for akseptabel adferd. Valget var ikke enkelt, og jeg har brukt lang tid på å komme frem til det.

Det merkelige, var likevel at de som har gitt meg disse verdiene, de som alltid har messet om nestekjærlighet og likeverd, klarte ikke lengre å leve opp til den pidestallen jeg har satt de på. De klarte heller ikke å leve opp til det de verdier de selv påberoper seg å ha. Det medførte til en diskusjon som ikke ble spesielt hyggelig. Konsekvensene av mitt valg må jeg ta, og prisen å betale kjennes egentlig litt stor, men jeg skal stå for den.

Jeg kan ikke forutse fremtiden. Jeg vet ikke hva som vil skje i morgen. Jeg vet at noen valg er mer risikoutsatt for nederlag enn andre, men jeg vil ikke tenke at det verste i livet skal hende meg hele tiden. Jeg vil forsøke noe nytt. Jeg vil gjøre det som gjør meg lykkelig. Jeg vet at det ikke er en enkel vei jeg har valgt, men livet er ikke alltid bare enkelt. Jeg ber ikke om at alle skal være enige i mine disponeringer av mitt liv, jeg ber bare om at folk respekterer at det er mitt valg og evner å utvise normal folkeskikk. Livet kommer ikke med noen garantier til noen av oss. Ingen av oss vet hva som vil skje i morgen. De som tar tradisjonelle valg i livet sitt har ingen garanti for at det vil gå smertefritt heller.

Så når noen spør meg om jeg vet hva jeg går til kan jeg svare helt ærlig: "Nei, det gjør jeg ikke, men det gjør faktisk ikke du heller!"

 

 

Du må ikke tåle så inderlig vel 
den urett som ikke rammer dig selv!

Arnulf Øverland

 

Lekse-tid

Vesla er ikke overvettes fornøyd med å gjøre lekser. Faktisk begynner hun å bli ganske god til å forsøke å sluntre unna. Hun skal ha det, om ikke annet. Problemet er at det ikke nytter å lure en som har vært så mye lengre i gamet og som kan alle triksene i boka. Ja, faktisk kunne jeg ha skrevet den..

Etter en liten runde med diskusjoner sa jeg lettere oppgitt til det vesle gnagsåret at hvis hun la halvparten så nye energi i leksene som hun la i å sluntre unna, ville de være unna på et øyeblikk. Hun så surt på meg og satte i gang.

Mens hun holdt på, lurte hun på om hun kunne få en kopp te. Det kunne hun jo.

Jeg ble oppslukt av litt sudoku og falt nå bort i mitt til jeg hørte fra stolen: «Gud, det e deilig med litt kose-tid mens æ gjør leksan!» 🙄

Jeg måtte jo spørre om det ikke var godt å ha gjort alt og være ferdig.

«Mamma! Æ går i femte klasse, Æ blir aldri ferdig!» 😂😂😂

Å brenne sitt lys i begge ender...

Av og til har jeg tid til å tenke litt. Egentlig har jeg altfor mye tid til det. Det resulterer jo i mer eller mindre vanvittige tankesprell. Det kan gå det personlige plan, politisk perspektiv, helse, dagdrømmer.. Det finnes ikke begrensninger i min mentale sfære.

I dag har jeg tenkt over det å stadig jage etter noe som er bedre. Det å stadig hige etter noe nytt. Aldri slå seg til ro ned det man har. Har forbrukermentaliteten forankret seg så mye i oss at ingenting er bra nok lengre?

Hvor mange av oss har ikke kul på klesskapene våre? Altfor mange par med sko og vesker? Makeup som vi knapt får brukt?

Hva er det som gjør at vi stadig må ha noe nytt?

Denne hamstre-mentaliteten må jo komme av et behov, men hva ligger i dette behovet? Er det forfengelighet eller behov for anerkjennelse? Det er ikke bare de basale behovene som dekkes, for da hadde vi bare hatt to sett med tøy slik at ett sett kunne bli vasket mens det andre var i bruk.

For 20 år siden var man fornøyd med å ha fokus på jobb og familie. De fleste fant gleden i familien sin, og utfarts-trangen var begrenset. Nå skal vi på konserter, kulturarrangement og idrettsarrangement. Vi skal på kino og vi skal møte venner. Vi reiser land og strand rundt. Vi blir aldri mettet og vi blir aldri fornøyd. Hva er grunnen til at vi har endret forbruksmønsteret så radikalt. Hva er det egentlig vi higer etter, og som vi ikke får dekket?

Jeg deltar i høyeste grad i denne forbruker orgien, men hvorfor? Jeg har spekulert og fundert, og kommer bare frem til ett svar. Fordi jeg kan!

Det gjør nesten det hele enda mer morbid. Det finnes ikke noe fornuft bak dette. Bare rein og skjær egoisme. Men det skal ikke nektes for at jeg føler jeg tidvis brenner lyset i begge ender. Jager etter noe hele tiden. Erverver noe nytt, men føler mindre og mindre glede over det. Føler at jeg blir avstumpet.

Hva overfører jeg av holdninger på Vesla? Skal hun vokse opp på samme måten? Bare forvente å få noe nytt hele tiden, uten å føle takknemlighet og glede over det hun får?

Jeg burde gjøre en endring i meg selv. Ta strupetak på min egen kjøps-orgie og stoppe den onde spiralen. Jeg burde! Men jeg er ikke sikker på at jeg har viljestyrke nok til å klare det...

Dessuten er det jo så mye salg overalt...

MÅTTE bare ha den kjolen. Hjelper ikke at jeg har minst 20 kjoler i skapet fra før av...

You see the madness?! 😳

Skikkelig sjekketriks..

Bare sånn for å ha det sagt, jeg er nødt til å dele noen av de minst vellykkede sjekke-replikkene jeg har hørt.. jeg har fått meg mang en latterkule 😂

- Hva liker du å bli kalt?

-Ehhh... Heidi?

-Men jeg har lyst å kalle deg Mami!

( Ehhhh! Nei! 🤢)

-Hvis du er så sliten, kan jeg legge madrass bak i bilen å komme å hente deg!

(O’boy! 😂)

-Det du har på deg er helt feil.

-Hva mener du jeg skulle hatt på meg da?

-Meg!

(Hjelpes! 😂)

-Jeg er ikke fremmed for å gi deg et barn om så!

-Jeg er 47 år!

-Jeg tror det ville være en stor bragd om jeg klarte det!

(Jaaahh.. bare spørs om jeg ikke er litt enig! 🙄)

-Hvor lenge har du vært singel da?

-2 år

-Hvordan har du klart deg så lenge uten meg.

(Ja, tru hvordan...? 😂)

-Hva tenker du om å ha en seksuell relasjon til meg?

(.... 🤢)

Jaja... sånn går nu dagene. Slike sjekkereplikker er årsaken til at jeg vurderer sølibat 😂

Et lykkelig tilbakeblikk

I de første leveårene til Vesla måtte vi ofte inn må veie henne, og hun ble funnet for lett. I sammenheng med at hun var så ofte syk, begynte jeg å bli frynsete av alt maset om jenta, spisevaner og kosthold. Helt til...

Etter det har vi gitt oss katta i hva vekta sier og sakte men sikkert kommet oss på «normalen». For ungene passer seg selv og er perfekt i kraft av seg selv!! 💪💪💪

Dårlig med halloween

Da var Halloween over for denne gang. Hos oss ble den veldig amputert. Vesla lå med 39 i feber. Hun insisterte likevel på å få sminke seg. Hun måtte være utkledd for å dele ut godis om ikke annet.

Rart med set, men når lille hjerteungen er syk vil jeg gjerne gjøre det beste ut av alt, så når hun spurte om å få til naboene, sa jeg ja. Det var ett hus så var hun tilbake. Hun klarte bare ikke. Huff! Da fikk jeg unektelig vondt av henne.

Hun krøp tilbake på sofaen og inntok horisontalen.

Det var likevel hyggelig at klassevennene kom innom og ønsket henne god bedring, og når venninnen kom innom for å vise frem kveldens fangst, delte hun godis med Vesla. Jeg blir nå litt mjuk om hjertet av disse ungene. De krangel så filla fyker den ene dagen, men har all verdens empati for hverandre når noe står på.

I dag er det ny dag, og Vesla og jeg skal planlegge Halloween-party hjemme. Litt feiring må hun også få.. ❤

Tre skritt frem og to tilbake..

Av og til kjennes det ut som livet mitt er som et monopol-spill hvor jeg stadig rykker tilbake til start. Og jeg får ikke utbetalt 4000 kr fra banken. Liksom sånn at man blir slått pusten litt ut av. Ting hender så kjapt at det kjennes ut som om jeg er på en karusell som går fortere og fortere og jeg av og til bare vil hente all luft ut av lungene og brøle ut: "Stopp verden! Jeg vil av!"

Det er alltid noen som krever noe, eller ønsker noe av en. Alltid noen å ha dårlig samvittighet for, noen som er sure fordi deres behov ikke blir prioritert først. Det er liksom ikke bra nok uansett hva man gjør. Jeg føler at jeg strekker meg i alle retninger på en gang, men rekker ikke frem til noe!

Det hadde vært så godt om noen en gang sa takk for hjelpen, eller jeg er glad for at du ser meg. Rett og slett er takknemlig for at jeg prøver å stille opp der det trengs. Tenk om bare noen hadde sagt at du gjør en god innsats i å være et ok medmenneske. Jeg er ikke noe ûber-mench, og har ikke tenkt å bli det, men jeg føler av og til at det er forventet at jeg skal være det.

Her om dagen spurte en kollega meg hvordan ting gikk med meg. Jeg ble helt svar skyldig. Jeg tror ikke det er noen som har spurt meg om det å faktisk ventet på svaret på lang, lang tid. Rett og slett så jeg ble litt satt ut. Men det var faktisk veldig godt.

Og for all del, mine venner og familie stiller opp når jeg ber om hjelp eller avlastning. DET skal det ikke herske noen tvil om. 

Men jeg som person, det innerste meg, det blir ofte oversett. "Du er jo alltid så sterk! Klarer å holde roen! Du lander alltid på beina!" Hva om jeg ikke gjør det da? Hva om jeg tryner så hardt i mitt møte med moder jord at jeg ikke fikser å reise meg igjen? Hvem er der for å ta meg i mot da?

Og når jeg har tatt en avgjørelse som dreier seg om mitt privatliv, og som ikke alle er enige om, så forventer de fleste at jeg skal ombestemme meg og gjøre som de synes er best. Jeg skal lytte til deres argumenter og forstå deres syn, men ikke noen spør meg. Ingen av dem vektlegger mitt verdisyn og mine meninger. Himmel! Jeg er 47 år. Har jeg ikke da fortjent tilliten til at jeg kan ta reflekterte avgjørelser vedrørende mitt eget liv uten at det skal diskuteres av andre bak lukkede dører og med dempet stemme? Nei, jeg er ikke typisk A4-mennske, men selv om jeg ser ting ut fra andre perspektiver betyr ikke det at jeg ikke vurderer hva som er best for meg! De kan ta på seg skoene mine og gå noen mil i dem, så kan de uttale seg. Til da synes jeg at jeg har fortjent å få være i fred.

SURK! Nei nok om det, dette har jeg ikke tid til å sutre mer over. Ny dag, nye muligheter. Det går nok bra!

Men enn om det ikke gjør det da...?

Long time no see..

Dagene til Vesla og meg går i et forrykende tempo. Det er nesten så det er litt slitsomt om dagene, men bare nesten.

De siste dagene har mamma’n i huset forsøkt å lage litt mer struktur rundt englebarnet. Hun er 10 år, og hun skal nå sørge for å komme seg tidsnok på skolen og jobbe mer selvstendig med leksene.

For kontroll-freak mamma er ikke alltid det så enkelt. Jeg opplever stadig vekk at jeg blir grinete og stresset av å ikke ha full kontroll. Det er rett og slett en skikkelig ekkel følelse. Men hun må jo lære å ta ansvar og se at det får konsekvenser når hun ikke gjør det hun skal..

Det begynner å bli noen runder med henne nå, og jeg lurer faktisk på om en 10 åring er for ung til å ta det ansvaret selv..

Hvordan løser andre dette? 😳

Det var ei tid hun skulle gjøre ALT selv, og nåde den som prøvde å hjelpe henne 😉

Nyt, nyt og nyt!

Gjett om jeg nyter! Vi ankom Alanya i natt, akkurat så seint at eneste spiseplassen med åpent kjøkken, var Mac Donalds. Men vi rakk å få et glass vin før vi avsluttet dagen.

Å reise til Alanya fra Bodø tar vanvittig lang tid. Det tok 13 timer fra vi startet til vi var framme. Men det var definitivt en morsom tur. Vi fikk oppleve en blindpassasjer med alt det medførte, og en liten, egentlig udramatisk politiaksjon. Så reisen gikk egentlig unna ganske greit tross tidsbruken.

I dag tok vi frokost i Borgen. Godt å kose seg med god mat og drikke før vi tok en kjapp sightseeing.

De andre hviler seg litt før kvelden mens undertegnede nyter sola og strandlivet litt.

Jeg tror ikke jeg skjønte hvor sliten jeg egentlig har vært, men nå lades batteriene for fullt.

Oh boy! Jeg har forsovet meg! 😨

De fleste har vært der, og noen mer enn andre. Det er helt kaos i hodet mitt hver gang jeg oppdager at jeg er sein, og noen ganger er det verre enn andre.

Jeg skal forlate Vesla og ha ei uke ferie fra jobb, stress og mammarollen, derfor planla jeg å stå opp tidlig å lage en deilig frokost som vi skulle nyte sammen. Det ble ikke helt sånn, for brått stod det ei lita jente på gulvet og lurte på om ikke hun skulle på skolen?

Jeg spratt opp og halset på meg klær og løp ut på kjøkkenet og laget frokost. Rask kikk på klokka tilsa at jenta alt var en halv time for sein, og jeg skulle hentes om ytterligere en halv time.

Jeg pakket sekken til Vesla mens hun spiste, vi plystret i tannpussen og løp ut i bilen. Gullhøna skravlet lystig og ønsket meg god ferie når hun gikk ut av bilen. Skikkelig godklem og suss fikk jeg også.

Problemet nå var bare at det var fem minutter til pick up, en time til flyet gikk og en halv times kjøring til flyplassen. Det hjelper sikkert på at jeg ikke var ferdig pakket i tillegg.

Vel hjemme ble det kastet litt toalettsaker i kofferten og så stod sjåføren i døra. Bare å komme seg i bilen.

Da vi ankom flyplassen gikk det radig med innsjekk og jeg stresset mot gaten. Reisefølget ville i kiosken, og jeg spurte bestyrtet om de var klar over hva klokka var. Begge så spørrende på meg, og jeg himlet med øynene og sa at det var 20 min til takeoff.

De to andre satte i storlatter og sa at det var det ikke. Det var 20 igjen til innsjekk for bagasjen stengte.. 😖 Brått senket jeg skuldrene og fikk pusten i normalt gjenge igjen.

Men typisk meg å bli så kaotisk i hode når jeg forsover meg.

Så nå sitter jeg på flyet. Ser ut som et takras. Fikk ikke gjort noe annet en en kjapp tannpuss. Men hvem bryr seg? Jeg rakk flyet og har FERIE! 🤪

Sånn ser man ut når man har Snapchat-sminke på seg 😂

Enkelte lar ideologier ta fullstendig overhånd. Nok er nok!

Vi er blitt flinkere til å vise toleranse for ulikheter i samfunnet, men ikke flinke nok til at vi kan klappe oss selv på skulderen og tenke at jobben er gjort. Jeg synes det er blitt større takhøyde for hva vi aksepterer og ikke i dag kontra for 30 år siden.. Det er bra. Det tyder på at verden faktisk går fremover. Akkurat det er en utvikling jeg virkelig setter pris på. Jeg forsøker å lære mine barn at vi er akkurat like mye verdt alle sammen, uavhengig av forskjeller i utseende, ideologi, etnisitet, seksualitet, religion, kjønn og andre ting. Ingen er mindre eller mer verdt enn andre. Da takker jeg alle ildsjeler som virkelig jobber for likeverd og respekt på ulike arena i samfunnet. 

Så har du de som så gjerne vil gjøre noe godt. De som har de beste intensjonene. De vil gjøre en forskjell. Vil så gjerne men når ikke helt frem. Selv vet jeg ikke helt om jeg skal bli irritert, forundret, gråte eller le. Jeg velger vel helst det siste, nettopp fordi intensjonene er gode.

NRK Barnetimen fant ut at pappaen til Pippi ikke lengre skulle være negerkonge. Det var nedsettende. Han skulle være sydhavs-konge. Jeg bare lo høyt av det hele, høyt og lenge, og tenkte "Er det mulig?" Dette fordi ordet neger ekskluderer mange barn. (les her) Neida, jeg bruker ikke det ordet lengre. Jeg bruker ikke sorte eller svarte heller. Jeg sier "våre nye landsmenn", mørkhudet eller utlendinger. Helt greit å tiltale folk på en måte som gjør at de ikke blir støtt av det. Men dette er en bok skrevet i 1948!! Skal vi forandre språket fordi vi har utviklet andre preferanser i dag? Jeg tenker denne boka avspeiler samfunnet slik det var på den tiden, og for å fortelle at det var dukket opp en eksotisk mørkhudet person så sa man neger. Ikke som et skjellsord, men fordi det het neger. 

Også dagens gullkorn.. (Jeg sender mange utspekulerte tanker til han som gjorde meg oppmerksom på denne!!)

Joda! Veganere mener altså barnesangene gir barna vranglære jf NRK nyheter. Når vi lærer  ungene kua mi jeg takker deg, deilig melk du gir til meg.. skal det ikke lengre være sånn. Nå skal det hete deilig melk vi tar hos deg! Hva er greia nå da?!  Ok, jeg er enig i at vi bruker dyrene, men dette er jo et kretsløp som har eksistert siden tidenes morgen. Jeg mener Darwinismen og survival of the fittest er jo ikke akkurat vranglære enten man er veganer eller blodig kjøtteter. Veganerne mener altså at barn ikke får et realistisk syn på vårt forhold til dyr ut fra dette. Jeg respekterer at det er andre som har ulikt syn på dette, men det er ikke slik at det ene synet er med feil enn det andre. Vi ser ting forskjellig ut fra våre preferanser, sedvaner og overbevisning, men COME ON!! La barnesangene være i fred!! Og hva blir det neste? At veganerne krever ny nasjonalsang og foreslår Torbjørn Egners Grønnsaksspisevise til formålet? Jeg ble først harm, men må innrømme at jeg endte med å knekke sammen i latter. Jeg var sikker på det måtte være en fleip! Og jeg ser for meg øvrige europeere som får med seg dette, de ler nok godt ag tenker at Ola Dunk er seg selv lik, dum som et brød!

Og kjære veganere! Intensjonene er sikkert gode, men dette er skivebom og stang ut. Holdningsskapende arbeid må gjøres på en annen arena enn innenfor etablerte barnesanger eller litteratur fra forrige århundre. Lag en egen og ny sang heller da!

Takk for ulla du gir meg! 

 

Realitets-sjekk

Vesla begynner å bli så stor at hun evner å resonnere seg frem til «gode» løsninger. Det betyr ikke at hun velger de der og da, men når vi snakker etterpå, har hun tidvis veldig god selvinnsikt.

I helga ville hun ha penger for å kjøpe creds på et spill på telefonen. Hun har egne penger men ikke kort, så hun spurte om jeg kunne kjøpe det for hennes penger. Jeg ba henne tenke seg om, men hun var sikker.

Da jeg ba om fysisk å få pengene, ble hun noe lang i maska og gikk motvillig å hentet dem. Jeg lurte på om hun tenkte jeg ville glemme de, og hun bekreftet det. Så snakket vi om det å gjøre opp for seg uten at jeg skal behøve å be om det. Hun var helt enig at det må være sånn. Vi diskuterte frem og tilbake helt til avkommet utbrøt: «Men hvis jeg låner penger hos deg også lager vi en kontrakt om at jeg skal betale deg tilbake når jeg får første lønna?» Jahhh.. Jenta er 10, så det vil nok ta sin tid.. 🙄

Ønsker alle ei flott uke, hilsen familiens sentralbanksjef

Fylkeskommunens tilbud til tannhelsetjeneste

Søkke ta! NFK og fylkesråden for helse kan ta seg ei himla stor bolle!

Staten og fylkeskommunen kan ta regions reformen og bruk den som papir-fly for min del. Den funker riktig nok ikke til det, men jaggu ikke mye annet heller.

Vi bor to mil utenfor Bodø sentrum. En liten drabant-bydel med ca 4000 innbyggere. Her er det ca 5-600 skoleelever og rundt 150 barnehagebarn som bor. Ungdommene må inn mot byen for å gå vg.skole, men de fleste bor hjemme til de er rundt 20 år. Hvor mange de utgjør er jeg ikke sikker på, men regner med ca. 200 stykker. I tillegg har vi et bo og servicesenter med 75 boenheter hvor eldre og andre som trenger hjelp til å klare seg bor. De fleste jobber i sentrum, for det er ikke spesielt mange arbeidsplasser her ute. For tiden bygges det ny 1-10 skole her. Den blir gild og fin. Det kom bompenge-finansiert bru som ga kortere kjøretid og bedre vei standard, OG det første kjøpesenteret er under bygging. Det bygges stadig ut med nye boligfelt, og jeg må innrømme at jeg har bekymret meg for at skolen som bygges, ikke er dimensjonert for det, men det skal jeg ikke grunne mer over her. Poenget mitt er at det begynner å bli en fin plass å bo på, og stadig flere trekker hit ut på landet.

Vet dere! Vi trenger faktisk tannhelsetjeneste også!

Og det har vi. En flott offentlig tannklinikk med fantastiske medarbeidere. Jeg vil tro at denne klinikken betjener minimum 1200 brukere under 20 år, da de litt mindre plassene rundt her, også benytter seg av dette tilbudet. Til sammen er det en god del brukere. Likevel har det vært mulighet for Vesla og meg å få timer enten tidlig eller seint på dagen, slik at jeg ikke har mister hele arbeidsdagen når hun skal inn å sjekke tennene. Det har hun gjort to ganger i året. Når vi får tidlig time, mister jeg ca 1 time av arbeidsdagen min.

Nå har da den eminente fylkeskommunen vi tilhører besluttet å kutte dette tilbudet. Klinikken drifter ikke godt nok, og det kreves endel investeringer for å få den til et akseptabelt nivå. Vi skal nå sokne til en tannklinikk som skal betjene nesten 18.000 mennesker når vi er overført dit. Jeg leste rapporten som ble lagt frem som Forslag Til Ny Helsetjeneste  av 01.06.2018, og målet er bedre forebygging. Det er presisert flere plasser i rapporten, men ikke noe konkret hva dette går ut på. Kostnadsbildet derimot.. Innsparinger derimot.. Ja, se det er belyst med tall og grafer så det hyler etter.

En Reportasje i Avisa Nordland bekrefter dette via et intervju med fylkesråden 10.07.2018. Det var ikke bekymring for tannhelsen, men økonomi som startet prosessen.Videre heter det i reportasjen at: "Foruten samlokaliseringen, ønsker fylkesrådet å gjøre forebyggende tiltak. Vi vil jobbe mer ut mot skoler, barnehager, eldresentre og hjemmetjenesten i kommunene. Vi vil ha mer tannpleiere ute, men også skolere dem som jobber daglig med våre brukere for oftere å fortelle hvordan man sikrer bedre tannhelse."

 Så ble Fylkestingsmøte i Mosjøen 8. Og 9. Oktober med sakspapirer offentliggjort. Det hele var et faktum. Vår klinikk ble foreslått nedlagt, og ramaskriket fra nærmiljøet var unisont. På selve fylkestingsmøtet ble det likevel vedtatt. Vi skal nå til en klinikk 1 mil unna. Ikke egentlig så langt hvis man tenker geografi, men for 4000 innbyggere, blir det likevel et mye dårligere utgangspunkt for nettopp tannhelsen.

Etter ar saken var behandlet, ble fylkesråden på nytt intervjuet. Men nå hadde nok fylkesråden fått tenkt seg om, og bestemt seg for å pynte litt på saken. For målet var jo å forebygge ( reportasje fra AN 10.10.18) må skjønne!

I reportasjen sies det blant annet: Fylkesråden påpeker at det ikke er nærheten til tannlegekontoret som utgjør bedre tannhelse. Jaha?! Hva sa hun 10.07.18 da? Jo, vi vil ha flere tannpleier der ute! Litt selvmotsigende da, men ikke underlig egentlig, hun er jo politiker!

Neivel, de kloke hoder har talt, så da er det vel rett da. Vi trenger forebygging. OK.. Men hva er denne forebyggingen? Jeg tok for meg Sakspapirene i denne saken og begynte å lete etter hva dette innebærer. Vi mister altså tannhelsetjenesten i nærmiljøet, men det blir mye bedre tannhelse av dette. Hevdet de kloke hoder i såfall..

For de som vil sette seg inn i dokumentet, er linken her.

Jeg fant ikke noe som fortalte meg om hvilke tiltak for forebygging, men dette var nevnt:

De foreslåtte endringene til ny tannhelsetjeneste vil gjøre det mulig å bruke mer ressurser på utadrettet forebyggende tannhelsearbeid. Investering i forebyggende arbeid er en investering i bedre tannhelse i framtiden, også i et økonomisk perspektiv. En styrking av det forebyggende arbeidet, vil innebære at tannhelsetjenesten skal jobbe utadrettet mot barnehager, skoler, sykehjem og institusjoner, der mange av våre brukergrupper oppholder seg. Nfk vil med dette også samarbeide tettere med kommunene i Nordland med felles mål om å bedre tannhelsen.

Jeg fant ikke synlige spor i hvor store summer som skal avsettes til forebygging,i så fall ikke det jeg kunne lese meg til mens jeg skummet gjennom dokumentasjonen.

Så vidt jeg kunne forstå, skulle bemanningen totalt sett ikke endres, men driftskostnadene reduseres ved redusert leiekostnad. Leien ved vår tannklinikk er ca. 666.000 og den andre var ca. 1.170.000. Så da sparer NFK 666.000. Det blir bra for oss med så mye forebygging. Eller... vent! Ny leie på den andre klinikken blir ca 1.430.000. Og ca. 20.000 i økte transportkostnader. Jaja, man får sikkert utrettet mye for de resterende 386.000 kr.

Ja...

Jeg spekulerer da svært på hva dette medfører?

Altså: Forebygging er utadrettet jobb mot skole, barnehage, sykehjem og institusjoner. Men hvorfor flytter de da tjenesten bort fra disse arenaene da? Det er litt merkelig. Tannpleie i nærmiljøet altså. MEN DET HAR VI JO I DAG! DET ER JO DET DERE VIL TA BORT?!

Jeg fremsetter denne påstanden: Ved å gå fra en klinikk på 1200 brukere til en på 18.000, kan jeg ikke lengre få tilpasset tidspunkt for å lever mitt barn til tannpleier, men må ta de timene jeg får. Jeg har heldigvis bil og får derfor dette scenariet. Kjøring jobb-skole-tannklinikk - 1 time. Behandling 0.5 timer hvis det ikke er forsinkelser, og det regner jeg ikke med det blir på en klinikk med nesten 18.000 brukere. Ja, det er nesten utenkelig. Kjøring tannklinikk-skole-jobb - 1 time. Totalt 2,5 timer. Og jeg er ikke avhengig av offentlig transport heldigvis, for her nord går det ikke buss hver time engang!

Si grovt regnet at det er 500 av disse brukerne som må ha en foresatt til stede, og gjennomsnittlig timelønn er 300 kr. Kostnaden blir da ca 375.000 kr mot dagens 150.000 kr. Det burde gi 175.000 kr som merkostnad. Er det i gjennomsnitt en halv times forsinkelse på klinikken, blir regnestykket litt annerledes. Da snakker vi om en økning på ytterligere 75.000 kr. Denne regningen går til arbeidsgiver, for de fleste foresatt har krav på permisjon med lønn til dette. Skal tro om arbeidsgiverorganisasjonene blir lykkelig for en ekstraregning på 250.000 til arbeidsgiverne? Slapp av! Det blir jo et spleiselag! Og har ikke arbeidsgiver medarbeidere fra landet med små barn, merker de jo ingenting.

For de som må benytte offentlig transport, må du øke tiden betraktelig, og bussen jobb-skole-klinikk-skole-jobb vil koste rundt 200 kr i buss til den enkelte og arbeidsgiver betaler for enda flere timer. Yeeey! Ikke sannsynlig at disse er så mange i antall, men det er like fullt en mye større belastning på disse enn for oss som har tilgang på bil. Det er jo disse som er mest sårbar for nedleggelsen.

Så har du de brukerne som har krav på ledsager. Si at disse i snitt er to ganger hos tannpleier i året og utgjør 100 stk. Det gir 400 bompasseringer i året, med en kostnad på 10.000 kr. Enda bra det ikke utgjorde mer, besparelsen er ennå på 376.000 kr. Fortsatt endel å forebygge for.

Auda! Glemte ledsagerens lønn. Altså rundt 2 timer til 300 kr to ganger i året. Det gir en kostnad på ca. 120.000 kr. Huff da! Nå er det brått bare 256.000 kr igjen til forebygging, under forutsetning av at NFK ikke skal sparer inn noe som helst.

Og bli med meg på et siste tanke-sprell. Hvis vi jobber forebygging, så har vi i dag skolen rett ved tannklinikken. 250 av barna trenger ikke foresatte med seg til tannpleier, og går opp og ned med minimalt med fravær. Men skal de til den nye, må de ta buss og det koster det 50 kr pr barn tur-retur. Altså 12.500kr. Pluss all den tiden ekstra de går glipp av undervisning. I regnestykket mitt tar jeg svært lave tall, for poenget er at dette er regnet ut fra "best-case-scenario!"

Vi kan vurdere det fra et miljøhensyn også. Til daglig benytter jeg tog, men det går ikke når vi har slike fornemme tannhelse-avtaler. Nei, da blir det ekstra kjøring, med utslipp og støv i lufta. Hvor i pokker var miljø-partiene da dette ble vedtatt?

Nå har jeg skrevet meg skikkelig grinete igjen! Alle beregninger er gjort med det utgangspunkt at brukerne IKKE trenger tannlege, kun går til kontroll. Det må jeg jo gjøre, for NFK har jo som mål å bli innenfor landets 3 beste fylker på tannhelsetjenester. Klarer de ikke det, kan arbeidsgiverne rundt om sitte med en regning som både dobles og mangedobles ut fra foresattes permisjons fravær. For hos tannlege må du forvente lengre tid, og har poden da ett eller flere hull i tennene, må du gjerne få fikset dette i flere omganger. Og da blir kostnaden høyere, og NFK sine mål om å bli blant de 3 beste fylkene i landet på tannhelse, ja det blir en saga blott.

Jeg mener, her velger NFK å rasere et tilfredsstillende tilbud til en hel bydel for å spare 256.000 kr, pluss investeringskostnader. Vel og merke er besparelsen bare reell hvis det ikke iverksettes forebyggingstiltak..

Nei, fylkesråd og NFK! Dette var en dønn-solid skivebom og stang ut! Og som arbeidsgiver regner jeg med at det innføres refusjonsordninger for arbeidstakere fra landet med små barn, for det er vel neppe meningen at arbeidsgivere rundt om skal bære den ekstra kostnaden? De er jo over hode ikke skyld i dette! 😡

Vesla gruer seg alltid litt, og da er det fint å få tegne litt før man besøker tannpleier. Håper den nye klinikken får bedre venterom i det minste, for jeg ser for meg at det blir lengre tid der fremover enn det vi har vært vant til.

Colgate-gliset er på plass! Null hull og mamma kan dra på jobb igjen å bare vente på neste innkalling! Gud forby at ungen får hull i tennene, for jeg regner med at det blir ventelister for å få time hos tannlege så lang som herfra til evigheten!

Den tida av måneden..

Tørr påstå at de aller fleste av oss liker å komme tidsnok, og gjerne i god tid. At vi liker det betyr ikke at vi klarer det selvsagt. Jeg er ikke noe unntak.

Da jeg våknet i dag var jeg trøtt. Jeg er alltid trøtt på denne tiden av året. Resultatet var at jeg lå leeenge på slumring før jeg gikk i dusjen. Det ble ikke bedre av at jeg stod leenge i dusjen. Da jeg omsider gikk ut av dusjen, plasket jeg i vann på badegulvet. Jepp! Sluken var tett!

Hvorfor har jeg funnet meg en mann ennå?!😂

Så jeg stod der i nettoen og vred opp en håndduk med litt av vannet da Vesla våknet.

Hun har jo høstferie..

«Ka har skjedd her egentlig? Æ e glad det ikke e æ som skal tørk opp det der!»

Jeg ba henne gå ut, jeg var unektelig ikke fornøyd med livet som sådan.

Så kom Mimmi-ungen ned og kikket inn på badet.

«Åj! Du har masse vann på gulvet!»

JADA! Jeg hadde liksom oppdaget det! Og hvorfor sov ikke de der to gull-hønene egentlig? Har ikke de liksom høstferie?!🤔

Til slutt innså jeg at jeg måtte forlate oppryddingen halvveis ferdig om jeg skulle rekke toget. Jeg begynte å virre rundt i stua og samlet tingene mine hurtig sammen mens jeg små-skjennet for meg selv.

«Ka ho e så sur førr?» spurte Mimmi-ungen Vesla undrende.

Vesla så på Mimmi-ungen og sa overbærende: « Det e vel den tida i måneden igjen!» 🙄🙄🙄

Neida, der er ikke den tida av måneden, men er det ikke typisk at sånt skjer når man har det travelt? Ikke for det, for meg er det liksom aldri et tidspunkt som passer mer enn et annet for at sluken skal gå tett..!

Håper alle får en fin dag. Nå skal jeg på jobb før jeg drar hjem å leker rørlegger 🌼🌼🌼

Høstferie?!

Her nord tar vi ferien litt seinere enn de sørpå, så nå er vi i feriemodus her oppe.

Eller.. feriemodus?!

Eldste snuppa kom hjem med mann og barn for noen uker siden, og erklærte at nå skulle de bo hjemme en stund. Riktignok var det planlagt at de skulle bli ei god uke mens badet ble pusset opp, men som de fleste vet dukker det alltid noe uforutsett når man pusser opp gamle hus. Så nå går vi inn i tredje uka.

Fra å huse tre stykker til daglig er det nå syv fastboende i huset.

Herlighet så deilig det er! Liv og røre og masse latter mellom veggene hver dag. Det er nesten så jeg skulle ønske vi hadde generasjons bolig med alle samlet, inkludert far og mor.

Nu vel. Hver dag har jeg kommet hjem til ferdiglaget middag og jeg undrer meg på om jeg ikke har fått et magisk hus som rydder seg selv.

Men nå er det da høstferie.

Det resulterte at jeg stod opp helt alene i dag. Selvsagt stod jeg ikke opp før i siste liten. What else is new? 🤭 Ingen som var våken. Ingen som laget kaffe. Ikke noe kaffe-prat. Ja, ikke engang kaffe!! Nesten litt stusslig spør du meg.

Og ikke noe høstferie på meg! 🤔🤔🤔

Men nå sitter jeg i det minste på toget. Klar til en ny dag, og har Googlet når togene går hjem i løpet av dagen😂

Ønsker alle en fin dag, høstferie eller ikke. Det som er helt klart er at om jeg ikke har høstferie, så er det definitivt høstferie-vær. 😂

Engler i hvitt

Det er stor forskjell på vårt syn på helsetjenester når vi hører om andres møte med disse kontra vårt eget møte med disse.

I går var jeg innom for å besøke nær familie på sykehuset. Jeg var litt urolig før jeg fikk komme inn på intensiven, men når jeg fikk se selv at alt etter forholdene stod bra til ble jeg straks roligere.

Jeg fikk tid til å betrakte disse fantastiske helse-englene som gikk i mellom. De ga smertestillende og omsorg. Rolig og smilende. De strøyk på et kinn, rettet en pute, beroliget pårørende. De hadde så mye godt med seg. I sannhet engler i hvitt ❤

Jeg er glad jeg bor i Norge jeg 🌼🌼🌼

Bildet er lånt fra pixabay.

Hobbyer...

Vesla er vel egentlig ei ganske aktiv frøken. Jeg tror det er noe som kom inn med morsmelka og gjennom arv.

I oppveksten min drev jeg med skyting, sjakk, fotball, handball, svømming, speider, kor og leikaring. Ikke alt hele tiden og samtidig, men måtte alltid fullføre det året jeg hadde begynt på. Heldige meg som har foreldre som lot meg prøve det meste. For min del ble nok favorittene fotball og kor.

Vesla har alt prøvd seg på fotball, handball, drill og kor. De tre siste lar seg kombinere samtidig selv om det er litt mye for en 10 åring. Den nye skolen har leksehjelp en time etter skolen, og det hjelper på. Det betyr at vi kan bruke tiden sammen på ettermiddagen.

På søndag skal Vesla og koret synge på gudstjeneste, så siste tida har det gått mye i sang og musikk her hjemme. Dirigenten har oversatt en Jackson sang til nordnorsk, og tirsdag fikk jeg høre koret finpusse på denne. Det car gåsehud-faktor!!

Men vi synger jo endel hjemme. Vesla og jeg. Stort sett går det greit, men i det siste har det vært store protester på musikkvalget mitt..

Hun synes unektelig at jeg synger for mange ballader og gamle sanger. «OMG... Kan du ingen sanga fra 2000-tallet eller?!»

Jaja, men godt vi liker mye av det samme for da kan vi gjøre noe som vi begge liker å holde på med.

