Selektiv spiseforstyrrelser..

Pappa’n til Vesla er alminnelig slank og ganske høy. Mamma’n til Vesla er overhode ikke det. Vesla har arvet kroppsform etter pappaen sin og er også alminnelig slank. Tidvis har hun vært i faresonen på vekt, og undervektig i forhold til standarder men har kommet seg sakte men sikkert. Fra hun var baby og frem til hun var syv år var det alltid mye mas om vekt og kosthold fra helsestasjonen. Hun ble stadig veid, og funnet for lett.

Hun har vært testet og undersøkt i alle ender, og alle farlige sykdommer er utelukket.

Heldigvis har vi hatt en fornuftig fastlege som har valgt å se hele barnet, ikke bare sett på pecentilskjema. Vesla har hatt matallergi, og tidvis veldig mye mageknip og luft i magen. Dette gjør at hun i perioder unngår å spise. Ikke for at hun ikke er sulten, men fordi hun forbinder mat med smerte. Det gjør igjen at hun ikke vil spise. Vi har testet og testet og testet, men får ikke noe entydig svar på hva det er som gjør at hun blir så dårlig. Hun har det som kalles selektiv spiseforstyrrelse. Det er omstridt blandt legene om dette er en sykdom eller en tilstand. Dette fordi de fleste barn har dette, men da i kortere perioder.

Vesla foretrekker å spise er frukt og grønt. Faktisk er hovedbestanden av det hun spiser nettopp dette, og det får meg til å ha en mistanke til at hun faktisk kan være fruktose-intoerant, men dette har vi ikke fått bekreftet.

Vår lege sa tidlig at vi ikke skulle mase om maten. Bare servere samme mat til henne som de andre alle måltider, så fikk hun spise det hun ville. Han mener at ingen barn med tilgang til mat sulter ihjel i Norge. Når hun får matvanene inn, kommer hun til å spise det hun får etterhvert, men hun måtte da ikke få noe annet mellom måltidene. Dette har vi forsøkt å følge, nettopp for å ikke sykelig gjøre det hele og på den måten nøre opp under problematikken hennes rundt mat. Men av og til synes jeg det har vært vanskelig. Når barnet er slapp og uten energi, bleik i ansiktet og sliten, kan jeg gjerne ha lyst å gi henne noe annet å spise for å se om hun blir bedre. Det er bare det at da skyver vi bare problemene foran oss og må likevel ta kampen senere.

Vesla er 10 år, og lager matpakken sin sammen med meg om morgenen. Den består av to skiver og frukt eller grønt. Hun er med på butikken og handler inn pålegg og brød/knekkebrød. (Hun liker ikke mamma’s brød for de er så grove) Likevel kommer hun hjem med alt, unntatt grønnsakene. Klart jeg blir litt sur fordi det går jo endel mat rett i søpla, men jeg tørr ikke bli for streng fordi jeg er redd hun skal begynne å kaste maten på skolen, slik at jeg ikke har noen oversikt på om hun spiser eller ikke.

Tidligere spiste hun ikke snop. Hun likte det ikke. Det har endret seg, så nå er ikke det et tema lengre. Men det har gitt meg et lite handikapp i forhold til å jobbe med gode matvaner. Jeg er veldig streng på hva hun får spise. Offisielt heter det seg at det er utelukkende på grunn av tannhelsen, men det er bare en del av sannheten. I samråd med legen ble vi enige at vi ikke skal ha fokus på maten, heller forklare det slik. Så er hun hos andre og så blir det servert snacks eller noe godt. Ikke mye, men for ei som i utgangspunktet er småspist, er det nok til at måltidene hjemme går til iceing.. 

Likevel er det veldig viktig at dette ikke skal bli en stor sak, vi skal ikke gjøre dette til en greie hun føler hun kan bruke for det det er verdt. Så tilsynelatende er det null stress at hun ikke spiser, men når hun har brukt ei hel helg på å ha vondt i magen, kjenner jeg at jeg blir litt oppgitt. Jeg har lyst å si jaja.. det er din egen feil at du har vondt, spis eller hold fred!!

Heldigvis har vi gode dager også, og da spiser hun alt hun får servert og enda litt til!