Vesla dro til pappa’n sin i går kveld. Vet ikke hvem som gledet seg mest. Hun eller meg. Samma det, for henne er det tre uker med favoritt mannen hennes, og for meg er det tre uker der jeg ikke skal være mamma’n til Vesla. Jeg skal være meg. Jeg mener ikke at det er noe stress å være mamma’n til det vesle spetaklet, men det blir lite tid til egen tid når man har henne rundt seg 24/7.
I år har jeg til alt overmål ferie mens hun er borte, og det har jeg ikke hatt før.
Pappa’n til Vesla bor så langt unna at hun må reise med fly dit derfor er det ikke samvær hver måned. Det betyr jo igjen at det ofte er følelsesladet når de drar fra hverandre igjen. En av de første gangene hun hadde vært der, gråt hun sårt for hun ville ikke dra fra pappa. Pappa trøstet og sa: “Ja, men husk vi sier ikke adjø, bare på gjensyn.”
Jeg synes det var så fint. Et løfte om at man snart sees igjen. Et løfte om at man har et bånd som er ubrytelig. Litt hellig på en måte.
I går når Vesla skulle reise og skulle gå ombord i flyet, fikk jeg suss og klem fra henne. Hun snudde seg, overlykkelig over at hun skulle dra, og begynte å gå til flyet. “Sees snart, have fun!” ropte jeg etter henne. Ikke akkurat noen følelsesladet avskjed, men jeg danset nesten sol-dansen på vei ut av flyplassen.
Tre hele uker pause!!! *LYKKE*
Det blir fint, men du er jo mammaen uansett. Jeg er mamma til en engel selv om han ikke lengre er hos oss.
Håper du får slappet av og kost deg nå når vesla er hos faren sin 🙂
Jeg likte dette med på gjensyn. Adjø og farvel er mer for alltid…..
God ferie til deg <3
poesimylife: takk, jo du har rett. Vi er alltid mamma, men stort sett er jeg mamma først. Nå skal jeg først og fremst være meg, så mamma. Jeg vil tro at det å miste et barn gjør minnene så verdifulle at man bærer de med seg som et vakkert smykke gjennom hele livet. Dag for dag. <3 Håper du har en nydelig dag og sommer.