Vesla synger litt ballader selv også 😊

Wax on, wax off...

Blogg-innlegget som ikke ble offentlig-gjort..

Jeg har forsøkt Wax-strips for ansiktet på bikinilinjen for noen år siden. Det resulterte i et blå-sort merke etter stripsen - i EN uke. Ikke videre vakkert, og ikke til å repetere med andre ord.

Jeg fikk wax-strips som var ganske store hos min søster i gave. Jeg har spekulert på om ikke disse var bedre å forsøke på bikinilinjen siden de ble så mye større, fordi min teori var at det da ble en større flate å røske av, og ikke bare konsentrert på et lite område. Men det ble med tanken.

Etter å ha vokset leggene her en kveld, ble jeg sittende og lese på pakken. For legs and body stod det.

Tja... var det ikke bare å prøve ut teorien liksom?

Jeg la stripsen pent på i vekst-sona på begge sidene, og strøyk godt før jeg røsket til! Bedre å gjøre det kjapt og smertefullt fremfor seigpining tenker nå jeg.

Åhhh.. milde himmel! Det var inn i helvete vondt!

Problemet er at de er doble, så det satt jo da fortsatt en til fast allerede.

Jeg var nesten begynt å hyperventilere, men den siste måtte også av! Jeg trakk pusten dypt, og begynte å telle til tre, men røsket den av på to! Det var hysterisk vondt, så jeg krøket meg sammen.

Jeg er ingen sylfide, så valkene la seg beskyttende på det såre området. Jeg satt noen sekunder før jeg reiste meg opp. Det var akkurat noen sekunder for lenge. Alt var klistret seg sammen hud, hår og valker i en salig blanding. Jeg måtte i dusjen!

Med olje, såpe, sminkefjerner og ikke minst hudkrem prøvde jeg å fjerne voksen. Ikke pokker! Det klistret seg sammen straks jeg samlet bena.

Jeg skjønte kjapt at her måtte det sterkere lut til, så løsningen ble å vaske med zalo antibakteriell.. Æ si bare: Gi mæ styrke!!! 😂

Fjerner fett står det. Vel, fettet forble der det har vært hele tiden men voksen ble borte. Likevel forhindret det ikke ei solid blå-mus! 🤭🤭🤭

Not to do again! 🙈🙈🙈

Men så våkne da!!!

I dag er det reisedag på mamma’n i huset. Møtedag i Oslo. Det betyr å stå opp på natta for å ta morgen flyet ned, stresse inn til Oslo for så å ha litt møter. Deretter er det tilbake til Gardemoen og opp til nord.

Det blir litt stress på sånne dager, men stort sett går det greit.

I dag tok panikken meg.. Jeg hadde glemt å avtale med ferie-storesøster at hun måtte få Vesla på skolen. Det kom jeg på når jeg stod å skulle borde.

Jeg tok opp telefonen og begynte å ringe. Og jeg ringte og ringte og ringte..

Jeg begynte å få et faretruende stressnivå i kroppen.

Vesla selv var fri for strøm. Storebror og storesøster tok ikke telefonen.

Jeg begynte å trave rundt ved gaten. Mumlende sa jeg «Men så våkne da!»

Jeg må ha sagt det høyere enn jeg tenkte, for en eldre mann som stod ved siden av svarte leende: «Æ e våken!»

Jeg begynte å le i det en søvnig stemme svarte i andre enden av telefonen.

Huff.. Jeg er visst litt distré for tida, men nå er de i såfall våkne.

Ha en strålende dag 🌼🌼🌼

Siste gang...

I dag har tårene trillet konstant. Det var så vondt å tenke på at livet til den vesle hunden nærmer seg slutten.

Når jeg har sett statuser på Facebook om kjæledyr som dør, har jeg ofte tenkt «Det var voldsomt til reaksjon da!»

Men det er fordi jeg aldri har avlivet en hund før. Mor og far ordnet det over hodet på oss barna. Nå er det min hund det gjelder. Den lille bunten som jeg holdt i håndflata mi bare tre dager gammel. Den lille lodotten som hoppet som en frosk første gang hun var ute i gresset. Som stjal hjertet mitt da toget kom tutende forbi, og hun løp å gjemte seg bak beina mine, men var så nysgjerrig at hun måtte stikke hodet frem for å se. Min tur-venninne. Den som alltid er overlykkelig når jeg kommer fra jobb. Hun som varmer føttene mine når jeg fryser. Hun som jeg har grått til og gjemt hodet i pelsen på, når livet har vært rævva.

Da jeg kom fra jobb i dag, begynte hun å logre og bjeffe. Jeg satt på trappa og gråt i pelsen hennes. Hun satt bare å så på meg. Tro om hun skjønner?

Jeg har ikke lyst å sove... Har ikke lyst at det skal bli «i morgen»... 💔💔💔

Da går det ubønnhørlig mot slutten

I familien vår har vi vakre Brandie. Hun er en aldeles vakker sheltie på snart 13 år. Dessverre rekker hun nok ikke å oppleve sin 13 års dag. Hennes dager ser dessverre ut til å være talte ganske snart.

De siste ukene har hun begynt å tisse overalt og hele tiden. Ikke vil hun gå ut.. Ikke engang en liten runde. Hun puster så tungt og har problemer med å gå. Nå har jeg bestemt at det er nok. Hun skal få slippe.

Barna er forberedt. Vi koser masse med henne, tar bilder. Skaper flere minner mens vi ennå kan. Nå er det ikke nøye om hun får godbiter hele dagen.

Vi skal nyte de dagene som er igjen. Også koser vi med henne, gråter litt.. ❤ Hun har vært så stor del av familien vår så lenge. Alle vil minnes en hund som har vært helt fantastisk.

Livet er fantastisk 😍😍😍

I kveld måtte jeg et kjapt ærend til noen venner. Mens jeg var der kom en tekst fra eldste jenta at hun måtte komme for å få prate litt. Selvsagt dro jeg hjem, hva kunne skjedd nå??

Kvelden var satt til rydding før mellomste Snupsi kommer hjem på søndag. Men når eldste jenta trenger mammaen sin så får rydding være rydding.

Jeg strenet rett inn i stua, og der satt jenta å gliste fra øre til øre.

«Surprice!» ropte noen rett bak meg! Der stod lille Snupsi. To dager før hun egentlig skulle. Gjett om jeg ble glad. Snørr og tårer så det holdt!

Alle har konspirert mot meg, men jeg elsker sånne konspirasjoner! ❤

Så fikk jeg så fin gave... ❤❤❤

Jeg elsker livet når det er sånn ❤

Fra HERO til ZERO..

Som mamma til to voksne gutter med ADHD, har jeg lyst å fortelle om en tese en av psykologene vi møtte hadde rundt tematikken.

For 150 år siden levde nordmenn mye av jakt og fiske.Vinnerne var de beste jegerne. Særegenhet ved å være jeger var at de var fokusert på det de skulle gjøre. Snappet opp og responderte på bevegelse og lyder. De beste hadde en kjempe kort responstid.

I dag er dette fremstilt som tildels negative egenskaper. Hvis du sanser lyder og bevegelser, og fanger disse opp, er du ukonsentrert. Hvis du responderer for kjapt, har du lav impulskontroll. Begge disse egenskapene er sett på som forstyrrende elementer hos mange barn i dag. Mange barn får da tildelt diagnosene ADHD/ADD.

Men tenk tilbake i tiden...

Vi levde ikke med å sitte i ro. Ingen satt i ro. Det var gårdsbruk, jakt og fiske hver eneste dag. Arbeidsoppgaver til sene kvelder. Ingen satt hjemme og slappet av. Selv kveldene var fylt med sysler. Det var naturlig. Det unaturlige var om de gjorde som vi gjør i dag. Det var lathansene og dagdriverne som gjorde det. Datidens vinnere innehadde mange av dagens kriterier for å bli diagnostisert med ADHD/ADD.

På mange måter kan man undre seg på om vi har tatt fortidens vinnerkriterier og sykeliggjort dem?  Er det slik at alle på død og liv skal inn på A4-arket og leve fornøyd der, eller skal vi kunne si at vi har utviklet oss i feil retning? Jeg vet ikke svaret, men erkjenner at problemstillingen trigger meg. Har utviklingen i levemåte gitt oss en ny adferds-diagnose?

Psykologens tese var at utviklingen i levemåter kan ha gjort at flere barn får tilpasningsproblemer i dagens samfunn. Så da slenger jeg ut en tanke.. Er det da riktig å medisinere disse barna, eller skal samfunnet ta ansvar å legge tilrette, slik at de får utvikle seg ut fra sine sterke egenskaper?

 

17 timers arbeidsdag..

..Nei, jeg kødder ikke!

I går var jeg på jobb fra kl 07.45 til 01.00! Det var litt heftig. Nå skal det sies at jeg var på reise, og fikk oppleve en helt fantastisk plass. Gjennom jobb dro jeg med en gruppe til en øy som heter Støtt.

Øya ligger på grensen mellom Salten og Helgeland, og har ingen fastlandsforbindelse.

Bildet her er lånt fra siden støtt.no.

Etter å ha reist en times tid med båt fra Bodø, var vi fremme. Vi hadde foredrag og nettverksbygging på Støtt Brygge, etterfulgt av er nydelig måltid bestående utelukkende av fiskeretter. Det var fantastisk.

17 timer på jobb, og jeg var full av inntrykk da jeg kom hjem! Tiden flyr når man gjør det man liker, og jeg elsker jobben min ❤❤❤

Hvordan vil jeg være som mamma?

Heldigvis er det ingen krav til å bli foreldre i dag. Hadde det vært det, hadde neppe jeg blitt mamma i hele tatt.

Før jeg fikk mitt første barn, hadde jeg en sort-hvitt forestilling på hvordan det var å være oppdrager. Det var jo bare å si ja eller nei, og stå ved det. Hva var greia med all dilling og dalling med disse barna? Jeg tenkte at når du har fortalt og vist barnet forskjell på rett og galt, ja da var det gjort! Kunne det være noe å skrive side opp og side ned om? Folk har jo fått barn gjennom alle tider og det ble jo folk av de fleste. Ble det ikke?

Jada, sånn tenkte jeg. Så ble jeg mamma selv, og den romantiske forestillingen av å få et lite barn som lå inntullet i masse rosa blonder og sov eller pludret blidt slo kjapt sprekker. Ikke gadd jeg å stryke skjorter 24/7, og babyen gjorde overhode ikke som forventet. Fra da innså jeg at strategien min kom til å gå rett til iceing. Barn har visst noe slikt som egen vilje... Hørt sånt?! Jeg fikk nesten panikk når jeg skjønte at dette kunne jeg faktisk ikke en dritt om! Heldigvis hadde vi ei fantastisk helsesøster som ba meg senke skuldrene og bruke den porsjonen med sunt bondevett som jeg hadde fått med meg, så gikk det nok bra.

Som mamma til 5, har jeg fått brynet meg på oppdragerrollen så det monner. Det er fem totalt forskjellige individer som jeg er opphav til. Selv om de er smidd over samme lest er det likevel fascinerende å både se og erfare på hvor forskjellig måte barna måtte møtes, for å få frem de beste i de. Ene har vært trygg, jordnær og realitetsorientert fra barnsben av. Vi ga beskjeder og de ble fulgt. Riktignok noe motvillig til tider, og ikke uten høylytte protester.En grubler, som likte å tenke og teste ut nye ting. Vitebegjærlig til tider. Men her måtte vi bruke en annen strategi. Korte klare beskjeder. Forberede barnet på endringer i god tid, og være klar på hva vi forventet. Vi som foreldre fikk en bratt læringskurve på hva det vil si å tenke strategisk på barneoppdragelse.Vi fikk en "professor". Et barn som var vitebegjærlig og vimsete, men ønsket å følge reglene eller pliktene, hvis han bare hadde husket dem.. Denne seilte nok litt i medvind fordi storesøsknene alt hadde banet veien, og ble like mye oppdratt av storesøsken som av oss foreldre. En var en tanke mer introvert på en måte, men hadde en veldig sterk karakter. Litt egenrådig, og det var lite hensiktsmessig å pålegge, snarere snakke den rundt til å tro at den selv kom med løsningene. Og ikke minst Vesla som er et harmonisk barn, men med meningers mot. Hun er et relativt ubeskrevet blad, men har en litt filosofisk tankegang. Hun skisserer opp mulige løsninger, grunner litt på dem og finner ut hvordan vi skal løse ting.

Alle fem er flotte barn, men alle er forskjellig. Alle krever forskjellig tilnærming til oppdragelse og omsorg. Noen av disse klemmer og koser masse, mens noen ikke vil ha mer enn en klem. Alle prater! Herregud, som de prater! Når alle er hjemme er jeg helt ør i hodet, men jeg elsker hvert sekund av det.

Nå har jeg vært småbarnsmor i 26 år, og i løpet av tiden har jeg vært frustrert og fortvilet, lykkelig og stolt av de alle sammen. Jeg har alltid lest reportasjer og artikler på hvordan man skal tilnærme seg oppdrager-rollen med stor interesse. Det har vært masse jeg ikke har vært enig i, og masse jeg har funnet kjempe smart. 

Det er noen ting jeg synes er særlig viktig å lære barna:

  • Bli trygge på seg selv - gi barna troen på egen verdi og trygghet til å stå for egne meninger.
  • Utvikle empati - Verden dreier seg ikke bare om dem, vi må vise omsorg og hensyn for andre også.
  • Være høflig - Det er alltid fint når barna takker, og svarer hyggelig når de blir snakket til
  • Være ærlige - Et barn som står rakrygget og innrømmer feil er fantastisk.
  • Være pliktoppfyllende - Har de lovet noe, må de også holde det så langt det lar seg gjøre, og gjøre sitt beste.
  • Unne andre en tid i solen - man kan ikke alltid få alt, være best i alt eller kunne alt. Misunnelse er destruktivt.
  • Være lykkelig i kraft av seg selv - Ingenting er bedre!

Da de fire eldste var små var hjemmet vårt mye mer preget av regler og struktur. Vi var nødt til det, for å få greie dager, og ikke minst for å få logistikken til å gå opp. Alle måtte gjøre litt. Det var egentlig liten tid til annet enn å gå på jobb, gjøre lekser, følge opp fritidsaktiviteter og være ektepar inni mellom for oss voksne. Det var greit, for sånn var det for våre jevnaldrende venner også. Nå har vi ikke så mange regler hjemme. De vi har er likevel ikke noe mindre viktige. Vi gir beskjed hvor vi er, kommer når vi har avtalt det, snakker høflig til hverandre, gjør pliktene våre og viser hverandre respekt. Jeg har laget en regel for meg selv. Legg bort telefon og datamaskin når du snakker med noen. Der har jeg utviklet en skikkelig stygg uvane. Den jobber jeg med..

Jeg vil legge ved et av mine favoritt dikt av Ronald Russel, som heter "Livets lære". Det er kloke ord som man aldri kan tenke for ofte over. Diktet har hengt i stua mi, for jeg synes det er så viktig å ha dette med seg når man skal forsøke å få disse vidunderlige små skapningene til å bli sunne sterke fantastiske voksne som kan ha gode verdier og holdninger med seg hjemmefra.

 

 

Vesla viser tendenser til å være utagerende

Alle barn har fra tid til annen behov for å avreagere litt. Det er helt naturlig i en prosess der de blir større og vil prøve flere ting. Noe vi som foreldre ikke alltid er like enige i.

Vesla røyk på en bunnsolid smekk i slutten av august, og var fri for nett på telefonen sin ut måneden.I helga fikk hun Internett tilbake igjen, men beskjed om at enkelte ting straffer seg mer enn andre.

I går kveld fikk hun beskjed om å stelle seg. Skjedde det? Neida, hun satt med telefonen og tøyde strikken. Da hun omsider hadde stelt seg ville hun jeg skulle følge henne inn, men ble padde-sur fordi hun ikke fikk ligge litt med telefonen. Jeg advarte henne om at hun var i kant med min tålmodighet, og bøyde meg ned for å gi henne natta-klem. «NEI!» Ikke tale om hun ville ha noe kos! Nei nei, tenkte jeg og begynte å gå ut.

Milde Madonna! Hvor i pokker har den vesle kroppen gjemt alt det temperamentet. Hun raste! Jeg hadde med å komme tilbake å gi henne en klem! Problemet er bare at en slik holdning og kommandering er som å vifte med en rød klut foran meg. Jeg snudde meg demonstrativt og gikk rett i stua og fjernet nettet på telefonen og la den bort. Og om jeg trodde jeg hadde sett henne sint før?!

Det er med stolthet å melde at jeg var klin-rolig da jeg ba henne legge seg. Merkelig nok gikk hun, og jeg gikk etter. Jeg satte meg ned og ba henne tenke på hva jeg hadde sagt om dårlig oppførsel.

Snufsende så hun opp på meg og utbrøt: «Det dær e bare DUST, men det tross alt du som bestæm alt! BESTANDIG!»

Jeg hadde lyst å knise litt, men forklarte at god oppførsel belønnes med å få goder, og de blir borte når man ikke følger regler og avtaler. Hun roet seg og spurte om vi kunne kose litt, så da krøp jeg i senga og fikk den lille kroppen i armkroken.

I dag vet jeg ikke helt hvor smart det der var. Klokka er fire. Jenta er ikke hjemme. Mammaen sitter nå her, men kan ikke ringe å be henne komme hjem... 😳😳😳

PS! Fikk akkurat telefon om at barnet er hos en klassevenninne, Og jeg bare vet hva hun kommer til å si: «Det her hadde ikke skjedd om æ hadde hadd telefonen min!» 😂

Vesla og hennes behov for å informere..

Vesla får ikke bruke telefonen i skoletida. Det er mamma’n veldig glad for, for hvis ikke hadde håpefulle virkelig drevet meg til det glade vanvidd.

Hun var ferdig på skolen for en time siden, og har alt ringt 5 ganger.

«Mamma, æ e ferdig på skola!» (jada! Vet det søte du! 😊)

«Mamma, æ frys!» (Ta på deg mere klær, kanskje ytterjakka når du er ute å det regner!🤨)

«Mamma, ka ti kommer du hjæm?» (Til vanlig tid vennen! Med trykk på vennen! 😠)

«Mamma, kan æ ring han pappa?». (Ring hvor du vil!!! 😡)

«Mamma, æ fær til ho Frøya!» (Gjør det da!!! 🤬)

Jada, jeg vil gjerne prate, men ikke når jeg er på jobb. 😂😂😂

Hvor ble helga av???

Nå er det søndagskveld, og jeg er sååå trist. Hvorfor er det så lite uke igjen når helga kommer. Jeg er i en periode hvor jeg koser meg masse hjemme i mitt hus.

Det er så godt å legge seg litt på sofaen å slappe av når huset er nyvasket og fint til helga. Da koser jeg meg max!

Vesla har hatt besøk av kusinen sin, og jeg har hatt koselig venninnebesøk både lørdag og søndag. Jeg er så rik ❤❤❤

Jaja.. jeg må nyte de siste timene før jeg skal trekke meg tilbake til senga. I morgen er det en ny dag og ny uke. Jeg gleder meg faktisk til det også selv om jeg er opptatt av å nyte nuet... ❤

En nydelig søndagskveld ønskes til alle 🌸

Vi må være varsomme med hva og hvordan vi blogger..

Lenge før jeg selv begynte å blogge, har bloggere, kjendiser og influencers  til tider gjort meg skrekkelig frustrert. Mange bloggere uttaler seg i sine blogger, som om de skulle vært forskere innen tematikk man skal være svært varsom med å uttale seg på. Dette være seg sykdom og medisinering, helse, skjønnhetstrender og psykisk helse. Når du er en influencer eller kjendis generelt, tenker jeg at man må ta inn over seg at man har en stor påvirkningskraft. Da må man også være sikker på at man vet konsekvensene av det man skriver, og vurdere hvor rett det man sier er. Man må i såfall legge frem understøttende dokumentasjon når man går til direkte anbefalinger stikk i strid med andre anerkjente henstillinger. Vær-varsom-plakaten bør henge rett over tastaturet. Det er alltid lurt å tenke over hvem som er eventuell mottaker av et budskap, og vurdere hvordan disse vil tolke det som blir skrevet,

Jeg personlig har lest endel saker fra Kari Jaquesson med stadig større frustrasjon. Hun har alltid uttalt seg så bastant og krast at jeg av og til har lurt på om hun tenker på hvilke signaler hun velger å sende ut? Hun har jo rett i at fedme blant barn og unge er et økende problem, men hun slenger ut beskyldninger i øst og vest om hva som er kjernen til problemet, og gulper opp lettvinte løsninger. Jada, fedme er et selvpåført problem, og den enkelte må selv ta ansvar for å bekjempe det, men hun er så svart/hvitt at det blir vanskelig å ta henne seriøst. Også hennes påstander om Syria og urolighetene der.. Assad var vennligsinnet, hjelpeorganisasjonene var en skjult terrororganisasjon og Leger uten grenser fortalte usannheter om sykehusbombing. I år sleivet hun også en fot i retning av norsk utenrikspolitikk da hun kritiserte Norges valg om å fordømme bruk av kjemiske våpen. Selv UDI gikk ut og fant det vanskelig å ta Jaquesson seriøst. Har du ikke fått det med deg ligger det vedlagt to artikler fra dagbladet og nettavisen. Men Jaquesson står rakrygget for sine meninger, det skal hun ha. Jeg synes bare hun blir for ensidig og bastant.

Så har du alle de mange bloggene som fremstiller kirurgiske korrigeringer av kroppen som den beste antidepressiva og veien til selvtillit og harmoni. Vi som har vært ute en vinterdag, vet at det er ikke utseende som avgjør om du har det godt med deg selv eller ikke. Det er alltid dypereliggende problemer som gjør at man sliter. Dette løses ikke ved at man fikser på neser eller fyller opp leppene sine. Bevares! Fiks gjerne på kroppen om du ønsker det, men ikke fremstill det som løsningen på personlige problemer. At man velger kirurgi som en korrigering på utseende ser jeg ikke nødvendigvis på som noe ille, bare det er gjort med fokus på at det er det eneste som blir fikset. Selvfølelsen blir ikke bedre av den grunn.

Vi har ytringsfrihet i Norge, og takk og lov for det. Men når man ytrer seg om ting man egentlig ikke har begrep om, eller skjønner konsekvensen av, bør man legge bort tastaturet en stund og ta seg en bolle! I en blogg er ingen underlagt pressens faglige utvalg, men kanskje skulle det vært noen regler for hva man ikke BØR uttale seg om, såfremt man ikke er "formell kompetanseperson" på området?

Det er mange som leser et blogg innlegg, og tar det som står i bloggen for vedtatte sannheter. Mange som ikke skjønner at dette for det meste egentlig er bloggerens egne subjektive meninger som kommer til uttrykk. Når en blogger skriver et innlegg, er det langt fra sikkert at vedkommende har gjort dypere undersøkelser i et tema som kanskje bunner i synspunktene fra egne opplevelser eller er tredjeparts opplysninger. Kildekritikk er det lite av, og også henvisning til kilder.For mottakeren av budskapet som formidles, er det ikke alltid like enkelt å skjønne at dette ikke er tuftet på undersøkelser og forskning, men forveksles kanskje av det.

Når Ida Wulff, som er en betydelig influencer velger å flagge ut at HPV-vaksinen er "rævva" som hun ensidig uttalte seg i første runde, tenker jeg "Åhh, hjelp!" Nå har hun dementert litt i ettertid og skrevet at Gardasil 9 er å foretrekke og det er jeg forsåvidt enig i.

MEN, og her kommer en meget subjektiv fremstilling...

Når du får første brev om uryddige celleprøver, andre brev om utvidet prøver, beskjed om konisering uten rein snittflate.. Da begynner du å svette! Når du vet du er småbarns mor til 5, minste er 5 mnd baby begynner du å lure på hva fremtiden har i vente for deg. Når du da etter operasjoner, stor blødninger innser at du kommer heldig ut av det, og "bare" har mistet baby-tida med minste, skjønner du hvor verdifullt alt er.

Når du da vet at med denne vaksinen kunne alt vært unngått.. Da takker du ja til vaksinen uavhengig av om det ikke er den aller beste på markedet! 

Når det er sagt så ville jeg som skrevet før, også foretrukket gardasil 9, på bakgrunn av at den er ratet til å gi bedre sikring mot underlivskreft i hht. en artikkel fra Dagens medisin, men jeg er glad for at dagens unge kvinner faktisk får denne, og at guttene også får dette i vaksinasjonsprogrammet fra høsten 2018.

Det jeg reagerer på er når slike utsagn faktisk fører til at følgerne til Wulff blir usikker på vaksinen de har fått, og det var nok neppe hensikten hennes..

 

 

Lykken er.. ❤

...Å åpne sekken sin på jobb, og finne at noen har laget matpakke til mamma’n sin...

På matpapiret står det: «Love you to the moon and back mom» ❤❤❤

Overdose..

Det er mange som har opplevd overdose i nære relasjoner. Alle vet at overdosen bare er avslutningen på en lang vei som har vært tung og gå for de det gjelder og de pårørende. Det som er forferdelig trist, er at det er så mange overdoser etter opphold i fengsel og behandling. Det betyr at vi fortsatt er skrekkelig dårlig på ettervern. Hva skal til for at vi prioriterer og sette inn tiltak for disse som virkelig trenger en hjelpende hånd av samfunnet?

Jeg føler at det er mange som mener de som ruser seg selv er skyld i problemene, og må ta ansvar for eget liv, men har vi lov å snu ryggen til å toe våre hender av den grunn..?

Avisa Nordland har en reportasje om markeringen av Verdens Overdosedag 2018 fra Bodø. Den kan du lese her.

Det var et strekt syn som møtte meg utenfor Kirkens Bymisjon i Bodø i dag..

Noen har forlatt, men minnene og sorgen er der for de pårørende.. 

Kanskje på tide at vi bryr oss..? Det kan være deg som blir rammet neste gang....

 

De angrep han..

Svetten driver i tinningene mine. Pulsen er høy, sky høy! Jeg kjenner hvert eneste ett av pulsslagene mine. Jeg kjemper febrilsk for å få kontroll over pusten. Jeg hikster og gråter, men skjønner ikke helt hvor jeg er..

Samtidig som kroppen begynner å roe seg ned, begynner jeg å innse at jeg har et mareritt. Det har ikke hendt..

Jeg drømte at jeg var med min forrige kjæreste. Vi ligger i senga i mørket og skal sove. Er småirritert og småkrangler litt. Så ser vi silhuetten av noen som passerer vinduet vårt. Jeg husker plutselig at døra ut er åpen. Jeg har glemt å låse den. Han reiser seg og går til vinduet, åpner det for å skremme dem bort. Når han åpner blir han angrepet. Så våkner jeg vettskremt...

Samme drøm kommer igjen, og igjen... Det føles som jeg lever nettene mine i en skrekk-film. Er det rart jeg er dau-trøtt på dagene..?

Minner fra en svunnen tid...

Godt vi har FB til å minne oss på små anekdoter som vi har glemt..

Da Vesla var tre år lærte hun oss følgende:

Vesla har arvet noen lydbøker etter storesøsknene, og satt med en gammel bærbar cd-spiller å hørte i går. Nå erklærte hun følgende: "Æ vil sitt på pc'n din og se på høreboka mi!" Sansene er et noe brokete område for en treåring..

Vesla har vært supporter på fotballkamp det steminigen ble noe opphetet. En voksen supporter-pappa elle noe sånt utbrøt: "Oj, Nu blir det helvete!" Vesla satt på benken og så ei stund, før hun så opp på mannen og sa: "Jaha.. Nu blir det "sittelig" helvete!"

På den tiden var det kåring av leverposteiungen, og bustehodet var en av favorittene. I lys av denne kunne alle laste ned bilde av seg selv på leverposteiboksen og bruke det som profilbilde. Jeg var selvsagt med på det (filter-guri som jeg er!)

Vesla sitter storøyd å ser på mitt nye profilbildet og utbryter til pappa'n: "Ho mamma e leverpostei-ongen, det blir ondt for ho når dæm stempla ho!" 

For fire år siden begynte hun i andre klasse. Endelig øynet jeg at jeg begynte å få ei stor jente.

Vesla kom hjem fra skolen, glad og fornøyd, men midt under middagen kom det et hyl uten sidestykke, og tårene sprutet! Jeg lurte på hva som stod på og hun hylte ut: "du glæmte å fyll saft på flaska mi i dag og æ måtte drikk vann!" Jeg måtte bare beklage å si at jeg skal huske det i morgen. Hylet steg til uante dimensjoner før hun fortsatte: "Nei! Førr det e mye bedre med vaaaann!!" Ikke langt mellom latter og gråt her for tida...😳

Jaja tenker jeg.. Det kommer bedre tider...

Samtidig er jeg så glad for FB minnene mine, støtt og stadig bidrar de til at munnvikene mine peker oppover...

Vesla og "Ole blom"

Apekatta som vil bli stor så fort som mulig, men fortsatt er hun lita..

Ikke bare Vesla er slagferdige i replikken, Mimmi-ungen og mammaen hennes har også sine gullkorn..

Barna står og ser etter frosker i en froskedam. Mimmi-ungen bøyer seg ned for å se bedre, og kjenner at det ikke lukter så godt fra dammen: "Mimmi!! Froskan har fjerta!!"

Vi var ute å gikk på moloen på seinvinteren, og det var masse å se på. Eldste jenta på 24 så utover på noen fugler og utbrøt høyt og tydelig: "Mamma! Kom å se! Det e pingvina hær!!" En eldre litt fornem mann med hatt og stokk så overbærende på jenta og utbrøt: "Det! jenta mi. det e skarven!" Jeg lo så jeg holdt på å tisse på meg...  Det skal presiseres at hun visste det var en fugl av noe slag, men mannen trodde hun var sikker på det var en pingvin!

Jaja... en god latter forlenger livet sies det, så da blir jeg nok skrekkelig gammel!

 

Hvor er filtrene på fotoapparatet? 🤨

Ja, så var helga helt over og uka godt i gang.

Kanskje bra det sånn at ikke bloggen overøses av innlegg hele tiden. Helt klart at denne mamma’n har lite å gjøre når Vesla er i seng, for da spinner hjernen rundt sin egen akse.

Jeg har tilbragt helga sammen med mor og far. Flåsete bruker jeg å si at de ødela meg som menneske, for de ga meg en fantastisk barndom og lite å klage over. Vi jentene var skikkelig heldige med foreldrene. Garantert at vi fikk de beste! ❤

Bloggen min har vært overfylt av dårlige bilder tatt med iPhone. Jeg har alltid ønsket meg skikkelig kamera, men det har aldri vært tema. I helga fikk jeg speilrefleks kameraet til far. Han syntes det ble for stort og uhåndterlig. Åhhh! Jeg ble så glad!

Jeg prøvde det ut og fikk ikke ETT klart bilde første timene.. så skjønte jeg at det var TO plasser jeg kunne skru på linsa.. OMG! Jeg er ei skikkelig kløne av og til, men til mitt forsvar skal sies at jeg ikke fikk bruksanvisning og er for sta til å spørre!

Så nå skal jeg ta bilder! Kommer sikkert til bli reine bildekavalkade her inne!

Vesla var litt søt når hun så på meg og sa tørt: «Du kan jo ikke ta bilde av dæ sjøl, for det e jo ikke filter på det!»

Hverdagsengel <3 <3 <3

Hvem hadde trodd at pappa's nye kjæreste skulle være den som fikk mamma's hode over vannet?

Etter 15 års kjærester/ekteskap var det over hos oss. Mor og far gikk hver til sitt, og fikk nye partnere. Akkurat da var ikke Younger fra TV2 laget, men hadde den det ville jeg straks skjønt at nye forhold må velges med veldig omhu. Jeg hadde da ikke lært teorien om "bad pancake", som går ut på at det første forholdet er som den første pannekaken.. Blir sjelden vellykket! Ble ikke det for meg i såfall.. Fars forhold varte heller ikke, men ble vellykket for mor!

Mor og far ble single igjen. Mor møtte en herlig venninne i fars nye x. Så bra at til og med Snuppsi ble boende igjen hos henne da far flyttet. Kunne det bli bedre? Da snuppsi ungen fikk vitnemålet åpnet jo dette fantastiske mennesket hjemmet sitt for Vesla og meg også, og vi ble oppvartet etter alle kunstens regler.

Klart vi måtte ut å spise etter vitnemåls utdelingen. Alle sammen. Det ble så koselig at vi måtte ta et felles blide av oss. "Hmm.. bildet kan få tittelen: Pappa og x-ene!" mente jeg og syns jeg var fryktelig morsom. Vesla så på meg og sa tørt: "Ja, eller Pappa og heksene!" 

Likevel er det noe som jeg stadig tenker på, og det er dette mennesket som har tatt vare på min datter i fire år. Vist henne omsorg og kjærlighet. Trøstet og støttet jenta mi i tykt og tynt. Involvert meg i viktige avgjørelser og begivenheter som jeg var for langt unna til å ta del i. Sendt meg video av henne, sendt live slik at jeg også har fått sett henne på håndballbanen. Vi har vært så ufattelig heldige å få denne damen inn i vår familie, hun er verdt sin vekt i gull og jeg kan aldri få takket henne nok for det hun har gitt mine barn i form av kjærlighet og omsorg <3 <3 <3

Når ikke ting blir helt som man har tenkt, så kommer det hverdagsengler inn i livet vårt på de merkeligste måter.

Tusen takk Hege, for at du finnes! Det finnes ingen over og heller ikke noen på siden!

 

 

Selektiv spiseforstyrrelser..

Pappa'n til Vesla er alminnelig slank og ganske høy. Mamma'n til Vesla er overhode ikke det. Vesla har arvet kroppsform etter pappaen sin og er også alminnelig slank. Tidvis har hun vært i faresonen på vekt, og undervektig i forhold til standarder men har kommet seg sakte men sikkert. Fra hun var baby og frem til hun var syv år var det alltid mye mas om vekt og kosthold fra helsestasjonen. Hun ble stadig veid, og funnet for lett.

Hun har vært testet og undersøkt i alle ender, og alle farlige sykdommer er utelukket.

Heldigvis har vi hatt en fornuftig fastlege som har valgt å se hele barnet, ikke bare sett på pecentilskjema. Vesla har hatt matallergi, og tidvis veldig mye mageknip og luft i magen. Dette gjør at hun i perioder unngår å spise. Ikke for at hun ikke er sulten, men fordi hun forbinder mat med smerte. Det gjør igjen at hun ikke vil spise. Vi har testet og testet og testet, men får ikke noe entydig svar på hva det er som gjør at hun blir så dårlig. Hun har det som kalles selektiv spiseforstyrrelse. Det er omstridt blandt legene om dette er en sykdom eller en tilstand. Dette fordi de fleste barn har dette, men da i kortere perioder.

Vesla foretrekker å spise er frukt og grønt. Faktisk er hovedbestanden av det hun spiser nettopp dette, og det får meg til å ha en mistanke til at hun faktisk kan være fruktose-intoerant, men dette har vi ikke fått bekreftet.

Vår lege sa tidlig at vi ikke skulle mase om maten. Bare servere samme mat til henne som de andre alle måltider, så fikk hun spise det hun ville. Han mener at ingen barn med tilgang til mat sulter ihjel i Norge. Når hun får matvanene inn, kommer hun til å spise det hun får etterhvert, men hun måtte da ikke få noe annet mellom måltidene. Dette har vi forsøkt å følge, nettopp for å ikke sykelig gjøre det hele og på den måten nøre opp under problematikken hennes rundt mat. Men av og til synes jeg det har vært vanskelig. Når barnet er slapp og uten energi, bleik i ansiktet og sliten, kan jeg gjerne ha lyst å gi henne noe annet å spise for å se om hun blir bedre. Det er bare det at da skyver vi bare problemene foran oss og må likevel ta kampen senere.

Vesla er 10 år, og lager matpakken sin sammen med meg om morgenen. Den består av to skiver og frukt eller grønt. Hun er med på butikken og handler inn pålegg og brød/knekkebrød. (Hun liker ikke mamma's brød for de er så grove) Likevel kommer hun hjem med alt, unntatt grønnsakene. Klart jeg blir litt sur fordi det går jo endel mat rett i søpla, men jeg tørr ikke bli for streng fordi jeg er redd hun skal begynne å kaste maten på skolen, slik at jeg ikke har noen oversikt på om hun spiser eller ikke.

Tidligere spiste hun ikke snop. Hun likte det ikke. Det har endret seg, så nå er ikke det et tema lengre. Men det har gitt meg et lite handikapp i forhold til å jobbe med gode matvaner. Jeg er veldig streng på hva hun får spise. Offisielt heter det seg at det er utelukkende på grunn av tannhelsen, men det er bare en del av sannheten. I samråd med legen ble vi enige at vi ikke skal ha fokus på maten, heller forklare det slik. Så er hun hos andre og så blir det servert snacks eller noe godt. Ikke mye, men for ei som i utgangspunktet er småspist, er det nok til at måltidene hjemme går til iceing.. 

Likevel er det veldig viktig at dette ikke skal bli en stor sak, vi skal ikke gjøre dette til en greie hun føler hun kan bruke for det det er verdt. Så tilsynelatende er det null stress at hun ikke spiser, men når hun har brukt ei hel helg på å ha vondt i magen, kjenner jeg at jeg blir litt oppgitt. Jeg har lyst å si jaja.. det er din egen feil at du har vondt, spis eller hold fred!!

 

Heldigvis har vi gode dager også, og da spiser hun alt hun får servert og enda litt til!

