Som mamma til to voksne gutter med ADHD, har jeg lyst å fortelle om en tese en av psykologene vi møtte hadde rundt tematikken.
For 150 år siden levde nordmenn mye av jakt og fiske.Vinnerne var de beste jegerne. Særegenhet ved å være jeger var at de var fokusert på det de skulle gjøre. Snappet opp og responderte på bevegelse og lyder. De beste hadde en kjempe kort responstid.
I dag er dette fremstilt som tildels negative egenskaper. Hvis du sanser lyder og bevegelser, og fanger disse opp, er du ukonsentrert. Hvis du responderer for kjapt, har du lav impulskontroll. Begge disse egenskapene er sett på som forstyrrende elementer hos mange barn i dag. Mange barn får da tildelt diagnosene ADHD/ADD.
Men tenk tilbake i tiden…
Vi levde ikke med å sitte i ro. Ingen satt i ro. Det var gårdsbruk, jakt og fiske hver eneste dag. Arbeidsoppgaver til sene kvelder. Ingen satt hjemme og slappet av. Selv kveldene var fylt med sysler. Det var naturlig. Det unaturlige var om de gjorde som vi gjør i dag. Det var lathansene og dagdriverne som gjorde det. Datidens vinnere innehadde mange av dagens kriterier for å bli diagnostisert med ADHD/ADD.
På mange måter kan man undre seg på om vi har tatt fortidens vinnerkriterier og sykeliggjort dem? Er det slik at alle på død og liv skal inn på A4-arket og leve fornøyd der, eller skal vi kunne si at vi har utviklet oss i feil retning? Jeg vet ikke svaret, men erkjenner at problemstillingen trigger meg. Har utviklingen i levemåte gitt oss en ny adferds-diagnose?
Psykologens tese var at utviklingen i levemåter kan ha gjort at flere barn får tilpasningsproblemer i dagens samfunn. Så da slenger jeg ut en tanke.. Er det da riktig å medisinere disse barna, eller skal samfunnet ta ansvar å legge tilrette, slik at de får utvikle seg ut fra sine sterke egenskaper?
