Av og til kjennes det ut som livet mitt er som et monopol-spill hvor jeg stadig rykker tilbake til start. Og jeg får ikke utbetalt 4000 kr fra banken. Liksom sånn at man blir slått pusten litt ut av. Ting hender så kjapt at det kjennes ut som om jeg er på en karusell som går fortere og fortere og jeg av og til bare vil hente all luft ut av lungene og brøle ut: “Stopp verden! Jeg vil av!”
Det er alltid noen som krever noe, eller ønsker noe av en. Alltid noen å ha dårlig samvittighet for, noen som er sure fordi deres behov ikke blir prioritert først. Det er liksom ikke bra nok uansett hva man gjør. Jeg føler at jeg strekker meg i alle retninger på en gang, men rekker ikke frem til noe!
Det hadde vært så godt om noen en gang sa takk for hjelpen, eller jeg er glad for at du ser meg. Rett og slett er takknemlig for at jeg prøver å stille opp der det trengs. Tenk om bare noen hadde sagt at du gjør en god innsats i å være et ok medmenneske. Jeg er ikke noe ûber-mench, og har ikke tenkt å bli det, men jeg føler av og til at det er forventet at jeg skal være det.
Her om dagen spurte en kollega meg hvordan ting gikk med meg. Jeg ble helt svar skyldig. Jeg tror ikke det er noen som har spurt meg om det å faktisk ventet på svaret på lang, lang tid. Rett og slett så jeg ble litt satt ut. Men det var faktisk veldig godt.
Og for all del, mine venner og familie stiller opp når jeg ber om hjelp eller avlastning. DET skal det ikke herske noen tvil om.
Men jeg som person, det innerste meg, det blir ofte oversett. “Du er jo alltid så sterk! Klarer å holde roen! Du lander alltid på beina!” Hva om jeg ikke gjør det da? Hva om jeg tryner så hardt i mitt møte med moder jord at jeg ikke fikser å reise meg igjen? Hvem er der for å ta meg i mot da?
Og når jeg har tatt en avgjørelse som dreier seg om mitt privatliv, og som ikke alle er enige om, så forventer de fleste at jeg skal ombestemme meg og gjøre som de synes er best. Jeg skal lytte til deres argumenter og forstå deres syn, men ikke noen spør meg. Ingen av dem vektlegger mitt verdisyn og mine meninger. Himmel! Jeg er 47 år. Har jeg ikke da fortjent tilliten til at jeg kan ta reflekterte avgjørelser vedrørende mitt eget liv uten at det skal diskuteres av andre bak lukkede dører og med dempet stemme? Nei, jeg er ikke typisk A4-mennske, men selv om jeg ser ting ut fra andre perspektiver betyr ikke det at jeg ikke vurderer hva som er best for meg! De kan ta på seg skoene mine og gå noen mil i dem, så kan de uttale seg. Til da synes jeg at jeg har fortjent å få være i fred.
SURK! Nei nok om det, dette har jeg ikke tid til å sutre mer over. Ny dag, nye muligheter. Det går nok bra!
Men enn om det ikke gjør det da…?