 

Skandinavisk og easy target

Det hender at vi jentene går ut på byen i helgene. Nå er det lenge mellom hver gang for min del, men det hender nå og da. De fleste menn man møter ute er hyggelige og ikke minst høflige. Så skjer det da fra tid til annen, at man møter en skikkelig douchbag. En som gjerne er litt overstadig beruset, og har fått på seg tøff-trusa. En som kommer bort til deg helt på tverra og snøvler frem: "Bli me mæ hjæm i natt, æ har så jævla lyst på dæ!" Det er da man kjenner at underlivet snurper seg sammen på ubestemt tid og man vurderer løypebytte.

Hvis vi møter våre nye landsmenn ute, er de faktisk sjelden eller aldri synlig beruset, men man skygger banen likevel. Mange har den holdningen at om en norsk jente snakker med de, er damene automatisk interessert i sex. Nå skal det sies at jeg aldri har opplevd noen som ufine når de blir avvist, til tross for at det i nyhetsbildet florerer med det motsatte. Jeg har mange ganger undret meg på hva som får en mann til å tro at en samtale eller et tilfeldig møte nødvendigvis skal ende opp i sex? For en håpløs romantiker som meg, blir jeg bare nedstemt av å møte slike menn.. Where are all the Heros gone?

Så tilbake til innlegget om det å møte kjærligheten i Tyrkia.. Har du ikke fått lest det, kan du lese det her. Hva gjør at menn i Tyrkia har et slikt syn på nordiske kvinner som de tilsynelatende har?

Første gang jeg var i Alanya var vi et jentegjeng som dro sammen. Jeg var nyskilt og hadde på meg back-up-I-hate-men-skiltet, og ingen av oss var ute på sjekker'n. Men du verden som vi ble flørtet med! Det var jo DEN selvtillits-boosten. En av kveldene var jeg litt brisen og mannevond, og glefset til en av bartenderne som spurte om jeg ville møte han senere. Hva faen som fikk han til å tro at jeg var interessert i han? Han måtte da forstå at jeg var norsk, selvstendig og har møtt mange som han i Norge. Slike som tror de er verdens 8. underverk, og at vi norske damen bør falle som fluer! 

Til alt overmål ble han sittende sammen med oss å prate ut over natta. Og det han sa fikk meg til å tenke litt.

Norske single damer kommer uten menn ned til Tyrkia. Selvfølgelig kommer det par og familier også, men nå var det holdninger til damer han snakket om. Vi skal ha husmorferie, venninnetur eller bare party! Vi er utsultet på sol, varme og avslapping. Vi kommer på stranden og fjaser og drikker litt vin. Vi er lykkelige og glade mens vi kjenner kulda slipper taket i våre nordiske forfrosne kropper. Vi blir møtt av flørtende og imøtekommende unge tyrkiske menn. På stranda går de unge tyrkerne å jobber. Noen damer blir kanskje små-fulle alt nå, og når beachboyen kommer forbi kan han få både klapp på skulderen, bli strøket over rompa og befølt oppover føttene. De er så vant til det, at de bare rister på hodet og ler mens de jobber videre. Så tusler vi opp på hotellet, etter å ha lagt igjen en liten formue i mat og drikke, for å ligge på lading en stund før vi skal ut å spise middag. Ingen av oss ofrer en tanke på at noen kan føle seg støtt over vår oppførsel.  Etter en liten hvil, pynter vi oss gjerne litt og tar på noen litt pene klær før det bærer ut på en restaurant. Her fråtses det i god mat og drikke, og gjerne en drink etterpå. Vi flørter og smiler og er lykkelige. Noen vil på nattklubb og andre på bar, og nå er flørte-genet fullstendig aktivert. Kokette smil, og flørtende blikk så det holder.. Ingen tvil om at det er mange som har sex mer eller mindre tilfeldig. Går du på stranden på kvelden ser man stadig par som ligger tett om slynget av hverandre på ei klam solseng som kneler kraftig under vekten av aktivitetene den bærer.

Så tilbake til disse tyrkiske mennene som tror alle damer kommer for å få sex. Deres erfaring med disse damene er at vi mer enn gjerne vil ha deres oppmerksomhet. Vi bruker penger som om det ikke var botn i Vestfjorden, og på noen uker bruker vi det som er en halv årslønn for en kelner. Mange har mer eller mindre tilfeldig sex, og gjerne flere partnere i løpet av ferien. Så spurte han meg rolig, hvem er det da som er med på å gi et urealistisk bilde av hva en nordisk kvinne står for?

"Hvis jeg kommer til Norge, raver rundt full fra morgen til kveld, tafser på deg mens du jobber, bruker penger på fyll og forventer at du skal smile 24/7 og være parat til å gå til sengs med meg etter 12 timers jobbing i sol-steika, hadde du godtatt det?"

Skal si kjeftsmella ble stille. 

Selvsagt hadde jeg ikke godtatt det! Jeg hadde reist han til helvete etter første tafs! Det satte også ting i et litt annet perspektiv. I ettertid har jeg møtt flere tyrkiske par, og alle kvinnene blir behandlet med ærbødig respekt. Her er det helt klart at ordtaket hånden som rører vuggen, er hånden som styrer verden, er gjeldende i stor grad. Det er altså synet og holdninger til skandinaviske kvinner som er forkvaklet. Her er det holdninger som vi skandinaviske kvinner også må ta ansvar for. Og igjen, det gjelder ikke alle, men etter flere år der nede er det helt klart at det gjelder en god del. 

I sommer var det en som spurte om det ikke var fantastisk for meg å komme ned her, det måtte jo være rene Mekka for meg? Jeg spurte litt forvirret hva han tenkte på, og han svarte at jeg kunne jo få masse menn og mye sex! Jeg svarte bekreftende at det var så, men det får man jo hjemme også om man er interessert i det. Han så uforstående på meg og spurte mistenksomt: "Hvis du kan få en mann hjemme, hvorfor er du her da?" Jeg var ikke sikker på om jeg skulle bli fornærmet eller begynne å le, men det forteller meg noe om hva som tenkes om enslige damer. Da jeg sa jeg var singel etter eget ønske, spurte han helt enkelt: "Er du lesbisk?" Jaja.. Man endrer ikke holdninger hos folk over natta..

Uansett damer! Når vi blir møtt av et forkvaklet kvinnesyn, må vi kanskje tenke litt over hvorfor det er slik også. Kanskje vi må ta selvkritikk over egen adferd og starte med å endre holdningene til den som ser på deg fra speilet i første runde?

Klart det er lov å flørte, men en viss respekt for det landet man besøker må man ha! Vi forventer det samme av de som kommer hit til Norge!

 

 

Legen og jeg er fundamentalt uenige om Snuppsi!

Endelig har 19 åringen funnet tid til å komme til mamma'n sin. Godt er det for nå begynte mamma hjertet å savne noe aldeles fryktelig. Da var det så godt når hunringte å sa at hun hadde hjemlengsel. <3 Fire år siden hun bodde her sist, men ennå hjemlengsel.. Det var godt å høre.

Fortsettelsen kunne hun spart seg. "Mamma, du må få rydda hjemme før jeg kommer for nå har jeg bodd så lenge i mitt eget rot at jeg er lei av det!" Vel, hun er ærlig om at hun er et rotehode, men trenger hun å påpeke at jeg også er det? Jeg lovet at jeg skulle rydde og shine alt før hun kommer. Om jeg klarer å holde det fullt ut gjenstår å se..

Snuppsi trener mye. Hun har akkurat fullført tre år med toppidrett, noe mamma'n er litt stolt over. Derfor hadde hun alle forutsetninger til å komme med de neste utsagnene sine. "Du atte... Er det ikke på tide å begynne å trene igjen?" Jeg kjente hjertet falt langt ned i magen. Dårlig samvittighet nr 2 i løpet av samtalen var et faktum. Jeg stotret frem at jeg var begynt men fortsatt hadde vondt i albuen og kne etter fallet mitt her for litt siden. "Hvor lenge har du tenkt å bruke det som unnskyldning da?" Pokker! Den ungen er meg opp av dage.. Klart jeg skulle satt inn nådestøtet for lenge siden, men jeg har vært så sliiiiten.. Neida, jeg har vært søkke lat. Men hallo! Hun ser ut som et råskinn, hvor gøy er det da å trene med henne liksom?!

Denne jenta er så pent trent i mine øyne. Sunn og fin!

Dagen før dette bilde ble tatt var hun hos legen der hun bor. Den legen skulle jeg gjerne ha filleristet litt. Snuppsi bestilte time fordi hun hadde smerter i mageregionen. Hun mistenkte selv vannsyster, men siden mamma'n hadde hatt kreft, ønsket hun at det ble tatt utvidede prøver av henne. Det fikk hun ikke, men hun kunne få ultralyd. De fant ikke noe på dette, så legen begynte å snakke om kosthold. Snuppsi fortalte at hun spiste potetgull og digg som alle andre, men hun spiste vanlig mat også. Legen så vurderende på henne og sa at hun ville måle henne rundt livet. Hun målte henne og fant ut at hun var i overkant av det hun burde være. Snuppsi prøvde å spørre hva hun kunne gjøre med det siden hun ble målt rundt ribbeina, og legen sa at det er der det skal måles. Jenta prøvde på nytt å spørre hva legen mente, og fikk til svar at hun burde passe kostholdet for hun var ikke akkurat tynn!

HALLO!!! Ingen hjemme nei! Skjønte nesten det!

Her ønsker vi at unge jenter skal ha et sunt forhold til kropp, trening og kosthold, så blir hun møtt av et så teit utsagn? Jeg mener, ei jente som ser så flott ut får beskjed av en lege at hun er for tjukk?? At hun har en KMI som er helt perfekt var ikke vesentlig. Jenta er 178 cm høy! KMI sjekket hun ikke engang. Takk og lov at jenta mi er så fornuftig at hun bare gjespet av hele legetimen. Men hva hvis hun var sårbar og begynte å se på seg selv som for tjukk? Det kunne jo blitt kjempe feil. En autoritetsperson som forteller deg at du ikke er bra nok kan gjøre ubotelig skade!! Hva sier den legen da til pasienter som har vesentlig overvekt? Jeg blir litt skremt! Nei, den legen kan drite og dra for min del! 

Hadde jeg sett ut som henne hadde jeg syslet rundt i trange jeans og bar mage 24/7, det gjør jeg dessverre ikke så jeg gruer meg litt til snuppsi kommer hjem, for jeg skjønner det blir bort med potetgull og feite sauser og frem med havregryngrøten, rein fisk og salat...

Jaja.. kanskje det jeg trenger for å komme i modus igjen, buksene mine vil i såfall sette pris på at hun kommer hjem <3 <3 <3

 

Vesla i full panikk!!!

På tur til toget fikk jeg telefon fra mitt skjønne lille pikebarn. Hun var lettere hysterisk i telefonen.

Onsdag feiret vi storebrors 21 års dag, og midt i feiringen så vi en oter som tuslet over parkeringsplassen til stor begeistring for oss som tilskuere.

Vesla var ikke så god å forstå så oppskjørtet som hun var. Jeg måtte spørre hva hun egentlig mente. «Mamma det e et helt gjeng med otera utenfor huset!» Jeg måtte jo bare spørre om de ikke var fine, og hva mente hun med et helt gjeng? Hun og venninnene hadde søkt tilflukt inne, for de syntes de var litt skumle. På nytt prøvde jeg å spørre hva hun mente med et helt gjeng. «Mamma! Nu dunka det i heile huset!» Flirfull måtte jeg spørre om hun trodde de banket på fordi de ville på besøk? «Ikke vær dom mamma! De hold på å bryt sæ inn!» 😂😂😂

Tyrkia og kjærlighet... Skeptisk!!

Jeg har 5 år på rad feriert i Tyrkia, og da i Alanya. Enkelte år har jeg vært der både på vår, sommer og på høsten.

Det er et aldeles nydelig land med stabilt klima, nydelig mat og vakre omgivelser. Jeg er også medlem i endel grupper for nordmenn i området på FB. Her blir det tatt opp det meste fra reisetips, efes-priser, valutakurs, trasfere og ikke minst politikk og kulturkrasj. Når det kommer til det politiske klimaet i Tyrkia, er dette noe jeg ser på med kritiske øyne. Vi reiste ned en uke etter kuppet for to år siden, og var noe skeptisk. Jeg hadde med meg jentene mine, og venninnen min hadde med seg datteren sin. UDI manet til forsiktighet, så vi holdt oss unna Ataturk park i tilfelle.. Der var det satt opp stor skjerm og det ble hver kveld sendt noe som (for meg vel og merke) virket som propaganda. 

En kveld vi gjorde oss klar for å gå ut å spise begynte politiet å kjøre rundt i gatene ved hotellet. Først skjedde det ingenting, men da de kom andre runde og begynte å snakke over høyttaler, begynte folk å bevege seg hurtig rundt i gatene. Masse folk hentet bilene sine og forsvant. Meldingene kom bare på tyrkisk, og jeg ble kjemperedd! Jeg ba ungene holde seg inne på hotell-rommet og gikk ned i resepsjonen. Pulsen var bra høy. Heldigvis var det en engelsktalende resepsjonist der, og når jeg la frem min bekymring, smilte han til meg og sa at det stemte at det kom en anmodning fra politiet, men det var ikke noe å bekymre seg over. De hadde bare bedt de som hadde ulovlig parkerte biler om å flytte de fordi søppel skulle tømmes og gatene skulle feies... Ola Dunk på ferie tenkte jeg da jeg gikk rødmende opp på rommet for å hente ungene.

Det triste med kuppet, var at det var så få turister som valgte å dra til Tyrkia fordi man var redd for uroligheter i etterkant. Når nærmere 30% av inntektsgrunnlaget kommer av turismen sier det seg selv av det ble tøffe tider for de som jobber med turistene. Flyruter ble kansellert, og flyprisene  på de billettene som var igjen gikk fra akseptable til svin dyre. Noen av rutene er kommet tilbake, men ikke på langt nær så mange som det var tidligere. Vi i nord har jo nærmest en verdens-reise for å komme oss nedover. Jaja.. Sånn er det bare. Men jeg håper det snart starter å gå fly herfra også igjen.

Når inntekts grunnlaget ble såpass redusert, sier det seg selv at det var mange som fikk en tøff skjebne. De som jobber med turisme jobber hardt fra ca. april til oktober, og lever av pengene de tjener resten av året. Mange av de som jobber har minimalt med skolegang, og ingen mulighet til å skaffe seg jobb utenom sesong. De jobber sjelden på fastlønn, mest på provisjon. Når turismen svikter, sier det seg selv at omsetningen går drastisk ned og med det også lønnsgrunnlaget for arbeidstakerne. Det finnes heller ingen sosiale rettigheter for disse arbeiderne. Mange må ha hjelp fra familie og venner for å overleve. De fleste som jobber i barer, restauranter og på stranden kommer til Alanya fra andre byer for å jobbe. 

I tillegg er lira blitt veldig svak i forhold til euro. Leie på bygg betales helst i euro, så på denne måten har husleiene steget enormt siste årene. De har det nok ikke så enkelt der nede vil jeg tro.

Vi merket dette veldig godt når vi var der nede nå. Alle var på tilbudssiden hele tiden. Vi var knapt ferdig med en drink før de var ved bordet for å tilby oss mer å  drikke. Det var liksom ikke begrensninger i hvor velvillig de var. Vårt reisefølge bestod jo av voksne folk så vi hadde kontroll på hva vi bestilte. Likevel hører man jo om mange som får regning på mye mer enn de har bestilt, et idiotisk forsøk på å øke omsetningen. Konsekvensen er jo at man ikke drar tilbake dit igjen. De svindler til seg 100 lira ekstra, men går glipp av 1000 de neste dagene. Men det virker ikke som de skjønner den logikken.. Noen av de som serverte oss spurte også om vi ikke skulle spandere en drink på de også. Noen ganger gjorde vi det, andre ganger lot vi som vi ikke forstod hva de spurte om.

I en samtale med en av de som jobbet der nede, fikk jeg fortalt at det var om å gjøre å smigre med godt voksne damer (som meg???) for å få de til å spandere og å bruke mer penger enn tenkt. Det er egentlig svært få begrensninger på hvor langt mange var villig til å gå. De var høflige og serviceminded i starten. Merket de at de hadde litt spillerom skrudde de på sjarmen og gikk om så all in. Vi gamle, kalde og oppmerksomhets syke damer fra nord, tiner gjerne opp under sjarmen fra en ung spretten tyrker som overøser oss med kompliment, og resultatet er jo at vi spanderer villig vekk. Godt voksne damer kan like gjerne miste hodet der nede i varmen, og ende opp med å ta mindre smarte avgjørelser. Det vet jeg veldig godt, også ut fra egen erfaring uten at jeg har tenkt å gå nærmere inn på det her.

Verre er det når unge jenter med liten livserfaring drar ned og blir sjarmert. De tror de møter den store kjærligheten og faller for et vakkert ansikt. Det er mange av disse unge jentene som tror de har møtt sin livs kjærlighet, og ofrer masse for denne unge uskyldige tyrkiske mannen som sliter sånn under trange kår. De gjør hva som helst for å hjelpe. Det er bare det at denne unge mannen ikke har bare en kjæreste i Norge men kanskje flere..

Ett år vi var der nede hadde vi en stam-pub hvor det jobbet en skikkelig sjarmør. Denne sesongen hadde han da kjæresten sin der nede. Ei nydelig svensk jente med lyst langt hår. Jeg ble litt små-rørt da jeg så de tok farvel med hverandre etter noen dager. Hun skulle reise hjem, og han skulle søke visum for å komme til henne etter endt sesong. Hun tørket tårene og satte seg inn i taxien og dro. Like rørt var jeg ikke, da han noen timer senere tok i mot en ny blond jente, denne gangen finsk, og presenterte henne som sin kjæreste. Jeg tror vel snarer jeg ble noe lang i maska og satt ut! Vel, vel.. Det er mange år og mange erfaringer siden. Og for all del! Det er de som finner ekte kjærlighet også, men jeg er overbevist om at de er i mindretall.

Men Tyrkia og den store kjærligheten... Vel, skeptisk!!

Blir kjapt ei real knute på tråden om man involverer seg med en mann fra en annen kultur!!

Ferie med venner..

Nå er det noen uker siden vi kom hjem fra ferie, og jeg har alt vært på jobb tre dager. Jeg blogget ikke noe mens jeg var på ferie, enkelt og greit fordi jeg var for opptatt av å være i nuet. Vesla var hos pappa, mens jeg var to uker på voksenferie. Første uken var jeg med en venninne. Vi bodde på samme rom i en uke. Der hadde vi to senger, et bad, et sminkebord med speil, et klesskap og et kjøleskap. Og det viktigste... AIRCONDITION! I tillegg hadde vi en balkong med speilvindu som hindret innsyn.. Vel og merke bare på dagtid, og det fant vi ikke ut før etter noen dager.. Jaja.. Naboene på andre siden har sikkert fått seg en god latter nå og da når de så inn, men sånn skjer.. Neste uken var jeg med et vennepar. Disse bodde i nabo-blokken, mens jeg opprettholdt rommet mitt den uken også. Jeg gikk i mellom siden de hadde vesentlig høyere standard på sine fasiliteter. Og ikke minst bedre aircondition.. Det var et must for de varme tippet over 40 grader på dagtid. Begge ukene ble tilbragt i Tyrkia, og da nærmere bestemt Alanya. Himmel så herlig...

Det var dager med sol og bading, godt mat og drikke og ikke minst: voksentid.

Det er utrolig deilig å slippe å mase om tannpuss og leggetider, krangle om mat og påkledning. Slippe å spille kort, følge med på hva noen gjorde eller ikke gjorde. Kort sagt, bare ta hensyn til mine behov i 14 dager. 

De som tenker at tiden ble brukt til selv reflekterende tanker og avslapping, har misforstått helt og holdent. Tiden ble brukt til å nyte. Leve i nuet uten å bekymre meg for noe som helst. Jeg har aldri før lagt bort jobben 3 uker i strekk, eller ikke bekymret meg for hva ungene gjorde de 14 dagene jeg var fysisk borte. Jeg bare kjente at jeg var veldig bekvem med å være bare meg selv..

Også var det litt godt å kunne drikke vin når jeg hadde lyst til det. Ingen som bestemte om det var for tidlig eller om jeg kunne drikke et glass til..

Jeg kunne til og med nyte en mojito på stranden og fortsatt slappe av. Sove når jeg ville, bade når jeg ville og bare koble ut.

Det er deilig å ligge i sola og kjenne sand mellom tærne.. Lytte til litt bølgeskvulp og bare være til!

Pynte seg litt for å gå ut å spise en bedre middag er ikke akkurat dagligdags, men deilig å kunne gjøre inn i mellom.

Sjekk den delikate anretningen! Var bare å nyte det visuelle og de lekre smakene..

 

Det å kunne ha ferie med gode venner er noe jeg setter pris på. Ikke for at jeg ikke kan reise alene, for det har jeg gjort flere ganger. Både København, Berlin og Oslo har vært frekventert alene. Kveldene ble nok avsluttet i rimelig tid der, for jeg er nok ikke den som tusler rundt alene i en relativt ukjent by. Alanya er heller ikke en by jeg ville beveget meg så mye rundt i på sene nattetimer. Men det trengte jeg altså ikke å ta hensyn til denne gangen, for jeg hadde det beste selskapet man kan ha begge ukene. Så takk for en nydelig ferie til alle tre <3 <3 <3

 

 

Veslas evne til empati..

Vesla har nå begynt på ny skole i 5. klasse. Hun regelrett storkoser seg. Som kjent fra tidligere innlegg fikk hun mye nytt skoleutstyr før start, og var kjempe stolt over at hun hadde plukket det ut selv.

Noen dager etter ble hun med venninnen og mammaen da de skulle ut å kjøpe utstyr. Hun pekte stolt ut hvilken sekk hun hadde kjøpt, og venninnen ønsket seg samme. Katastrofen for Vesla var et faktum. Hun ville ikke at venninnen skulle ha samme. Både mammaen til venninnen og jeg snakket med henne om at det ikke var verdens undergang at de hadde samme sekk, men det var nok med blandet følelse hun roet seg ned. Men hjemme måtte vi snakke litt mer om det å være misunnelig og heller glede seg over det andre får. "Ja, æ trur det e litt som hæng igjen fra æ gikk i 4.klasse.. Æ skal skjærp mæ!"

Etter dag to på skolen, fortalte Vesla at skolen var super. De var den beste klassen de nye lærerne noen sinne hadde hatt, og klassen hadde fått 46 bra-kort etter to dager. (Skolen er en PALS-skole som belønner foretrukket adferd). Det er godt når barna kommer hjem og gleder seg til neste skoledag. Jeg spurte henne om alle var glade for å være på skolen da, og det var hun helt sikker på at de var. Jeg lurte på om hun trodde noen hadde blitt plaget på skolen, men DET hadde i hvertfall ikke hendt! Så fortalte jeg henne at det er barn som gruer seg for å gå på skolen. Noen blir ertet og noen blir slått. Noen får aldri være med. Ingen vil være venn med de. Vesla ble mer og mer stille. Hun spurte tankefullt hvordan jeg visste alt dette, og vi snakket om barn som hadde byttet skole. Ble syke fordi de ikke klarte mer av skolen osv. Plutselig rettet hun seg opp i ryggen og så skarpt på meg: "Mamma! I mårra skal æ se om det e noen som ikke har noen å vær i lag med, og spør om de vil vær i lag med oss!"

Ahhh... Mamma-hjertet ble litt mjukt av den fine jenta mi...

 

Vesla i kjent driv...

Jeg var litt bekymret i går kveld når Vesla la frem tøyet hun skulle ha i dag, uten å bli bedt om det.

"Tenke æ tar på mæ den her klokka og det her smykke til klærne mamma. Det passe egentlig bra sammen!"

Joda, det merkes at avkommet begynner å bli større og mer selvstendig. Men hallo! For noen måneder siden var det jeg som måtte sette sammen tøyet slik at det ikke så ut som en finn fra hver færing når hun var ferdigkledd. Jeg måtte mase i det uendelige for at hun skulle gjøre klar noe som helst. Dette kan jeg leve med!

Kl 05.50 i dag, spratt ungen ut av senga, og i lett jogg forsvant hun inn på badet. Jeg har klokka på vekking 06.15 så jeg la meg lettere rystet tilbake i senga for å få med meg de siste 25 minuttene av nattens date med Jon Blund. 10 minutter etter stod hun ferdig påkledd ved senga mi og lurte på om jeg kunne stå opp litt før og bake rundstykker, slik at hun hadde litt god mat på første skoledag. Litt småsurt snerret jeg: "Nei! Det e det ikke tid til!" Før jeg snudde rumpa til henne og forsøkte å finne harmonien med Blund igjen de siste 15 minuttene. "Du gidd jo ALDRI å gjør nåkka hyggelig førr mæ!" Jamret ukruttet før hun trampet ut og lukket døra med et brak som kunne få fanden selv på beina. Fandens frue kom seg ut av senga og sprintet etter, lettere hysterisk forbannet og freste : "Du bør ikke begynn dagen sånn her, førr du ødelegg ikke min dag!" Så slamret fandens frue døra til badet igjen etter seg, og tuslet i dusjen. Undres på hvor den ungen har det fra?!

Etter 15 minutter var atter roen og harmonien tilbake og mamma'n til Vesla kunne tusle ut i stua rolig og avslappet.

Jeg lurte på om hun ville ha kokt egg eller omelett med seg. Siste lød åpenbart forlokkende hos Vesla, så jeg svingte meg rundt på kjøkkenet og ordnet frokost og lunsj før jeg gikk på badet for å få pusset tennet og fønet håret. Mens jeg gjorde dette ba jeg henne fikse sekken og finne frem regntøyet sitt. "Også kan du jo rydd av alt det rotet du har lagt fra dæ på bordet, for det ser ikke UT!" 

Jeg brukte nok litt tid på badet, for jeg satte på en maskin med klær også, så jeg tenkte hun nok burde være ferdig med forberedelsene og frokosten når jeg kom ut. Tilbake i stua igjen satt Vesla og la FALSK NEGLER!!! "Ka gjør du?" Spurte jeg illevarslende rolig selv om det var åpenbart hva hun holdt på med. "Vet du, æ lægg nægla!" svarte hun konsentrert tilbake. "Koffør det?" spurte jeg nå med en anelse høyere blodtrykk. "Førdi æ syns det e kult!" 

Jeg kjente det begynte å koke i meg.. Ikke hadde hun pakket ned mat-boksen, ikke hadde hun funnet frem regntøyet, ikke hadde hun ryddet av bordet.. MEN negler! Ja det hadde hun tid til! Når jeg ba henne gjøre seg ferdig, svarte hun bare at hun hadde fire fingre igjen, så jeg måtte bare vente..

Omsider fikk hun neglene på og tuslet ut i gangen for å finne regntøyet. "Æ finn det ikke!!" 

Jeg kjente at det ulmende raseriet sydet i meg. Jeg som var så himla imponert kvelden før, kjente bare at jeg ga opp fullstendig! Så da blei det på-skakke-dag igjen!!!

Jaja, da jeg gikk ut døra satt hun i sofaen iført for liten regnbukse, en allversjakke som ikke tåler regn, men tross alt nye støvler..

Jeg sukket og ropte at jeg elsket henne og håpet hun fikk en fantastisk fin dag! "Takk du også. Mamma! Æ ælska dæ!" Sukk... <3 <3 <3

 

God skolestart til alle store og små! Måtte det bli et forrykende år for alle!!

 

PS! Etter et lite FB søk er regnjakken til Vesla hos en venninne og regnbuksen hos en venn.. Jenta er et skikkelig vimsehode, oppdratt av den beste..

 

Parkenfestivalen 2018

I går startet Parkenfestivalen 2018.

Den ene helga i året som står for masse god musikk og gode venna.

Jeg og min venninne har base i mamma-huset hvert år. Det er rett ved siden av, så vi kan gå dit å roe litt ned når musikken ikke fenger..

I går fikk jeg stiftet bekjentskap med MØ. Ble veldig overrasket positivt! Ellers var jo Zara Larsson en høydare!! 😍😍😍

Bortsett fra musikken treffer man jo så utrolig masse kjentfolk, også mista man jo hverandre i folkemyldret!

I dag skal jeg ha med meg Kristian Kristensen, Astrid S og min favoritt Alan Walker! Det hele avsluttes med A-Ha!!

Skolestart for Vesla koster en formue..

Vesla ble født med sort belte i shopping. Hun er et produkt av arv og miljø. Familien er hardt belastet når hun tross alt er vokst opp med to storesøstre og en mor som lider av samme skjebne..

I følge FB inntraff følgende for 4 år siden:

Etter en forferdelig shoppingrunde med Vesla og Mimmi-ungen gikk jeg sliten og motløs til bilen... Med uhyggelige smerter i visakortet, hveste jeg gjennom sammenbitte tenner: "Det å handle med deg Vesla, er et sant mareritt!" "Pjuh" kom det resolutt, "Så lenge det er et mareritt, er det ikke på ekte!" 😏

I dag stod vi opp med åpent sinn. Vesla og mamma skulle på shopping... Juhuu 😔😔😔

Vi dro avgårde for å skaffe det aller nødvendigste: skolesekk!

Det er jo lagt ut masse bilder over hvordan menn og kvinner shopper, der menn går målrettet inn i butikken de skal til, handler og betaler, og deretter drar de. Kvinner går innom 20 butikker, stopper for en kaffe, 20 butikker til, før de returnerer tilbake til første butikk, kjøper det de skulle, i tillegg til de 35 handleposene de alt har handlet, før de drar.

Jeg er sistnevnte..

Etter endt shopping satt jeg igjen med 6800 skritt på FITbiten, et visakort som var rødglødende og infisert og en konto som inneholdt et enormt tomrom!

Vesla derimot hadde ny skolesekk, nye bukser, ny badedrakt, gensere, støvler, matbokser, sko og kosebok til å skrible i. Også det som jeg tenker å lovprise om det fungerer: bokbind i tekstil!!!

Vel hjemme måtte Vesla prøve herlighetene og stua ble omgjort til catwalk 😊

Da tenker jeg vi har alt klart til skolestart heldigvis, for i morgen overlater jeg barnet til noen venner og drar på Parkenfestivalen😍

Er en orgasme og sex et tabuområde å snakke om eller?

Nå har jeg vært i tankeboksen om dette er innenfor å skrive om. Pr. nå vet jeg ikke engang om dette innlegget kommer til å bli publisert, eller bare bli liggende i arkivet sammen med andre innlegg som er under utvikling/vurdering. Dette er så personlig at jeg nesten hadde hatt lyst å skrive det annonymt. Men vet dere, vi må da for pokker kunne skrive om et emne som er aktuelt for 50% av jordens befolkning? Men jeg gjør det med skrekkblandet fryd..

Når man er alenemor, er man definitivt ikke i den kategorien som står som mest seksuelt aktiv. Ikke fordi man ikke vil, men fordi man er alene og det er begrenset hvor mye sex man gidder når man er det. Det jeg mener er at jeg tenner liksom ikke helt på oppvask som flyter, det er tre maskiner med klær som skulle vært brettet og støvsugeren har stått ubrukt i flere uker. Sexting eller porno er heller ikke helt mi greie. Så jeg tror liksom det med lyst bare har fadet ut av seg selv. Livet mitt har jo vært fint som det har vært. Selvbedraget ville vært fullkomment dersom jeg stimulerer meg selv, og ender opp med å fake orgasme!!!

Klart jeg kunne hatt tilfeldig sex om jeg ønsket det, men det gir ikke meg noen ting. Jeg er litt gammeldags, og må kjenne vedkommende for å ha noe igjen for sex. Det er enkelt og greit fordi jeg synes det er så mange forventninger å forholde seg til når man blir kjent med en ny partner. Jeg bekymrer meg for de ekstra kiloene, puppene som har mistet retningssansen og peker mer nedover enn bortover, mage som henger over bukselinninga og hud som ikke husker hva elastikk er for noe. Jeg må vite at den eventuelle partneren vet hva han går til, FØR jeg har sex. Det er liksom ikke helt drømme situasjon å våkne opp og tenke på at partneren kanskje vurderer coyote ugly (altså gnage av seg armen for å ikke vekke udyret ved sin side). Begynner man å grunne over dette, kan jeg garantere at undertegnede ikke har NOE igjen for å ha sex. Det rare er likevel at jeg ikke ser på partneren med slike filter...

Jeg ga uttrykk for min bekymring rundt dette sammen med noen venninner. Jeg valgte å være ærlig å si at lysten på sex ble mindre og mindre etterhvert som tida gikk. Vi som venninnegjeng er ganske fritt-talende, men akkurat det rundt sex er vel ikke det vi har snakket mest om. I samtalen kom det da frem at dette ikke var noe bare jeg slet med. De andre merket også det at orgasmene kom sjeldnere. Hvorfor er det sånn at vi aksepterer det helt uten videre? Ingen av oss visste egentlig så mye om dette, så jeg valgte da å sjekke litt opp for min egen del. Skal si det var nyttig!!

Hos KK fant jeg en artikkel om fenomenet, og du kan lese den i sin helhet her. Det som overrasket mest, var at dette er helt normalt, og at det er masse man kan gjøre. Jeg visste at skjeden ble tørr når man blir eldre, men jeg har glid som har bøtet på dette. Det jeg ikke visste, var at klitoris faktisk blir mindre, og av den grunn vil man ikke stimuleres av det man gjorde tidligere. Intimkirurgi ble i høyeste grad aktuell for min del! Ikke for det estetiske, men fordi jeg vil kunne nyte sexlivet om jeg finner meg en partner. Jeg vil ikke gå på halvdistanse med meg selv. Personlig synes jeg det er tragisk å tenke på den gode delen av sexlivet, og så ha hengende over meg at jeg kanskje ikke skal ha det slik igjen?!

Men det absolutt viktigste i artikkelen, var likevel rådet fra gynekolog Britt-Ingjerd Nesland: "Use it, or loos it!" Jahhh... Da folkens! Jeg må sannelig tilbake i salen igjen! Hi haaa!

Hmmm... Jeg måtte da ta en filosofisk runde i mitt hode. Hva er da grunnen egentlig til at jeg ikke engang klarer å fikse det selv, jeg gir jo opp i forsøket? Kan det være at det faktisk ikke ligger psykisk hos meg? Kan det faktisk være en fysisk årsak? Jeg begynte å tenke at det kunne det godt være, så da måtte jeg jo finne ut om det var noe som kan bøte på dette.

Terskelen var litt høy, men jeg tuslet ned på kondomeriet i Bodø, og snakket med henne som jobbet der. Himmel! Jeg skal ta meg en dag der inne når jeg har bedre tid, for jeg tror rett og slett jeg har ramlet ut et sted.. Det var mye spennende! Nå er ikke vibratorer og buttplugger det jeg tenker på, men de har så masse hjelpemidler for andre ting! Jeg fikk innføringer i ny type oljer med glid i stede for den kjedelige uten smak og lukt. Oralolje som skal bedøve i svelget når man gir oralsex, analkremer som skal bedøve stumpen og hallelujafaktoren for meg: Orgasmekrem!!

Fy fader sier jeg bare! Hadde jeg visst at det var så enkelt. Mengde på størrelse med en ert på og rundt klitoris, vente ett minutt og man kjenner virkningen. Dette stimulerer til økt blodtilførsel og stimulering av nervebanene rundt klitoris. Nå har jeg ikke testet det ut under sex, men det ga umiddelbart økt fukt i skjeden, og det kjentes ut som i "gamledager"! Det var nesten så jeg lurte på om jeg ikke måtte ringe x'en.. Men så galt ble det ikke.

Likevel kan jeg ikke fri meg fra å undre meg over hvorfor jeg ikke visste dette? Vi får jo relativt grundig opplæring i ungdom og seksualitet, men er det ikke like relevant å få grundig opplæring i overgangsalder og seksualitet? Jeg vet ikke helt jeg da, men dette er i såfall en overmoden husmors bidrag i kampen om opplysning på emnet... Så håper jeg bare alle som har utfordringer rundt dette søker hjelp til løsninger, enten det er hos lege/gynekolog eller på Kondomeriet. 

 

 

 

Ikke adjø, men på gjensyn..

Vesla dro til pappa'n sin i går kveld. Vet ikke hvem som gledet seg mest. Hun eller meg. Samma det, for henne er det tre uker med favoritt mannen hennes, og for meg er det tre uker der jeg ikke skal være mamma'n til Vesla. Jeg skal være meg. Jeg mener ikke at det er noe stress å være mamma'n til det vesle spetaklet, men det blir lite tid til egen tid når man har henne rundt seg 24/7. 

I år har jeg til alt overmål ferie mens hun er borte, og det har jeg ikke hatt før.

Pappa'n til Vesla bor så langt unna at hun må reise med fly dit derfor er det ikke samvær hver måned. Det betyr jo igjen at det ofte er følelsesladet når de drar fra hverandre igjen. En av de første gangene hun hadde vært der, gråt hun sårt for hun ville ikke dra fra pappa. Pappa trøstet og sa: "Ja, men husk vi sier ikke adjø, bare på gjensyn."

Jeg synes det var så fint. Et løfte om at man snart sees igjen. Et løfte om at man har et bånd som er ubrytelig. Litt hellig på en måte. 

I går når Vesla skulle reise og skulle gå ombord i flyet, fikk jeg suss og klem fra henne. Hun snudde seg, overlykkelig over at hun skulle dra, og begynte å gå til flyet. "Sees snart, have fun!" ropte jeg etter henne. Ikke akkurat noen følelsesladet avskjed, men jeg danset nesten sol-dansen på vei ut av flyplassen.

