I disse dateing tidene møter man jo mange forskjellige typer menn. Noen får man veldig godt inntrykk av, og de fremstår som solid stykke ved. Andre er mer rufsete i kantene.
Når man har rundet 47 år, har man en god dose sunn skepsis med seg i baggasjen, og merker lettere når noen framsnakker seg selv over evne. Så skjer det da at man treffer en som fremstår som redelig, men sakte men sikkert ser man at her er det seriøse brist i fasaden. Når noe er for godt til å være sant, er det ofte det..
Mitt spørsmål er da, skal man knipse i det og se alt falle sammen som korthus eller bare la det være?
Min ujevne fasade ringte meg akkurat og fortalte om telefonproblemer, han kom ikke til å være tilgjengelig en stund. Problemet er at via, via vet jeg at han treffer en annen dame også. Det har vært uproblematisk fordi vi bor unna hverandre, så jeg trenger ikke relatere meg til han i dagliglivet. Man trenger ikke være Einstein for å skjønne at her skal jeg være sikkerstikket.
Vi har planlagt å møtes om 14 dager offisielt, men jeg har altså bare jugd, for jeg drar med en venninne på ferie om en uke. Dårlig samvittighet? Nja.. litt fordi jeg burde vel strengt tatt bare be han dra dit pepper’n gror, men synes vel at det er greit å lure litt tilbake.
Det som gir meg litt bismak, er at jeg da fremstår som uredelig, og det smaker litt vondt i munnen. I tillegg gjelder det den andre damen, som jeg er ganske sikker på jeg vet hvem er. Jeg synes det er litt guffent å vite at hun blir lurt i stry uten å si noe, samtidig som jeg ikke vil blandes opp i noe drama..
Jeg tenker jeg juger noen dager til mens jeg tenker meg om.. 🤣🤣🤣
Jeg får bruke dagene til å nyte utsikta mi og tenke meg om noen flere ganger..
GOD SØNDAG ALLE SAMMEN ☀
