Det er så lett å fortelle om sine gode verdier og holdninger når det ikke gjelder seg selv. Hvor mange ganger har man ikke lest en sak om helsevesenet, og tenkt at det tilbudet som gis er godt nok, men når det gjelder seg selv eller noen man er i nær relasjon til, blir vi kritiske og viser andre holdninger til dette. Det er ikke så rart. Når vi leser om en sak i media, så har man ofte en objektiv holdning til intervjuobjektet og tar ikke personskildringer inn over seg. Men gjelder det oss selv eller noen av våre, blir vi subjektiv i oppfattelsen. Vi lar oss styre av følelsene våre. Plutselig stiller vi helt andre krav enn det vi ville syntes var rimelig om det gjaldt noen andre.
Jeg har fått med meg fantastiske verdier tilegnet gjennom barndommen. Ikke bare der selvsagt, for jeg er nok formet gjennom hele livet, og synes det er noe av det beste med å leve. Det å få utvidet horisonten min. Jeg tenker at det å ha respekt for mennesker man møter ut fra deres person er veldig viktig. Dette uavhengig av etnisitet, bakgrunn, alder, utdanning, seksualitet eller religion. Disse tingene er med på å forme et menneske, men sier ingenting om menneskets integritet. Jeg liker mennesker med stor grad av integritet. Jeg trenger ikke være enig så lenge som man møtes med gjensidig respekt og forståelse. Jeg ønsker at man skal gi hverandre rom for forskjeller og ulikheter, og se på dette som en berikelse i et ellers kjedelig og grått samfunn.
Selvsagt har jeg gjennom et langt liv valgt bort personer i mitt liv. Ikke for at de var onde mennesker eller dårlige mennesker, men fordi vi ikke tilførte hverandre noen gode egenskaper. Destruktive vennskap prøver jeg å unngå.
Jeg valgte for litt siden å ta et litt upopulært valg i mitt liv. Valget betydde for meg å ta et oppgjør med en del holdninger jeg ikke trodde jeg hadde. Jeg måtte kjenne på følelser jeg ikke trodde var i meg. Det gikk nesten så langt at jeg heller valgte det bort. Det bunnet i at jeg var mer forankret i fordommer enn jeg trodde. Tradisjonelt tankemønster om hva som er “sosialt akseptabelt” ble plutselig veldig viktig, for hva ville alle andre tenke når jeg tenkte sånn? Verdiene jeg påberoper meg å ha, er ikke lengre vell-fundamentert i min person, og jeg lever ikke lengre som jeg preker. Mine verdier tålte nesten ikke å bli testet. Jeg følte at jeg måtte følge samfunnets normer for akseptabel adferd. Valget var ikke enkelt, og jeg har brukt lang tid på å komme frem til det.
Det merkelige, var likevel at de som har gitt meg disse verdiene, de som alltid har messet om nestekjærlighet og likeverd, klarte ikke lengre å leve opp til den pidestallen jeg har satt de på. De klarte heller ikke å leve opp til det de verdier de selv påberoper seg å ha. Det medførte til en diskusjon som ikke ble spesielt hyggelig. Konsekvensene av mitt valg må jeg ta, og prisen å betale kjennes egentlig litt stor, men jeg skal stå for den.
Jeg kan ikke forutse fremtiden. Jeg vet ikke hva som vil skje i morgen. Jeg vet at noen valg er mer risikoutsatt for nederlag enn andre, men jeg vil ikke tenke at det verste i livet skal hende meg hele tiden. Jeg vil forsøke noe nytt. Jeg vil gjøre det som gjør meg lykkelig. Jeg vet at det ikke er en enkel vei jeg har valgt, men livet er ikke alltid bare enkelt. Jeg ber ikke om at alle skal være enige i mine disponeringer av mitt liv, jeg ber bare om at folk respekterer at det er mitt valg og evner å utvise normal folkeskikk. Livet kommer ikke med noen garantier til noen av oss. Ingen av oss vet hva som vil skje i morgen. De som tar tradisjonelle valg i livet sitt har ingen garanti for at det vil gå smertefritt heller.
Så når noen spør meg om jeg vet hva jeg går til kan jeg svare helt ærlig: “Nei, det gjør jeg ikke, men det gjør faktisk ikke du heller!”
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Arnulf Øverland
Det er best å være ærlig med seg selv.