Tre hele uker pause!!!  *LYKKE*

 

Mamma’n til Vesla juger så det renner

I disse dateing tidene møter man jo mange forskjellige typer menn. Noen får man veldig godt inntrykk av, og de fremstår som solid stykke ved. Andre er mer rufsete i kantene.

Når man har rundet 47 år, har man en god dose sunn skepsis med seg i baggasjen, og merker lettere når noen framsnakker seg selv over evne. Så skjer det da at man treffer en som fremstår som redelig, men sakte men sikkert ser man at her er det seriøse brist i fasaden. Når noe er for godt til å være sant, er det ofte det..

Mitt spørsmål er da, skal man knipse i det og se alt falle sammen som korthus eller bare la det være?

Min ujevne fasade ringte meg akkurat og fortalte om telefonproblemer, han kom ikke til å være tilgjengelig en stund. Problemet er at via, via vet jeg at han treffer en annen dame også. Det har vært uproblematisk fordi vi bor unna hverandre, så jeg trenger ikke relatere meg til han i dagliglivet. Man trenger ikke være Einstein for å skjønne at her skal jeg være sikkerstikket.

Vi har planlagt å møtes om 14 dager offisielt, men jeg har altså bare jugd, for jeg drar med en venninne på ferie om en uke. Dårlig samvittighet? Nja.. litt fordi jeg burde vel strengt tatt bare be han dra dit pepper’n gror, men synes vel at det er greit å lure litt tilbake.

Det som gir meg litt bismak, er at jeg da fremstår som uredelig, og det smaker litt vondt i munnen. I tillegg gjelder det den andre damen, som jeg er ganske sikker på jeg vet hvem er. Jeg synes det er litt guffent å vite at hun blir lurt i stry uten å si noe, samtidig som jeg ikke vil blandes opp i noe drama..

Jeg tenker jeg juger noen dager til mens jeg tenker meg om.. 🤣🤣🤣

Jeg får bruke dagene til å nyte utsikta mi og tenke meg om noen flere ganger..

GOD SØNDAG ALLE SAMMEN ☀

BBQ party med jentene

Etter den søte kløe osv..

I dag slenger mamma’n til Vesla på sofaen. Noe sliten etter kvelden og nattas sosialisering. Endelig ble det en deilig sommerkveld uten at det var jobb dagen etter, så her ble det gjort klar BBQ og vinkveld.

Jeg skulle grille. Det hadde jeg ikke gjort før, så det skulle jeg vel greie. Hvor vanskelig kan det vel være? 🙈🙈🙈

Jeg er jo ikke noe pyroman-materiale så fikk jo bare så vidt fyr på grillen. Hadde for lite kull, så det som tok fyr var borte før jeg fikk grillet ei skarve pølse. Ergo matlagingen tok vinter og votter før det var tid for å nyte. I mens fikk jeg i det minste forfriskninger servert..

Men omsider fikk vi nyte maten. Og selv om kjøttet hadde vært på langtids-steiking, smakte det fantastisk 😊

Etterpå ble det vin, prat og masse latter med jentene. Det var balsam for såre nerver. Natta ble avsluttet når sola forsvant bak horisonten ☀☀☀

Løsvipper

Jeg har hatt vippe-extention en gang og det var rålekkert! Problemet var bare at det ble litt dyrt å fylle på i lengden.

Så da er løsvipper et godt alternativ. Jeg bestiller de på nettet for en billig penge. I noen av pakkene kommer det ikke lim med, så da bruker jeg lim fra andre pakker. Så blir det tomt..

I dag var det lite lim.

Hunden min er en nydelig, overdrevent kjærlig sheltie. I dag hilste hun så voldsomt at vipps!

Der spiste hun ene vippen min. Skal tro om løsvipper er skadelig for hunder? 😂😂😂

Når det er total meltdown i toppen..

I dag liker vi oss i varme nord.

Kvikksølvet truer med å sprenge hele skalaen på graderstokken. Det er satt varmerekord her oppe med 29,2 varmegrader. Vi er så svette og varme at det er helt vidunderlig. Eller ikke.. 

Etter ei natt med begredelig søvn, fordi det var så varmt, stod jeg opp halv fem. De som kjenner meg vet at dette ikke er vanlig. Jeg kan sovne på kommando. På buss, tog, fly og i bil.. Men ikke i varmen! I natt har jeg våknet ofte og irritert meg for at det var så varmt. Tre stykker i dobbeltsenga. Meg, Vesla og Mimmi-ungen. Det var trangt. Jentene hadde tatt sommerdyna. Jeg hadde for mye tøy på (ei truse). Jeg hadde for mye hår... Kort sagt ALT VAR GALT! Halv fem kapitulere jeg og tuslet i dusjen. El verket tjente ikke mange kronene på oppvarming av det vannet, og takk min skaper at vi ikke har vannmåler. Det var forfriskende!

Jeg kjenner meg selv så godt at det var bare å droppe noe mer soving, og heller komme meg på jobb. Klokka seks var jeg på plass på kontoret. Så satt jeg der å jobbet. Det gikk fint til klokka halv elleve. Da begynte jeg å bli varm. Så begynte jeg å plages. Jeg ble enda varmere. Jeg gjorde noen avgjørelser. De var feil! Jeg var sur. Jeg begynte å kjenne meg rimelig heit.

Jeg fant ut at det var lurt å gå ut å kjøpe en brus. En dyd av nødvendighet. Der ute var det jævlig varmt. Svetten piplet i panna, og jeg angret meg på at jeg hadde dristet meg ut. En kollega ringte og ba meg sjekke opp en sak. Oppgaven burde ta 10 minutt. Da jeg dro var den enda ikke ferdig. Hjernen shuttet rett og slett ned. "Overheated" blinket det i panna på meg da jeg dro.

Jeg dro tidlig, fordi det ikke var noe vett i toppen. Bilen står parkert et stykke unna, og det tar ca 10 min å gå. I dag tok det 15 og svetten piplet ikke lengre, den rant. De som passerte meg trodde sikkert jeg hadde deltatt i miss wet t-shirt konkurranse så svett var jeg. Jeg satte meg i bilen, og skulle koble til telefonen før jeg kjørte. Den lå selvsagt igjen på kontoret. Jeg peste som en hval i havsnød da jeg gikk ned igjen. Det kjentes ut som 10 nye minutter med vandring i en hete som selv helvete ville være imponert over. Jeg hadde passert stadie for å inne ha den minste form for eleganse. Håret var klistret inn til hodebunnen. Oppe på kontoret tenkte jeg at jeg måtte ha iskaldt vann før jeg gikk tilbake til bilen. Da slår det meg.. Hvorfor i all verden tok jeg ikke bilen helt til kontoret og lot den stå utenfor mens jeg løp opp for å hente telefonen. Neida, frøken hjernedød gikk til kontoret, og hadde enda en ti minutters for å komme seg tilbake.. Snakk om meltdown!! Eneste som var fornøyd med det hele var nok fitbiten.. Den fikk i det minste skrittene sine!

Den som kunne stupt rett ut i vannet... Bildet er tatt fra Dim Cai rett over demningen.

 

Æ vil ikke sov!!!!

Jeg har hatt mimmi-ungen på overnatting noen dager. Det har vært godt. Syvåringen er et friskt pust hos oss. Det røde, fantastisk vakre håret hennes står definitivt i stil til temperamentet. Når hun er glad er det ingen i verden som kan være gladere, og når hun er sint.. Ja da går selv fanden på tå.

Når man blander dette med Vesla som vet best og kan alt, ja da får man ei salig blanding, men denne gangen har de vært sammen ei uke uten de store katastrofene.

Før jul når mimmi-ungen skulle overnatte gikk det ikke like bra. "Mimmi! At! Ho tante skal bestem alt, æ vil ikke legg mæ så du må ring han papppa for æ skal hjem!" Klokka var over elleve på kvelden, og hadde jeg ringt den snille svigersønnen, hadde han nok kledd på seg og kjørt 4-5 mil for å hente det vesle krapylet, men jeg ringte henne ikke og bestemte meg for å leke freds-mekler. Jeg fant fort ut at uenigheten dreide seg om at Vesla ville sove, og mimmi-ungen ville herje. Mimmi-ungen ble derfor beordret i seng. Da brøt altså helvete løs.

Den lille søte småjenta frådet til meg. Hva i verdens navn var nå dette? Ingen kos, ingen prat? Bare rett i seng! Nei, det skulle hun ikke ha noe av. Hun marsjerte rett ut i stua, vrengte av seg pysjen og pakket baggen sin. Jeg spurte rolig hva hun gjorde. "Æ pakke sånn at æ kan GÅ hjem, for hær kan man jo ikke vær!" Jeg lot den vesle hissigproppen fortsette med sitt mens jeg så på TV. Vel ferdig med pakkingen tok hun baggen og gikk i gangen for å finne yttertøyet.

"Husk å ta på deg reflex-vest! Det er mørkt ute. Og vil du ha ei lømmelykt sånn at du ser om du møter elgen?" Den lille rødtoppen stakk hodet inn i stua og spurte vesentlig mer rolig: "Har du batteri da?" Jeg reiste meg for å se etter. Mens jeg stod der og lot som jeg lette, så jeg i sidesynet at baggen og mimmiungen kom inn i stua igjen. Uten ett ord vrengte hun av seg klærne, og tok på seg pysjen igjen.

Da jeg kom i stua stod hun med hendene i siden, så strengt på meg og snerret: "JAVEL! Æ går å legg mæ, men det e siste gang du får vilja di!!"

Jeg gikk humrende etter og la meg inntil den lille søte engelen, pusket henne litt i håret mens jeg ventet på at hun skulle få sove. Det gikk fort.

I kveld var det heller ikke så enkelt å få sove. Vi her nord er jo ikke vant til å ha det så varmt, så det var mye makking før de to småjentene sovnet. Men skulle noen av de bestemt seg for å rømme, hadde det neppe blitt så langt for måsen er idiot utfor dørene her. Ungene deres skal til havet, og nåde den som beveger seg utenfor gårdsplassen...!!!

Bildet er fra vi var i syden sammen. Jentene er de verste kranglefantene til tider, men elsker å være sammen likevel <3

Sjalusi

Det er vel ingenting i verden som er mer ødeleggende enn sjalusi som tar overhånd. Det er så destruktivt for relasjoner mellom mennesker, være seg Vesla som er sjalu fordi venninnene har fått noe hun også vil ha, en kollega som oppnår noen resultater man gjerne skulle oppnådd, naboen som kom hjem med ny bil igjen. Når man er sjalu er det vanskelig å glede seg på andres vegne. Av og til synes jeg det er hardt å legge sjalu-filteret bort, og kjenne at det gleder meg at andre lykkes. Etterhvert som jeg er blitt eldre er jeg blitt bedre på dette, og det er ikke så vanskelig å gratulere noen med ekte-følt glede og beundre hva de har fått til. Andre blir så glade for hva de har fått eller fått til. Velger man å glede seg sammen med dem har man jo økt glede alle sammen. Overse den lille små-djevelen som sitter på skuldra og gnager deg inn i lillehjernen og hvor urettferdig ting er..

I et forhold er det alltid vanskelig å vite hvor man står i starten. Er det gjensidig? Føler han det samme som meg? Hvem er jeg blitt for han? Det er alltid så mye usikkerhet. Man kjenner ikke hverandre så godt, og man har forskjellige preferanser som gjør at man tolker signaler fra den andre ulikt. Jeg har alltid påstått at jeg ikke er spesielt sjalu av meg. Litt selvsagt, og jeg har også opplevd at jeg har hatt et markeringsbehov. Han er min! Back off!!! 

Grensen mellom det som er sunn sjalusi og usunn tror jeg er veldig hårfin, men hvor går den egentlig?

Før jeg ble skilt hadde jeg en ekkel magefølelse av å bli ført bak lyset. Jeg konfronterte min daværende mann med dette, og han benektet. Så gjorde jeg det jeg er svært lite stolt av i dag, jeg gikk inn å sjekket telefonen hans og bruddet var et faktum. Men hvor renhårig var egentlig den handlingen? Det er i realiteten ikke lov å snoke slik på andres telefoner jf.straffeloven §145 og det kan straffes med bøter eller fengsel inntil 6 måneder. I ettertid har jeg spurt meg selv om det var paranoia eller sunn skepsis som førte til at jeg handlet som jeg gjorde. Likevel er jeg glad jeg fant det ut, for mistanken og usikkerheten hadde ligget som en klump i magen min i over ett år. Det jeg fant ut ga meg mot nok til å bryte ut av det som var blitt et usunt forhold.

Jeg merker jo selvsagt at mine preferanser til menn endret seg etter dette. Jeg ble mer kritisk, og så meg konstant over skulderen. Min evne til å stole på noen var rasert, og jeg utviklet meg til å bli en veldig lukket person. Lukket i den grad at jeg ikke lengre gir noen ubetinget tilgang til det som gjør meg til meg, eller slipper alle rett inn i hjertet. Man bygger seg nok alltid opp litt forsvarsverker etter noe slikt. Det er nok helt naturlig.

Så traff jeg da en ny mann. Han er ulik meg på mange måter. Han hadde bortimot en kjemisk lukket FB profil, og selv som venner, sa den meg ingenting. Han hadde en instagram-konto som var sperret og ellers helt annonnym. Jeg lurte jo på hvorfor, og da svarte han at han var lei folk som bruker sosiale medier til å lage drama. Jeg fikk han til å opprette snapchat om ikke annet, men det var det lengste han kunne strekke seg. 

I går la han ut et bilde som jeg gikk inn å kikket på. Og mens jeg har vært inne å sett, har jeg kommet til å trykke "liker" på en kommentar. Jeg har ikke engang merket det. I dag kom meldingen om jeg var inne å sjekket fordi jeg var sjalu? Jeg måtte jo bare si som sant var at jeg visste ikke at jeg hadde gjort det engang, men begynte jo naturlig nok å tenke litt.

Klart det er lettere å "overvåke" en partner nå via sosiale-medier. Vi legger i stor grad igjen elektroniske spor på hvor vi er, har vært og hva vi har gjort i for mad tagger, steds anvisninger og bilder som publiseres, men er dette noe "alle" gjør og er det legitimt? Har du allerede en utfordring i forhold til sjalusi, kan det jo bli mye verre med dette? Det må jo være kimen til masse misforståelser og ugrunnede mistanker om utroskap og dobbeltspill. Men når man først velger å være på sosiale medier, hvor åpen bør man være da? Nå finnes det jo også apper som overvåker hvor den andre er til enhver tid!

Jeg har masse på messenger som jeg ikke synes alle trenger å lese, ikke for at jeg kjører noe dobbelt spill, men fordi jeg chatter endel. Jeg ville følt det skrekkelig ekkelt om noen hadde vært inne å lest der. Kanskje ikke på mine vegne, men for de som jeg chatter med. De har skrevet noe til meg som er personlig og fortrolig, og hvis andre hadde lest det ville jeg vært rasende på deres vegne.

Likevel tror jeg at det er via sosiale medier man enklest finner ut om partneren har urent mel i posen, og det å ha en mistanke er skrekkelig tungt og det gjør noe med psyken til den det gjelder. Det jeg lurer på er hva man gjør hvis man sjekker og ikke finner noe. Slår man seg til ro, eller er man like skvetten etterpå? Hva blir da neste skritt..?

Maur i rompa 1-2-3!

I går var jeg ute med vesle gutten og fikk trimmet rompa. En dyd av nødvendighet for meg som har en stillesittende jobb, og har lagt på meg 7 kg etter å ha sluttet å røyke.

Etter hodestupet mitt her om dagen, følte vel vesle gutten på snart 21 år at han måtte føre tilsyn med sin hardt skadede mor, så han sa ja til å bli med.

Siden det ble gåtur, gikk vi en lengre tur enn den vi tar når vi jogger, og følgelig brukte vi lengre tid.

Så måtte jeg tisse. Og som jeg måtte tisse!!

Til slutt var det ingen vei utenom, så mor vaset seg inn mellom greiner og kratt, godt skjult. Jeg plantet rompa på plass, og det var en fantastisk følelse. Jeg så ikke så mye ned, for jeg var mer opptatt om jeg var synlig fra stien. Akkurat som det var voldsomt med folk der, men det var det jo ikke.

Vel ferdig kikket jeg ned, og oppdaget at jeg satt ganske nært ei maurtue. Jeg fikk på meg klærne, og skulle til å gå. Så kjente jeg det! På skinka var det noe som kravlet! Jeg røkket ned tightsen og der var det jaggu ei maur! Det var nummeret før panikken tok meg og jeg sprang frem med buksa på knærne.

Jeg grøsset og fikk på meg tøyet. Det blir lenge til jeg tisser ute neste gang!!!

Mamma'n til Vesla er kravstor

Mamma'n til Vesla bruker å gjøre seg sine betraktninger på livet. Ikke i form av å være kunnskapsrik eller spesielt interessert, men mer fordi jeg liker å sjekke ting. Jeg tar ikke alltid ting for en god fisk. Det er faktisk så galt at jeg brukte en hel lørdagskveld til å leite etter svar på noe jeg lurte på hos statistisk sentralbyrå. Vet dere hvor mange statistikker man må gå gjennom for å kryss-sjekke funnene? Det er mange timers arbeid det!  Jada, noen har alt fortalt meg at jeg er nerd. Anyway! Når noe synes for godt til å være sant, får man ofte bekreftet at det faktisk er slik. Lettvinte løsninger finnes ikke alltid på alle problemer i samfunnet. Men uten tvil, jeg liker å filosofere og gruble over de underligste ting til tider.

Ta slanking for eksempel. Dersom alle disse superkurene hadde fungert, ville vi jo alle vært sylslanke. Ikke for det, jeg skal være den første til å innrømme at jeg har prøvd tabletter og pulverkurer, Grete Roede og alskens ting. Det jeg ikke har forsøkt er enkel matematikk! De kaloriene som inntas må også forbrennes, og skal du ha vekt reduksjon må du forbrenne mer enn du tar inn. Ergo, sunt kosthold og bevegelse. Trenger ikke være Einstein for å skjønne det, men det er ingen lettvint løsning. Skal man gå ned i vekt å bli der må det en livsstil endring til. Men det orker jeg jo ikke, så da lar man seg sjarmere av lettvinte løsninger i håp om at det virker. Verden vil bedras..

I går hadde jeg en dyp samtale med en venninne. Vi satt å filosoferte over livet og de valg man tar. Spørsmålet kom naturlig nok inn på tematikken "evig singel". Hun har vært i sine forhold, og jeg i mine. Hun har funnet sin type menn hun mener hun fungerer sammen med, og jeg min. Men er det slik at vi velger letteste vei også der? Det finnes utallige undersøkelser som viser at etter et samlivsbrudd eller kjærestebrudd, ender man opp med samme type kjæreste neste gang. Hvorfor går man i samme fella hver gang. Det kan jo ikke være fordi man ikke lærer av sine feil, for jeg tror de fleste lager seg en mental liste i hodet sitt over what not to do again. Det må ligge noe annet bak? Min tanke er da at man faktisk velger det kjente. Også tenker man at denne gangen blir det bedre, for vi vet jo hva vi ikke skal gjøre denne gangen. Vi er ukuelige optimister. Men så blir det kanskje ikke noe bedre. Kanskje man må tenke livsstil endring også når det gjelder parforhold? At det finnes usunne parforhold er helt klart, men nå tenker jeg ikke på de som er så graverende at de åpenbart burde vært avsluttet før de fikk begynt. Lar vi oss da sjarmere av det enkle, det kjente og de lettvinte løsningen også når det gjelder menn? Vil vi bedras av urealistiske illusjoner også når det gjelder kjærlighet?

 

Hvis dette stemmer er jo den her datingen komplisert. Livsstil endring i kjærlighetslivet altså? Så hva er fasiten på et sunt forhold for den enkelte. Det nekter jeg å tro at kan finnes. Kjærlighet dreier seg om kjemi og seksuell tiltrekning. Det tror jeg ligger fysiologisk innebygget i oss, uten at jeg støtter med til noe annet en min subjektive oppfatning på området.

I en periode av livet mitt var jeg litt ute med en mann som var helt atypisk i forhold til de andre jeg har vært sammen med. Ikke det at jeg har så himla stort sammenlignings grunnlag akkurat men.. Denne mannen var kjekk, snill og hadde "call" på det meste. For de aller fleste fremstod han som en skikkelig drømmemann, men jeg syntes ikke det. Jeg kjente liksom ikke den der sommerfugl-følelsen i magen. Så da døde det ut av seg selv. Jeg vet at jeg kunne fått et fint liv sammen med ham, men det var altså ikke nok. Mye vil ha mer kanskje.. Siste jeg var sammen med var en vakker mann, snill og hyggelig. men jeg tente ikke på han i det store og hele. Hva da? Skal man være sammen fordi forholdet er bekvemt og godt på det jevne? Egentlig tror jeg at det er de lykkeligste og best kvalitative forholdene. De slipper de høye tindene og dype dalene, og unngår kanskje mye stress og slitasje på forholdet. 

Tanken har også slått meg, at jeg kanskje gir opp for lett. Det tror jeg vel egentlig ikke noe på, men det kan hende jeg ikke klarer å ha is nok i magen til å stå distansen når det begynner å blåse litt kaldt.. Det som kanskje er utfordringen, er vel at jeg ikke er god på å endre meg eller mine preferanser når det gjelder menn.  Jeg gjør de samme manøvrene hver gang en utfordring kommer. Jeg klarer ikke å se andre måter å håndtere ting på, og når noen spør er standard svaret.. Vi var så forskjellige... Den største feilen min er at jeg er litt naiv og godtroende. Jeg velger å se det gode i de mennesker jeg møter, så får jeg heller bli skuffet noen ganger, men de som blir igjen er de som jeg vil beholde i mitt hjerte for alltid.

Jeg tenker at jeg kanskje er en håpløs drømmer og romantiker. Min ridder kan komme akkurat som han vil, men jeg er nødt til å like rustningen. Jeg må kjenne sommerfuglene og føle meg litt shaken i føttene... Det tenker jeg ikke endre på. Jeg vil ha alt eller ingenting!

 

GOD HELG!

 

 

Mamma'n til Vesla på sjekker'n

Mamma'n til Vesla må nok innrømme at hun er en dårlig sjekker.

Jeg er så gammel at jeg faktisk har vært vant til å bli "jaktet" på, og ikke "jakte" selv. Det er nesten ikke til å tro at jeg er så gammeldags, men tanke på hvor ung jeg er. Her om dagen ble jeg beordret på kjøkkenet for å rydde det. Av min eldste sønn. "Mamma! Nu lægg du bort den telefonen og så må du ta det kjøkkenet. Det ser ikke ut!" Jeg ble reint lykkelig og utbrøt: "Tenk! Nu e du blitt eldre enn mæ!"

Men å ta initiativ til dateing, nei se det er jeg skrekkelig dårlig på.

I fjor traff jeg på en som virket hyggelig. Jeg gjorde min research, og fant ut at han var singel. Så sendte jeg han melding om han vill ta en kaffe med meg. Det ville han ikke. Riktignok var han hyggelig på meldingen, men avslaget var et faktum.

For ei jåss-høne fra forrige millennium var jo det for det første et kvantesprang på våghals lista, men det ble full retrett deretter. Som vi sier her nord: Æ e tøff i kjæftn, men snar å spreng!

Så sitter jeg her å grubler igjen. Hva er det som gjør at vi kvinner ønsker å være frigjorte og uavhengige på den ene siden, men når det kommer til det å treffe en mann, da vil vi ha den tradisjonelle rollefordelingen? Jeg ønsker jo ikke bare å treffe en fyr ute på byen, som bøyer seg mot meg, stinker som et bryggeri og ser meg dypt mellom puppene og hvisler: "Ska du bli med mæ hjæm på nach, æ har viagra!" Uhhhh... Der døde romantikken!

Eller en mann som sier i det han snur seg etter ei veldreid snelle som går forbi: Du har et så spennende liv!" Også sitter jeg kanskje å snakker om noe helt annet. Jada! Romantikken døde der også..

Nettdateing er over for min del, det ble for mye for meg. Treffe noen på byen funker definitivt ikke. Å å på tur i skauen, funker dårlig for der er de ikke. De vokser ikke vilt med andre ord.

Jeg vil jo helst at mannen skal ta initiativet. Det er ikke fordi han skal ta ansvar, men i såfall være MANN nok til å ta ledelsen i starten. For mitt vedkommende er det fordi jeg vil at mannen skal være MANN. Jeg kan ikke fungere med en som tusler rundt og nikker til alt jeg sier. Det ville bare blitt til at jeg tok dø på han ganske kjapt. I tillegg er det ganske bekvemt med en mann som åpner seg først. Jeg er ikke så god på akkurat det tror jeg. Men jeg skjønner jo at mange ikke vil det. Hva hvis de blir avvist?

Så traff jeg Han da. Han er RÅKJEKK! Ikke vet jeg om han er singel. Ikke vet jeg om han vet at jeg eksisterer. I hele tatt vet jeg lite om han, bare navn og at han har FB. Den profilen er så lukket at det sannelig ikke er lett å si noen ting om hans sivilstatus. Vi har noen felles venner, men jeg kan IKKE spørre noen av de. Har jo ikke lyst at alle skal vite hva som beveger seg i toppetasjen hos meg. Det er nok at alle dere andre vet :)

Kan man bare spørre direkte? "Du, er du singel eller?" Hva hvis han spør hvorfor jeg spør? Skal jeg da si at jeg spør for en venninne. Nei, alt det blir for teit, jeg tror ikke jeg fikser dette! Det er så jævla komplisert!

Hvordan gjør dere det?? Jeg må i såfall legge opp en strategi, for ellers går det til iceing! 

 

 

Mamma’n til Vesla har fått idrettsskade

..skrev hun med et aldri så lite snev av stolthet..

 

Omsider fikk jeg på meg mine deilige Salomon synapse sko, og fikk frekventert moder natur. Eneste problemet er de jævla skolissene...

De har en lei tendens til å hekte seg i den andre skoen, så jeg bruker å dytte de ned i skoen. I dag var intet unntak.

Vel varm og god, begynte jeg å jogge rolig. Det er noen seige motbakker på tur opp fjellet.

Så bar det nedover. Det er så deilig å rulle godt på føttene og kjenne vinden i ansiktet når man løper lett.

Så skjedde det. Den jævla lissa setter seg fast i den andre skoen. OMG! De har kommet opp av skoen! Jeg prøvde å løpe med baby-steps for at den skulle løsne. Ett -to -tre-fire skritt.. Så fikset jeg det ikke lengre.

Jeg var på et fjellparti, og skjønte at det bar mot et hardt sammenstøt mellom meg og moderjord. Jeg tok hånda foran ansiktet, for jeg innså at pappskallen min hadde sannsynlig første treffpunkt.

Og i helvete det traff!! Og det gjorde jævlig vondt!

Første bisarre tanken min var om noen så meg. Neste var at jeg måtte få børstet av meg hvis noen kom, så jeg spratt opp på beina.

Ingen kom! Bare smertene! Jeg pustet og peste, bannet og svor!

Vesla begynte å gråte. «Ka du skrik førr?» spurte jeg. «Det va jo ikke du som slo dæ!»

Jenta tørket tårene og svarte: «Mamma! Du blør!»

Vi var ca 2 km unna folk, så det var bare å gå. Det verket og kjentes ut som real tannpine i armen.

Vi stoppet hos min søster slik at jeg fikk inspisere skadeomfanget.

Hoven og vond arm, ok da ble det legevakta for første gang etter uhell fra min side. Bare å komme seg ned. Jeg var nesten litt stolt når legen så på handa og sa jeg måtte på sykehuset og i røntgen. Legen klemte og vrei, og det var unektelig ganske vondt, og til slutt fant jeg det på sin plass å si fra at jeg faktisk hadde vondt i armen.

«Ja, jeg regnet nesten med at det var derfor du kom hit!» svarte han 😂😂😂

På sykehuset gikk det kjapt og radig. Røntgen og ny legeundersøkelse. Legen som undersøkte meg konstaterte at jeg ikke har benskjørhet for det var heldigvis ingen brudd, bare heftig forslått.

«Du bør bytte lisser, vi har hatt endel skader på grunn av de der!» sa legen.

No shit, Sherlock! Tenkte jeg..

Men sånn er det altså, jeg har fått min første idrettsskade! Riktignok bare en forslått arm og masse skrubbsår, men det ER idrettsskade like fullt!

 

Tre dager etter ser det sånn ut.. Ingen smerter, så jeg bærer blåflekken med stolthet! ;)

Av barn og fulle folk...

Vesla har vært på overnatting. Der ble hun syk, og mamma’n i det huset har tatt vare på lille jenta mi halve natta for hun ville ikke forstyrre meg. ❤❤❤

Jeg hadde Mimmi-ungen på overnatting. En liten veslevoksen 7 åring totalt uten filter. Hun syns det var litt kjedelig uten tante hjemme, så når telefonen kom om at Vesla var syk, var hun overlykkelig over å få bli med å hente tante.

Vi dro på oss litt tøy og gikk rett ut i bilen. Selvsagt ble jeg litt stressa med tanke på at jenta mi var syk, og kjørte nok litt på autopilot, og svingte av på feil vei. Jeg beklaget at jeg var litt surrete, og mimmi-ungen konstanterte bare at jeg tross alt var blitt gammel. «Er jeg blitt gammel?» spurte jeg og følte meg nesten litt forundret. «Ja, æ sku nesten tru du snart blir 44 år!»

Jeg grein litt på nesa og svarte smågretten at jeg faktisk var 47 år.

«Ja, DA e du skikkelig gammel!»

Nye eventyr

Nå har Vesla og jeg frekventert Østlandet. Vi har altså hatt det fantastisk og møtt på gjestfrihet av en annen verden. Det var greier!

Vesla har fått badet og solt seg, lekt med hunder og katter, ridd og tatt hestestell. Til og med hatt tid til å kose seg litt med pappa’n sin.

Egentlig hadde vi London i øyesyn, men grunnet uventede hendelser måtte det utgå. Vi har det fortsatt på blokka.

Det har vært deilige sommerdager full av nytelser. Fostermamma’n til Snupsi har gitt oss følelsen av å være på all inklusiv hotell. Snakker om å være hjertevarm!

Vi sender så mange varme tanker som det går til henne og Snupsi jenta mi som har hatt oss gående på gården.

❤❤❤❤❤

Men nå går turen videre ut i verden! Nyt dagen, nyt muligheten og nyt sommeren!

Vi overrasket storesøster

Vesla og meg dro til Oslo på torsdag. Alt i den dypeste hemmelighet. Snupsi-søster skulle nemlig få vitnemål.

Noen kvelder før ringte snupsiungen og car så lei seg fordi mamma’n ikke hadde tid å prioritere henne. Hun gråt skikkelig. Jeg følte det som om jeg vred en kniv inn i hjertet på henne når jeg fastholdt at jeg dessverre måtte jobbe.

Bare fostermamma og pappa’n visste vi kom.

Vel ankommet gikk pappa’n opp til hallen og holdt rundt skuldrene på jenta og hvisket: «Vet du hvem som er her?» Så snudde han henne rundt, og hun, jeg og Vesla stod ansikt til ansikt. Himmel så godt det var å se henne!

Tårene trillet og hun lo og gråt om hverandre.

Det skal sies at hun skulle til fotografering, så mamma’n ble nesten litt bekymret for sminken 😂

Etterpå dro vi alle for å spise før Vesla og jeg ble med Snupsi og fostermamma’n opp på gården. Der har vi riktig storkoset oss. ☀☀☀

Vesla gjør jævelskap

Når barna her nord for polarsirkelen gjør bøll, sier vi at barna gjør jævelskap. Enten det er seriøse greier eller småbøll.

Vesla ble syk i helga, og har mer eller mindre ligget nede for telling. Feber, forkjølet og vondt i hodet. Så hun har vært inne for det meste. I ettermiddag kviknet hun litt til og gikk ut.

Jeg leste nå litt på FB, og kom over følgende status fra nabolaget: «Skal du ringe på å stikke, får du gjøre det også, ikke bare dukke ned bak gjerdet!»

Jeg satte i stor latteren og ringte håpefulle. Jeg sa jeg hadde fått vite at hun hadde lekt ding-dong-stikk, og hun burde være hjemme innen 2 minutter. «Æ kommer ALDRI!» var svaret jeg fikk.

Likevel kom Vesla og venninnen skamfull inn gjennom døra like etter.

Da hadde pedagogen i meg våknet, og jentene fikk tenke over hvor slitsomt det er når noen ringer på og stikker av. Spesielt de som da har en liten baby. Jentene måtte også be om unnskyldning.

To lykkelige og veldig lettede jenter kom tilbake, og var overlykkelig over å ha ordnet opp. Vesla fortalte at damen ikke var sint, og at hun ikke hadde problemer med det når det ikke var legge tid. «Men mamma! Spørs om ho si det samme hvis vi gjør det i sekstida på mårran!»

Selv jeg måtte le litt. Senere spurte jeg om hun hadde vært redd for å be om unnskyldning siden hun aldri skulle komme hjem igjen,

«Nei, æ va bare redd du sku ta fra mæ telefonen!» 😳😳😳

Presisering fra mamma

Det er veldig viktig for meg å presisere at det er utrolig viktig med et godt skole-hjem samarbeid. Barna våre er vinnere av det. Likevel er det for noen klasseledere viktig å huske på at vi foreldre er en ressurs for våre barn, ikke selve flaskehalsen.

Vi vil BARE våre barns beste, og føler vi at det ikke blir ivaretatt på best måte blir vi verdens mektigste forsvarsadvokater og løvinner.

Vi elsker barna våre for høyt til å la enkelte ting forbigås i stillhet.

Jeg er forbannet på enkelte episoder, og har ingen problemer med å si at jeg ikke er enig, men heller ikke problemer med å se at det er flere veier som leder til Rom.. Det er heller ikke meningen å si at alt er galt, for mye er bra også 😊 Men jeg forbeholder meg retten til å si at jeg synes behandlingen vi har fått er helt på trynet!

Vesla har det bra, det er mamma’n som er forbannet...

Mamma'n til Vesla tar bunntenning....

Barneskolen Vesla går på er en 1-4 skole. Den er gammel og loslitt, og jaggu lurer jeg på om ikke lærere og administrasjonen ikke også er det.. 

Vesla har MASSE fravær på skolen. Hun har nedsatt immunforsvar og har hatt grenseverdier for stoffskifte og D-vitaminmangel. Som ikke det er nok, har de konkludert med at hun har noe mat intoleranse som gir henne mageknip og diaré i enkelte perioder.

Det betyr ofte hjemme fra skolen og mamma må ta ut egenmelding med sykt barn. Mamma'n til Vesla kan ikke fordra å kobbe hjemmefra. Det er bort i mot det verste jeg vet, alltid er det noe jeg mangler for å få gjort meg ferdig med jobben.

Nu vel..

For ett år siden fikk jeg bakoversveis. Jeg gikk gjennom læreplanen for tredje klasse, og fant fort ut at min lille datter ikke var i nærheten av å kunne det som ligger i planene. Jeg holdt henne hjemme to dager og gikk gjennom matematikk, norsk og engelsk, hvor det hele ble avsluttet med en rapport til lærer og skolens ledelse. I den påpekte jeg at barnet ikke har noen utviklet strategi for løsning av matematiske problemstillinger, og hadde store utfordringer innenfor begrepsforståelse. Jeg ba om at rapporten skulle legges i elevmappa hennes fordi det skal komme klart frem at dette er avdekket av hjemmet og ikke skolen.

Like etter tok avkommet nasjonale prøver, og som forventet scooret hun lavere enn gjennomsnittet. Faktisk på grensen til at det måtte vurderes tiltak.

Kontaktlærer og jeg ble enig om endel tiltak som vi skulle jobbe med. Dessverre var det jo bare noen uker til sommerferien, så ingen progresjon ble observert. Jeg jobber med en mengde pedagoger, også en som har vært rektor. Jeg uttrykte min bekymring, og fikk mange innspill på hvordan vi skulle jobbe videre på hjemmebane gjennom sommeren. Jeg fortsatte å jobbe med jenta, og brukte lærerplanen som basis. Vi fant så ut at vi skulle ta tre ukers ferie på høsten når skolen startet, og tok kontakt med skolen for å få skrevet papirene.

Skolen kunne ikke godkjenne ut over 2 uker, så jenta måtte tas ut av skolen, og skrives inn igjen når hun kom tilbake. Helt uproblematisk. Jeg sydde sammen et pensum til henne i norsk, matte og engelsk og vi var "good to go"! Godkjent fra skolesjefen.

Da Vesla kom tilbake til skolen, var det akkurat i tide til nye nasjonale prøver. Tjo hei! For en opptur. Nå lå hun kjempegodt an i forhold til utviklingen. Godt over gjennomsnittet i alle fag. Mamma'n og Vesla sin innsats gjennom sommer og høst hadde virkelig gitt resultater.

Klassen hadde fått en ny lærer i fjerde klasse, og Vesla var dessverre ikke blitt mirakuløst frisk i løpet av sommeren, så hun var fortsatt borte fra skolen når hun var syk. Til jul fikk jeg en mail om at hun var så mye syk at det måtte vurderes å innkalle til møte. Hun kunne jo få store mangler i opplæringen.

Jeg hadde jo ikke vett til å bli noe annet en fly forbannet. Læreren som skrev mailen er IKKE hennes klassestyrer, og hadde åpenbart ikke lest mappen på jenta om stadig sykdom eller tiltak for opplæring. Administrasjonen som skal håndtere slikt var taus. Det gikk en skikkelig sur mail tilbake med beskjed om at jeg var fullstendig klar over at hun var mye syk, og at mailen fikk det til å fremstå som at jeg holdt barne hjemme for moro skyld. Og jeg etterlyste kommunikasjon om barnet mellom lærerne. Jeg la på rektor, kontaktlærer og far på mottaker lista. Ingen svarte på den..

Det gikk ikke lange tiden før kontaktlæreren tok kontakt og beklaget mailen. Hun er fullstendig klar over utfordringene med jenta, og har tidligere ringt meg flere ganger og bedt meg komme fordi Vesla har blitt syk på skolen. Hun har sågar fått meg hentet ut av styremøter av samme årsak. Hun syntes det var kjedelig at hun ikke var informert eller tatt på råd før mailen ble sendt. Kontaktlærer har forøvrig vært en god støttespiller for jenta mi gjennom skolegangen.

Men Vesla fikk seg ny runde med legebesøk og prøvetaking. Denne gangen var alle prøvene HELT FINE!! Likevel er jenta tidvis grå i ansiktet, oppspilt i magen og har mye vondt. Så da ble det videre henvisning til ny runde på sykehuset. Vi venter ennå på det..

Likevel hindret jo ikke legebesøket henne i å få vondt og være ut av form, så jenta måtte jo være hjemme. Jeg mener, hvis vi var skulke-syk, hadde jo jenta blitt sendt på skolen etter en slik mail. Jeg ble forbannet av følgende: Barnet har vært mye syk fra hun begynte i barnehage. Hun har alltid hatt høyt sykefravær. Det er levert skriftlige redegjørelser på mistanker om mat allergi, så skolen har således vært informert om at jenta følges opp. Hun har vært litt tynn og ikke hatt lyst på mat, spiser sjelden noe mat på skolen. Til tross for at hun har fått med seg alt fra rundstykker og opp-skjært frukt og grønt, uansett hva som kan friste. Fra påske og til nå har hun spist skolematen sin TRE ganger når hun har vært på skolen. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har gitt beskjed om at jenta ikke spiser på skolen, men ingen endring å spore. (Jaja.. hun bytter heldigvis skole om noen uker..) Og jeg har ikke fått tilbakemelding på at skole følger dette opp. Dette kan i høyeste grad være en årsak til at hun får mye vondt i magen, men det er ikke nøye for skolens del.

Foreldre som har syke barn trenger aller minst å få en mail fra lærer om fravær. TROR HAN FAEN IKKE JEG VET DET?! DET ER JEG SOM ER HJEMME MED HENNE FOR SVARTEN! Huff, nå skrev jeg meg varm igjen!

Januar og februar er beintøffe måneder på jobb. Siden håpefulle hadde disse lærerne skrev jeg følgende mail til dem: 

"Til Info

Fra nå og ut februar har jeg det ganske hektisk på jobb med ferdigstillelse av rapporter til departementet. Det resulterer at jeg jobber sent, og jobber hjemmefra på kvelden. Det er derfor variabelt hva jeg rekker å følge opp av lekser, jeg prøver å følge med mens vi lager middag, men det blir ikke optimalt.. Du får være overbærende med manglende signering av lekser fra min side. Men Vesla har tilgang på hjelp og veiledning fra storebrødrene når hun trenger det."

Jeg fikk da følgende svar fra "besserwiser'n":

"Jeg håper dere klarer å lage gode og forutsigbare rutiner for din egen del og Vesla sin skyld. Vi hadde nettopp en lesetest på skolen og hun har hatt stor framgang siden i høst :) Det betyr at dere har gjort en god jobb hjemme, men det er også viktig at den gode jobbe fortsetter."

WTF...? Var det ment å være et forsøk på å være hyggelig?! Nå kjenner jo jeg at jeg er noe forutinntatt selvsagt, og har fått hele fysaken i vranga.. Men Come on! Her forklarer jeg at JEG har litt mye i to måneder, og får tilbake om rutiner og struktur? Tror mannen det er ville tilstander i heimen? Noen av oss har en jobb som medfører reising og økt arbeidspress i perioder. Det var ikke snakk om å IKKE gjøre lekser, men at mamma'n ikke alltid fikk sett over dem..

Jeg fikk en mail fra den oppesne læreren for en tid tilbake. Vesla hadde ikke deltatt i svømmingen, for hun sa hun hadde glemt svømme tøyet. Når hun skulle gå hjem, traff han henne med posen med svømme tøy. Han spurte henne om hun hadde svømme tøy likevel, og Vesla bekreftet og sa hun hadde lurt han, men ville ikke si hvorfor. Da jeg kom hjem satte vi oss ned å pratet. Hun ville ikke ha svømming for hun hadde tatt feil badedrakt, og tatt en med hull i skrittet. Jeg var jo litt interessert i hvorfor hun ikke sa noe til læreren om årsaken, og hun sa bare at han hadde blitt sint og forlangt at hun skulle bruke den hun hadde tatt med. Argumentet mitt om at han sikkert ble sintere for at hun valgte å lyve sank sakte inn, og hun lovte å si sannheten heretter. Jeg tok ikke dette opp med skolen, for jeg mener jenta må ta sin lærdom av det selv, og lyver hun, må hun se at det blir konsekvenser.

For en uke siden gjorde vi oss klar for en ny dag, og Vesla skulle se litt på Tv fra jeg dro og til hun skulle dra. ca. 20 minutter. Mens jeg satt på toget ringte hun helt hysterisk. Hun hadde så vondt og klarte ikke å komme seg på skolen. Storebror kom og var sammen med henne, men da jeg kom hjem sa han bare at hun ikke hadde vært særlig syk. Jeg gikk beinhardt på den lille jenta mi, og beskyldte henne for skulk. Til slutt brøt hun sammen og begynte å stri grine. Hun hadde glemt av klokka, og læreren som skrev mailen var alltid så sint, så hun turte ikke gå på skolen når hun kom for seint! Da var det bedre å bli hjemme hele dagen, og være inne på ettermiddagen mens de andre var ute å lekte..

Hva får en voksen mann til å agere på en slik måte at et barn ikke tørr å gå på skolen når noe er blitt feil? Vesla er ikke laget av silkepapir, og tåler kjeft og sure miner hjemme. Hvorfor er hun så redd for å mishage denne læreren i så stor grad at hun heller skulker enn å si sannheten? Har han markeringsbehov så skal han jaggu få se at det er flere som kan ese seg opp formidabelt, og jeg skal be han komme ut å yppe med de store jentene. DRITTSEKK! 

Vi har noe hemmelig vi skal gjøre om noen dager, så Vesla må ha fri to siste skoledagene. Det er noe som er spesielt viktig for oss å få delta på, så jeg sendte mail om dette til skolen. Jeg fikk brev fra rektor om at hun ønsket at jeg fylte ut skjemaet for dette og sendte det inn. Jeg dro innom skolen i går for å gjøre det. Der ble jeg møtt av en inspektør som fant det for godt å fortelle meg at barnet hadde SVÆRT mye fravær og de som skole kunne ikke tilrå at hun var borte fra skolen. uker igjen.

Vi gidder ikke lage noe støy, selv om jeg koker innvendig.

Er det slik at når en forelder påpeker at det er noe feil med skolen, så skal det være "la oss ta igjen"-mentalitet? Ja, jeg er kritisk til den opplæringen min datter fikk, og det med rette. Det var MIN innsats sammen med hennes, som fikk henne på rett plass igjen. Det var jeg som gikk gjennom pensumplaner og laget opplegg for henne. Det var jeg som satt under parasollen og repeterte tier-venner og det dobbelte. Hoppet hver gang det skulle være dobbeltkonsonant for å vise henne forskjellen på sprett-ord og dra-ord. 

Er det slik at et barn som er mye syk, har ikke rett på fri? Først straffes hun med å ikke klare å delta sammen med de andre, og ha mye vondt. Og som en konsekvens av dette skal hun også være avskåret fra å være med på noe hyggelig TO dager av skoleåret. Inspektør kan drite og dra for min del!!

Hadde det ikke vært for at kontaktlærer er fornuftig, kompetent og samarbeidsvillig skulle jeg gladelig laget rabalder, men Vesla er kjempeglad i å gå på skolen og det er viktig for meg at hun ikke får samme negative holdning som jeg har, men at det irriterer meg å bli møtt med med en sånn ovenfra og ned-holdning, er vel ingen hemmelighet lengre.

Skole-hjem samarbeid betyr nettopp det, skole skal samhandle med hjem og hjem skal samhandle med skole, og selv om jeg ikke er lærer betyr ikke det at jeg er fullstendig inkompetent. Jeg har 5 barn, fire av de myndige og flotte oppegående mennesker, man skulle da tro jeg har tilegnet meg noen kunnskaper underveis... Den skolen må lære seg å spille på lag og ikke gå i skyttergropa når de møter kritikk.. Trøsten er at den snart er en saga blott..

 

Forlatt

Nå har jeg vært jentesur igjen!

Skikkelig jentesur!

Typisk meg når jeg synes alle andre har det så morsomt, og jeg ikke har det. To av mine venninner er reist på ferie. Uten meg! De har det vanvittig fint, og her sitter jeg og furter.

Jeg har også lyst å reise med de.

Vesla er fin ferievenn, men det blir liksom ikke det samme å gå rundt med ei lita snelle på ti som er mer opptatt av å gå rundt å se, enn når vi venninnene er på leting etter et passende vannhull...

Det kommet morsomme snapper fra de to nydelige frøknene, og gjerne står jeg til knes i klesvask eller på hode i matlaging. Ikke det at jeg ikke unner de en deilig ferie, for det fortjener de begge to. Men hvordan kan de kose seg så mye uten meg?!

Jada, blir nok min tur også, men først skal jeg være jentesur!!

Tid for ettertanke..

Dobbeltmoral over en lav sko..

Jeg har drevet å møtt en mann. Han har masse av de kvalitetene som jeg ser etter i en mann. Men ikke alt. Vi har tidvis hatt det veldig fint sammen, men tidvis avdekket store forskjeller mellom oss. Noen av en slik karakter at jeg har vurdert om jeg kan forholde meg til disse forskjellene over tid. Tid har forøvrig vært en avgjørende faktor i det hele. Det har liksom vært null stress nettopp fordi vi har hatt god tid, og jeg har jo likevel holdt alle muligheter åpen. Sett etter om det finnes noen som matcher meg bedre. Jeg har ikke gjort noe bevisst for å treffe noen, men tenkt at skulle det skje, så er det ment å skje. Jeg og denne mannen er ikke eksklusive, og jeg har gjort veldig vesen av å ikke være klar for det. (Det er jo tross alt bare 6 år siden jeg ble skilt, så jeg vil ikke stresse inn i noe nytt!!) Det var ironi!

I går fikk jeg en melding fra en venninne som hadde møtt denne mannen ute på byen. Med en annen dame. Min første tanke var at han var en skikkelig doushbag. Likevel er det jo bedre å finne dette ut nå før det utvikler seg til å bli et forhold tenker jeg. Også er vi jo ikke eksklusive ut fra mine egent utsagn. Men så begynte jeg å tenke, er det han gjør noe annet enn det jeg gjør? Jeg har jo også hatt "følerne" ute, og vært åpen for det samme? Aner jeg en dobbeltmoral her?

Så lurer jeg på om det ikke dukket opp et snev av skikkelig destruktiv sjalusi. Jeg har hevdet at jeg ikke har det i meg å bli sjalu, men jeg tror at om jeg skal være ærlig, så er det nok det. Og hvorfor slike følelser, når jeg faktisk egentlig ikke tror dette hadde funket over tid? Nesten så jeg tenker at selv om jeg ikke vil ha han eksklusivt, så skal ikke finne det hos noen andre FØR jeg har funnet noen.. Her må jeg nok ta meg selv i nakken og legge bort såret stolthet, for jeg er rimelig sikker på at det er her det ligger. Han er en flott mann med masse godt med seg, bare ikke helt det jeg vil ha...

Er dette grunnen til at jeg ikke finner min "significant other"? At jeg hele tiden ser etter noe bedre og vurderer noen til "greit nok" men ikke bra nok?

Hva gjør at jeg har inntatt en slik holdning? Jeg liker å strebe etter stadig bedre resultater i jobb sammenheng. Jeg liker å konkurrere med med meg selv på mange plan. Ha i hodet mitt at jeg skal gjøre det bedre neste gang. Er jeg blitt så fokusert på dette, at jeg hele tiden streber etter noe bedre, også på det emosjonelle plan? Kan jeg virkelig være så avstumpet følelsesmessig? Kan dette være et personlighetstrekk ved meg selv som gjør at jeg aldri vil være i stand til å forelske meg eller elske noen slik man leser om i ukebladene? Mine venninner har hele tiden sagt at det vil komme når jeg møter mr. Rett, men er det slik at alle har den evnen til å forelske seg hodestups? Så langt har jeg ikke forelsket meg mer enn en gang Det var ei krasj-landing av de sjeldne, men jeg var veldig ung da.

Så nå sitter jeg her da. En søndagsmorgen. Spekulerer over livet. Jeg bare konstaterer at livet fortsatt ikke er svart/hvitt, men består av uendelig mange nyanser i mellom. Og mens jeg nyter kaffen min og steller såret stolthet ønsker jeg alle en aldeles nydelig søndag. Nå skal jeg gjøre klart til et gjeng med 10 åringer som skal feire en forsinket 10 års dag. Det skal nok bli morsomt :)

 

Vesla er rasende!

Vesla og internett

Nå har det gått en kule varmt hjemme.

Vesla er veldig heldig. Hun har egen PC og egen iphone. Alt er arvet, men det er faktisk hennes. Når det er arvet sier det seg vel selv at PC'n ikke er spesielt kjapp og nett, men den duger og vel så det. Hun fikk den hos bestefar fordi mamma'n var drittlei av at håpefulle skulle låne PC for å gjøre lekser. En digresjon riktignok, men: Det har irritert denne mamma'n litt. Hvordan kan skolen gi barn under 10 år som ikke har PC fra skolen, hjemmelekser på denne? Hvem taper på det? Jo, de som lever under barne-fattigdom. Hvor sannsynlig er det at disse familiene velger å prioritere PC og internett tilgang når de allerede lite har?  Vel, vel.. Nok om det

Vesla er bare 10 år. Vesla har lyst på snapchat. Aldersgrensen er 13 år. Vesla får ikke snapchat. Ergo: Mamma'n er DUST! Konsekvens av å kalle mamma dust er sur mamma. Så har vi det gående.

Vesla syns ikke mamma bare er DUST! "Førr du e faktisk den teiteste og værste mora æ vet om! Du bryr dæ ikke om Ongen din!" Jeg forsikret henne om at nettopp for at jeg bryr meg om henne, får hun det IKKE. Småjenta var ikke nådig.

På iphonen har hun restriksjoner, og får ikke lastet ned noe på appstore med mindre jeg godkjenner det med kode fra min iphone. "Du e så KONTROLLERANES!" Husets uvær formelig freste mot meg. "Det e jo bare 12 års aldersgrense, og Æ E TI!!!" 

Og fortelle henne at aldersgrenser er bestemte og ikke veiledende størrelser er håpløst, men hvordan kan jeg egentlig forvente at hun skal skjønne det når voksne ikke skjønner det. Det er nemlig sant som hun sier, flere på hennes klassetrinn har snapchat. Digresjon nummer to er at hva når vi gir etter for å tøye på grensene da, når skal barnet skjønne at enkelte grenser kan man ikke flytte på. Vil disse foreldrene gi ungene bilnøklene i aldre av 16 år og be de ta seg en tur alene? "Han/hun er jo så ansvarlig, jeg stoler på han/henne," Ja, barnet er gjerne ansvarlig, men er du som foreldre det?? Huff... nå skriver jeg meg varm igjen...

Så tilbake til mitt lille avkom..

Noen programmer har hun fått, men ikke mye. Jeg er inne å sjekker bilder og lignende på telefonen, og hun hevder jeg er verre enn politiet! Så skjedde det da.. Det var full krig mellom noen av jentene på Musicaly. Vel, jeg ba henne slette og blokke. Hun fikk bare skygge banen. "Det e urettferdig at du kjæfta på mæ. Det va ikke bare mæ!" Vel, livet er urettferdig og det er hun som er mitt ansvar. Jeg har en plikt til å passe på henne. Plikt til å holde henne trygg på nett. Men jeg har også en plikt til å lære henne hva som er greit og ikke greit fra hennes side også.

"Æ skulle ønske æ hadde ei anna mor! Du lar mæ jo ALDRI få lov til noen ting!!!!!"

Det var et godt kvalitetsstempel fra den vesle sinte småjenta mi. <3 <3 <3

Hvem sa romantikken er død?

Vel, uansett hvem det var, så signerer jeg gjerne. I dag gikk hele badoo greia i søpla. Delete! Delete! Delete! Nok får være nok. Fikk nemlig en ytterst romantisk melding inn på chatten min:

Jeg er ingen snerpe, på langt nær ikke. Det er likevel grenser for hva jeg aksepterer av slikt. Det er jo bare ekkelt. Mannen fremstår jo bare som en vemmelig pervo. Hva får menn til å skrive på denne måten?

Jeg lurer på hvilke preferanser denne mannen har for å skrive slikt. Er han en skikkelig douce, eller er han påvirket av porno. Tro hvor ødelagt han er i toppetasjen? Ikke mye EQ på den fyren! Det er selvsagt også mulighet for at det er noen som gjør det for å kødde, men hallo!

Det var vel ikke sånn før sosiale medier gjorde sitt inntog? At man fikk en papirlapp med det samme skrevet på, levert i handa? Enkelte blir så jævlig tøff når de sitter bak et tastatur og en skjerm. Det er så lett å skrive dritt fordi det sjelden blir konsekvenser av det. Det gjelder ikke bare slibrige meldinger, men også mobbing og sure oppgulp generelt.

Nei, badoo har utspillet sin rolle i min vitenskapelige søken på mysteriet rundt kjærester, for nå er det så galt at jeg vurderer kloster...

Og til de menn som tenker det var det ultimate sjekketrikset: Det var fullstendig turn off!!

Vesla får ny lærer

Vesla får ny lærer, og ingen sutrer av den grunn. En av storebrødrene har hatt denne læreren tidligere, og hun er et scoop.

Jeg trodde det var eldste, og spurte om han husket henne. Det gjorde han ikke, for han hadde ikke hatt henne. Men han husket en vikar de hadde hatt en stund. Det var den beste læreren ever. Guttene i klassen hadde funnet bloggen hennes, og der var hun avbildet i bikini blant annet. «Kødder du!» utbrøt jeg leende. Jeg lurte jo veldig på hva hun sa da guttene fortalte det.

«Vi sa INGENTING! E du gal! Da hadde ho sikkert sletta bildan!» 😂😂😂

Gynekolog part II

Jeg har jo vært hos gynekolog tidligere. Som 5 barns mor, er ikke det til å unngå.

Da jeg skulle ha Snupsi på 19 år, fant hun ut at hun ville ut å sjekke verden i svangerskapsuke 24 eller noe sånt. Det var jo ikke heldig, så vi måtte innom sykehuset for å sjekke om de fikk stoppet henne.

En jordmor fikk meg plassert i stolen med rumpa bar og beina rett til værs. Inn døra kom den vakreste legen Gud har skapt. Til og med eksmannen ble betatt. Han het Stephan og var fra Østerriket. Han snakket gebrokken norsk, men hos han var det bare sjarmerende ❤

Pokker! Tenkte jeg! Nytter ikke å prøve å blafre med bambivippene og smile når man ligger sånn! Jeg ble undersøkt, fikk noe medisiner for å stoppe riene, og fikk dra hjem. Avtalen var at jeg skulle komme ASAP hvis noe mer hendte, hvis det roet seg skulle jeg komme på kontroll uka etter.

Siden udyrene mine har hatt det med å komme noen uker for tidlig var jeg sykemeldt. Jeg kjedet meg og var skikkelig bitchete å ha i hus. Eksmannen hadde en engels tålmodighet og visste ikke hva godt han skulle gjøre. Han hjalp meg med alt. Han farget håret mitt i en nydelig dyprød farge, hjalp meg å lakke tåneglene, fjernet lakken og la ny fordi jeg ikke var fornøyd med fargen, hjalp meg å få trimmet husmor-dotten og alt sånn. Skikkelig drømme mann, og jeg var er real HURPE!

Uka gikk greit, alt roet seg, så når det var tid for kontroll, dro jeg alene. Denne gangen slapp jeg å ligge, så jeg hadde sjarmen klar da fantastiske Stephan entret rommet. Han spurte hvordan det hadde gått, ba meg ta av meg på underkroppen og legge meg på undersøkelsesbenken. Jeg vet ikke hvorfor jeg ble så kjeitete, men tror det var fordi han var så himla vakker, men jeg gjorde som han ba om.

Han skulle ha innvendig ultralyd, la et håndkle på babykulen og begynte å jobbe der nede. Det ble jo unektelig litt stille, for jeg følte ikke helt behovet for å konversere belevent i den situasjonen jeg var i.

«Jai se du pyntet på håret ditt!» sa vakre dr. Stephan mens han jobbet mellom bena mine. Men i helvete! Spurte han virkelig om trimmingen av husmor-dotten?! Jeg kjente jeg ble blodrød i toppen. Hva svarer man egentlig på noe sånt???

Mens jeg lå det skamrød i toppen reiser han seg brått opp. «Jai mene du farge håret!» Om jeg var rød i toppen kan jeg jo skylde på at hårfargen smittet, det kunne ikke dr. Stephan. Han stotret og stammet. Det eneste jeg tenkte var at jeg ville gjerne synke gjennom gulvet. Det hadde vært bedre om han ikke sa noe! Det utviklet jeg til en pinlig greie, og jeg var glad da jeg kom meg ut derfra. Med meg hadde jeg ny avtale om kontroll to uker etter. Da tok jeg eksmannen med meg, men jeg så ikke dr. Stephan noe mer 😂😂😂

Mamma’n til Vesla dro til gynekolog

Hvis jeg finner en mann jeg ser et visst potensiale i, er jeg da klar?

Det er noe med å bevege seg utenfor komfortsonen og bevege seg ut på glattisen for min del. Det er så lenge siden at det er mye lettere å si nei enn ja. Jeg har en mistanke om at jeg leter etter unnskyldninger for å slippe å utfordre meg selv.

Det kan jo straks bli verre hvis jeg treffer en mann jeg faktisk liker litt over middels. For hvordan funker egentlig denne datingen? Er fortsatt en middag bare en middag, eller er det forventet «nogo attåt»?

Og la oss si at jeg traff en som jeg liker over tid. Kunne jeg da være intim med noen igjen. Herregud! Man får jo prestasjonsangst av tanken!

Jeg er mer kroppsfiksert enn da jeg var 20! Men jeg er jo fokusert på egen kropp og dens mangler. Da mener jeg ikke slik at jeg er deprimert og har ødelagt selvtillit. Mere på nivået at jeg erkjenner at tyngdekraften har gjort sitt forfall, ekstra kilo og tigerstriper er kommet til.

Når man har vært singel en stund, er man jo ikke like sikker på rikets tilstand, og jeg spekulerte jo også litt på hvordan det stod til «der nede»?

Så jeg bestilte time hos gynekolog. Hun måtte jo vite om jeg var kondemnerings-klar eller ikke. Det var himla lang ventetid, og jeg fantes ikke nervøs når jeg dro. Men da jeg kom inn ble det plutselig veldig vanskelig å spørre om alle tingene jeg lurte på. Så hun begynte med celleprøve og spurte om jeg trengte noe mer.. Jeg dro litt på det, og hun sa: «Ahhh... vil du sjekkes for kjønnssykdom?» Lettere hysterisk avkreftet jeg at det var behov for det, men mumlet noe om alder.. Så smarte damen hentet et ultralyd apparat og jeg fikk synlig bevis på at eggene var der om enn de måtte ha gått ut på dato.

Igjen begynte hun å avslutte undersøkelsen, og jeg tenkte at nå fikk jeg ta meg sammen! Hvor ille kan det være å spørre hvordan statusen var.

Hun så spørrende på meg, og jeg tok sats og spurte med en ualminnelig kvinete stemme: «Kan du sjekk mæ førr slark i systemet!»🙈🙈🙈

Stakkars lege! Hun sloss for å fremstå som avbalansert og profesjonell, men så fikk latteren overhånd.

Ja, ja, ja! Jeg begynte også å le, men fikk EU godkjenning er klar for tre nye år, men er ikke mye mer klar av den grunn!

Vesla var kaptein!

Vesla spilte fotball med guttene.

Her vi bor er det så inn i helv.. dårlig satsing på jenteidrett, at det gir meg minner tilbake til -80 tallet. Jaja.. Men det er andre ting ved plassen som gjør at jeg vil bo her om ikke annet.

Men i mangel av et jentelag, spilte hun da med guttene. Trenerne her var helt fantastiske. Der var det flott mix av disiplin, teknikk, lek og moro. Jenta hevdet seg ikke fysisk eller teknisk, men likevel fikk hun være kaptein. Kan tro det var svære greier da hun fikk kapteinsbindet på armen. Hun var stolt som en hane! Eller høne om du vil..

Jeg måtte jo spørre henne hva en kapteins skal gjøre da? Ikke så lett for en uvitende mamma å skjønne. "Jo, de skal jo trøst de som slår sæ!" Kan skjønne det var viktig. Noen kunne jo få det trist. Jaja.. Empati-skillsen var der om ikke annet :)

 

Uten en tråd!

Jeg har vært på strikke-klubb! Vi er 9 damer som møtes en gang i måneden for å strikke. Problemet er at det er sjelden noen har strikketøy med seg. I dag var det ingen...

Derfor har jeg erklært at strikke-klubben må hete «Uten en tråd!»

I dag ga jeg de mission impossible, alias hjelp meg å finne en date! De øvrige fant ut at jeg fikk ha fem kriterier, og jeg fleipet med alt av overfladiske attributter.

Se ut som en gresk gud

Være en djevel i senga

Ha en feit konto og platina kort til meg

Ha en jobb som tok meg med ut i verden

Være trofast

Skikkelig pretty woman faktor med andre ord. Det betyr ikke at jeg agerer som Julia Roberts...😂

Det ble så mye fleiping om hva jeg kommer til å ende opp meg, at samtalen måtte legges død. De kandidatene som ble ramset opp, passer nok ikke for meg.

Er jeg blitt for kresen med årene?

Så begynte jeg å tenke litt. Hva ser man etter når man leter etter en «significant other»?

De som sier utseende ikke spiller en rolle, kan ta seg en bolle, for det tror jeg ikke noe på! Riktignok er det jo bare eksteriør, og utseende falmer hos de fleste med årene. Så det kan ikke være bare det liksom. Men et tiltalende utseende må være tilstede.

Han må kunne være tilpasningsdyktig i den grad at han kan forholde seg til at jeg har barn. Nå er det jo bare Vesla som bor med meg i den grad, men fikser han ikke henne, eller hun ikke han, er det game over tvert.

Så må han ha en hjerne. En hjerne med innhold som han ikke er redd for å bruke. Jeg kan ikke tenke meg noe verre enn noen som ikke evner å gjøre seg opp meninger, ta diskusjoner og samfunnsdebatter.

Han må være realistisk. Ikke leve i en drømmeverden, og tro at alt bare legges til rette for han fordi han vil det. Han må uten å bli fortalt det, jobbe for det han vil ha!

Han må være selvstendig. Ha egne venner og interesser som han er opptatt av. Ikke for at ikke jeg skal se han, men fordi jeg ikke liker å sitte i sofaen hjemme dag ut og dag inn.

Det var de fem første kriteriene. Men for meg er ikke det nok!

Han må være ærlig ovenfor seg selv og andre. Tørre å se ting slik de er, og ikke lage seg en uoppnåelig illusjon om en fantasiverden hvor alt er fasade. Løgner fikser jeg ikke!!

Han må være høflig og omgjengelig mot alle. En mann som er super oppmerksom og snill med kjæresten, men en douchebag mot andre er utrolig lite tiltrekkende..

Han må ha økonomisk ryggrad til å kunne klare seg selv. Jeg orker ikke en til å forsørge.

Han må være «one womans man», jeg liker ikke å dele!

Åhhhh... Himmel! Dette ser ikke bra ut! Det er jo like mye eventyr over disse kriteriene som de første, og jeg er på langt nær ferdig.😳

Jeg tar alt tilbake og konsentrerer meg om strikkeklubben «Uten en tråd!» Det er mye mindre komplisert.

Bra navn eller? «Uten en tråd!» 😊

Måtte låne dette bildet som ligger på FB gruppa vår, har null idé om hvor det er kommet fra, men vott the fuck!!

Global oppvarming, my ass!

Hvilke toskete forskere gneller om global oppvarming? Mulig det tar litt tid før moten kommer hit nord, men vi er ikke plaget av fenomenet!

I dag var det snø i fjellene og 2 pluss grader. 2 FORBANNA PLUSS GRADER VAR ALT DET VÆRGUDENE KUNNE OFFRE OSS!

Ikke rart overskriftene i VG skapte storm på FB her nord:

«Nå er det snart like varmt i vannet som i luften» Ja, hva er det å rope hurra for! Velkjent værfenomen her nord, + 2 grader i både vannet og lufta! Jippiiii!

Jada, jada sier som Halvdan Sivertsen: «Æ e værsjuk, æ e nesten dau, værsjuk som en brunstig sau»

Nå gir jeg blaffen i datoen og fyrer i ovnen!

Ha en forbanna god sommer!!!!

Ronda i Málaga

Jeg er så heldig at jeg får reise litt i jobben min. Noen ganger blir det langturer, men for det meste innenlands.

Men denne gangen ble det store utland frekventert. Jeg dro med noen samarbeidspartnere, så det var endel jobbing men også litt tid til sightseeing.

Vi var å besøkte Ronda.

Ronda er en liten by i det sørlige Spania som tilhører provinsen Málaga i den autonome regionen Andalucía. Den er en av Spanias eldste byer, og den regnes som tyrefektingens vugge.

Byen ligger 750 moh, så vi dro fra 24 varmegrader i Málaga sentrum til 15 grader i fjellbyen.

Byen er bygget Rundt en dyp kløft, og bruene over kløften gir spektakulær utsikt over byen og områdene rundt.

Jeg var helt betatt av utsikten. Tenk at naturen i første runde har skapt en å spesiell kløft, og at noen har etablert den vakre byen på en slik beliggenhet.

Punte Nuevo, den største bruen i byen.

Utsikt over områdene nedenfor byen

Jeg anbefaler alle som ferierer i Andalucía områdene, om å besøke denne vakre lille byen. Den er verdt opplevelsen..

Vesla driver mamma’n til vanvidd!

Vesla liker musikk. Mamma’n til Vesla liker musikk. Vesla og mamma’n liker ikke samme musikk.

I dag dro vi til storesøster og samboer til å få fikset bilen min. En solid kjøretur på 4-5 mil. Vesla skulle få sove over, så lykken var stor for både Vesla og mamma’n.

Kjøreturen nedover gikk i deilig romantisk popmusikk. Vesla ba om tyggegummi-pop, men det var uaktuelt. Regelen i min bil er at sjåføren bestemmer musikken.

På tur hjem maxet jeg ut volumknappen, for jeg var jo helt alene. Jeg spilte min favoritt liste på spotyfi. Turen gikk i fred og ro, og jeg fikk sitte helt i mine egne tanker. Plutselig dundret det Dolly style gjennom hele bilen. Jeg nappet i rattet og var på tur rett mot grøfta!!

Hva pokker skjedde med den forbanna Spotifyen? Jeg kjørte av og satt lista på igjen. Det måtte være at jeg hadde vært utenfor dekning og at når jeg fikk dekning så satte den seg på feil liste. Jeg startet opp bilen igjen og fant tilbake til roen og harmonien.

Det var ikke mange strofene som kom ut av høyttalerne før Dolly Style på nytt jamret gjennom bilen. Hva pokker var dette! På nytt ble det ratting og kaos før jeg fikk stoppet det motoriserte drapsvåpenet. Så slo jeg av og på appen, og fant rett liste. Jeg hadde ikke før trykket på play før Vesla var på telefonen: «Mamma! Det e æ som spille musikk nu!» Vi har da felles Spotify. Da skjønte jeg hva som var årsaken til at Dolly Style hadde rasert trommehinnene mine. Jeg bare glefset at reglen var at jeg bestemmer musikk for jeg kjørte. Så la jeg demonstrativt på, satte på musikken og kjørte videre. 2 sekunder etter dundret Dolly Style på nytt gjennom bilen.

Jeg hentet tilfart i aftensangen og vrengte bilen inn på nærmeste busslomme, ringte spetakkelet mitt og vrælte: «Gi pokker å endre musikken!»

Det kom en tørr latter fra håpefulle: «Fortsatt like dårlig musikksmak mamma!» 😂😂😂

Med dette ønsker jeg alle ei god helg! PS! Jeg kjørte resten av veien med musikk på radioen i stede!!!

Hjelp fra galt til verre..

Godt med helg nå. Det har vært ei fin uke, men godt å være med Vesla igjen.

Men denne uka ble jeg utfordret på en slik måte at jeg ble litt betenkt over hvor naiv jeg er, og hvor lite flink jeg er til å se realiteten slik den virkelig er.

Jeg har en styrke som også er en svakhet. Jeg forutsetter at mennesker forteller sannheten til meg. Jeg prøver alltid å se det beste i alle. Vi tar alle dumme valg, og dumme beslutninger. Det er ikke alltid man klarer å tenke rasjonelt fordi vi bare er mennesker med følelser og tidvis styres av impulser. Det tenker jeg ofte når andre tar klønete beslutninger.

En god venn trengte hjelp et par år tilbake. Han var fortvilet og gråt. I et fremmed land uten penger eller returbillett. Akkurat da var jeg selv på ferie, så jeg stresset med å få fikset hjelp til han. Jeg var bekymret fordi han virket så ustabil. Tanken på at han hadde møtt veggen og var type paranoid slo meg. Vel hjemme igjen begynte han å fortelle om flere problemer, alle var fordi andre sviktet når han trengte det. Jeg prøvde så godt jeg kunne å gi han gode råd, men han så bare problemer, ingen løsninger.

Til slutt dro han videre i verden, og vi mistet kontakten. Denne uken fikk jeg vite at han hadde fått alle disse problemene fordi han hadde brukt alt han hadde av penger på heroin og kokain. Han hadde ikke blitt ranet, men solgt alt han hadde av verdi for å få penger til dop.

Så fulgte den vanlige historien om utnytting og tyveri fra egen familie, han kom og gikk uten hensyn til andre enn moren sin.

Jeg så ikke noe av dette. Jeg var ikke inne på tanken engang. Jeg var sikker på at han var mentalt ustabil og trodde det ble bedre for han om han reiste til familien sin. Så jeg lånte han mere penger. Disse pengene hadde gått til å finansiere rus..

Jeg har alltid tatt avstand fra narkotika. Heldigvis har jeg aldri kjent på den følelsen av maktesløshet som denne familien har. Ikke opplevd fortvilelsen av å se et familiemedlem grave sin egen grav bit for bit.. Denne familiens dype sorg for å se han synke dypere og dypere i rusens klør..

Det verste er likevel å tenke på at jeg lånte han pengene til dop. Min tanke var å hjelpe han opp, men fordi jeg ikke ante hva jeg gjorde, var jeg med på å dytte han utfor kanten av stupet..

Hjem kjære hjem..

Etter noen dager i utlendighet er jeg endelig hjemme igjen. Deilig det å få Vesla klem og kos ❤

Så nå har jeg fått tilbragt ettermiddagen på kjøkkenet, og riktig fått utfordret mine kulinariske evner..

Her skal det nytes...,

Vesla var kanskje ikke like imponert, for hun ville heller ha brødskive. Hørt sånt!!!

Mamma er så innmari til å mase...

Mens jeg satt på Starbucks og koset meg med latten min, ringte Vesla for å spørre om hun og venninnen kunne få potetgull, og jeg svarte ja. «Si du ja bare for at du savne mæ?» spurte den håpefulle. Jeg svarte som sant var at posen ble åpnet for en uke siden, så de kunne spise den før den ble dårlig.

Lykken var stor.

Så spurte jeg om lekser var gjort, gymbaggen var pakket osv.. Vesla avbrøt meg med: «Nu masa du så mye at æ savne dæ ikke længer!»

Hun har da ringt meg 4 ganger på to timer, men jeg maser...

😳😳😳

Foreldrepåvirking

Da er kose-dagene over. Snupsi og jeg har hatt en deilig feiring av 19 årsdagen, soling, grilling og bowling med henne og kjæresten.

Jeg var veldig dårlig første sett, men så slo jeg til og vant sammenlagt. Det gjorde jo et gammelt idrettshjerte godt. Jeg fordrar ikke å tape. Snupsi ble jentesur, men en softis etterpå hjalp. Hun er elendig taper! Det har hun alltid vært.

Da Snupsi var 13, var hun et helvete å ha i hus etter å ha tapt kamper. Lettere oppgitt ba jeg trener om å snakke med henne om å være dårlig taper. Han hevdet at hun måtte få være skuffet over egne prestasjoner, og hun var høflig og grei til hun gikk ut av hallen. «Dessuten er jeg ikke så interessert i å skape gode tapere, men gode vinnere, og det er hun!» Ja,ja.. så var hun vel det da.

Snupsi og jeg har snakket mye om satsning fremover. I fjor byttet hun lag, og i vurderingen tok hun meg på råd. «Hvis du skal satse seriøst, må du gjøre det nå! Det er ikke sikkert denne muligheten kommer igjen!» sa jeg. Jenta tok sats og hoppet i det. Da viste hun at hun jobber strategisk og målbevisst. Hun har fått vært med på mye morsomt.

I helga har vi snakket litt om nettopp dette rådet. «Vet du mamma, æ trur du vil mer med håndballen enn mæ!» Det har hun rett i. Hun har muligheter andre drømmer om. Jeg er så redd for at hun skal gi opp noe som kan bringe henne ut på fantastiske eventyr. Og egentlig tror jeg innerst inne at hun er sulten på mer! Sier hun at hun ikke vil mere, skal jeg selvsagt støtte henne, men jeg må være sikker på at det er det hun vil. Gir hun seg, vil det være vanskelig å komme tilbake seinere. DET kan jeg alt om.

Ja, jeg er mammaen som sier: «Kom deg på trening, har du begynt på noe, fullfører du også ut sesongen.» Men jeg har lovet meg selv å aldri bli en mor som lever sine drømmer ut gjennom sine barn. Mine barn skal få ta sine egne valg, men jeg nekter ikke for at jeg påvirker dem gjennom motivasjon og oppmuntring. Men jeg skal aldri bli sur for de valgene som blir tatt.

Hvor rett eller galt det er, vet jeg ikke. Men sånn er det hos oss..

Barneidrett er ikke enkelt

Jeg skal dele et innlegg om noe engasjerer og provoserer meg veldig mye. Det er barneidrett. Det provoserer meg fordi topping av lag starter for tidlig. Det provoserer meg, fordi det blir så alvorlig så tidlig. Det provoserer meg fordi gleden med idrett blir borte så tidlig. Men det er ikke det dette handler om. Det handler om de barna som ikke hevder seg blant de andre.

Alle foreldre er stolte av barna sine og det de presterer. Alle vil vi at barna skal bli det beste de kan bli, eller oppnå sitt potensiale.

Noen barn er veldig gode fra første dag, innen sin idrett. De imponerer i sin årsklasse og vi lovpriser de. Dette er ikke nødvendigvis de som glitrer når de blir litt eldre. Kanskje er det den gutten som alle sukket tungt over, som står igjen som vinner. Det vet man ikke når det gjelder barn.

Skal du være trener for små barn, har du et stort ansvar. Du kan ikke stigmatisere eller bedømme barna ut fra hva de kan i dag, eller se deres potensiale fullt ut. Det ligger i hvert eneste barn og med gode holdninger kan man få disse til å skinne. Ikke alle har det i seg å bli den beste, men man når langt med motivasjon, treningsglede og gode holdninger.

Vesla har STORE sko og fylle. Storesøster var på sitt første landslagsuttak da hun var tretten. Sørgmodig sa Vesla en dag vi gikk hjem etter treningen: «Æ blir nok aldri like god som ho dadda å spill handball. Æ kan jo ingenting!» Klart jeg kjenner meg såret på hennes vegne. Hvordan kan man som foreldre gjøre noe annet? Jeg prøvde å motivere og oppmuntre, men det sank liksom ikke inn.

Jeg stoppet ved et hus og spurte henne hva som holdt huset oppe. «Muren!» svarte hun. Jeg sa det var helt rett, og hvis man ikke pusser å vedlikeholder muren, kan den smuldre. Trodde hun da den var like sterk? «Nei» svarte hun noe forvirret. Og hvis deler av muren var borte, hva ville skje da? Joda, etterhvert ville huset falle sammen. Og akkurat sånn er det med å lære seg en idrett. Man må bygge på grunntrening, og når den er på plass kan man bygge videre. Men grunntreningen må man tilbake til hele tiden. Og et lag med manglende grunntrening vil rakne sakte men sikkert. Jeg sa at det hun trenger, er å leke med ballen og øve litt hjemme. Akkurat som med leksene. Øver man, blir man bedre.

Det kan godt gi resultater på kort sikt, det å toppe lag fremfor å bygge det opp samlet, men på lang sikt vil lag som terper på teknikk og grunntrening sannsynligvis bli vesentlig bedre. Og når et lag begynner å tape, vil mange finne det demotiverende å slutte. Det er breddeidretten det går utover. Nok om det.

Så til mitt poeng, dersom et barn ikke får til å skinne umiddelbart, må vi likevel aldri ta fra de gleden ved idrett. Vi må motivere og heie frem barna. Litt famling skal det være. Det er barn tross alt.

Utfordringen ligger i at trenerne i alders fordelte idretter ofte er foreldre. Barna har ulike mestringsnivåer og trenger ulik ferdighetstrening. Trenerene har ikke nødvendigvis kompetansen og pedagogikken på plass, men et glødende engasjement. Dette er ikke ment som kritikk til trenerene, men mer et rop om at vi foreldre må la barna leke mer med idretten sin på fritiden, øvelse gjør faktisk om ikke mester, så bedre. Storesøster satt med håndballen og kastet gris med alle mens hun så på TV. Noen pyntegjenstander gikk heden, men sånn er det bare...

Da vi kom hjem, tok Vesla ballen med seg, og gikk på trampolinen for å trene på hopp-skudd. Jeg satt å så på henne i vinduet og la merke til noe. Hun skyter kanskje ikke så bra nå, men hun skyter med begge hendene. Det kan bli hennes styrke.. Med mindre hun ikke kaster inn håndduken før hun får tatt ut sitt potensiale...

Barneidrett er ikke enkelt

Jeg skal dele et innlegg om noe engasjerer og provoserer meg veldig mye. Det er barneidrett. Det provoserer meg fordi topping av lag starter for tidlig. Det provoserer meg, fordi det blir så alvorlig så tidlig. Det provoserer meg fordi gleden med idrett blir borte så tidlig. Men det er ikke det dette handler om. Det handler om de barna som ikke hevder seg blant de andre.

Alle foreldre er stolte av barna sine og det de presterer. Alle vil vi at barna skal bli det beste de kan bli, eller oppnå sitt potensiale.

Noen barn er veldig gode fra første dag, innen sin idrett. De imponerer i sin årsklasse og vi lovpriser de. Dette er ikke nødvendigvis de som glitrer når de blir litt eldre. Kanskje er det den gutten som alle sukket tungt over, som står igjen som vinner. Det vet man ikke når det gjelder barn.

Skal du være trener for små barn, har du et stort ansvar. Du kan ikke stigmatisere eller bedømme barna ut fra hva de kan i dag, eller se deres potensiale fullt ut. Det ligger i hvert eneste barn og med gode holdninger kan man få disse til å skinne. Ikke alle har det i seg å bli den beste, men man når langt med motivasjon, treningsglede og gode holdninger.

Vesla har STORE sko og fylle. Storesøster var på sitt første landslagsuttak da hun var tretten. Sørgmodig sa Vesla en dag vi gikk hjem etter treningen: «Æ blir nok aldri like god som ho dadda å spill handball. Æ kan jo ingenting!» Klart jeg kjenner meg såret på hennes vegne. Hvordan kan man som foreldre gjøre noe annet? Jeg prøvde å motivere og oppmuntre, men det sank liksom ikke inn.

Jeg stoppet ved et hus og spurte henne hva som holdt huset oppe. «Muren!» svarte hun. Jeg sa det var helt rett, og hvis man ikke pusser å vedlikeholder muren, kan den smuldre. Trodde hun da den var like sterk? «Nei» svarte hun noe forvirret. Og hvis deler av muren var borte, hva ville skje da? Joda, etterhvert ville huset falle sammen. Og akkurat sånn er det med å lære seg en idrett. Man må bygge på grunntrening, og når den er på plass kan man bygge videre. Men grunntreningen må man tilbake til hele tiden. Og et lag med manglende grunntrening vil rakne sakte men sikkert. Jeg sa at det hun trenger, er å leke med ballen og øve litt hjemme. Akkurat som med leksene. Øver man, blir man bedre.

Det kan godt gi resultater på kort sikt, det å toppe lag fremfor å bygge det opp samlet, men på lang sikt vil lag som terper på teknikk og grunntrening sannsynligvis bli vesentlig bedre. Og når et lag begynner å tape, vil mange finne det demotiverende å slutte. Det er breddeidretten det går utover. Nok om det.

Så til mitt poeng, dersom et barn ikke får til å skinne umiddelbart, må vi likevel aldri ta fra de gleden ved idrett. Vi må motivere og heie frem barna. Litt famling skal det være. Det er barn tross alt.

Utfordringen ligger i at trenerne i alders fordelte idretter ofte er foreldre. Barna har ulike mestringsnivåer og trenger ulik ferdighetstrening. Trenerene har ikke nødvendigvis kompetansen og pedagogikken på plass, men et glødende engasjement. Dette er ikke ment som kritikk til trenerene, men mer et rop om at vi foreldre må la barna leke mer med idretten sin på fritiden, øvelse gjør faktisk om ikke mester, så bedre. Storesøster satt med håndballen og kastet gris med alle mens hun så på TV. Noen pyntegjenstander gikk heden, men sånn er det bare...

Da vi kom hjem, tok Vesla ballen med seg, og gikk på trampolinen for å trene på hopp-skudd. Jeg satt å så på henne i vinduet og la merke til noe. Hun skyter kanskje ikke så bra nå, men hun skyter med begge hendene. Det kan bli hennes styrke.. Med mindre hun ikke kaster inn håndduken før hun får tatt ut sitt potensiale...

Mamma’n til Vesla får tilsnakk

Før flyet gikk i går, var jeg med å så Vesla spille håndballkamp. Jeg sjekket litt meldinger og knipset litt bilder.

Da vi kom ut av hallen spurte pappa’n meg hva stillingen ble. Jeg forklarte at jeg ikke hadde fått med meg alt og var litt usikker, men de tapte kampen.

Han visste stillingen, og nummeret på motspilleren som hadde scoret flest mål. Jeg trakk litt på skuldrene og sa at jeg hadde sjekket noen meldinger.

«Det er nettopp det som er problemet! Du er mer opptatt av telefonen!» Og han har helt klart et poeng. Jeg er med henne på alt, men det er telefonen også. Mitt argument er at jeg bruker den for å ta bilder, filme og samle minner. Men det er vel neppe den egentlige grunnen. Grunnen er at jeg er redd for å kjede meg. Jeg er redd for å gå glipp av noe spennende i avisen og ikke minst på sosiale medier. Tidvis er telefonen limt fast i hånda mi. Så hvor mye ekte engasjement er det når mor titter opp en gang i blandt og roper: «Bra Vesla! Ikke gi deg!»

Så lenge jeg har vært med henne har jeg liksom tenkt at det var nok, men hvor engasjert er jeg egentlig? Og merker hun at jeg er fraværende i mobilverden? Kunne jeg ikke like gjerne vært hjemme?

Kampen etter lå telefonen i veska. Jentene tapte, men jeg SÅ hele kampen.

Stemningsrapport etter første dag sammen med Snupsi.

Det var en fantastisk fin dag i går. Vi var å shoppet og spiste, før vi dro til henne for å se campion leauge finalen.

Det var en dag med latter, kos og hygge.

På tur fra Oslo var det buss for tog, men vi måtte da ta trikk først. På trikken ble Snupsi stiv i blikket. «Ehhh... mamma! Se på meg og snakk med meg» Plutselig slo det meg. Vi hadde kjøpt billetter til toget, men ikke til trikken. Vi løp jo fra tog til trikk for å rekke det, og glemte å kjøpe nye billetter. Den der ungen min fikk meg til å snike for første gang!

Vi skulle da ta buss videre. Snupsi brukte tida i bussen på å se på nyervervelsene. Et bredt glis kom til synet da hun så på en av kvitteringene. «Jeg fikk 25% avslag på hele kjøpet, uten at jeg vet hvorfor. Men jeg er fornøyd!» Jeg bøyde meg over for å se på kvitteringen og knakk sammen i latter. Det var spesifiseringen av momsen hun så på.

Endelig sammen med Snupsi mi igjen ❤

Nå er jeg på tur til Snupsi mi. Gleder meg så masse til å se henne igjen. Hun går toppidrett håndball, og det finnes ikke her nord, så hun ville flytte nedover med pappa’n. Det betyr at jeg ikke får se henne så ofte som jeg vil. Jeg vet ikke om hun savner meg like ofte som jeg savner henne, for hun har timeplanen stappe full. Skole, lekser, håndball trening/kamp, kjæreste, fotball trening/kamp og jobb.

Jeg er så stolt av den jenta. Hun har mer bein i nesa enn mange andre har i hele resten av kroppen.

Likevel er hun som tenåringer flest. Lat og rotete til tider. Krangler med søsken og foreldre. Alltid når jeg tenker på den jenta går tankene til Halvdan Sivertsen tekst «Som en engel».

Særlig der han synger:

Det bruse gjennom hennes unge åra

En heftig strøm av utålmodig liv

Men enda blir et barnehjerte såra

Og enda må en unge ty tell tåra

I møte med en voksen verdens harde korrektiv

 

For hun er jo myndig, men likevel et barn. Mitt barn. Da hun ble konfirmert fikk en bok jeg hadde skrevet til henne i. Bare sånn at hun skulle huske meg når hun flyttet. Jeg var så redd hun skulle bli en annen kvinnes datter. Noen andres barn. Så på mange måter er hun mitt smertebarn. Hun er den jeg tidvis har ligget i mørket og trykket ansiktet ned i puten og stortutet fordi jeg har savnet henne.

Jula 2016 fikk jeg julegaven som gikk meg til å sippe som bare det. Da var det hun som ga meg en bok. Der hadde hun laget bilder og tekster, og fått den innbundet. Det er en av mine kjæreste eiendeler. Det var da jeg innså at avstander og nye familierelasjoner aldri kom til å forandre på det faktumet av hun er min datter og alltid kommer til å være det. Og at jeg er mamma’n hennes. Alltid❤.

Men i dag skal hun og jeg ut å spise og kose oss. Vi skal være sammen når hun går inn i sitt siste år som tenåring. Jeg gleder meg så masse ❤

Mine nye landsmenn har villedet meg..

Minoritets kvinner blir ofte fremstilt som undertrykte kvinner. Kvinner som ikke får integrere seg i samfunnet av sine mannlige familie medlemmer. De får ikke tatt utdannelse. Det forventes at de skal vie seg til hus, hjem, mann og barn. For meg ville dette vært tortur, men jeg er meg og de er seg. Jeg må bare presisere at jeg er fullstendig klar over at dette ikke gjelder alle, men jeg er også fullstendig klar over at dette skjer. Noen er fornøyd og vil ikke ha det annerledes, og noen drømmer om en annen tilværelse.

Når jeg møter kvinner med minoritets bakgrunn smiler 99% og hilser hyggelig.  I så fall her i nord. Nesten som det er et union sisterhood som eksisterer fra urtiden. Det virker som de virkelig lever etter ordtaket om at en fremmed er bare en ny venn du ennå ikke kjenner. Det har fått meg til å tenke mye på om ikke vi har mer å lære av våre vakre nye søstre. For de har et samhold som synes veldig sterkt.

En kveld jeg satt på flyplassen og ventet på at Vesla skulle komme hjem fra pappa-besøk, ble jeg sittende ved siden av fire vakre kvinner kledd i noen vakre abaya. De var så streke og stolte. Viste hverandre så mye omsorg og kjærlighet. Tror det var to generasjoner.To av de skulle reise, og to skulle følge de til farvel. Det var så vakkert å se disse kvinnen i samtale og samspill.

En  varm sommerdag da Vesla var ca 3 satt hun i bilen å så på alle folkene som var ute å gikk,  mens vi kjørte hjem fra barnehagen. Da kom det en kvinne i en knall rosa litt lang hijab gående. Det var var litt vind så hijaben flagret lett i vinden. Vesla hylte henrykt: "Se mamma! Et rosa spøkelse!"

Men jeg er villedet! Media har gang på gang fortalt meg hvordan disse kvinnene har det. Og i dag så jeg faktisk sannheten. På tur til toget må jeg passere kondomeriet. I mot meg kom det et typisk minoritets par. De så ut til å være  rundt 20+. Hun i hijab og han med en beskyttende mine. Jenta bråstoppet utenfor utstillingsvinduet og begynte å titte. Han ville ha henne med videre. Hun ville ha han til å se. Han var åpenbart flau, hun ga seg katta. Hva som egentlig ble sagt, vet jeg ikke, men ut fra kroppsspråk, tonefall og mimikk var det helt klart at hun ertet han vennskapelig. Og hun lyktes. Til slutt virket det som kan kapitulerte og lo med. Begge hilste leende da jeg passerte, åpenbart klar over at jeg hadde observert den lille passiaren. Det var så fint å se. Han respekterte henne åpenbart. Hun virket ikke et øyeblikk undertrykt, bare lykkelig.

Åhhhh! Den som var ung og idealistisk igjen <3

Hellstrøm trenger ikke rydde opp her nei!

Mamma har alltid sagt at jeg er så ille til å lage mat, at jeg kan svi vann. Derfor laget min mann all mat når vi var gift, og derfor er det ingen som har forhåpninger til meg når jeg lager mat. De er jo så himla dumme! Det er jo ingen som skjønner at jeg bare ikke gidder. Jeg synes det er det kjedeligste som finnes, også er det jo all ryddingen imellom... Min forhenværende svigerinne truet med å pushe Hellstrøm til å komme å redde meg fra fortapelsen.. Selv han ville nok kapitulert.

Nei, jeg har kommet meg unna bra mye på det ryktet. Så er det så lett å opprettholde det også. Bare å legge ut noen bilder av fadesene mine, så rygger folket unna når jeg sier jeg kan hjelpe på kjøkkenet. "Neida, bare du gå å underholde gjestene heller!" Vinn-vinn sier nå jeg!

Potetsticks og vaniljesaus til middag, etterfulgt av is! Høydare!!

 

Jaja... Smakte ostekake om ikke annet..

 

 

 

 

 

Nystekte rundstykker. Ja, for det er faktisk ikke poteter som Vesla trodde!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 Hva er vel bedre en en søt og delikat pavlova??

 

Så enkelt slipper man unna at noen spør om man kan bake eller lage mat :) Helt genialt!

Mamma'n til Vesla blir urban..

Jeg skal reise i morgen. Først å besøke lille store snuppa som blir 19 år på søndag.

Da bærer det til Stor-Oslo på meg i morgen. Et lite pit-stopp før det bærer rett til Malaga. Høydaren blir når jeg får meg stabucks kaffe, da er jeg riktig så urban. Snupsi og jeg skal ut å spise middag og mamma'n skal drikke vin. Jeg gleder med veldig. Som regel når jeg møter henne, går det varmgang i visakortet. Det har jo gårdagen satt en ettertrykkelig stopper for. Utgifter på noen høvdinger, men forsatt ingen bil. Ja, hvis du ikke har lest om det kan du oppdatere deg her.

Sist jeg var i Oslo på jentetur var det vanvittig morsomt. Da var jeg sammen med en venninne på hotell, og Snupsi kom og shoppet med oss før vi spiste en bedre middag ute. Min venninne var singel, så jeg hadde planlagt å finne en mann til henne i løpet av helgen. Selv om jeg og venninnen møtes opp til flere ganger i uken, og prater så ofte på telefonen at vi vurderte å få oss fri familie, hadde vi det så koselig på hotellet og vi ble nok noe fnisete. Jeg ville på karaokebar! Hun ville være med! 

Så fant vi ut at vi skulle google in steder i Oslo, og prøve ut de. Joda, masse folk og fine plasser. Vi er jo to landsens jenter, og synes egentlig slik finkultur var litt kjedelig. Vi ville ha rølp, så vi gikk tilbake til opprinnelig plan. Karaokepub! Google maps var tingen, og vi begynte å gå. Og vi rotet oss inn på barer og puber, og min venninne lo mer og mer av kartleseren. Ingenting å le av det, det er en kjensgjerning av om geografi var et eget fag hadde jeg strøket elegant! Så hørte vi det!

Lyden av skingrende falsk sang! Jepp! We made it! Og det i selve Stor-Oslo!

Første vi gjorde var å gå i baren. Og der stod HAN! En bartender så heit at han kunne gi hvem som helst vannplaning. Glemt var mine intensjoner om å gifte bort min venninne. For jeg bare måtte flørte litt. Han virket litt overlegen på en måte, her var det bare å skru på stor sjarmen og gi alt! Ikke faen om han var interessert. Jeg ble helt svett. Så så jeg henne på andre siden av baren. Alvorlig litt granskende. Først så hun på meg, så min venninne. OK! Skjønte han var hennes, men ba til gud at jeg ikke kom til å komme hjem med en bunnsolid blåveis.

Så kom hun rundt baren. Jeg ble tørr i munnen og kjente at jeg rettet meg opp. Ville jeg klare å dukke når ørefiken kom?

Hun gransket nå min venninne inngående. OK! Så kanskje hun vurderte muligheten for at min venninne ville sloss sammen med meg når det kom til stykket. Åpenbart gjorde hun det, for hun gikk videre inn i lokalet. Jeg snuppe meg forsiktig for å se etter henne. Bakholdsangrep ville være lumpent, tenkte jeg. Blikket mitt ble fanget av noe annet. Tre menn som twerket på dansegulvet. Det så drit kult ut, og jeg tenkte at de var litt tøffe som turte å danse sånn opp mot hverandre. Jeg snudde meg tilbake for å drikke vinen min. Også begynte jeg til min venninne; "Du! Jeg tror kanskje vi er på en homsebar!" 

Hun lo da hun sa: "Vi har vært her noen timer, og du oppdager det først nå? Tror du får problemer med å finne mann til meg her!" Jaja, det var den kuleste kvelden ever. Vi hadde det hysterisk morsomt. Traff masse hyggelige folk. Sang karaoke høyt, falskt og skingrende. Men da ene jenta vi satt med sa:"Tror dere blir desserten!" fant vi ut at det var tid for oss å gå på hotellet. Men fy katta så gøy det var! Og jenta som stod i baren.. Hun prøvde å sjekke opp min venninne :)

Tupering av hår må til når man er i Stor-Oslo og skal være urban. Særlig når man har garantert krøllfritt hår!

 

 

50 shades..

Jeg er med i ei gruppe på FB som heter 50 shades of makeup. Der er det masse gode tips for ei som stort sett bare bruker mascara, og øyenskygge når jeg skal være avansert.

Nå har jeg lært om foundation, blush, consealer, highlight, koster.. Man trenger jævla mange koster!! Og vippeserum, eyeliner, shadows, lip liner og lebestift. Og for hver gang jeg ser noe nytt, tenker jeg.. Åhhh! Må man ha DET? Ja så må jeg jo kjøpe det da.

Men jeg kan jo fortsatt ikke bruke alt det der...

Så jeg fikk et sabla godt tips. Bruk youtube! Der er det instruksjoner for hvordan man skal bruke disse remediene. Det er til og med videoer for do and don't.. Første gangen jeg prøvde så jeg ut som ei godt brukt lærveske i ansiktet. Jeg lo så jeg nesten tissa på meg. Alle rynker og ujevnheter vistes bedre enn når jeg ikke sminket meg. Helt jævlig altså.

Heldigvis kom husets mellomste snelle meg til unnsetning. "Mamma, du må følg instruksjonan for de over 40!" Elementært min kjære Watson! I såfall når jeg fikk det fortalt. Så da bestemte jeg meg for å prøve på nytt. Øvelse gjør mester!

OMG! Jeg så ut som et middels bra picasso-maleri i trynet. Vesla sperret opp øynene, men sa ikke noe.

Så tok hun pc'n og begynte å se på noe. Jeg spurte hva hun så på, og hun svarte søtt: "Makeup for beginners, sånn at æ kan hjelp dæ!"

Det tok litt tid, men jeg fikk det til sånn høvelig men jeg tror jeg har skjønt litt av meningen med makup. Så her kommer en tutourial runde av mine beste makeup tips: Nyt, se og lær!

Det er viktig å bruke sånn highlighter stift med lys og mørk krem slik at man fremhever det man ønsker av ansiktsformen sin.

Det er forøvrig heller ingen skam å vokse litt. Dessverre var jeg fri for voks i dag...

Leppene skal være store og fyldige, og amorbuene markerte, gjerne litt higlight i mellom dem.

 

Løsvipper er aldri feil, og ujevnheter i huden må skjules!     

Blush skaper liv i et ellers stivt ansikt etter alt som er klint på det!

 

Funker ikke det, har du min favoritt! Solbriller på snapchat filter! KOS DOKKER!

Jeg er jentesur!

Er det ikke det ene så er det jammen det andre! Og nå er jeg ikke grinete. Jeg er jentesur!!!!

Litt bakgrunns historikk må til, ellers blir det en sånn historie "you had to be there to understand it." Da jeg var gift men pappa'n til Vesla, sutra jeg ofte veldig over ting han gjorde feil eller ting han burde ha gjort. Nå skal det sies, at det ofte var halvferdige prosjekter i huset, og de hadde en tendens til å bli stående til undertegnede hentet til fart i aftensangen og ba han se til helvete å gjøre seg ferdig. Han startet med de fantastiske idéene, jobbet iherdig i starten men gikk tom for drivstoff på slutten. Resultatet var at siste finishen ofte ble lettvint løsning og det var varierende grad av vellykkethet over det.

I går kom han for å besøke Vesla. Han skulle få låne bilen min mot at han la om til sommerdekk. Jada, jada... Vet det skulle vært gjort... Jeg sa med et snev av ironi og spøk, at jeg regnet med at bilen var i de "beste" hender, og jeg at jeg fikk den tilbake i samme stand som jeg leverte den fra meg. Det ble endel fleiping og han sa blant annet at han skulle "fikse" bremsene på den før han dro, han måtte bare ordne forsikring på meg først. Da følte jeg meg særlig høyt elsket du!

Så kom jeg hjem fra jobb i dag, og ble servert en nydelig god middag. Det var jo hyggelig. Han og eldste sønn snakket om ulyd i bilen, men jeg bare "pfffet" til dem. Særlig at jeg gikk på den. Jeg mener, hvor vanskelig kan det være å legge om noen dekk, og hvor mange feil kan man gjøre? Etter maten skulle vi dra hjem. Det dunket og skrapet fremme. Hva i helvete? Han endelig gjort alvor av alle planene om å få meg tatt av dage?

Neida, jeg tenkte ikke det, men det jeg faktisk tenkte var følgene: "Herregud! Kan han ikke engang skifte dekk ordentlig!" Fy på meg! Det var stygt det. Men lyden var jævlig. Selv jeg hørte at dette ikke var "stein" på bremseskivene. Dette var en DYR lyd! 

Jeg snudde bilen og ga beskjed om at han fikk fjerne den jævla steinen da, og nå begynte undertegnede å bli snurpete rundt munnen under samtalen. Han fjernet dekket og gikk og hentet sandpapir for å pusse over bremsetromlene eller hva det enn heter. Nå var øyenfargen min endret seg fra blå til rød. Han forklarte om renhold og vedlikehold og det var like før jeg eksploderte. Så satte han på dekker og prøvde bilen. Neida, lyden var om mulig enda jævligere og enda DYRERE. Så han tok av dekket igjen. Nå var jeg skikkelig jentesur. Jentesur er når man furter og er motbydelig.

"Hva er den greia som stikker ut der?" Glefset jeg til han. "Ahhhh.... se der har vi faenskapet!" sa han blidt og overså hoggtennerne mine som var kommet til syne. Jeg luktet blod! Det var da jeg skjønte at det var den jævla støtdemperen som stakk ut. Man trenger hverken være Einstein eller bilmekaniker for å skjønne at det ikke skulle være sånn. Jeg stod betenkt en stund før jeg beskjemmet innrømte at jeg hørte et smell i bilen på søndag, men bare kjørte videre. Jeg trodde bilen slo ned i en dump. Blåfargen i øynene kom tilbake, og hoggtennerne ble nesten til melketenner igjen. Ja, man kan nesten si jeg ble litt ydmyk der jeg stod å så på bilen uten dekk..

Så det røyk kjappe 2000 rett ut av morokontoen, jeg er midlertidig fri for bil, og har en triumferende blid eks-mann som bare mumlet: "Kjærring og bil... også at ho faen ikke stoppa og sjekka når det small!" 

Til mitt forsvar så smalt det bare en gang, og da hørte jeg INGEN dyre lyder. 

Men den s(e)nile ex-mannen skal fikse bilen i morgen sånn at jeg slipper de utgiftene. Han er vel en grei fyr inni mellom slagene, selv om han truet med å "fikse" bremsene på bilen for meg... :)

Om du lurer på hvorfor jeg er jentesur kan jeg opplyse at jeg reiser til Malaga mandag med 2000 kroner mindre i reisebudsjett. Så ja! Jeg er med rette JENTESUR!

 

Nesten er ikke godt nok

Jahhh...

Så sitter jeg her da. Kald og sur. Nja, kanskje ikke sur akkurat, mere grinete. Sånn er det når jeg er for sein til noe. Jeg er nemlig i kategorien ikke ofte altfor tidlig og ikke ofte så skrekkelig altfor sein. Jeg er nesten. Nesten tidsnok.. Egentlig nesten aldri, men det er nesten. Men nesten, er ikke alltid godt nok. Det kan gå når man har møter, eller man skal ta en lunsj, eller man skal til legen, for der er det nesten alltid et akademisk kvarter, men det holder ikke når jeg skal rekke et tog som går 07.27!

 Falskt glis, for jeg var egentlig litt smågretten!

 

Det verste er at grunnen til at jeg er sein er alltid meg selv. Jeg skal bare... Jeg går altså Albert Åberg en høy gang. I dag skulle jeg bare strekke meg litt.

Bildet fra pinsen når jeg kunne sove lenge, sendt til min datter med baby som IKKE kunne sove lenge :)

 

Så skulle jeg bare ha litt kur i håret mens jeg dusjet. Mer skal ikke til hos meg. Altfor tight timeplan. But that's the story of my life, and I love it! Så lenge jeg rekker toge vel og merke. Makeupen her består av en fuktighetskrem og øyensverte så det tar ikke tid. Men så skulle jeg bare lese noen meldinger. Svare litt.. og pokker! Da var tida sannelig knapp!

Det betyr at jeg nesten rakk toget i mårrest. Eller ikke rakk det, med knappest mulig margin. Jaja.. sånn går det av og til. Her hvor jeg bor fikk vi togstopp/ pendlertog for oss på bygda, høsten 2015. Fint det selvsagt, men det går ikke så mange tog ennå, og frekvensen er litt variabel ut over døgnet. Det har jo selvsagt noe med passasjer antallet som benytter seg av tilbudet. Ergo jeg måtte vente til 08.59 på neste tog..

Det betyr ikke at tida var bortkastet likevel. Jeg har nå fått jobbet litt med noen rapporter i bilen. Sharpoint gjør jo at jeg kan jobbe hvor jeg vil så lenge jeg har strøm. Men det varte bare en times tid. Da ble det tid til å blogge litt via telefon.

Jeg bor jo ute på landet, så her har jeg fått beskue et par kråker og en rev. Ellers ikke noe eller noen. Lite inspirasjon å hente med andre ord.

 

 

Håper alle har en strålende dag der ute. Sommerhilsen fra ei forfrossen mamma her nord.

 

 

Det var nok godt ment..

Vesla er drillpike. Det beste med å få være drillpike har garantert vært å få de fine hvite støvlettene. Hun simpelthen elsker de. I vinter måtte jeg beslaglegge de, og gjemme de vekk for hun ville helst gå i de hele tiden. For meg var det om å gjøre å få de til å se ut som støveletter også når mai måned kom. Tidvis en utfordring..

Når de hadde hatt marsjtrening ville hun gjerne ha disse fantastiske kreasjonene til beina på, men mamma'n var steil og sa de fikk vente. Jeg skal slutte å være så steil...

Så kom endelig dagen! Selveste 17. mai.

Vi gjorde oss klare til å dra, og siden Vesla er en solid attpåklatt, hadde jeg sagt jeg kunne være med korpset hele dagen. Kjekt å få unna litt dugnad når man kan. De startet med å marsjere til eldresenteret og spilte der. Deretter marsjerte de til skoletoget. Sola skinte og det var tilløp til at jeg følte det var et snev av vår ute. Det er ikke alle 17.mai her nord som kjennes sånn. Flere ganger hatt ullongs under klærne ja, ikke noe ukjent fenomen i disse trakter på 17. mai.

Etter skoletoget var det leker på skolen. Vesla kom bort til meg og lurte på om jeg hadde ekstra sko med til henne. Hjertet svulmet av stolthet. Endelig begynte den lille jenta mi å se verdien av å ta vare på tingene sine. Dessverre måtte jeg skuffe henne med at det ikke var tatt med noen ekstra sko. "Hmm.. de her e litt ond på tåa!" Jeg kjente tilløp til panikk, for jeg ante hvor dette bar hen. Vonde sko, kommende sutring. Denne mamma'n er derimot garva. Compeed for hæl og tær lå klar i veska. Dette fikset vi i et svisj!

Klokken fire skulle borgertoget gå i sentrum. Siden det ikke er så greit med parkering, fikk jeg eldste datteren til å ta min bil til byen, for lillebror på 20 har ikke sertifikatet. Tanken var at de da kunne plukke opp meg og Vesla etter toget. Ute var det var det vi her oppe kalle jævlig surt og kaldt. Men fatt mot for små drillere! De fikk ha på seg hansker, uniform og tynnstrømpebukse. Og de varme gode støvlettene uten fòr. Så gikk vi da! Høyre, høyre, høyre, venstre, høyre! Mamma'n er jo i styret, så det var bare å gå i takt etter ungene. Da begynte jeg å tenke over hvilke sko jeg hadde på bena. Hvordan de så ut var uvesentlig, men de var utrolig vonde! Og vi gikk og gikk og gikk... Ruta ville liksom ingen ende ta, men omsider så vi det forgjettede land og ante at frelsens time var nær.

Det første vi gjorde, Vesla og jeg var å ringe til storesøster. Vi ville hjem, det var kaldt og vi var skrekkelig slitne i de små tottisene våre. Etter en hel evighet tok hun telefonen, og glefset ut et irritert "Ja!" i andre enden. Jeg tenkte at hun kanskje var litt stresset småbarnsmor, så jeg spurte pent om de kunne komme å hente oss. "Ja, det skulle vi gjerne ha gjort! Men æ ba den der broren min om å hold bilnøklan, så va han sporløst borte i folkehavet! Æ har ringt han, men han svarte ikke, så vi e på tur hjæm!"

Jahhhh... Så stod vi der da. Vesla og jeg. Begge frøys. Begge hadde vondt i beina. Begge måtte tisse. Humøret dalte i et veldig tempo. Vi fikk først lete etter et toalett, men det tenkte nok de 10.000 andre som var rundt oss også. Til slutt fikk vi bruke toalettet på Egon. De fikk en stor stjerne i himmel'n hos meg. Jeg spekulerte fortsatt svært på hvordan jeg skulle løse denne floka. Der stod vi 2 mil hjemmefra, vi hadde bil en eller annen plass på andre siden av byen, men ingen nøkler og ingen til å hente oss. Jeg ringte den eminente sønnen, men ikke noe svar nå heller. Nullpunktet var nådd hos meg, og Vesla var møkka lei hun også. Niagarafossen i øynene hennes gjorde seg klar..

Og plutselig bare stod han der! Gullgutten til mamma'n! Skal si lykken var stor!  Langvarig var den dog ikke. "Hei, atte du mamma! Æ tenkte du trengte bilnøklan så æ så drilleran og gikk hit med dæm til dæ!" Ja, kjære sønn jeg trengte bilnøklene, men jeg trengte liksom bilen også men den STOD PÅ ANDRE SIDEN AV BYEN OG VI HADDE VONDT I FØTTENE!

Jeg kapitulerte, han mente det så godt tross alt. Vi bestemte oss for å bare finne en taxi og komme oss hjem. Så der gikk vi da. En mamma som knapt klarte å sette en fot foran den andre, sønnen med Vesla godt plassert på ryggen og kjæresten hans som danset rundt med pompomene til Vesla, og jeg er sikker på at hun nynnet til "Det er Norge i rødt, hvitt og blått!"

På kvelden laget vesla slim. For første gang så jeg litt nytte i det...

 

 

A walk down memory lane

Som treåring var Vesla veldig klar for å inngå ekteskap, men det var bare èn, som stod distansen som ektemann. Det var pappa'n.

"Vesla har funnet en ring som det var morsomt å leke med. Hun har nemlig "gipset" seg med pappa'n sin i dag!! Ikke kjedelig å være syk og hjemme da!!"

Å bli tante som treåring er ikke bare bare. Hun snakket jo rimelig rent, men ikke helt klokkeklart.

Jaja.. Vesla fikk smake morsmelk som søsteren hadde pumpet.. "Mmmmm.. Oh my dåd, det va dått!!" Sa hun med et grin...

Det var en skikkelig utfordring med å si g-lyden og K-lyden for den vesle snuppa.

Det er ikke bare minste tilskudd som kan drive mor til det ytterste. Yngste sønn har også vært en prøvelse til tider. Det å få han til å huske avtaler, og gjennomføre det han hadde lovet, var et langt lerret å bleke.

Prøvde å hjelpe min sønn å planlegge aktivitetene fremover ved å legge de inn oppgaver med varsel på telefonen. Han bare ""pfffet" til meg og jeg fikk til svar at tidene har endret seg de siste 25 årene!! Makan til drittunge!! Ja, for pokker! Vi hadde ikke mobiltelefoner, dataer, ipads og annen dritt til hjelp. Vi måtte faktisk bruke HAUET!!!! Det er mer enn dagens jyplinger evner!

Hilsen mamma-fosilen som elsker alle fem høyere enn himmel'n <3

Gatas justis

Jeg har med forundring lest noen blogg-innlegg fra noen som mener seg "utestengt" av andre her inne, noen som vil forsvare seg mot dette, og andre som mener dette er mobbing. Dette er selvsagt trist for alle parter, for slike ting har en tendens til å spre seg i en negativ spiral.

Saken er sikkert mye mer kompleks enn slik jeg fremstiller det, men det har fått meg til å fundere litt på hvor lav terskelen er blitt for å kalle noe mobbing. Der er en rar måte vi ser på mobbing i dag. For er det slik at dersom man ikke er enig i noens fremstilling, og sier i fra, så mobber man?

Jeg har kjent mobbing på kroppen fra barndommen, men var ikke et mobbeoffer. Den ene dagen var det jeg som fikk unngjelde, neste dagen var det jeg som var med og tok en annen. Det gikk da aldri i kategori mobbing, men under erting og krangling. Det var beinhard gate justis som fikk rå. Når jeg gråt og var lei meg sa alltid mamma og pappa, at kanskje jeg lærte hvordan andre hadde det når jeg gjorde det samme.

Det er med stor skam jeg må innrømme at jeg også lot som jeg ikke "så" systematisk mobbing av medelever da jeg vokste opp. Jeg rettferdiggjorde dette med at vedkommende var så teit, og ikke ville følge spilleregler i lek og fritidsaktiviteter at han/hun fikk som fortjent. Noen som kjenner seg igjen i denne tankegangen?

Det er helt klart ingenting som er så sårt som å høre om barn som går i evig redsel for å gå på skolen. Barn som ikke tror de har noen verdi. Barn som tror det er bedre for familien om de bare blir borte. Jeg har lest og hørt grusomme historier som har revet store sår i hjertet mitt. Jeg skulle så gjerne ha gjort noe for disse som lever med dette dag etter dag..Slag, spark, total ydmykelse..

Jeg har fem barn, og når det har vært en situasjon de har vært innblandet i, har vi tatt ungene knallhardt. Det er ikke greit å være stygg med andre. Det har vært inndragelse av data og telefon. Besøk hjem til de som har fått unngjelde for å si unnskyld foran vedkommende og foreldrene. Likevel kjenner jeg igjen deres unnskyldninger for adferden, og beskrivelsen av at den andre sipper for å få viljen sin, lager kvalm å henter lærer hvis ikke reglene blir på deres måte, det nytter ikke å gå en annen plass for da sier de at de blir stengt ute..osv Min eldste datter utbrøt etter en episode da hun var i begynnelsen av tenårene at det nyttet ikke uansett, for den andre jenta fikk det til å høres ut som det alltid var andres feil uansett hva det var. Damn if you do, damn if you don't! Og det var sirkus til de kom på videregående. Med dette mener jeg ikke at mobbing IKKE foregår, eller at det er mobberens feil, men NOEN foreldre må faktisk også innse at barna deres kan være provoserende for andre. Det er ikke alt som er mobbing mener jeg, det er noe med at alle unger må lære seg å respektere andres grenser.

Når vi får barn sirkler alt rundt de. De blir oppdratt til å føle at de er senter av universet. Mange barn er små egoister når de kommer i barnehage og skole. Det er ganske tøft for ungene når de skjønner at alt ikke dreier seg om dem 24/7, og at verden faktisk ikke er til for deres velbehag alene.

Vesla kom hjem etter skolen i førsteklasse, og hadde vært punshing-ballen til noen gutter som var tre år eldre enn henne. Når jeg snakket med henne, hadde hun vært med å herje, men ikke stoppet når de ba henne om det, og derfor slengt henne litt rundt. Hun var litt redd, og det var jo ikke greit, men hun måtte jo også lære at når andre sier at det er nok, så må hun stoppe. Det er min jobb å lære henne at hun også må vise hensyn selv om hun ikke slår eller sparker.

Disse guttene fikk vel troen på at hun var litt redd for å si fra siden ingenting hendte, og det var jo vår feil, så de valgte å fortsette å slenge på henne. Helt til den dagen jeg og storebror var ute å kjørte, og guttene var utenfor huset sitt å lekte. Jeg stoppet bilen og ba storebror gå ut å stå ved bilen sammen med meg. Det eneste han skulle gjøre var å nikke til alt jeg sa. Vi gikk ut, og jeg pekte på guttene og sa: "Det er di der to! Nu huske du korsn de ser ut?" Storebror nikket og så morskt på de. Så satte vi oss i bilen. Vesla ble ikke dengt noe mer.. Totalt fravær av pedagogik, men gatas justis funker fortsatt.

Men stadig kommer hun hjem å bruker ordet mobbet. "De mobbet meg i dag fordi..." om medelever. Klart hvis dette hadde vært av en alvorlig karakter, vil jeg jo ta tak, men for det meste bruker jeg å presisere at det er ikke mobbing, men erting/plaging og at hun bare skal gå unna eller være sammen med noen andre. Det er så lett å kalle alt for mobbing i dag. Hvis min datter ikke vil følge spillereglene i en lek, men vil ha det på sin måte til enhver tid, ja så må hun bare finne seg i at de andre ikke vil leke med henne. Det skjer jo fra tid til annen, og da er det viktig at jeg forteller henne at sånn vil det være til hun lærer seg å samarbeide med de andre. Innordne seg andres spilleregler når de har startet en lek. Det er ikke mobbing, men gatas justis! Jeg elsker det begrepet.

"Kan vi kjøpe en bestevenn?"

 

 

Jeg er regelrett forbannet!

Jeg hadde vært storrøyker i nesten 25 år da Vesla for to år siden kom til meg og sa hun syntes det var ekkelt at det luktet røyk av tøyet mitt, pusten min og håret mitt. Jeg har prøvd å slutte en gang før, da med hjelp av champix. Det fungerte mens jeg knasket pilllene, men så snart jeg sluttet, kom røyksuget og jeg sprakk. Bare de som røyker/har røykt vet hvor kjiip jeg følte meg da. Champix er jo en mislykket lykkepille, men den funket på meg. Jeg var lykkelig og røykfri. Men sprakk da altså.

Så kom dette skjønne pikebarnet, og vred ansiktet unna når jeg skulle nusse på henne. Da bestemte jeg meg for at det var nok. Sigarettene ble røykt opp, for må ikke tro at noe skulle gå til hundene. Her skulle det nytes til siste trekk. Så sluttet jeg. Det gikk forsåvidt fint, og jeg døyvet det verste suget med damesnusen mocca. Funket fjell det. At jeg byttet ut en last med en annen er jo normalt. Summen av lastene må jo være det samme. Etterhvert fant jeg hvit snus. Små elegante snusposer som ikke vises under leppa. Gullongen sørpå har alltid hamstret og hatt med til mamma'n når hun kom hjem. En og annen boks har jeg kjøpt selv. 

Vi bor i Bodø. Ingen storby, men relativt mange brustadbuer når det kniper om. Og i pinsa knep det om, for plutselig var jeg fri for snus. Så var det bare å sette seg i bilen for å kjøpe snus. Jeg dro fra butikk til butikk, men alle var fri for den typen jeg bruker. Jeg tilkalte forsterkninger og ba de å sjekke i sine nærmiljø, og var inne på tanken om å ringe 112, for pulsen var faretruende høy til tider. Jeg prøvde meg sågar på en sigarett, men den smakte overhode ikke til forventningene og surgjeipen begynte å henge.

Av omsyn til mine omgivelser kjøpte jeg meg et substitutt merke, og tenkte det fikk greie seg til i dag når butikkene åpnet igjen.

Lykken var stor da butikkene åpnet i mårrest. Jeg spratt som ei ung fjellgeit nedover gata og inn på butikken. Lykken var nær. Trodde jeg, for de var fri! Hun bak disken trodde de kanskje får inn på torsdag. Håpet var der fortsatt, for det er jo kiosker og butikker overalt noen måtte da ha den jævla snusen! Skuffelsen var stor da 2 rema butikker, en prix butikk, en besinstasjon og en mixkiosk hadde avkreftet at de kunne hjelpe meg.

En kollega ble sendt ut i lunsjen, og hun sjekket spar lavpris, narvesen og 7/11. Hun hadde fått de nedslående nyhetene. Butikkene fikk ikke ny forsyning før de hadde fått nye bokser som tilfredsstiller myndighetenes krav.

Så nå sitter jeg her, lyn forbannet! Jeg betaler avgifter over en lav sko for å kjøpe snusen min lovlig, men staten har bestemt at utseende på boksen ikke er bra nok! Hva pokker er det for idioti! 

Da kan staten til pokker bare sitte på de jævla boksene sine og gnu, jeg har bestilt snus fra Sverige og betaler halve prisen, får samme boksen og levert på døra av salgsagenten (x-mannen som gadd kjøpe snus til meg da han var der). Staten får ikke ei forbanna krone hos meg i avgift!!!

PS! Snusen jeg endte opp med som nødløsning, er til alt overmål nikiotinfri....

Mimmi mener det er mange småbarnsmødre som bør ta seg en bolle!

I går leste jeg et innlegg på ei FB gruppe, der en dame syntes det var mye klaging på at man småbarnsforeldre var konstant slitne og i tidsklemma, og hun stilte spørsmål om det var ok å klage så mye når man i realiteten har valgt å få barn.

Stakkars dame! Jeg håper hun er nordfra slik at hun er vant til en kaldt storm, for milde himmel... Snakk om å ha stukket hele huet ned i et vepsebol. Damen fikk så masse vanvittige tilbakemeldinger.

"Må vel få lov å klage selv om man har barn?"

"Da har du muligens ikke flere små barn og full jobb? Ja, småbarnsmødre har lov å klage som alle andre.."

" Da har ikke de uten unger en drit de skulle ha sagt <3 Valgt det selv ja, men om en ikke har små barn og jobb, så burde en søren ikke klage heller!!"

"Du kan ikke ha barn i hvertfall!"

Småbarnsmødre som skriver slik kan ta seg en bolle! Vi kan ikke forvente å gjøre alle tingene vi har lyst til når vi får barn. Ved å få barn vedgår vi at våre behov ikke nødvendigvis skal være de primære behovene som dekkes. Vi velger også hva vi skal vektlegge når barna er små. Joda, jeg har alltid jobbet 100%, selv om jeg har hatt og har små barn. Men jeg velger bort masse for å følge opp mine barn. Jeg har ikke nye møbler og design hus, det er støv i alle kroker, og jeg mistet en dings til headsettet under sofaen i mårrest, og ga opp å leite etter den i kaoset som var der under. Kjøkkenet mitt ville til stadighet vært stengt av helsemyndighetene og jeg går ofte i kjole på jobb fordi jeg ikke har flere reine bukser...

Tidsklemma mi er at jeg driter i husarbeidet! Jeg prioriterer Vesla, jobb, hennes fritidsaktiviteter, min egentid OGSÅ husarbeid. Vi er så opptatt av at fasaden utav skal være perfekt. Alt skal se så fint og flott ut. Ungene skal lykkes på skolen og være enere på sine felt. Vi skal se ut som Kardashians til enhver tid.

TA DERE EN BOLLE!

Når mattilsynet, barnevernet eller helsemyndighetene kommer til meg, låser jeg bare utgangsdøra og sniker meg ut balkongdøra på baksiden! Vi bor i at sant kaos, men det gir jeg katta i. Vi bor i et lykkelig kaos!

Men vi har hatt høytlesning i stua med hele familien. Vi har hatt familieråd om hvordan vi skal fordele oppgaver hjemme. Jeg har hatt alenetid med mine unger på kjøkkenet og bakt kaker. Jeg har alltid forsøkt å få en liten prat på sengekanten, minimum har vært natta suss og bretting av dyner. Det er hva vi prioriterer. klart jeg har kjent et stikk nå og da for at andre kan dra på konserter, når jeg ikke har råd til billett fordi jeg må kjøpe nye støvler. Eller andre har nystrøken bil, og min ser ut som frokost buffeen på SAS er inntatt der. Men ikke har jeg tid, og ikke finner jeg det viktig å prioritere. Jeg har min prioriteringsliste, og den sier at jeg ikke har til hensikt å gå på akkord med alt og alle. Jeg gjør det som passer hos oss for at vi skal få en ok hverdag.

Kanskje hvis andre ga litt faen i å være så jævla perfekt hele tiden, ville de hatt tid til de viktige tingene i livet!

Så i dag skal jeg med Vesla på generalprøve til konsert, og den varer i 3 timer. Etterpå skal jeg på styremøte med drillkorpset. I morgen skal hun på drillen, og jeg skal ut å gå i de store dype skogene med bikkja. Torsdag har hun håndballtrening, og jeg skal sitte hjemme med bena på bordet. Fredag til søndag er det håndballturnering, konsert, feiring av husets 19 åring og pakking til arbeidsreise hele neste uke.

Hvis jeg sukker og stønner, bruker jeg å tenke at jeg er verdens heldigste. Jeg har fått tatt del i det alle ungene mine har ønsket å være med på. Deres triumfer og nederlag. Jeg har kjent med så stolt at jeg vil grine, eller så trist at jeg også vil grine. Men det er verdt det, også de gangene jeg har sittet på fotballbanen i varmekjeledress og lurt på når det skal bli min tur.

Så slutt å syt, og planlegg dagene deres slik at dere får tid til det dere vil. Si nei, til det som ikke passer. Tillat dere å si til ungene, at nope, gidder ikke gjøre noe med dere, finn på noe selv! Ikke lag tidsklemma, for den er ikke tredd ned over ørene på dere. Dere har tatt den på dere selv!"!

 

PS! Bruker lunsjen min på å blogge litt, ha en fantastisk dag :)

Par med stor aldersforskjell ut fra et nysgjerrig perspektiv

I min "vitenskapelige søken" på hva som passer meg best, har jeg tenkt litt frem og tilbake på om like barn leker best eller om ulikheter tiltrekker oss mest. Som menneske vet jeg at jeg blir veldig kjapt lei og irritert på personligheter som er mest lik min egen. (så jeg har medynk med min omverden)

Min skolevenninne giftet seg med en 20 år eldre mann for 17 år siden. De lever ennå godt i lag, har sine opp- og nedturer som alle andre par. Det var på en måte litt eksotisk å høre om alt de gjorde sammen. Han var beleven og verdensvant i forhold til menne til oss andre. Det var noen reaksjoner som: Wow! Jøss! etc. det er ikke å benekte.Diskusjonene rundt dette konkluderte med at han var ikke noen gammel gris, og hun var ingen lykkejeger, så dette ble spiselig for oss andre. Ikke at jeg tror det hadde noen vesentlig betydning for de to. De startet sitt liv sammen med å reise i alle ferier de hadde mulighet til. Fartet verden rundt, og det livet hun levde var så fjernt fra mitt hverdagsliv med matbokser, jobb, barnehage og kveldstell at vi gradvis mistet kontakten.

Nå er hun 47 og han 67, så tankene mine har gått litt tilbake på hvordan er det med aldersforskjellen nå?

Jeg og min venninne har da ikke så mye kontakt lengre, så det å spørre rett ut av det blå, kjentes litt kleint. Takk Gud for FB! Jeg tok kontakt med henne der, og fortalte om min søken etter soulmaten. Vi fikk en lang, god prat. Så om jeg ikke nødvendigvis ble så mye klokere, fikk jeg i såfall oppfrisket et fint vennskap. Hun avsluttet chatten med: "Stor klem fra Geriatrisk avdeling"

Den setningen var forøvrig det eneste som minnet om geriatrisk avdeling i hennes fremstilling. De hadde riktignok roet veldig ned de siste årene, men det var fordi hun hadde hatt en prolaps hun ble operert for. Hun lovpriste mannen sin som hadde måtte gjøre alt for henne. Han hadde ikke visst hva godt han kunne gjøre for henne mens hun var syk. Nå nærmet hun seg full funksjonalitet igjen, men ut fra alle hjelpemidlene hun hadde fått, så huset ut som et utklipp fra geriatrisk avdeling. Han derimot var støtt ute å kjørte motorsykkel for å få avreagere litt.

Nysgjerrig som jeg er, måtte jeg jo spørre om han hadde gått av med pensjon. Hun bekreftet det gledestrålende. Hvordan ellers hadde han kunne støttet henne 24/7? på spørsmål hvordan hun ser for seg det vil bli når hun er tilbake på jobb, og han er hjemme, er hun mer usikker. Det har de ikke fått prøvd. "Eneste som bekymrer meg er at han finner seg ei ung snerten elskerinne mens jeg jobber!" sa hun mens hun storflirte.

Det jeg oppriktig spekulerer på er om det er slik at man har størst sjanse til å lykkes i et forhold det man er mest mulig lik eller ulik partneren sin? Og hvilke sider er det gunstig og ugunstig å være like på? 

En ting er sikkert, min venninne er av de heldige, jf. en stor undersøkelse utført av Emory University, øker nemlig sjansene for samlivsbrudd med 95% ved 20 års aldersforskjell. Dette jf. en reportasje i KK, publisert for 4 år siden. Link til artikkelen finner du her. Jeg derimot, ble bare et til tall i statistikken..

God mandag, jeg spekulerer videre på tur inn i tirsdagen..

 

Vesla emigrerer!

I dag har vi begynt å se på ferie. Vesla og meg.

Som impulsive sjeler, har vi kun bestilt enveis billett til Oslo, resten tar vi som det kommer. De fleste jeg kjenner som reiser med barn, planlegger gjerne ferien et halv år eller lengre før de reiser. Argumentene er at de tross alt må planlegge når de reiser med barn. Det er sikkert rett. For noen. Ikke for oss.

Vi planlegger litt vi også, men kanskje på en annen måte. Så nå har vi satt opp hva vi trenger for å få en vellykket ferie:

  • Sol og varme
  • Strand/basseng
  • Mat og is
  • At det er noe artig å gjøre
  • At vi kan dra ut å spise på kveldene (der røyk all inclusive)
  • Shopping
  • penger

Kan se ut som vi må prøve å kombinere storby med solferie. Kan det hende det blir Barcelona? Vi må nok google litt mer..

Jeg har en krukke på kjøkkenet med gamle mynter. Det er ettøringer, toøringer og femøringer samt mynter fra forskjellige land vi har besøkt. Vesla hentet ned krukka for å se på de.

Plutselig begynte hun å snakke et uforståelig språk. Storebroren så undrende på meg og lurte på hva hun gjorde. Jeg lyttet litt, ristet på hodet og sa at det visste jeg ikke. Så jeg måtte spørre. "Æ leka at æ har en youtube-kanal på et fræmmed språk, også fortell æ seeran mine ka pængan her e værdt!"

Vesla er ganske reisevant. Hun har vært på Malta, Hellas, Tyskland, Danmark, Sverige, Spania og Tyrkia på ferie på ordentlig.

Fra ferien 2016 i Tyrkia, når vi var på jeep-safari

 

På leke har hun vært verden over, for hennes fantasi har heldigvis ingen grenser, som for ett år siden:

Vesla kom hjem etter en fleecejakke, for det trengte hun. Det kom nemlig til å bli kaldt. Jeg lurte på hvor de skulle, for det er alltid kjekt å vite hva de små søte styrer med. 

"Mount Everest" kom det kontant.

Jaja... jeg ba de ta det med ro på toppen fordi lufta er tynn på toppen har jeg lest.

"Jeg vet..!" Var det siste jeg hørte før de forsvant rundt hjørnet.

Den som var 9 år og hadde evnen til å leke i fantasiens verden... 💖💖💖

Jaja... hun emigrerer vel snart uansett, og passene har vi klare til enhver tid.. Hei verden! Snart kommer vi!!

 

Cougar mom, sugar mom eller milf?

Jeg har startet på dette blogg-innlegget sikkert 1000 ganger. Og slettet 999 ganger.

Dette er et av de innleggene som man spør seg selv om man faktisk skal skrive? Vil man egentlig eksponere sin egen person så mye? Innlegget ville nok ha provosert mange av mine nærmeste om de leste det, for det var liksom ikke noe min familie ville snakke om. Jeg er i den situasjonen at jeg harselerer med å bli kalt couger mom. For meg er couger mom, sugar mom eller milf noe negativt. Jeg vil ikke bli identifisert med det. Den gjengse oppfatningen er at kvinner som finner vesentlig yngre menn, er desperate.

Jeg vil ikke bli sett på som desperat. Jeg har fått min del av tilbud fra menn i passende alder, men de interesserer meg ikke nok til at jeg har lyst å møte de engang. Så skjer det helt ut av ingenting bokstavelig talt, så får jeg ei melding på messenger. Resultatet er et kjæresteforhold som varte i halv annet år. Så langt, så godt. Problemet er at han var 20 år yngre enn meg, og det som for andre kanskje var enda verre, er at han ikke er norsk.

Jeg valgte første halvår å holde det ganske privat, men noen vet om det hele. Mine barn ble informert fordi jeg ikke ville de skulle høre det ad omveier. Mine to eldste døtre visste begge hvem han var, og selv om de hadde et positivt inntrykk av han, syntes de naturlig nok det var kleint. Jeg hadde det tidvis mye bedre enn jeg noen gang har hatt det, men sleit fryktelig med aldersforskjellen. Det var litt drama, det kjente jeg at jeg var for gammel til, og når jeg valgte å distanserte meg fra det, ble han skrekkelig usikker. Han tok det som et tegn på at jeg ikke brydde meg.

Vi har lagt bak oss et heller turbulent forhold. Grunnen til bruddet ligger kanskje i forholdet mellom han og meg i første runde, men også i forhold til omverden. For selvsagt kom spørsmålet om jeg var hans sugar mom. Det syntes jeg var skrekkelig ydmykende. I manges øyne var jeg vel kanskje nettopp det. Jeg er fullstendig klar over at majoriteten av romantikere tenker at jeg skulle prøvd litt mer. Kynikerne tenker sikkert at jeg må være stokk dum som frivillig gikk inn i noe sånt i første runde.

Så kom jo hverdagen, og jeg begynte å tenke at jeg hadde tidvis en furten tenåring til, som jeg måtte forholde meg til. Mitt yrkesliv skjøt fart og jeg ble opptatt av mitt. Jeg er litt egoistisk av meg, og har en tendens til å gå litt opp i det jeg gjør. Så endte jeg det. Faktisk var det hensynet til han som ble viktigst. Han har ikke barn, ikke egne familie. En dag kommer han til å få et ønske om dette. Hva da? Jeg har hverken lyst- og muligheten til å få barn. Den muligheten ebber kjapt ut. Hva vil jeg sitte igjen med når alderen innhenter meg for alvor, og han fortsatt er ung og klar for å leve?

Et halvt år etter er jeg fortsatt ikke sikker på at det var det jeg skulle gjort, men sånn ble det. 

Bilde fra da vi var på grottevandring.. Det var en fantastisk dag..

Veslas eksapader...

I 2015 var mitt yndige pikebarn hensatt til et øyeblikk av beundring av sin kjære mamma.

Vesla satt på fanget mitt nå i kveld, så på meg og sukket henført som bare et lite pikebarn på 7 år kan gjøre. "Mamma, du e så fin!" Jeg kjente at hjertet svulmet i brystet mitt. Hun strøk meg over håret og la kinnet inntil mitt. Det er de stundene når du kjenner at det er godt å være mamma, og du elsker den fantastiske skapningen du faktisk har vært med på å skape. Det er sånne stunder som gjør at det er verdt alt strevet.

"Mamma, også e du sånn dær moderne." Smilende, men litt småforundret så jeg nedover jeansene og den sorte genseren og tenkte, jo jeg er kanskje litt fresh. Det som kanskje var overraskende var at den lille snuppa hadde det inntrykket hun også. Smigret og høy på meg selv spurte jeg hva hun mente.

"Du har jo sånn dær grått hår!" 😳 

Jeg humrer nå litt her jeg sitter med farge i håret. 😂😂😂

Det er et sånt øyeblikk man bare drømmer om å oppleve med barnet sitt. Året etter på samme tid, var det ikke tid til noe kos. I Bodø skulle det feires 200 års jubileum for byen, og det ble feiret med en stor forestilling i stormen konserthus. Masse barn fra området skulle delta i et gigantisk barnekor hvor de skulle synge sanger fra musicalen "Annie". Vesla deltok selvsagt på det. De var å hadde fellesøvelser støtt og stadig. Så opprant dagen for konserten. 

Tilløp til panikk når jeg fikk telefon om at Vesla ikke var hjemme og klar til henting til konserten. Jeg stod på jobb, og ungen var ikke kommet hjem. Jeg saumfarte FB etter henne, og hadde onkel politi sjekket om det var noen stressede mødre som kjørte i panikk hjem fra jobb, hadde de fått jackpot. Men de gjorde nå ikke det. Vel hjemme raste jeg inn gjennom døra. Hun var hjemme, men Vesla ikke var klar til konsert. Jeg fikk henne til å ta på kostymet, men skjønte at det ikke nyttet å sminke henne. Vi stakk fjeset hennes inn i ovnen og sotet det til, før vi løp i bilen og kom oss til byen igjen. Men vi rakk generalprøven med hårfin margin. Hun hadde på seg capri-bukser når hun gikk på scenen, men kostymet hennes var helt annerledes når hun kom ned av scenen... Jeg gir opp!! "Mamma, nu ser æ hvertfall foreldreløs ut!" Det var det eneste hun sa da hun så seg selv i speilet etterpå..

Hun ser ikke akkurat ut som noen solstråle,så var jo buksa revet opp helt til linningen da. Men for all del, hun jo barnehjemsbarn boende med miss Hannigan. Ikke akkurat noen lystig situasjon for noen å bo sånn.

Couger mom nord for moralsirkelen

Nå har mor funnet på noe moro! Vet ikke om det er så smart, men trøster meg med at jeg sitter bak en skjerm og et tastatur. Nå har jeg tenkt å belemre dere alle med mine skrudde sysler.

Det var ikke så lenge jeg skydde den der dateing siden etter fadesen på butikken. Den kan du jo lese om her.

Jeg er jo fortsatt enslig mor med et barn som legger seg i rimelig tid, mens mamma'n ikke gjør det, så jeg snek meg til å logge inn igjen. Jeg fant da ut at jeg kunne sjekke ut hva som skjedde dersom jeg satte filteret lavere på alder. Men i anstendighetens navn! Min eldste skjønne datter er 26, så jeg bestemte meg for at jeg ikke under noen omstendigheter skulle sette filteret under 27 år. Øvre aldersgrense ble satt til 48. Det får holde tenkte jeg.

Så var vi i gang igjen. Etter å ha blogget om første sjokket, ble det liksom en litt ny innfallsvinkel. Jeg ville finne de morsomme greiene. De som har fått meg til å le høyt og til tider ukontrollert.

Å bla gjennom bildene føltes som om jeg gjorde noe skrekkelig ille. Hva får ei halvgammel geit til å sitte å bla gjennom bilder av gutter som kunne vært sønnen hennes? Men hva gjør man ikke i vitenskapens navn. For hva ligger egentlig i det å være cougar?? Jeg har forsøkt å google det, men da kom det opp så mye sider for cougar-dateing at jeg ga opp. Etter å sett på noen profiler, var jeg på nippet til å gi meg. For hva kan være morsomt med å date en som er så ung at du ikke vet om dere har en real krangel, eller han bare er i trassalderen? 

En venninne traff en ung man ute på byen, og han la virkelig frem alle aksjene i henne. Hun så litt oppgitt på han før hun ristet på hodet og sa: "Jeg vet ikke hva du vil jeg skal gjøre med deg. Amme deg, eller knulle deg" Jeg lo sånn da jeg hørte det at jeg tror at hvis det er sant det de sier at en god latter forlenger livet, så blir jeg godt over 100! 

Men jeg holdt ut, så kom 10 poenger'n jeg lette etter!!

Jeg kjente han igjen umiddelbart. Så begynte jeg å lese. Det var en koselig profil. Pene bilder. Faktisk så bra at hadde jeg ikke visst bedre, hadde jeg klikket på han. Men han var for gammel for prosjektet. Og han er jo tross alt min ex-mann! Nåja, jeg ønsker han lykke til, han fortjener å finne kjærligheten og bli lykkelig. Men jeg kniser nå litt og tenker hvor gøy det hadde vært å sendt han ei melding..

Men mitt søk måtte fortsette, jeg måtte holde ut i vitenskapens navn. Så plinget det inn..

 

Jaaahhh... Til nå hadde disse gått rett i blokk, men jeg tenkte hva skjer når man svarer? Hva forventer noen som sender slike meldinger? Jeg prøvde med et vagt svar, og fikk bare meldinger som gikk rett over på å beskrive hvordan han ønsket å utføre sexakten.  Så kom det: "Jeg tror du er ei skikkelig couger mom nord for moralsirkelen!" Javel! Der var jeg satt i bås! Couger mom altså! 

Jeg lurer litt på hva som får en mann/gutt på 29 år til å tro at ei dame på 47 år ikke alt vet hvordan sex utføres. Til hans forsvar skal det jo sies at han visste jo ikke han at han chattet med ei fembarns mor og to barns mormor, men come on! I en alder av 47 trenger ikke majoriteten av kvinner å få forklart detaljene. Det tenner ikke, det blir bare platt og dumt. Jeg begynte å spørre hva han gjorde, hvor han bodde, om han hadde barn.. Så kom følgende melding: "Jeg vil ha ei milf, ikke ei som vil fortelle meg livshistorien sin!"  Amen og takk, og så blokket HAN meg!!! 

Jeg sitter igjen med inntrykket at han synes jeg burde føle meg privilegert fordi han fant meg, sitat: "pulbar". Herregud da! Er det noen som kjøper dette?? Her tekster en mann som så vidt har fått potte-ringen ut av rompa, og tror han vet hva kvinner vil ha. DET DER VIL VI IKKE HA! Jeg er ikke interessert i en jypling som tror han bidrar samfunnsnyttig ved å ha sex med eldre desperate kvinner. Himmel! Vet han ikke at det finnes rekvisitter som fungerer utmerket med batteri, og at det er inne et forslag i stortinget at alle enslige kvinner over 45 skal få batterier på blåresept?

Vel, jeg forlanger at den jeg skal treffe, må ha generelle allmennkunnskaper over stadie til en tenåring.

Han må heller ikke bli så jævla sur når jeg sender bilder av meg med g-strengen min..

Han må like at en kvinne har utstyret sitt i orden, og ikke er redd for å vise det frem. Ber han om nudes, skal han da sannelig få det.

Og når jeg sender deg bilde naked, ikke le og kall meg luremus. Jeg er 47, og helt bevisst på hva jeg sender...

 

JADA!! Kan gjerne være couger mom nord for moralsirkelen jeg, men det blir på MINE premisser! Jeg er tross alt 47 år, og vet veldig godt hva jeg IKKE synes er greit!

 

 

Barnemishandling vs dyremishandling

Alle dyre elskere.. scroll videre...

Vesla gikk ut for å sette ut hunden i dag. Hun kom inn med en meget selvtilfreds mine. "Sånn!" sa hun da hun lukket igjen døra. "Æ har kasta stein etter måkan!" Jeg tenkte i mitt stille sinn at jeg burde vel si noen salig Pauli ord til unge håpefulle, så jeg så strengt på henne og sa: "Jeg håper du ikke traff noen biler!"

Noen minutter senere satt hun å så ut av vinduet i stua. "MAMMA!!! NU HEKKA MÅKAN I HEKKEN! Kan æ gå ut å slå de med ei pinne?" Da ble jeg riktig så morsk og sa at hun måtte aldri gjøre noe sånt, for det er dyremishandling. "Ja, men da e det de gjor mot mæ barnemishandling!" kom det kontant fra Vesla.

Kan vanskelig argumentere mot logikken hennes av og til..

Gi pokker med å fly på ungen min!

Det kom et vræl av en annen dimensjon fra Vesla. Hun var ikke kommet inn, men volumet på vrælet utenfra, sendte umiddelbare smerter rett inn i lillehjernen på meg.

"Herregud! Nå har hun skadet seg alvorlig!" tenkte jeg. Papirer fløy i alle retninger da jeg sprang opp fra sofaen og ut i gangen for å se hvor alvorlig det kunne være. Måtte jeg ringe 113 eller 112 ? Hadde jeg tid til å ringe etter ambulanse eller måtte jeg gi henne livreddende førstehjelp på trappa?

Jenta skreik så hun var blå på leppene, tårene trillet og hun var hysterisk. "Ka e det?" Jeg nærmest brølte til ungen. Adrenalin og puls jobbet for fullt i meg nå. Vesla hikstet noe mellom hylingen, men jeg forstod ikke hva hun sa. Jeg begynte å bli redd, og jeg remjet enda en gang: "KA E DET???" Akkurat som det at jeg skrudde opp volumet mitt, skulle få henne til å roe seg ned. Hun stotret noe før hun satte i et nytt vræl. "MEN HERREGUD DA! HVA ER DET SOM HAR SKJEDD??" At hun ikke var livstruende skadd skjønte jeg jo ut fra volumet på henne, så jeg begynte å få kontroll på pulsen. Jeg skjønte bare at noen hadde flydd på henne, og bukseknærne var skitne. Hvem pokker flyr på en tynn spinkel 10 åring?? Jeg var klar til å tilkalle pansertroppen (les:storebrødrene)

Ikke helvete om min datter skal være punching ball for noen bøller! Jeg måtte bare få mitt hysteriske pikebarn rolig så jeg fant ut hvilken pøbel som skulle få høre ei ramsalt regle fra værran ut i havgapet. Den som bøller med ungen min skal ikke tro at han kan gjøre det ustraffet!

Remjingen begynte å avta så jeg sa så rolig jeg kunne, at hun måtte puste litt med magen og fortelle om hun hadde slått seg. Himmel! Skulle tro jeg ikke har hatt barn før, for tåkeluren slo til for fullt igjen når hun ante konturene av noe som minnet om sympati. Jeg ante da at omfanget av skadene var minimale, men ungen var ikke mindre hysterisk av den grunn. "MAMMA! Æ E SÅÅÅÅ REDD!"

Nå fikk jeg en skikkelig klump i magen, for hva i helvete var hun blitt utsatt for?  Vil ikke engang gjengi alle tankene som raste gjennom hodet på meg. Jeg satte meg på kne foran henne og ba henne roe seg ned og fortelle hva som hadde hendt. Hele jenta skalv. "Det va måkan!" Jeg skjønte at jeg ikke skjønte noen ting, og spurte hva hun mente. "Det va måkan som fløy på mæ, også tippa æ på sykkel'n. De har fått unga! MAMMAAAAAA, Æ E SÅ REDD!!!" Lufta gikk liksom litt ut av meg, og hva skal man si når man nesten har kalt inn anti-terror politi og sivilforsvaret, annet enn: "Godt du hadde på dæ hjelm da!" Burde selvsagt skjønt det var feil svar, for vrælet steg til cresendo før hun vrengte av seg: "KA E DU FOR EI MOR EGENTLIG?"

Så nå har hun forlangt at vi skal gå måke-vakt for henne, og i år som i fjor, er paraplyen funnet frem sånn at de ikke får ta et stage-dive ned på henne. Jævla kamikaze-måker! Jeg sier som Odd Børresen: "Jeg hater måker"..

 

Facebook lar deg ikke glemme...

I 2010 hadde facebook følgende å minne meg på:

Denne dagen vil ingen ende ta... Jeg har hatt en avspaseringsdag, og det startet med at de ringte fra skolen. Jeg måtte komme for min datter hadde skadet foten når hun spilte fotball UTEN sko. Etter en lang dag på sykehuset konstaterte de at foten må reponeres og gipses. Det skal de gjøre i morgen. Min ektemann har prestert det stuntet å fylle bensin på min dieselbil på turen hjem. Dette måtte jo ut av tanken før den skadet motoren, det fikk han gjøre. Og når han lå der under bilen for å tappe ut elenda, kom ei humle summende inn i buksebeinet hans. Stakkar'n hylte og jamret seg fram under bilen. Løp og hylte som en annen tulling. Jeg syntes jo det var litt vel mye drama helt til jeg skjønte at den hadde brent han på låret. Stakkart mann! Han har sikkert hatt bedre dager... Jeg fikk en god latter;))

Facebook sørget for å minne meg om en hendelse fra 2012, da var den lille snuppa mi bare fire...

Søte lille Vesla får åpenbart ikke sove i kveld. Pappa'n har beordret henne i seng flere ganger, men snuppa har kommet opp igjen. Irritert kvesset han stemmen litt, og beordret henne i seng. Resolutt kom det fra Vesla: "Ta ikke den tonen der til mæ. Æ e bare en onge og kan bli redd dæ!"

   

Hun var ganske skjønn selv om hun alt da hadde oss alle i sin hule hånd..

Fra i dag sier facebook ingenting ;)

 

Storebror skaper trend med parfymert rumpe

Det er ikke ofte jeg ler så tårene triller, men i kveld gjorde jeg det. 

Jeg har nemlig investert i en sånn elektronisk luftrenser. Det er en slik som slipper ut litt spray fra tid til annen. Jeg så den hos en venninne, og bestemte meg for at en slik måtte jeg også ha. Selve dingsen må man ga ingeniørutdannelse for å sette sammen, eller i såfall briller. Jeg hadde ingen av delene, så storebror fikk æren av å sette den sammen, selv om jeg ikke forklarte noe om hvordan den funket. Jeg bare bærte den inn på badet å satte den på benken.

Og dette er IKKE ment som reklame!!!

Så skulle storebror i dusjen nå i kveld og hadde åpenbart glemt hele greia. Storebror er en sånn ung mann som dusjer lenge, og liker å stelle seg skikkelig før han tar kveld. Det betyr jo at det tar litt tid når han går på badet. Ja, faktisk så lang tid at han kom å spurte om noen hadde noen ærend på badet før han gikk inn. Det var det ikke så han gikk inn å låste døra. Jeg hørte dusjen starte, og etter ei god stund stoppet den. 3 minutter senere stod han i gangen med kun hånduken rundt seg.

Jeg så forvirret opp og lurte på hva det var. Gutten grøsset og fortalte at han hadde bøyd seg for å tørke seg. Han stod med ryggen til benken, og følgelig med stumpen rett til værs. Da kom dusjen med parfyme. Rett i stjerten på han! 

Jeg ligger fortsatt her å humrer. Fiser han nå bør det lukte reine blomster-enga rundt han!

Vesla feirer 17. mai med fotoshoot...

I dag er den store dagen hos oss. Vi feirer nasjonaldagen til det fulle. 

Her er det fast tradisjon å dra å se skoletoget, gå i idrettshallen for å spise litt kake og is, deretter til byen for å se borgertoget. Det er den dagen jeg synes er så herlig. De fleste er pyntet, det er liv og røre overalt. Noen starter dagen med champagnefrokost. Det har jeg aldri gjort, men når Vesla blir stor, da..... Men 17.mai altså!

GRATULERER NORGE!

Vesla er drilljente, og da går jo dagen til tog, tog og atter tog. Inni mellom har vi hatt tid til litt kaker, popcorn, is og brus. Og bilder.. Jeg har prøvd å få et skikkelig pent skryte bilde av den lille go' jenta mi, men det var litt av en utfordring..

Jeg prøvde å lokke med kake og is, og fikk...

 

Det var like før jeg ga opp, men ute fikk jeg henne avbildet i et litt seriøst øyeblikk :)

 

17. mai er digg dere!  

Trenger ikke trene ekstra i dag, nei! Men tottisene mine er ikke fornøyd med mitt valg av skotøy. Det var vel ikke akkurat fornuftig valg, men det så bra ut da :)

 

 

God 17.mai til alle der ute, håper dere hadde bedre lykke med deres bilder :)

 

 

 

Lesbisk, homofil, bi eller hetro - Hvem bryr seg?

Jeg og Vesla har sett sex og singelliv, filmen. Rettere å si er vel at jeg så, og hun satt ved siden av å laget slim. I filmen er det da er to homofile menn. Vesla var ikke øyensynlig interessert i noe av det som foregikk på skjermen før hun plutselig så opp og spurte hva som gjorde at de var blitt homofile. Jeg forklarte henne at vi alle er forskjellige og at noen er hetro, lesbiske eller homofile, og at noen bare ER det på samme måte som at noen er tradisjonelle. Hun sa bare ok, og fortsatte med sitt.

Det var ikke noen grunn for henne til å spørre videre. Homofili har aldri vært et tabu her hjemme. Hos meg vil jeg at barna skal kunne snakke om alt, og noe av det viktigste jeg synes barn bør lære, er toleranse. Dersom noen av barna mine skulle stå frem med en utradisjonell legning, skal de ikke trenge å bekymre seg over holdninger i hjemmet. Hos oss får vi kred for hva vi gjør i livet, ikke hvilken legning eller følelser man har.

Jeg husker en reportasje som var i lokalavisen (tror jeg) for noen uker siden. Med store bokstaver ble det slått opp at vedkommende intervju objekt er bi. Det var liksom hovedessensen i reportasjen, og det syke var at reportasjen var gjort på bakgrunn av en konsert som skulle være. Jeg mener: Hallo Media!! Vi er i 2018! Det er ikke lengre en sensasjon at noen har ulik legning. Det er ingen kuriositet! 

Jeg syntes faktisk at reportasjen var lavmål og respektløs..

Blogg som kan skade mer enn den gavner..

Det er ikke så enkelt dette med blogging.

Jeg har jo allerede vært inne på at det å være litt sjenert, straks gjør ting litt klønete å håndtere. Jeg så jo det med den mye omtalte profilen min. Først ville jeg ikke legge den inn med rett navn, og heller ligge inne med et nick som ikke avslørte hvem jeg var. Så innså jeg jo at det ble rart hvis jeg faktisk skulle komme i kontakt med noen. Så ville jeg ikke ha bilde på profilen. Også det ble jo helt feil. Og plutselig var jeg så eksponert at jeg var kjent igjen i kassakø på butikken!!

Så skulle jeg blogge. Det er om mulig enda mer vanskelig. Jeg vil ikke bli konfrontert med det jeg skriver uten at jeg har et tastatur og en skjerm i mellom oss.  Enn om jeg ender opp med å måtte stå i butikk-kø å rettferdiggjøre noen av de snåle tingene som ramler inn i hodet mitt, og som plutselig omdanne seg til en skreven tekst? Det er ikke fordi jeg har problemer med å rettferdiggjøre meg, men jeg liker å være godt forberedt. Jeg liker å tenke gjennom på hva jeg svarer, hvordan jeg svarer og selv bestemme når jeg vil respondere. Skjer det face to face må jeg respondere umiddelbart, og da tenker jeg det kan bli mye stotring og stamming på meg. Kanskje passer det seg ikke å svare heller..

Jeg er forberedt på at det nok er noen som ser et innlegg fra meg og tenker: "Herregud! Ikke ho nu igjen!" Jeg har vært der selv. Jeg tenker de kan jo scrolle videre. Det er ikke tvungen lektyre på sengekanten. Ikke noen andre steder heller for den del.

Da hadde vært fint å kunne være anonym. Gjemme meg bak tastaturet og bare synse akkurat så mye jeg ville, uten å bry meg om hvem som ble skviset under hælen på cowboystøvlene mine. Det kan jeg ikke. Ikke når jeg har valgt å gå åpent ut å blogge. Jeg har barn, familie, venner  og kolleger. Jeg synes man må være varsom mot å være steil og tverr i sine meninger, dersom de er av en slik karakter at de nærmeste kan føle seg tvunget til å forsvare mine utsagn. Det er fortrinnsvis Vesla jeg tenker på da. Ikke spesielt hyggelig for en 10 åring å få slengt i trynet: "Morra di er faktisk ei skikkelig bitch, for ho si at...." Det er mine meninger, betraktninger og synsinger jeg fronter. Ingen andre skal trenge å forsvare hva jeg mener.

Faktumet er likevel at jeg på den ene siden ønsker jeg å eksponere mine meninger, men jeg har helt "krampe" mot å møte kritikk for det. Ikke for at jeg IKKE står for det jeg skriver eller mener, for DET gjør jeg i aller høyeste grad. Ikke fordi jeg er konflikt-sky, for jeg går ikke av banen for en real meningsutveksling eller debatt. Det kan i såfall min eksmann signere på. Men jeg er redd for å støte noen. Har ikke lyst å skrive noe som kan føles som et sleivspark til noen som ligger nede. Og av og til mener jeg ting som kanskje kan virke urettferdig på noen, men mine preferanser i livet gjør at jeg vurderer andre verdier som viktigere å hensyn ta.

Jeg ser den massive kritikken enkelte bloggere av større kaliber må gå gjennom. Du skal være sterk når det blåser som verst altså. Så kan man gjerne si at det er et valg de har tatt om å eksponere seg selv. Det er også et faktum at jeg har vært en av de største kritikerne til blogger. Det er fordi endel bloggere velger å gå ut med høy fane, og uttale seg om helse, sikkerhet, politikk etc. uten å ha kompetanse, erfaring eller gangsyn. I tillegg velger enkelte å fronte innleggene med at de har formell kompetanse som understøtter deres påstander i innleggene. Det er vanskelig for en menigmann og argumentere mot sexolog Olsen i en sak om sex og samliv. Men poenget er at sexolog ikke er en beskyttet tittel! Også jeg kan titulere meg med det, Jeg må bare finne meg en partner som kan hjelpe meg å oppfriske kunnskapene, eventuelt finne ei håndbok meg gode forklaringer og bilder. 

Jeg har tidligere skrevet at jeg fint klarer å snakke meg engasjert helt alene, og det gjorde jeg nå. Best med litt inhale.. exhale.. 

Vel, blogg er bra som underholdning, men det alene gjør deg ikke til noen eksperter. Nå skal jo det være sagt at det er mye media som fronter disse bloggerne som eksperter inne diverse områder. Ansvaret ligger da på bloggerne, de må da kjenne sin besøkelsestid, og si at nok er nok. Så det å blogge er jammen mer komplisert enn jeg trodde, men jeg lærer det sikkert etterhvert...

Let the game begin!!!

Mitt mislykkede søk på badoo har ikke gått upåaktet hen i min eminente vennekrets, og avslutningen høster nok mang et knis og noe humring. Ikke fordi jeg nødvendigvis er så morsom i mine utleveringer av egne fadeser, men fordi jeg nok begynner å bli en anelse desillusjonert i denne søken på min significant other.

Jeg synes det er viktig med klare mål i livet, og en gjennomtenkt strategi for å nå målene. Humrende ble jeg fortalt at dette ikke gjelder når man skal finne sin bedre halvdel. "Du vet når det er rett, du føler det!"  sier de velmenende venninnene. Det byr jo på endel utfordringer for en analytiker. Min jobb består i å finne muligheter, vurdere verdien av de, gjøre beregninger om hvilken positive verdier de kan tilføre, og så avgjøre om alternativ verdiene kan være større, deretter handle. Med en slik innfallsvinkel kan man jo ikke på helt på snørra liksom?? Jeg mener, det er jo bare å finne frem kalkulatoren å beregne sannsynlighet! Easy peasy!

Neida, skjønner jo også at det ikke er den rette fremgangsmåten, men hadde det vært det, ville det vært større sannsynlighet for at verdien ville blitt positiv. Eller? Neppe noen som liker å gå på date fordi den andre daten som ble vurdert,  ble beregnet til å være 0,2% lavere.. Jeg hadde i såfall blitt dødsfornærmet om noen hadde gjort det med meg! Og hva hvis man hadde trykket feil på kalkulatoren og datet en minusverdi??? 

Så hvordan skal ei halvgammel dame treffe noen? De jeg møter på byen som er interessert i meg, er ikke jeg interessert i, og de jeg er interessert i er enten gift eller ikke interessert i meg. Og skal vi drikke hverandre til match, kan vi ende opp med en solid hangover. Nei, det er ikke et alternativ.

Jeg måtte sutre litt over hvor vrient det er blitt å møte noen, til noen venner. Det skulle jeg aldri ha gjort. Forslagene haglet!! Det første jeg kan si er at blind date orker jeg ikke. Det er jeg faktisk altfor sjenert til. Emnet utdebattert! 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ett forslag jeg hadde litt sansen for var audition! Audition til en hunk-camp. Med dommere, goldenbuzzer, og full pakke! Kjørt stor kampanje: "Hunk-camp, audition will be held in a city near you!" Jeg skulle faktisk få være med i dommerpanelet!

Uhhh! Nei, det var bare morsomt første gangen jeg tenkte på det!

 

Da jeg møtte min første seriøse kjæreste, var det faktisk litt romantisk. Det hadde vært en episode i nærmiljøet, som førte til at det ble anmodet at vi måtte være litt forsiktige med å ferdes alene på natten. Vi var ute på disco et gjeng jenter, og jeg fikk seriøs hodepine og ville dra hjem. Jeg var 19, så penger til taxi hadde jeg jo ikke, og bestemte meg for å gå. Det var ikke lange biten, men et lite stykke av strekningen måtte jeg på forbi et skogbryn. Jeg gruet meg til å gå alene, så jeg fant på noe lurt! Jeg gikk bort til en bil med noen fremmede menn i, og lurte på om de kunne kjøre meg hjem!!! Den logiske bristen i resonnementet mitt overså jeg helt, for han som kjørte var så himla kjekk :) Han ble da far til mine barn..

Men det er jo jammen ta 28 år siden da. Hadde ikke turt det i dag..

Så hvordan treffer man noen i dagens samfunn? Er det bare via nett eller på byen?

La oss ha idé myldring! Hvordan skal man gå frem for å treffe noen som man kan like godt nok til å ha lyst å spise frokost sammen med etterhvert?

 

Vesla er en drittunge!

Mandags mårra blues. Og det på en tirsdag.

Vesla stod opp på gal side av senga. Sint som en furie. Heldigvis er det ikke hver dag det skjer, men tenker det er noe pre-pubertet som ulmer i den vesle kroppen til tider. Joda, verden! Dette skal bli gøy... Not! Jeg tenker at jeg skal nok takle det, særlig siden jeg er en erfaren fem barns mor, men hvordan verden vil reagere, er jeg derimot litt mer usikker på..

Men i dag ble jeg grinete! Hva er liksom greia med at den vesle jenta åpner munnen og uttaler seg som om hun er min autoritets person. Når skjedde denne utviklingen liksom? Hvor pokker hentet hun egentlig freidigheten fra? "Vet du mamma, du kommandere mæ rundt heile tida! Æ klar mæ faktisk bedre sjøl!" Ja, mulig hun gjør det, men hun kan jaggu ikke klokka! Åpenbart ikke mamma'n heller for den del, for vi var alt 15 min for seint ute. Jeg trakk pusten dypt og ba henne gå ut av kjøkkenet så jeg fikk lage skolematen i fred, for jeg kjente det var like før Mimmi kom til overflaten. Men den søte fysaken bare "phffet" til meg og vendte meg arrogant ryggen.

Steike ta! Jeg hadde ufattelig lyst å la den lille kverulanten se kjøkkenet fra fugleperspektiv mens hun ble geleidet til et lyd-isolert rom! Dessverre var det ikke tid til det, og huset har ingen lyd-tette rom (sorry naboer!) men jeg tok henne i armen og geleidet henne i stua mens jeg sydet innvendig. "AUUUU!!! DU KLIP MÆ!" Gaula den rasende 10 åringen. Alt av mennesker i umiddelbar nærhet må jo ha trodd ungen holdt på å forgå her inne. Men DA ble det ingen Mimmi, men en hysterisk rasende mamma! Jeg var rimelig klar for å selge henne for 2,50 og en halv bugg (tyggis for de som ikke vet det).

Barnet ble kjeppjaget i bilen. Hårbørste og tannpuss på ungen ga jeg katta i, sminken min ble pliktskyldigst pakket i veska, så gikk jeg i bilen. Barnet måtte på skolen før kjøkkenet ble åsted for en alvorlig kriminalitet. Jeg var nemlig på nippe til å kaste frokostblandinga i matavfallet. Ja, så kunne hun bare sitte der å ha lyst på, men likevel være fri! Men jeg vet jo hvem som hadde kjørt for å kjøpe ny...

Da jeg omsider kom meg ut i bilen var mitt kommende vulkanutbrudd fadet ut til en liten gnist, slik at roen og harmonien hadde senket seg over meg. Jeg sa rolig og vennlig til det lille pikebarnet at jeg alltid kom til å være veldig glad i henne, men det ikke var alltid jeg var like glad i det hun gjorde. Men hun måtte huske på at det var jeg som bestemmer og hun skal vise respekt til de voksne. Vesla hadde også redusert sinnet sitt til en liten gnist, men ordene som kom ut av munnen min hadde åpenbart virkning som bensin på den lille hormonbomba, for hun avbrøt meg bare tvert av med: "Vet du æ syns ikke det nåkka artig når du hold på med sånn der barneoppdragelse! Det kan du bare slutt med!"

Takk GUD at vi kom til skolen og hun var det norske skolevesen sitt problem de neste timene!

Så ja, stort sett snill og god, men sannelig en drittunge til tider.

PS! Gjett hvem som er fri for telefon denne uka..? 

Mimmi på Vippen

Jeg er Mimmi!

Sånn er det når datteren gjorde meg til mormor før jeg var 40. "Rekker jeg ikke å bli 40 før du får den ydlingen ut, nekter jeg å være mormor !" Jeg sa det på spøk, men når barnet kom 11 dager før jeg ble 40 og min mamma er mormor, ble det krøll,så ble jeg Mimmi.

Så hva gjør Mimmi da? Ja, blogger gjør hun ikke spesielt mye, for oktober 2016 var siste gangen hun var her inne. Det skal jeg gjøre noe med. Ikke for at jeg nødvendigvis har så mye mer fornuftig å komme med, men fordi jeg har så himla mye meninger om så mangt og meget at jeg må jo få det ut!

I lys av forrige innlegg, sier det seg selv at jeg har behov for å få utløp for ord og ytringer som ikke en veslevoksen 10 åring nødvendigvis hverken vet noe om, eller har noen meninger om. Og siden badoo ikke kan fremskaffe en mann som evner å ha to tanker i hodet på samme tid, uten at den ene dreier seg om sex, må jeg skrive av meg mangt og meget i stede. Det med mennene og evne til simultankapasitet var en fleip med et snev av alvor..

Så hva er det Mimmi er på vippen til? Er hun på vippen til alvor? De som kjenner meg kommer til å riste bekymret på hodet. Da tenker de nok at jeg er alvorlig syk, for det er ikke så ofte jeg sier noe veldig alvorlig. Men det hender. Er Mimmi på vippen til galskap? Helt sikkert, og jeg tenker at det er flere som nikker anerkjennende på hodet til det. På vippen til latter. DET er Mimmi alltid! Ikke langt mellom de dype daler å høye tinder, uten å være reine jojoen. PÅ vippen til å prøve noe nytt? Definitivt! Mimmi skal gå utenfor komfort-sonen sin og utfordre seg selv. Ja, for det trenger hun. Hun er tross alt mormor

Tenk å skrive om seg selv i 3. person! Det er nesten så jeg blir litt skremt allerede.

Men når Mimmi griper til pennen er hun irritert. Ja, ellers så er hun harm. Tidvis kan hun faktisk være på vippen til å være forbannet. Ofte er Mimmi på vippen. Det er en hårfin balanse mellom fornuft og galskap hos henne. Mimmi er ofte glad, men da skriver hun ikke. Da synger hun høyt, falskt og skingrende. Mimmi tenker ofte, og funderer på så mye. Mimmi liker å tenke høyt, og har en tendens til å forfatte dette i skrevne ord. Hun liker å høre fornuftig ut, selv om hun vet hun er på vippen til vanvidd.

Så da vet dere det, når Mimmi griper pennen er det ikke bare bare... 

Det verste er faktisk at Mimme evner å snakke seg opp eller ned helt alene. Som oftest har hun en tendens til å snakke seg opp. Ja faktisk så mye opp av hun er på vippen til å bli rød glødende forbannet. Da er hun ikke god! Men det varer aldri så lenge, og det er sjelden hun gjør ubotelig skade. Hun er forsåvidt flink til å rettferdiggjøre "collateral damage". jeg vet egentlig ikke om jeg liker Mimmi når jeg tenker meg om. Jeg digger henne, men vet fortsatt ikke helt om jeg liker henne!

Mimmi er åpenbart lykkelig for mikrofon = sang = på vippen til lykke <3

Mamma'n til Vesla sjekket ut Badoo.

Vesla er blitt 10 år.

Tenke seg til du! I 10 år har jeg levd med det lille miraklet av et barn. I 10 år har jeg lært å se livet fra enda flere sider enn jeg trodde var mulig. I 10 år har jeg fått oppleve en baby utvikle seg og bli til en 10 års gammel jente FULL av meningers mot og et mer livsbejaende lite menneske skal man leite lenge etter.

Fortsatt er det bare Vesla og meg. Det er best sånn inntil videre. "Vi træng ingen mann, mamma! Kor sku han forresten ligg?" Vesla gjespet og strakk seg så lang hun var i dobbeltsenga ved siden av meg en lørdagsmorgen. Ja, hvor skulle liksom han få plass tenkte jeg i mitt stille sinn. Jeg hadde forsiktig ymtet frempå hva hun skulle gjøre om jeg fikk meg kjæreste og han skulle ligge over. Løsnings-orientert er hun jo da, for hun foreslo enkelt at vi skulle legge en madrass til han inne på rommet mitt, eller hente ned en oppblåsbar madrass, for den var jo helt super!!

Nei, det blir vel ingen mann i vårt hus på ei stund ser det ut til.

Vi har ikke tid til han heller ser det ut til. Når mamma'n i huset jobber, og Vesla skal være med å spille håndball, drille og synge, ja da er det ikke mye tid igjen mellom lekser, middagsmat, kjøring og husarbeid. Så Mamma'n er henstilt til voksentid ut i de sene kvelds,- og nattetimer. Jeg klager ikke, for ingen dag er kjedelig med mitt noe slagferdige pikebarn, men av og til hadde det vært bra å kunne spurt noen om hva de tenker om utviklingen innen politikk, eller samfunn, eller uansett tema som ikke omhandler en youtuber, eller få svar som: "Ka e greia med at du tenk på så masse kjedelige ting?"

Ja, hva er greia?

Greia er den at jeg straks er 47 år, og har behov for litt andre impulser enn de Vesla står for. Så jeg bestemte meg for å sjekke ut badoo. Tinder, fant jeg ut var for trashy, badoo hørtes seriøs ut. Jau, jau! som vi sier her nord! Dette var saker! Full av optimistisk pågangsmot gikk jeg igang. Først måtte jeg lage en profil. Jeg var skrekkelig redd for å bli gjenkjent, så jeg la ikke ut bilde. Så skulle jeg legge filter på hvilken alder jeg ønsket å chatte med noen i. 40-50 hørtes passe ok ut for meg. Så var det bare å vente. å vente, å vente...å vente. Det var ikke en kjeft som skrev. Jaja, så fikk jeg legge ut et bilde da. Med en anelse panikkangst la jeg ut et bilde. Kanskje ikke så flatterende, men hva kan man gjøre når man er fotogen som ei pjuskete høne?

Skal si det ga resultater! Det plinget og planget i telefonen så det ljomet etter. Jeg skjønte kjapt at her kom jeg til å bli avslørt om jeg ikke fjernet varslene på telefonen. Så skulle jeg jo lese disse da. Vi kan gjerne diskutere dårlig selvtillit og selvbilde, men det hadde da jaggu ingen av de som skrev til meg! Tidvis var det så jeg rødmet og gjemte meg bak sofaputa over alle de søte tingene som pus, søta, snuppa osv. Jeg kjente nesten jeg ble litt høy på meg selv der jeg satt å leste. Så kom jo spørsmålene: Når skal vi møtes? Tid i kveld? Vil du komme å se hvor jeg bor? Det er jo galskap! Møte noen? Jeg? Som knappest talt hadde dukket frem fra sofa puta og våget å begynne å lese meldingene. Helt klart at jeg hadde chattet med de omtenksomme mennene. For alle ønsket å forsikre meg om at de var den de ga seg ut for. Og det er jo snilt med tanke på hvor mange som utgir seg for å være andre. Så de sendte meg bilder! Mange bilder! Skal si jeg kom meg fort bak puta igjen, og var jeg heftis rødmende før, var det ingenting mot hva jeg var nå! Hva de tenkte på er jeg ikke riktig sikker på, men plutselig var deres edlere deler klistret utover telefonskjermen min!

Hallo! Akkurat som om jeg skulle kunne kjenne de igjen ut fra tissen?! Da fant jeg ut hvordan jeg skulle bruke blokk knappen.

Jeg brukte noen dager på å spekulere på hva som får en mann mellom 40 og 50 år til å tro at det å sende bilde av tissen sin skulle gjøre meg mer interessert i å møte han? Hva gjør at en mann tenker at det å få klistret en penis på skjermen skulle gi lyst til å vite mer om han. Jeg fant ingen svar, men ga IKKE opp. Det var tross alt den enkleste måten å møte noen å bli kjent med. Denne badoo, var sannelig ikke dum! Jeg chattet litt her og der, og ble litt mer vågal, og begynte å se på bilder av de som var der inne. Noen visste jeg hvem var, men styrte klar av de. De som bodde i nærheten svarte jeg heller ikke. Hvem vil vel ha kaoset i egen hage?

Det var faktisk mange hyggelige menn der også. Skriver jeg noe annet lyver jeg. Men sannheten er at det ikke var noen som trigget meg til å få lyst å møte noen. Men jeg har nå vært der ei stund, og litt sånn on/off hvor mye jeg gidder å chatte. Så i kveld stod jeg på butikken å skulle handle, så stør det en eldre mann, eller som vi sier her nord: en gammel gubbe. Han tittet på meg, ja bortimot granskende også kom det: "Du e ikkje du på den der badoo?"

Takk for meg Badoo, det var artig så lenge det varte! 

 

Oktober k(a)os...

9. oktober kl. 17:32

Vesla er vanligvis grei når jeg ber henne ligge litt lavt i terrenget. Særlig når jeg jobber eller studerer, men i dag tror jag fanden var laus i huset. Inn og ut som en virvelvind, slamring med dørene og ikke ute-stemme, men alene-på-fjellet-stemme konstant.

Klart jeg ble irritert! Smart som jeg er sa jeg hun kunne komme inn å rydde rommet. (Tanken var at hun da kom til å holde seg langt unna huset!)
Oppgitt trakk hun inn pusten før hun svarte: "Ka e vitsen? Æ må jo bare gjør det på nytt når æ rota igjen!"

10. oktober kl. 22:51

På tur ut døra til et møte i kveld, ropte Vesla at jeg måtte komme tilbake å gi henne en klem. Etter beste go' kinnet i verden kom det fra henne: "Du huske væl på at æ alska dæ?"

Nå når jeg kom hjem måtte jeg liste meg inn på rommet og se på den sovende prinsessa. Jeg vet GODT at jeg er en privilegert fembarnsmor....
????

12. oktober kl. 21:56

Æ fikk litt panikk da alarmen på vekkeklokka gikk inne hos Vesla, og jeg stupte inn for å slå den av før hun våknet. Men jeg var bare ikke kjapp nok, for i senga satt et søvndrukkent lyst bustehode. Jeg slo av alarmen og hvisket at hun bare skulle legge seg igjen. Mumlende kom det fra barnet: "Æ bare satt på alarmen sånn at æ våkna og kun si til dæ at du må kom å lægg dæ!"
Så la hun seg ned og sov videre... ????



 

Middagstips til den kresne unge damen..

Har hatt en intens dag på jobb, nonstop med møter, kun avbrutt av en kjapp lunsj. Herlig det, men det betyr at jeg ikke har hatt tanker for hva vi skulle ha til middag. Hadde jeg spurt Vesla, hadde hun svart taco, pannekaker, grøt eller noe sånt. Klart jeg ikke spør henne!!! Endte med at jeg kjøpte noen bokser med Spetti. Hun og brødrene liker det. Jeg for min del er usikker på om det i hele tatt er egnet til menneskeføde..

Så er det noen gode mennesker der ute som kan tipse om gode, næringsrike middagsretter som er ferdig på ca. 15 minutter? Det er omtrent det meste jeg har lyst å investere i tid til middagslaging.. Og planlegging av middag er jeg enda dårligere på...

Tips mottas med evig takknemlighet fra en mamma som ikke kan fordra å lage mat. Det er KJEDELIG!!!

Himmel! Jeg har ødelagt barna. "Mmmm...Mamma det her va skikkelig godt!" 

En ting er sikkert, de er ikke kravstor de her barna mine ;)

 

 

Tilbakeblikk 2..

21.10.14

Vesla har mistet begge fremtennenne oppe og er egentlig ganske søt, og hun synes egentlig det er ganske morsomt å stikke tunga ut i hullet der tennene var. Mens hun holdt på med det, utbrøt hun :"Jaha.. Så sånn e det å vær gammel og tannlaus!"

21. oktober 2011

Hos oss bruker vi å ha kvalitetstid med Vesla inni mellom, med litt herjing. I dag gikk det ut på at mamma'n var blitt kysse-gærn!! Etter å ha kysset og smasket på en vill, frådende og frøsende jente, var det pappan's tur å bli kysset på av mamma. Før jeg rakk bort til han, gikk pikebarnet bestemt mot han mens hun nikket alvorlig og sa : "Det e nok best du spøtta på ho, du og ellers kyssa ho dæ!"

Katastrofe start!!

I dag reiser jeg til stor-Oslo, og jeg har virkelig sett frem til denne turen. Etter starten på denne dagen bør det bli en sabla flott tur som kompensasjon.

Arbeidsdagen min starter 08.00, og jeg trenger 30 min å kjøre. Jeg så på klokka første gang, og da var den 07.48. I vill panikk røska jeg med meg ei skjorte og ei bukse og sprang inn på badet. Tannbørsten ble satt på full speed i munnen sånn at tannpastaen sprutet rundt i badet mens jeg strevde med å dra på meg buksa og skjorta. Et blikk på meg selv i speilet, og jeg konstaterte at Jepp! We're having a bad hairday! Da var det bare å løpe! klokka var da 07:56..

Jeg har nok prikker hos onkel Richard, så jeg kjørte stille og rolig inn til byen. Godt å komme frem å få en kopp kaffe før det virkelig ble action.

Jeg kvittret godmorgen, og ante fred og ingen fare da jeg satt rumpa mi ned. "Ding, ding!" Pep det i telefonen min. Mail incomming!

At jeg aldri lærer! Muphys law burde jo vært skrevet av meg. Jeg kvitterer isåfall gjerne under. "Hei, vi skulle hatt møte nå og sitter å venter på deg. Er du langt unna?" Herregud! Rumpa opp av stolen, på med jakka og kun et kjapt blikk i speilet på tur ut. Kunne konstatere at I'm still having a bad hairday! Takk gud for krisehårstrikk! Nesten slitt men, går det så går det!! Det ble bedre enn utgangspunktet i såfall.

Fremme hos leverandøren, for heldigvis var nå jeg kunden, fikk jeg satt meg ned og servert en kopp kaffe. Til tross for at jeg var noe uforberedt, gikk møte nogen lunde bra. Vi fikk satt opp en tidsplan, da det er et større prosjekt det investeres i. Mens vi sitter der kommer direktør i firmaet innom for å presentere seg, og med seg har han en kopp kaffe, og da skjer det...Og det skjer så fort... Før jeg egentlig skjønner hva som skjer kjenner jeg håret falle i ansiktet mitt, og jeg hører et AU! Mannen fikk mitt nå avslitte hårstrikk som et prosjektil midt på kinnet! Heldigvis ingen alvorlig skade, mer forskrekket. Men vi kan si det sånn, at alle der inne på møterommet tenkte nok at Jepp! She's having a bad hairday!

Jeg ville så gjerne ha meg litt frokost/lunsj etter møtet, og fikk skikkelig hakeslepp der jeg stod i butikken. For visakortet jeg sto å skulle betale med er ikke mitt! Jeg har for pokker forbyttet med min sønn, og jeg kan ikke hans kode. Og hva betyr det? Ingen lunsj på mor i dag... Tvungen slanking! Ikke at jeg sikker ikke har hatt godt av det, men jeg var jo så sulten at det var like før jeg overfalt skoleeleven som akkurat hadde betalt en baguette og ei cola.

Så nå sitter jeg her da på kontoret. Bustete på håret, som en velbrukt piasavakost. Still having a bad hairday, bruker lunsjen min til å sutre litt mens jeg venter på at neste mini-katastrofe skal inntreffe. Men sakte slippes skuldrene ned med tanke på at det snart er helg. Og da kan jeg meddele at det er det om 2 timer og 45 minutter!! Til da skal jeg jobbe hardt på kontoret... GOD HELG!!
 

 

PS! Sønnen ringte og spurte hvor i pokker hans kort var. Jeg beklaget kaoset, og kom med et forslag at jeg kunne vippse penger til han så han ikke fant på å ta mitt kort når han dro. "Mammaaaaaa! Snilt det, men hvordan mener du jeg skal ta de ut uten kortet mitt???"

 



Nå er jeg klar for stor-Oslo. HOLD DERE FAST, FOR NÅ KOMMER JEG!

 

Et aldri så lite tilbakeblikk...

Siste episode av Vesla og Pappa.

Ny time-out, og Vesla ser med store øyne på pappa'n: "E du itte glad i mæ?" "Nei, ikke når du gjør sånn!" svarte pappa'n. "E du lei mæ da?" spurte gjeldsarvingen, hvorpå faren svaret ja. "Stal æ trøst dæ da tansje?" Ingen i huset klarte å holde seg alvorlig!!

Vesla til storesøster: "Æ må si plipp-plopp når æ stal si piss off, men dadda du tan bare si helvette"! Og ennu e ho bare to..... Himmel det her skal bli et laaangt lerret å bleike...

Jeg er vel akkurat som alle andre!

Fritt for små barn i huset helt frem til søndag. Det er deilig det!

I morgen reiser jeg sammen med en venninne til stor-Oslo. Da blir det hotell, vin, ut på byen, vin, hotell, shopping, vin og ja jeg nevnte vel vin?

Når jeg har barnefri er det fantastisk godt å bare være meg. Vi skal fylle så mange roller i løpet av et døgn. Jeg er mamma, sjef, kollega, foresatt, oppdrager, hushjelp, lærer, psykolog, lege, kokk, omsorgsperson og masse mer!

Det er liksom ikke så ofte jeg kan være bare meg!

Vel, ikke bare meg. Venninne også.

Skal også være mamma noen timer. 17 åringen min som bor med pappa skal komme å lunche litt med oss. Blir sikkert litt shopping også. Det blir fint. Jeg ser henne ikke så ofte, og sist var i midten av august.

Men så skal jeg være bare meg. Tøysete, fjasete og rare meg.

Jeg sørget for at jeg alltid har med meg mine barn. I hjertet mitt er de selvsagt, men nå som et symbol på kroppen. Er symbol på det beste jeg har klart i livet. Et symbol på mine fineste øyeblikk og minner.

Jada, vet det! Jeg er akkurat som alle andre. Myrsnipa som elsker sine barn, og må skryte av ei tatovering. Men jeg synes den ble vakker!

Så reiste Vesla...

Vesla reiste til pappaen i dag. Herregud så godt det er!

Kan tro hun holdt leven i går kveld, for hun skulle definitivt ikke reise. Når sant skal sies, skjønte jeg at det ikke var fordi hun skulle ut å reise, men fordi hun ikke ville legge seg og så sitt snitt til å finne en grunn til å komme i stua og kose seg litt.

«Mamma, enn om flyet ramla ned? Enn om du dør og æ aldri får se dæ igjen?»

Jeg hadde bra lyst å fortelle henne at flyet kom til å komme ned uansett, men uvisst hvilken måte, og at det finnes utallige bilder av meg så se meg det fikk hun, men skjønte jo at det ikke var helt innafor. Derfor ble det litt pedagogisk snikk-snakk slik at jeg omsider fikk henne i seng.

Da jeg vekket henne i dag var hun trøtt som en strømpe, og sur som en sokk! Jeg sa jo til henne at det var selvforskyldt at hun var trøtt, og hun måtte se å komme seg opp for i dag skulle hun jo reise til pappa. Juhuuu! Det kom til å bli kjempe gøy!

Grettent så hun på meg og utbrøt: «Fær du! Æ blir hjæmme!» 

På FB fikk jeg opp en status fra denne dato i 2010, da var Vesla 2 og et halvt år, og snakket som en foss! Pappaen bodde ennå sammen med oss, og han hadde bestemt seg for at han skulle få kustus på den lille urokråka som var gatas egen Lotta-i-bråkmakergata. Denne her Lottaen kunne ikke si K..

«Her i huset holder pappa på å få kustus på en skikkelig trassig toåring ved hjelp av "time-out-stol".. Ingen tvil om at latteren sitter løst, når unge håpefulle hyler etter pappaen sin: "E DU ITTE GLA I MÆ?" når hun må sitte der noen minutter.»





Med dett ønsker jeg alle en fortryllende kveld, nå skal jeg nyte stillheten noen dager <3

 

Vesla og meg

Dette vil ikke være en blogg om barneoppdragelse. Dette kommer definitivt ikke å være en blogg om dekorerte barnerom. Ei heller om barnemote, barnemat, barnebursdager, eller uansett hva som måtte gjøre at jeg fremstår som noen perfekt mor. For det er jeg ikke, og det gidder jeg ikke prøve å lyge på meg.

 

Jeg er den moren som sitter med nesa litt for mye på mobilen, den mamma?n som serverer pizza og pølse med brød, fordi kjøttkaker tar for lang tid, den moren som tar håret til vesla ugredd i topp, fordi det er så flokete og ikke minst, den mamma?n som faktisk i forbannelsen har bedt mitt yndige pikebarn om å holde kjeft!

 

Men jeg er også den mamma?n som dikter eventyr, og som ligger under stuebordet som er dekket med pledd og leker hytte, jeg er den mamma?n som sier «Ja da! Bare prøv!» Mens jeg sitter med hjertet i halsen. Den moren som helst ville hatt venninnebesøk, men som drar på oppdagelsestur i fjæra fordi arvingen har lyst, og ikke minst den mamma?n som holder den vesle kroppen inntil seg i mørket og trøster, lytter eller bare er?

 

Skjønner du? En helt vanlig mamma med gode og dårlige sider?

Vesla og jeg er ikke alene i verden. Både henne og jeg er over middels sosialt anlagt, så vi har mange mennesker i livet vårt. Vi bor ikke alene, vi har noen brødre i huset. Veslas brødre. Men vi har ingen pappa, det synes Vesla er litt trist. Trist fordi pappa ikke bor sammen med oss, men ikke så tris at mamma bør få en kjæreste.

«Førr du Mamma, det træng vi ikke! Sånn kjærest mein æ! Du si jo at æ e det kjæreste du har, og det hold!!»

 

Aha! Du gjettet det! Det er nok riktig. Vi er fra Nordland. Det kanskje forklarer at jeg har kunnet be dette yndige pikebarnet om å holde kjeft. Sannheten er at det allerede florerer med historier om henne. Som Emil gjorde sine «hyss», er nok Vesla mer av det verbale slaget. Oftest mener hun faktisk ikke å være morsom, men sier ting i dødsens alvor. 

Hun er 8 år, snill og omgjengelig i de grove trekkene, men vokser opp med mamma og to brødre. Mellom henne og yngste bror er det 11 år, så hun er en god dose bortskjemt og veslevoksen.

 

Det er oss, Vesla og meg